LB-2002-1200

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-06-11
Publisert:	LB-2002-01200
Stikkord:	Midlertidig forføyning, Varemerkerett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 02-354 D - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01200 K/04.
Parter:	Kjærende part: Current AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Foss). Kjæremotpart: Telenor Teleservice AS (Prosessfullmektig: Advokat Anne Wildeng v/ advokatfullmektig Thor B. Mosaker).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Lagdommer Anne Magnus
Lovhenvisninger:	Varemerkeloven (1961) §1, §4, §6, §42, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §107, §172, §180, §13, §25, Patentloven (1967) §61, Markedsføringsloven (1972) §1, §2, §42, §8a, §3-4

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.

Telenor Teleservice AS tilbyr opplysningstjenester når det gjelder telefon- og telefaksnummer mv. Selskapet er et heleiet datterselskap av Telenor AS. Telenor Teleservice AS hadde frem til 15. februar 2002 enerett på nummeropplysningstjenester i Norge. Telefonnumrene 180 og 181 ble den gang benyttet til å tilby disse tjenestene. Selskapet har registrert varemerkene «Opplysningen ®» og «Opplysningen 180 ®».

Etter at det var besluttet å legge til rette for konkurranse i markedet for nummeropplysningstjenester, traff Post- og teletilsynet 14. november 2001 vedtak om å tildele firesifrede nummere til slike tjenester. Nye nummere ble tildelt for å legge til rette for virksom konkurranse. De nye nummerene for opplysningstjenester ble tildelt ved loddtrekning. Telenor ble blant annet tildelt nummeret 1881.

Current AS er et av selskapene som etablerte nummeropplysningstjeneste fra 15. februar 2002. Current ble tildelt nummeret 1880. Selskapet reklamerte for sine tjenester ved bruk av betegnelsen «1880 OPPLYSNINGEN» på internett og i avisannonser allerede i perioden forut for 15. februar 2002.

Telenor Teleservice tilskrev Current i februar 2002 og hevdet at Currents markedsføring av sin tjeneste under betegnelsen «1880 Opplysningen» mv. var i strid med varemerkeloven §1, jf. §4 og markedsføringsloven §8a. Current bestred dette.

Ved prosesskrift 18. februar 2002 til Oslo namsrett fremsatte Telenor Teleservice begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at Current påbys å opphøre med bruk av betegnelsen «Opplysningen» i sin markedsføring. Current bestred kravet ved tilsvar 22. februar 2002. Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo namsrett 5. mars 2002 kjennelse med slik slutning:

1. Current AS forbys å markedsføre sin tjeneste som «Opplysningen» eller på annen måte bruke dette som varemerke for sin tjeneste.

2. Saksøkte påbys å stanse reklamekampanjen som gjengitt i Aftenposten 15.02.02.

3. I saksomkostninger betaler Current AS kr 14.975,- til Telenor Teleservice AS, med tillegg av rettens gebyr på kr 1.675,-, innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall og til betaling skjer.

Namsretten kom til at det ikke var grunnlag for prejudisielt å prøve om varemerket «Opplysningen» er gyldig. Namsretten fant videre at «1880 Opplysningen» var egnet til å forveksles med varemerket «Opplysningen», og at Currents bruk av «1880 Opplysningen» var i strid med varemerkeloven §4. Namsretten kom også til at markedsføringsloven §1 første ledd og §2 var overtrådt og at sikringsgrunn forelå. Current AS har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse.

Kjærende part, Current AS, har i hovedsak gjort gjeldende:

Nye nummer for opplysningstjenester ble tildelt for å frata Telenor det konkurransefortrinn som lå i å beholde et innarbeidet nummer. Alle aktørene skulle ha samme forutsetninger for å tilby opplysningstjenester. Dersom Telenors varemerkeregistrering skulle gi enerett på bruken av ordet «opplysningen», ville det innebære en uønsket konkurransehindring.

Det bestrides at lovens §42 annet ledd er til hinder for prejudisiell prøvelse av spørsmålet om ugyldighet eller sletting av et varemerke ved begjæring om midlertidig forføyning overfor annen domstol enn Oslo byrett. Dommen i Rt-1979-1117 gjaldt ikke midlertidig forføyning. Ved begjæring om midlertidig forføyning står behovet for en rask avgjørelse sentralt. Formålet er å hindre vesentlig skade. Dette hensyn må gå foran ønsket om at varemerkerettslige spørsmål skal behandles ved en domstol med særlig kompetanse innenfor varemerkerett, jf. tilsvarende Stenvik: Patentrett s. 371. Unntak fra bestemmelser om domstolenes saklige kompetanse gjøres også ved begjæring om midlertidig forføyning i rettsforhold undergitt voldgift eller skjønn.

Dersom namsretten skulle være avskåret fra å behandle spørsmål om gyldigheten av varemerker m.v., ville Telenor i 3 - 5 år alene kunne markedsføre sine tjenester med det ord som i alminnelig språkbruk er betegnelsen for den aktuelle typen tjenester, d.v.s. inntil rettskraftig avgjørelse i gyldighetssøksmål etter varemerkeloven forelå. Det fremstår som uholdbart dersom Telenor gjennom så lang tid skal kunne opprettholde sin konkurransestridig opptreden til fortrengsel for nye aktører. Nye aktører må ha mulighet til å påberope varemerkeloven §25, jf. varemerkedirektivet art. 3 nr. 6.

Varemerket «Opplysningen» kan kreves slettet. Ordmerket er så vidt generisk at det ikke oppfyller lovens vilkår om distinktivitet, jf. varemerkeloven §1. I dagligtale er uttrykket «Opplysningen» gjennom lang tid oppfattet som en betegnelse på nummeropplysningstjenester. Det vises også til at uttrykket anses som den norske betegnelsen for det engelske begrepet «directory inquiries». Behovet for friholdelse tilsier at ingen bør kunne kreve enerett på det som er den alminnelige betegnelsen på tjenesten i vanlig språkbruk. Dette følger også av varemerkedirektivet artikkel 3. Varemerkeloven presumeres å være i overensstemmelse med dette direktivet. Det er uten betydning om det også finnes alternative måter å beskrive tjenesten på, jf. varemerkeloven §25, jf. direktivet art. 3 nr. 1 c). Ordet termos ble f.eks. etter hvert ikke ansett som tilstrekkelig distinktivt selv om det var mulig å beskrive et tilsvarende produkt som isolasjonsflaske.

«Opplysningen» kan på denne bakgrunn ikke opprettholdes som varemerke. Hovedkravet er dermed ikke sannsynliggjort. Begjæringen kan ikke tas til følge, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.

Subsidiært gjøres gjeldende at «opplysningen» eventuelt er et så lite distinktivt begrep at det har et svakt varemerkerettslig vern, jf. Rt-1959-28 og Rt-1979-1117. Det er ikke grunnlag for å legge vekt på at kombinasjonen med et tall gir økt forvekslingsfare, og særlig ikke at dette forsterkes på grunn av likheten mellom tillegget «180» og tillegget «1880». Nummeret 180 ble trukket tilbake av Post- og teletilsynet fordi det ga Telenor et urettmessig konkurransefortrinn. Current er tildelt telefonnummeret 1880 ved loddtrekning.

Hensikten med å markedsføre Currents tjeneste under navnet «1880 Opplysningen» er alene å markedsføre nummeret til tjenesten og å informere om den type tjeneste det er tale om. Det er ikke tilsiktet å snylte på den markedsføring som Telenor tidligere har nedlagt. Currents markedsføring er ikke i strid med god forretningsskikk. Den kan heller ikke anses som villedende, jf. markedsføringsloven §1 og §2.

Current opplyser lojalt i sin markedsføring at de er Telenors konkurrenter. Logoen skiller seg klart fra den logoen telenor benyttet da Current startet sin markedsføring. Telenor teleservice har dertil gjennom massiv markedsføring i den senere tid sørget for å fjerne enhver tvil om hvilket telefonnummer og hvilken logo som benyttes i forbindelse med Telenors opplysningstjeneste.

Den som har registrert eller innarbeidet et svakt kjennetegn eller navn må etter fast praksis tåle at konkurrenter legger seg nær opp til det, jf. f.eks. RG-2000-741. Når dette er akseptert innenfor kjennetegnretten, kan heller ikke markedsføringsloven §1 eller §2 være overtrådt.

Kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt: Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Subsidiært: Oslo namsretts kjennelse oppheves.

3. I begge tilfelle: Current tilkjennes sakomkostninger for namsretten og lagmannsretten, som betales senest 2 uker etter forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Kjæremotparten, Telenor Teleservice AS, har i det vesentlige anført:

Telenor Teleservice forsøker ikke å hindre nye aktører i å markedsføre sine tjenester, men forsvarer egne rettigheter etablert ved innarbeidelse og registrering av varemerker. Innføringen av konkurranse når det gjelder nummeropplysningstjenester gir ikke andre aktører adgang til å misbruke disse rettigheter. Det finnes en rekke alternative betegnelser for markedsføring av slike tjenester, f.eks. nummeropplysning, opplysningstjenesten, nummerinformasjon, nummerinfo m.v. Det er uten betydning at Current ikke var kjent med varemerkeregistreringen da selskapet startet sin markedsføring.

Verntinget for saker om sletting av varemerker er Oslo tingrett, jf. varemerkeloven §42 pkt. 2. Det er på denne bakgrunn ikke adgang til prejudisielt å ta stilling til spørsmål om gyldighet og sletting av varemerke i forbindelse med behandling av andre typer saker, jf. Rt-1979-1117. Dette må også gjelde ved begjæring om midlertidig forføyning, jf. RG-1934-225 (Oslo namsrett). Spørsmålet om et varemerke er gyldig registrert eller ikke beror på et konkret skjønn knyttet til de bevis for innarbeidelse som lå til grunn for Patentstyrets avgjørelse av om distinksjonskravet etter varemerkeloven §13 er oppfylt. Dertil kommer at det ville bli en uryddig situasjon dersom et varemerke som fortsatt er gyldig registrert, skulle behandles som ugyldig registrert i enkelte relasjoner, jf. Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett s. 183.

Situasjonen er noe annerledes enn for patenter hvor det etter omstendighetene kan være lett å konstatere om oppfinnelsen likevel ikke var ny på registreringstidspunktet. Current kunne ha anlagt slettingssøksmål i stedet for å ta varemerket i bruk.

Subsidiært, dersom retten finner at det foreligger grunnlag for å ta stilling til om varemerket var registrerbart eller senere er degenerert, gjøres gjeldende at varemerket var tilstrekkelig distinktivt og innarbeidet da registereringen fant sted. Videre gjøres gjeldende at det stilles strenge beviskrav m.h.t. at et varemerke senere er degenerert. Telenor har brukt merket med tegnet ® og benyttet stor forbokstav på «Opplysningen». Telenor har dertil reagert når andre misbruker «Opplysningen» i kommersiell sammenheng. Varemerkedirektivet var implementert og dermed en del av vurderingsgrunnlaget da registreringen fant sted.

Currents markedsføring ved bruk av ordet «opplysningen» med tillegg av et telefonnummer er egnet til forveksling med Telenors registrerte varemerke. Det er uten betydning om Current har valgt andre fonter eller farger enn det Telenor har benyttet. Det synes åpenbart at det utsnitt av allmennheten som utgjør omsetningskretsen for de tjenester det gjelder, kan komme til å regne med at tjenestene på en aller annen måte har samme kommersielle opprinnelse - eller at det på annen måte foreligger et kommersielt fellesskap; jf.: Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett (2. utg.) s. 263 og Rt-1999-641.

Currents bruk av et telefonnummer i tillegg til ordet «Opplysningen» er uten adskillende effekt. Avgjørelsen i Rt-1979-1117 er uten parallell til nærværende sak. I den saken var det brukt et sterkt og fantasifullt merkelement som tillegg.

Post- og teletilsynets utdeling av nye telefonnumre for nummeropplysningstjenester er uten betydning for vurderingen etter varemerkeloven.

Currents markedsføring er også i strid med markedsføringsloven §1 annet ledd. Ved å benytte Telenors varemerke «Opplysningen» i kombinasjon med et telefonnummer fremsto 1880 som det nye telefonnummeret til Telenors etablerte opplysningstjeneste. I avisannonser var tilføyelsen «levert av Current AS» skrevet med svært liten og nærmest uleselig skrift. Tallene var skrevet med større skrift enn «Opplysningen». Også dette bidro til å styrke inntrykket av at 1880 var det nye nummeret til tjenestene med varemerket «Opplysningen». Dette var klart egnet til å villede publikum.

Det ligger en betydelig, systematisk, langvarig og kostandskrevende markdsføringinnsats bak Telenors innarbeidelse av «Opplysningen» som betegnelse for sine nummeropplysningstjenester. Det er av vesentlig konkurransemessig betydning for Telenor å ha kundenes tillit i markedet. Tillitsforholdet vil bli ødelagt dersom Current kan operere i det samme markedet ved å benytte betegnelsen «Opplysningen».

Currents inngrep i Telenors varemerke vil dertil innebære overhengende fare for at varemerket vil bli degenerert. Etter hvert vil «opplysningen» da kunne bli oppfattet som et generisk uttrykk for nummeropplysningstjenester, og ikke som nå, som betegnelsen på Telenors tjenester av denne art.

Currents markedsføring var og er åpenbart til vesentlig skade for saksøker. Skaden skjedde kontinuerlig og ville vært uopprettelig om ikke bruken av forvekselbart merke ble pålagt å opphøre straks. Vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd er dermed også til stede.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Current AS tilpliktes å betale sakens omkostninger, samt lovbestemt forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom både det krav som det begjæres forføyning for (hovedkravet), og sikringsgrunn sannsynliggjøres, tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, jf. §15-2, jf. §15-6. I tillegg må det blant annet foreligge proporsjonalitet mellom saksøkers interesse i forføyningen og de skader eller ulemper som saksøkte blir påført, jf. §15-2 annet ledd.

Lagmannsretten tar først stilling til om hovedkravet er sannsynliggjort. Telenor Teleservices rettsforgjenger, Telenor Media AS, fikk 5. september 1996 registrert varemerkene «OPPLYSNINGEN» og «OPPLYSNINGEN 180» med grunnlag i innarbeidelse. Registreringen gjelder vareklasse 38: Telefontjenester i form av telefonnummer, telefaxnummer- personsøkernummer, bransje- samt adresseopplysning. Current har vinteren 2002 markedsført sine tjenester som «1880 OPPLYSNINGEN» på internett og i dagspressen. I avisannonsen var «OPPLYSNINGEN» skrevet under telefonnummeret og med mindre skrift enn dette.

Ved vurderingen av om hovedkravet må anses tilstrekkelig sannsynliggjort er det av betydning om det er grunnlag for prejudisielt å prøve gyldigheten av registreringen av varemerkene. Etter varemerkeloven §42 nr. 2 reises søksmål angående ugyldighetskjennelse eller slettelse av registrering av et varemerke ved Oslo tingrett. Bestemmelsen fastsetter etter sin ordlyd tvungent verneting for behandling av slike søksmål i første instans. I rettspraksis er det lagt til grunn at bestemmelsen også er til hinder for prejudisiell prøving av gyldigheten av registreringen av et varemerke i sak om inngrep i et varemerke, jf. Rt-1979-1117. Flertallet uttalte i denne forbindelse:

Den registrering CC Cash & Carry A/S oppnådde i 1974, er ikke fra noe hold søkt kjent ugyldig etter varemerkelovens §25. Dette innebærer at domstolene i denne inngrepssak må legge til grunn at registreringen er gyldig. Retten kan ikke - som det under saken har vært antydet - prejudisielt prøve om registreringen er gyldig. Jeg viser til Rt-1924-97 og til Knoph: Åndsretten side 437. Dommen og uttalelsen har adresse til tidligere varemerkelov av 1910, men ordningen er den samme etter varemerkeloven av 1961.

Mindretallet ga ikke uttrykk for noen avvikende oppfatning på dette punkt. Standpunktet ble oprettholdt i Rt-1999-641.

Regelen om tvungent verneting i ugyldighetssaker har sammenheng med at rettsområdet er særpreget. Lovgiver har lagt til grunn at kyndighet og erfaring når det gjelder varemerkerett hos dommerne best kan oppnås ved at alle slike søksmål blir behandlet ved samme domstol. En slik kanalisering av sakene er antatt å bidra til å utvikle en ensartet praksis. I juridisk teori er det videre fremhevet at man ikke kan slette et merke i varemerkeregisteret fordi om en domstol i en inngrepssak prejudisielt har lagt til grunn at registreringen er ugyldig. Man ville få en uryddig rettstilstand der et merke som fortsatt er (gyldig) registrert skulle behandles som ugyldig registrert i enkelte relasjoner, jf. Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett (1989) s. 137.

Verken i Rt-1979-1117 eller Lassens bok er spørsmålet om prejudisiell prøving av gyldighetsspørsmålet i forbindelse med behandling av begjæring om midlertidig forføyning omtalt eksplisitt. Etter lagmannsrettens syn gjør enkelte hensyn seg i særlig grad gjeldende i slike tilfelle. Behandlingen av et inngrepssøksmål vil kunne stanses etter tvistemålsloven §107 inntil gyldighetssøksmål anlagt ved Oslo tingrett er rettskraftig avgjort. Det kan imidlertid ta lang tid før endelig dom foreligger. Ved begjæring om midlertidig forføyning vil det etter omstendighetene kunne foreligge fare for skade dersom avgjørelsen må utstå inntil et gyldighetssøksmål er endelig avgjort.

Når det gjelder den tilsvarende bestemmelsen om tvungent verneting i patentloven §61, er det i juridisk teori fremhevet at det ville være uheldig dersom man ved behandlingen av begjæring av midlertidig forføyning må legge til grunn at registreringen er gyldig selv om det konkret fremstår som mest sannsynlig at den er ugyldig, jf. Stenvik: Patentrett (1999) s. 370. Etter hans oppfatning taler sterke reelle hensyn for at vernetingsbestemmelsen i patentloven ikke er til hinder for prejudisiell prøving av gyldighetsspørsmålet ved midlertidig forføyning.

Midlertidig forføyning kan for øvrig i en del tilfelle begjæres selv om hovedkravet ikke hører under de alminnelige domstoler. Det vises for eksempel til tilfelle hvor hovedkravet er undergitt voldgift eller skjønn, jf. Falkanger: Tvangsfullbyrdelsesloven (3. utg.) s. 1033 med videre henvisninger.

Lagmannsretten er på bakgrunn av rettspraksis og varemerkerettslig teori under tvil kommet til at vernetingsbestemmelsen medfører at det ikke er adgang til prejudisielt å prøve gyldigheten av registreringen av varemerkene. Når prejudisiell prøving ikke kan skje i inngrepssøksmål, tilsier dette at det samme må gjelde ved begjæring om midlertidig forføyning med påstand om forbud mot markedsføring i strid med et registrert varemerke.

Spørsmålet blir etter dette om Currents markedsføring innebærer inngrep i Telenors enerett til varemerkene «Opplysningen» eller «Opplysningen 180». Telenor fikk ved registreringen enerett til å bruke disse varemerkene, jf. varemerkeloven §1. Ingen annen enn Telenor kunne etter dette i næringsvirksomhet bruke samme kjennetegn for sine nummeropplysningstjenester, jf. varemerkeloven §4 første ledd, jf. §1 tredje ledd. Avgjørende blir etter dette om Currents kjennetegn er så likt Telenor Teleservices kjennetegn «at det er egnet til å forveksles med dette i den alminnelige omsetning», jf §6.

Lagmannsretten finner at «Opplysningen» i utgangspunktet er et ord med et noe ubestemt meningsinnhold når det gjelder beskrivelse av hva slags tjeneste som ytes. Telenor og dets forgjenger Televerket innarbeidet gjennom år ordet som betegnelse for sin nummeropplysningstjeneste. Ordet ble på denne bakgrunn i alminnelige forbrukeres bevissthet oppfattet som betegnelse for slik opplysningstjeneste drevet i regi av Telenor-konsernet. Denne innarbeidelsen må antas å ligge til grunn for beslutningen om å tillate ordet registrert som varemerke. Registreringen fant sted etter grundige overveielser. Det vises til fremlagt korrespondanse mellom Telenor og Patentstyret. Hvorvidt denne innarbeidelsen har sammenheng med den tidligere monopolsituasjonen kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende.

«Opplysningen» er et deskriptivt og dermed svakt ordmerke. Rettighetshaver må da tåle at at andre legger seg nær opp til et slikt varemerke, jf. Rt-1979-1117.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at Currents markedsføring er egnet til å forveksles med Telenor Teleservices varemerke. Current har benyttet ordet til markedsføring av samme type tjenester, d.v.s. nummeropplysningstjenester. Hele det ene registrerte varemerket inngår i Currents merke.

Current har riktignok benyttet ordet «Opplysningen» i kombinasjon med et foranstående eller ovenstående firesifret tall; «1880». Tallet er telefonnummeret til Currents opplysningstjeneste. Tilføyelsen av telefonnummeret er imidlertid ikke egnet til å hindre forveksling. Det gir intet særpreg. Det telefonnummer som publikum må benytte for å komme til tjenesteyter, må nødvendigvis inngå i markedsføringen.

Kombinasjonen med Currents telefonnummer er dertil svært lik Telenors varemerke «Opplysningen 180». Telenor har her innarbeidet og registrert ordet i kombinasjon med et tresifret tall plassert i etterkant. Tallet angir telefonnummeret til Telenors opplysningstjeneste i perioden frem til monopolet ble opphevet 15. februar 2002. For øvrig bemerkes at likheten i telefonnummer er tilfeldig. Current fikk sitt telefonnummer tildelt ved loddtrekning. Nummerlikheten er følgelig i seg selv ingen indikasjon på at Current har søkt å utnytte det varemerket som Telenor tidligere hadde registrert. Det fratar likevel ikke inntrykket av at Current valgte å legge seg svært nær Telenors varemerke i sin markedsføring. Tjenestens art kunne for øvrig enkelt og mer presist ha vært beskrevet med andre ord, men uten at dette tillegges avgjørende vekt ved vurderingen.

Current har i sin markedsføring ofte også angitt at den aktuelle tjenesten drives av dette selskapet. Dette er imidlertid ikke gjort konsekvent. Videre er det i en del tilfelle benyttet meget liten skrift ved angivelsen av at tjenesten leveres av Currrent. Tillegget med angivelse av Current anses derfor ikke avgjørende for vurderingen.

Når det gjelder forholdet til EF-direktivet om varemerker og EØS-avtalen art. 54, slutter lagmannsretten seg til namsrettens bemerkninger. Det vises også til at Current lett kunne ha valgt en annen og mer presis betegnelse på sin tjeneste.

Hovedkravet anses på denne bakgrunn sannsynliggjort. Lagmannsretten finner da ikke grunn til å gå inn på om det eventuelt også foreligger overtredelse av markedsføringsloven.

Lagmannsretten finner videre at også sikringsgrunn må anses sannsynliggjort. Det er ikke minst i den første perioden med innarbeidelse av nye telefonnummer for opplysningstjenesten at det er viktig for Telenor Teleservice å beskytte sitt varemerke. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens bemerkninger, herunder at Telenor Teleservice vil kunne bli påført vesentlig økonomisk skade dersom en konkurrent gis anledning til å benytte varemerket. Midlertidig forføyning anses etter dette nødvendig.

Lagmannsretten finner dertil at verken proprosjonalitetshensyn eller andre overordnede hensyn taler mot at forføyning blir gitt. Det er for øvrig også viktig for forbrukerne ikke å være i tvil om hvem man kjøper tjenester av. Sikkerhetsstillelse anses ikke nødvendig på bakgrunn av kjæremotpartens økonomiske stilling m.v.

Lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 1 og 2, blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at avgjørelsen har budt på slik tvil at det verken er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for namsretten eller lagmannsretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf. tvistemålsloven §180 første ledd og §172 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse, slutningens post 1 og 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller lagmannsretten.