LB-2002-1103
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-24 |
| Publisert: | LB-2002-01103 |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr 01-03074 FTA - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01103 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Staten ved kemneren i Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten ved advokat Ronny Lund). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Toril Haugen). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §53, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skattebetalingsloven (1952) §48, Forvaltningsloven (1967), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §1-2, §10-3, §10-4, §4-1, §8-2, §9-2, Konkursloven (1984) §60, §62 |
Den 19. desember 2001 begjærte staten ved kemneren i Oslo kommune A tatt under konkursbehandling. Grunnlaget var krav om skyldig restskatt, forsinkelsesrenter og gebyrer etter skjønnsligning for årene 1996, 1997 og 1998 med til sammen 272.523 kroner. Kemneren viste til at kravene forgjeves var søkt inndrevet uten at det var oppnådd betryggende sikkerhet, og la ved utleggsforretning holdt 9. oktober 2001 der det ikke ble funnet noe til utlegg.
Etter muntlig forhandling om konkurskravet avsa Oslo skifterett 9. januar 2002 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen tas ikke til følge.»
Skifteretten la til grunn at det ikke var usannsynlig at de innsigelsene debitor hadde reist mot ligningsmyndighetenes skjønn knyttet til fastsettelsen av inntekten for de aktuelle årene, var rettmessige. Saksforholdet går ellers fram av namsrettens kjennelsen.
Staten ved kemneren i Oslo kommune har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten gjør i hovedsak gjeldende:
Prinsipalt anføres at skifteretten har tatt hensyn til bevis som ikke kunne føres. Konkursbegjæringen har sin bakgrunn i forfalt men ikke innbetalt restskatt for inntektsårene 1996, 1997 og 1998. A leverte ikke selvangivelse for disse årene, og i et slikt tilfelle er ligningsmyndighetene forpliktet til å fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn, jf ligningsloven §8-2 nr. 3 jf nr. 1. A ble i tillegg på vanlig måte ilagt 30 prosent tilleggsskatt. A har ikke klaget over ligningsvedtaket eller reist søksmål om det. Han har likevel adgang til å få prøvet innsigelser mot ligningsvedtaket under tvangsfullbyrdelsen.
På tidspunktet for konkursbegjæringen forelå det presumsjon for insolvens, jf konkursloven §62 og §60 sammenholdt med den mislykkede utleggsforretningen fra 9. oktober 2001. A har ikke ført motbevis med sikte på å sannsynliggjøre solvens til tross for insolvenspresumsjonen. Alle hans innsigelser i saken er knyttet til selve skattekravet mot ham, det vil si spørsmålet om gyldigheten av ligningsvedtakene. Det er på det rene at skifteretten prejudisielt skal prøve det kravet konkurskreditor gjør gjeldende. I rettssaker om ligningsvedtak er det imidlertid etter sikker rett ikke adgang til å bygge på nye opplysninger som debitor ikke har satt fram i forbindelse med ligningsbehandlingen, jf Rt-1988-539, Rt-1995-1768 og Rt-2001-1265, særlig side 1279 flg. Disse begrensningene gjelder selvsagt like mye i tilfeller hvor domstolen bare prejudisielt prøver gyldigheten av et ligningsvedtak, som i de tilfellene hvor det er selve vedtaket skattyteren har gjort til gjenstand for domstolsprøving.
I saker om skjønnsligning kan domstolene fullt ut prøve om vilkårene for skjønnsligning er til stede. At vilkårene er til stede, er ikke omstridt i denne saken, jf ligningsloven §8-2 nr. 3. I skjønnsligningssaker kan domstolene som utgangspunkt ikke prøve ligningsmyndighetenes skjønn, jf Harbo m.fl. «Ligningsloven med kommentarer» (1998) side 377. Domstolene kan tilsidesette skjønnet dersom det foreligger saksbehandlingsfeil, dersom det er vilkårlig eller dersom det er grovt urimelig. Noe slikt har ikke vært anført i denne saken. As anførsler gjelder feil i det faktiske grunnlaget for ligningsvedtaket. Han hevder at inntektene hans i realiteten var lavere og av en annen type enn det ligningsmyndighetene har lagt til grunn, nemlig at de ikke var næringsinntekt. A bestrider altså det faktiske grunnlaget ligningsmyndighetene etter en samlet vurdering la til grunn som det mest sannsynlige ved ligningsbehandlingen. A hadde ikke sendt selvangivelse, og det forelå derfor ikke opplysninger fra ham. Skifterettens kjennelse er derfor uriktig.
Subsidiært anføres det at det er uriktig lovbruk når skifteretten skriver i kjennelsen at det må foreligge «mer enn sannsynlighetsovervekt for at kravet er rettmessig, for at konkursbegjæringen skal tas til følge.» Skifteretten har videre funnet at det «ikke er usannsynlig at saksøktes innsigelser mot skjønnet er rettmessig». Et slikt beviskrav kan ikke gjelde når det er spørsmål om gyldigheten av selve ligningsvedtaket. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at skifteretten har bedømt bevisene i saken uriktig.
Staten har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
As bo tas under skifterettens behandling som konkursbo.
Subsidiært:
Oslo skifteretts kjennelse av 28.01.2002 oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved skifteretten
I begge tilfeller:
Staten ved kemneren i Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.
A gjør i tilsvar gjeldende at han i kort tid i 1996 - 1997 drev næringsvirksomhet som knapt kom i gang og ikke hadde livets rett. Firmaet hadde meget kort levetid.
Ligningsmyndighetenes skjønn når det ikke innleveres selvangivelse skal gå ut på å finne den virkelige inntekt. Dette er slått fast av Høyesterett. Hvis det er godtgjort at skattyteren lever spartansk, skal dette legges til grunn for skjønnsutøvelsen. Skjønnet må ikke være vilkårlig eller sterkt urimelig. Ligningen har basert seg på at firmaet - - eksisterte. Det er en saksbehandlingsfeil at ligningskontoret ikke har undersøkt om firmaet eksisterte da skjønnsligningen ble foretatt på grunnlag av antatte næringsinntekter fra firmaet. Dette gjelder selv om skattyteren har oppfordring til selv å gi informasjon til ligningskontoret. Skattyteren er en ung mann, og ligningskontoret hadde spesiell oppfordring til å ta hensyn til dette og til typen næringsvirksomhet, som var å drive solarium. Ligningskontoret kunne ved en telefonoppringing ha brakt på det rene om firmaet var i drift. Ligningskontoret har en viss undersøkelsesplikt, og saksbehandlingen synes tilfeldig. Mangelfull opplysning førte til at vedtaket bygger på uriktige og faktiske forutsetninger. Ligningskontoret ville ikke ha fattet skattevedtak med næringsinntekt dersom undersøkelsesplikten var blitt ivaretatt. Saksbehandlingsfeilen er så alvorlig at den må føre til at vedtaket er ugyldig.
Det gjøres videre rede for at A har levd spartansk, og at hans foreldre har gitt ham støtte til livsopphold når det har vært nødvendig. Han har også hatt problemer med å betale sin private husleie på grunn av lave inntekter. Det er akkumulert ubetalt husleie.
På grunnlag av skattekravene ble A begjært konkurs sommeren 2000. I rettsmøte i Oslo skifterett ble han bedt om å sende inn selvangivelse for inntektsårene 1996, 1997 og 1998, og saken ble utsatt. Han fikk en kamerat til å hjelpe seg med dette, men til tross for at selvangivelse ble innsendt, ble skjønnsligningen opprettholdt og han ble på nytt begjært konkurs.
Det er lite sannsynlig at det ville blitt skjønnsligning dersom kjæremotparten ikke hadde registrert firmaet. Inntektene han hadde i 1997 og 1998 er av en slik størrelsesorden at det var mulig å leve av dem dersom han innrettet seg etter dem. Det er mange skattytere som har tilsvarende inntekter uten at det blir foretatt skjønnsligning. Kjæremotparten er dermed blitt forskjellsbehandlet. Det er vist til undersøkelser om leveomkostninger for ungdom.
A antar at inntektene utgjorde noen hundre kroner i løpet av den tiden firmaet besto, og at driften gikk med et betydelig underskudd. At det på grunn av ung alder og uerfarenhet beklageligvis ikke ble levert selvangivelser samt at det ikke ble klaget på ligningen, kan ikke avskjære domstolen fra å ta hensyn til de anførslene A kommer med. Domstolens oppgave er å komme fram til en riktig materiell avgjørelse. Dersom skattekravet legges til grunn i saken, får staten skatteinntekter den aldri ville fått dersom kjæremotparten hadde levert selvangivelse rettidig. At kun manglende innlevering av selvangivelse skal få som følge et gjeldsansvar av slike dimensjoner, står på ingen måte i forhold til den forseelsen som er begått. Skattemyndighetene har ikke på noen måte sannsynliggjort kravet som legges til grunn når det er begjært konkurs på grunnlag av insolvens. A har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Ligningen vedrørende A for inntektsårene 1996, 1997 og 1998 er ugyldig.
Subsidiært:
As bo tas ikke under skifterettens behandling som konkursbo.
I begge tilfelle:
A tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten har i brev 9. april 2002 til kommuneadvokaten med gjenpart til motpartens advokat skrevet slik:
En sentral anførsel fra kommuneadvokatens side er at domstolen ikke kan bygge på opplysninger som ikke forelå under ligningsbehandlingen. I kjæremålstilsvaret opplyser imidlertid den kjærende parts advokat at A ble begjært konkurs allerede sommeren 2000, og at han her ble bedt om å sende inn selvangivelser for de aktuelle inntektsårene. Dette skal han så ha gjort, hvoretter skjønnsligningen skal ha blitt opprettholdt ved vedtak 19. desember 2001. I kjæremålserklæringen fra kommuneadvokaten heter det imidlertid at A ikke har levert selvangivelser, og at skattemyndighetene ikke har hatt opplysninger som tilsa at A ikke hadde hatt næringsinntekt.
Kommuneadvokaten ble bedt om å kommentere dette, og også om å kommentere motpartens anførsler om at det kreves en viss undersøkelsesaktivitet fra skattemyndighetenes side.
Kommuneadvokaten har til dette anført at staten holder fast ved at domstolene ved spørsmålet om gyldigheten av ligningen ikke kan ta hensyn til opplysninger skattyteren har kommet med etter avsluttet ligningsbehandling. Det er riktig at staten begjærte A konkurs sommeren 2000. Bakgrunnen var også den gangen forfalt og ikke betalt restskatt for inntektsårene 1996, 1997 og 1998. Konkursbegjæringen ble trukket av kemnerens representant i rettsmøtet. Det er her viktig å ha klart for seg det grunnleggende funksjonelle skillet mellom ligningsmyndighetene og kemneren (skatteoppkreveren). Ligningsmyndighetene er statlige forvaltningsorganer og organisert etter reglene i ligningsloven kapittel 2. Deres oppgave er å fastsette ligningen for den enkelte skattyter, det vil si gjøre ligningsvedtak. De bestemmer med andre ord om og i tilfelle hvor mye den enkelte skattyter skal betale i skatt. Selve innkrevingen av de fastsatte beløpene er overlatt den kommunale skatteoppkreveren (kemneren) etter nærmere regler i skattebetalingsloven. Kemneren treffer ikke ligningsvedtak, og ligningsmyndighetene krever ikke inn restskatt.
Sommeren 2000 var alle frister for å påklage de aktuelle ligningsvedtakene for lengst utløpt for As del. Fristen for å bestride gyldigheten gjennom søksmål var også utløpt etter skattebetalingsloven §48 nr 5. Man var på dette tidspunkt over i inndrivelsesfasen, som altså er kemnerens bord. Når kemneren valgte å trekke konkursbegjæringen og dermed stille innfordringen i bero, var dette fordi A i rettsmøtet sa at han likevel ville påklage ligningsvedtakene for disse årene til ligningskontoret. Dette kan umiddelbart framstå som underlig, ettersom fristene for å klage var utløpt på dette tidspunktet. At det likevel blir gjort i enkelte saker, og altså også i denne saken, har sammenheng med ligningskontorets alminnelige adgang til å omgjøre til skattyters gunst dersom det finnes grunn til det selv om det ikke foreligger noen klagerett, jf ligningsloven §9-2 nr 8. Kemneren har ingen plikt til å stille innfordringen i bero i slike tilfeller, men han har anledning til å gi skattyter denne «håndsrekningen». Dette skjer i så fall alltid fordi skattyter selv sier han vil klage. Initiativet kommer altså fra skattyter selv. Kemneren har ikke bedt om at det skulle sendes inn selvangivelse eller lignende, men stilt som vilkår for å stille innfordringen i bero at selvangivelsene faktisk ble sendt ligningskontoret slik skattyter sa han skulle gjøre. Det ble satt en 14 dagers frist for dette fra kemnerens side. A sendte så en klage, vedlagt selvangivelse for 1997 og 1998, til Oslo ligningskontor. Det ble imidlertid ikke levert noen selvangivelse for 1996. Klagen ble avvist av ligningsmyndighetene uten realitetsbehandling. Dette vedtaket ble ikke påklaget av A. På denne bakgrunn, og i tråd med forutsetningene for at innfordringen ble stilt i bero sommeren 2000, måtte skatterestansen så innfordres høsten 2001.
Når det gjelder motpartens anførsel om krav til undersøkelsesaktivitet, anfører kommuneadvokaten at det følger av ligningsloven §1-2 at forvaltningslovens alminnelige regler om forvaltningsorganets plikt til å påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, ikke gjelder i ligningssaker. Her er det skattyter som har ansvaret for å gi opplysninger som skal bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt, jf ligningsloven §4-1 og 4-2. Bakgrunnen er at det hvert år skal treffes svært mange ligningsvedtak og at skattyter er nærmest til å ha oversikt over egen økonomi. Noen særskilt undersøkelsesplikt forelå ikke i dette tilfellet. Ved skjønnsligningsbehandlingen etter ligningsloven §8-2 nr 3 av A var to spørsmål sentrale: For det første hvor store inntekter det skulle legges til grunn at han hadde hatt, og for det andre spørsmålet om denne skulle skattlegges som næringsinntekt. For inntektsåret 1996 var gjennomsnittlig forbruksutgift i henhold til Statistisk Sentralbyrås forbruksstatistikk 144.100 kroner per år for en enslig person under 39 år. Ligningsmyndighetene foretok et forsiktig skjønn på 100.000 kroner. Dessuten måtte man ta stilling til om inntekten skulle beskattes som næringsinntekt eller som ordinær arbeidsinntekt. Det ble lagt til grunn som mer sannsynlig at inntekten stammet fra næringsvirksomhet, som fra desember 1996 var registrert i As navn, enn at det var vanlige lønnsinntekter: det var ikke innberettet noen lønnsinntekter for A. Det var ikke noe ved As virksomhet eller andre forhold ved hans person som ga grunn for ligningskontoret til å foreta særskilte undersøkelser for å kartlegge om A rent faktisk drev den registrerte virksomheten. Det må antas at det skal en del til før ligningsmyndighetene skal ha en oppfordring til å undersøke om det er drift i registrerte selskaper. Under enhver omstendighet må det ligge utenfor den undersøkelsesplikt ligningsmyndighetene eventuelt måtte ha å ringe til en skattyter for å spørre om han har hatt næringsinntekter som han ikke har oppgitt til beskatning.
Kommuneadvokaten tilbakeviser også anførselen om forskjellsbehandling. A er blitt skjønnslignet fordi han ikke leverte inn pliktig selvangivelse. I slike tilfeller følger det direkte av ligningsloven §8-2 nr 3 at grunnlaget for ligningen skal fastsettes ved skjønn.
Til dette har A ved sin prosessfullmektig anført at grunnen til at han ikke leverte selvangivelse for 1996, var at han ikke hadde inntekter dette året. Han skrev i stedet brev til ligningskontoret og forklarte at han ikke hadde hatt inntekter. Han hadde utgifter i forbindelse med etablering av firma, men inntektene uteble. Dersom han hadde sendt selvangivelse, hadde dette vært til gunst for ham, fordi han da hadde fått underskudd til framføring, jf skatteloven av 1911 §53.
Det må foreligge en viss opplysningsaktivitet fra ligningskontorets side når sakens art og omstendighetene tilsier det. Næringsvirksomhet i form av solarium, idrettsmassasje og andre beslektede virksomheter, med relativt små startinvesteringer, har en tendens til å komme og gå raskt. Dette burde indikere at ligningskontoret utviste en viss undersøkelsesaktivitet. Når skaden for skattyter blir veldig mye større enn ligningskontorets kostnad med å opplyse saken, må man kunne forvente at ligningskontoret foretar en viss undersøkelse. Ligningskontorets tidsbruk knyttet til grunngiving i skjønnsligningen må ha vært vesentlig større enn den tiden som ville ha gått med til å innhente informasjon om hvorvidt næringsvirksomheten eksisterte. Prosessfullmektigen redegjør for hvordan hun selv på meget kort tid via Brønnøysundregisteret, grunnboken m v fikk konstatert hos utleier at As virksomhet opphørte nærmest før den kom i gang fordi A ikke klarte å betale husleien.
Det anføres videre at skattemyndighetene burde ha fulgt opp sine skattekrav som følge av skjønnsligningen langt tidligere enn det som er gjort. Ved sin sene reaksjon har skattemyndighetene forverret skaden til et slikt nivå at det sannsynligvis vil være umulig for en ufaglært person som kjæremotparten noensinne å komme økonomisk på fote. Dette illustrerer det misforholdet som foreligger i denne saken mellom den forseelsen som er begått, og konsekvensen av den. Det anføres at det dreier seg om skatt på næringsinntekt som A ikke har hatt.
Ligningskontoret har videre beregnet en tilleggsskatt på 30 prosent, jf ligningsloven §10-4 nr 1. Etter §10-3 bokstav b fastsettes ikke tilleggsskatt når skattyterens forhold må anses unnskyldelig, blant annet på grunn av uerfarenhet som ikke kan legges ham til last, jf også §10-4 nr 2. Årsaken til at selvangivelse ikke ble levert, var uerfarenhet på grunn av alder. Det synes å være innlysende at A ville ha levert selvangivelse dersom han hadde hatt kjennskap til hva konsekvensen av unnlatt levering kunne bli.
Lagmannsretten bemerker at As prinsipale påstand for lagmannsretten må avvises. Lagmannsretten prøver i kjæremålssaken prejudisielt om ligningsvedtakene er gyldige, men har ikke under noen omstendighet kompetanse til å ta en formell avgjørelse om at As ligning er ugyldig.
Lagmannsretten er enig med staten i at vilkårene for å åpne konkurs hos A er til stede. A hadde ikke levert selvangivelser for de aktuelle årene, og han ble med rette skjønnslignet. Noe grunnlag for å sette skjønnsligningen til side på grunn av saksbehandlingsfeil eller regler om myndighetsmisbruk foreligger ikke, jf det som er anført fra kommuneadvokatens side om dette. As klage over ligningen høsten 2000 var satt fram over ett år og åtte måneder etter at klagefristen var utløpt, og den ble av denne grunn avvist av ligningsmyndighetene uten realitetsbehandling. Det var ingen feil ved denne avgjørelsen. Noen plikt for ligningsmyndighetene til å ta klagen til behandling, forelå ikke. As opplysninger om inntektsforhold m v i de aktuelle årene kan etter dette ikke medføre at ligningsvedtakene er ugyldige.
Også når det gjelder spørsmålet om det foreligger brudd på undersøkelsesplikt fra ligningsmyndighetenes side, tiltrer lagmannsretten i hovedsak det som er anført fra kommuneadvokatens side. Det forelå i dette tilfellet ingen plikt for ligningsmyndighetene til å undersøke om den registrerte virksomheten fortsatt var i gang. Lagmannsretten tilføyer at det synes som om kjæremotparten anfører at følgen av at A ikke skal ha hatt næringsinntekter i 1996, må bli at det ikke var grunnlag for skjønnsligning. Anførselen er ikke holdbar. A leverte aldri selvangivelse for 1996, og det måtte da fastsettes en skjønnsmessig inntekt for ham for dette året. At inntekten ble satt til næringsinntekt i stedet for ordinær arbeidsinntekt, innebar at skattekravet ble noe større, men dette får ingen betydning for konkursspørsmålet. Som påpekt av kommuneadvokaten ble skjønnet utøvet med forsiktighet. Anførselen om usaklig forskjellsbehandling er ikke holdbar.
Det følger av As egne anførsler at han er insolvent dersom ligningsvedtakene opprettholdes. Anførselen om at det er benyttet uriktig sats for tilleggsskatt, er uten betydning for saken. Som nevnt foretar lagmannsretten bare en prejudisiell prøving av ligningsvedtaket så langt det er nødvendig for å avgjøre konkursspørsmålet. Uansett størrelsen av tilleggsskatten er det klart at A er insolvent, og at vilkårene for åpning av konkurs for så vidt er til stede.
Staten har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Kravet tas til følge i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Beløpet settes i samsvar med oppgave til 20.520 kroner, som inkluderer kjæremålsgebyr.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Det åpnes konkurs hos A.
2. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler A 20.520 -tjuetusenfemhundreogtjue- kroner til staten ved kemneren i Oslo kommune senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum, for tiden 12 -tolv- prosent per år, fra forfall til betaling skjer.