LB-2002-57

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-07-10
Publisert:	LB-2002-00057
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-2002-00057 M/01.
Parter:	A, B, C, D, E, F, G, (Advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat: Kristian Nicolaisen).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Sveinung Koslung
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §438, §444, §446, §447, §448, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980), §100, §107

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning i forbindelsen med uberettiget strafforfølgning.

A f. *.*..49 ble ved Eidsivating lagmannsretts dom 26. august 1994 dømt til 6 års fengsel for grov narkotikaforbrytelse i form av medvirkning til innførsel av vel 1,4 kilo kokain fra Columbia til Norge 21. september 1993. A ble utpekt som en av mottakerne av stoffet her i landet. H ble også utpekt som mottaker, og han ble i samme sak dømt til fengsel i 5 år og 6 måneder. To andre personer ble også domfelt i saken. I juni 2000 begjærte A saken gjenopptatt, og Borgarting lagmannsrett tillot gjenopptakelse ved kjennelse 5. februar 2001. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremål fra påtalemyndigheten ved kjennelse 3. april 2001. Ved den følgende hovedforhandlingen la påtalemyndigheten ned påstand om frifinnelse, og A ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom 28. november 2001 ( LB-2001-02701)2 . Hs sak er tidligere gjenopptatt. Han er frifunnet og tilkjent erstatning.

A ble pågrepet 22. september 1993. Han satt varetektsfengslet i nærmere ett år før lagmannsretten avsa dom i saken. Han ble prøveløslatt i april 1997, etter å ha sittet i fengsel i 3 år og 7 måneder, iberegnet varetektstiden.

A har satt fram krav om erstatning for økonomisk tap og utgifter i anledning strafforfølgingen, jf straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum. Han krever også erstatning for ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §446. I tillegg har hans ektefelle og hans fem barn krevet erstatning etter straffeprosessloven §448.

A anfører om erstatningsspørsmålet:

Han hadde i årene før fengslingen relativ lav inntekt. Han vil normalt hatt muligheten til høyere inntekt senere, men erstatning kreves på grunnlag av de faktiske inntektene for årene 1991, 1992 og 1993 fram til arrestasjonen. Dette gir en årlig gjennomsnittsinntekt på 131.250 kroner, eller 10.940 kroner per måned. Lønnsutviklingen er beregnet til fem prosent per år, og dette gir en samlet tapt inntekt under soning på 531.389 kroner.

Videre kreves tapt arbeidsfortjeneste fra løslatelse til frifinnelse. Det anføres at hans muligheter for å få arbeid etter løslatelsen har vært liten fram til frifinnelsen. Tapet kommer fram ved å sammenholde faktisk inntekt med det normalt forventede. A hadde resten av 1997 etter løslatelsen ingen inntekt. I årene 1998 til 2001 har han hatt inntekt på henholdsvis 32.000 kroner, 80.226 kroner, 32.268 kroner og 71.248 kroner. Samlet tap i forhold til normal inntekt for disse årene, slik denne er beregnet ovenfor, blir 612.595 kroner.

Videre anføres det at A har tap i framtidig inntekt fram til pensjonsalder som følge av strafforfølgningen. Han har 15 år igjen til pensjonsalder. Tapet i framtidig erverv er vanskelig å stipulere. Fengselsprest, nå sogneprest, Jostein Vist, som har fulgt familien tett de siste åtte årene, har anslått As arbeidsmessige fungering til ca femti prosent. Han kjenner også til hvor vanskelig det har vært for A å skaffe seg arbeid. Ut fra en avslått redusert arbeidsmulighet på femti prosent, blir As tap på framtidig inntekt fram til pensjonsalder (67 år) 1.454.332 kroner.

Det anføres også at strafforfølgningen vil få konsekvenser for As framtidige pensjonsutbetalinger. I følge trygde- og ligningsmyndighetene vil det etter søknad skje en fordeling av erstatningen på de angjeldende år når det gjelder skattlegging. Når det gjelder pensjonspoeng, skal disse etter ligningsloven ikke omreguleres. Ved utregningen av pensjon tas det hensyn til hvor mange års opptjening man har. Full opptjening skjer på 40 år. A kom til Norge i 1975, 26 år gammel. Han ville derfor oppnådd full opptjening. De åtte årene det ikke gis pensjonspoeng for fra fengsling til frifinnelse, samt vesentlig redusert inntekt framover, vil føre til at A blir minstepensjonist med en pensjon på 88.032 kroner per år beregnet per 1. mai 2001. Dersom han hadde hatt naturlig lønnsutvikling med utgangspunkt i 1993, ville han hatt en alderspensjon på 113.019 kroner. Dette gir en årlig pensjonsforskjell på 24.987 kroner. Beregnet etter en gjennomsnittsalder for menn på 80 år er det dermed tale om 13 års redusert pensjon, som må kompenseres i form av erstatning og som beløper seg til 124.831 kroner.

Samlet beløp til dekning av tapt arbeidsinntekt og tapte pensjonsutbetalinger blir etter dette til sammen 2.923.147 kroner.

I tillegg krever A erstattet utgifter til juridisk og annen bistand i saken samt reiseutgifter under henvisning til straffeprosessloven §438 første og annet ledd. Utgiftene til bistand gjelder følgende poster:

1. Advokatutgifter, advokat Ole Jakob Bae, 6.480 kroner.

2. Advokatutgifter, advokat Morten Kjensli, 5.000 kroner.

3. Advokatutgifter, advokat Steinar W. Sørvik, 3.500 kroner.

4. Utgifter privatetterforsker Ola Thune, 30.000 kroner.

5. Advokatutgifter, advokat Børre Gundersen, 47.863 kroner.

Til sammen blir dette 92.843 kroner.

Det anføres at utgiftene har vært nødvendige i forbindelse med arbeidet med gjenopptakelsessaken. Utgiftene til advokat Børre Gundersen er ikke betalt, og A har reagert på kravets størrelse. Det bes om at lagmannsretten skjønnsmessig fastsetter størrelsen av dette beløpet.

I forbindelse med erstatning for ikke-økonomisk skade må det legges vekt på at A satt fengslet i 3 år og 7 måneder, og at prosessen fram til frifinnelse tok hele 7 år og 3 måneder. Dette gjør belastningen større enn den selve soningstiden tilsier. A har vært i Norge i 25 år, og han har vært gift med sin nåværende kone i 23 år. De har tre barn på 10, 12 og 15 år. I tillegg har han to barn i tidligere ekteskap som nå er 24 og 26 år gamle. A er en god og omsorgsfull far, som tok sin del av ansvaret og omsorgen for barna. Pågripelsen satte familien i en dramatisk endret situasjon. Det ble nødvendig med utstrakt hjelp til barnepass og barnehage. Hans kone B måtte ta seg ekstrajobb. Hun hadde problemer med å få endene til å møtes. Det ble en særlig belastning for ektemannen at han ikke kunne hjelpe familien verken økonomisk eller på annen måte mens han satt hjelpeløs i fengsel. A har vært plaget av savn av sin familie og sine barn i fengselet. Han har gått glipp av fire viktige år av sine barns oppvekst i en tid da det er spesielt viktig å knytte bånd både til far og mor. Det var ikke mulig med vanlig kontakt i fengselet, og hans kone kunne bare ha med seg to barn til hvert besøk. Særlig barna har hatt til dels store problemer på grunn av fars fengselsopphold. En av sønnene har måttet søke faglig hjelp av psykolog i en periode på ett år som følge av fengslingen av faren. Dette har ytterligere økt belastningen for A.

Det vises til at Borgarting lagmannsrett i kjennelse 21. februar 2001 tilkjente H en oppreisning på 2 millioner kroner. Lagmannsretten la i kjennelsen en viss vekt på nivået i Liland-saken. Videre la retten vekt på at H på grunn av straffesaken i lang tid måtte leve i usikkerhet om han ville bli utvist av Norge, samt at det tok mer enn 6 år før endelig frifinnelse forelå. Lagmannsretten la også en viss vekt på at H ble gitt erstatning for inntektstap til tross for at han ikke hadde noen dokumentert inntekt før pågripelsen, og at denne erstatningen innebar en viss kompensasjon også for ikke-økonomisk skade.

Utvisning var ikke aktuelt for A, som er norsk statsborger. På den andre siden tok det lengre tid å få en endelig frifinnelse, og A har dokumentert økonomisk tap. I tillegg bør det legges vekt på at A ikke har fått anledning til å besøke sine gamle og syke foreldre i USA som følge av straffedommen. Faren døde i fjor.

Videre vises det til at i de såkalte bumerang-sakene ( Rt-2000-172) ble det tatt et helt objektivt utgangspunkt når det gjaldt fastsettelsen av oppreisningsnivået. Her la man seg på ca 100.000 kroner for den uberettigede forfølgningen i seg selv, og et tilsvarende beløp per avsonet måned, hvis ikke individuelle forhold tilsa noe annet. A har avsonet 43 måneder i fengsel. Totalt bør han etter dette ha en oppreisning på 4,4 millioner kroner. Kravet begrenses oppover til dette beløpet.

Det følger av straffeprosessloven §448 at også andre enn siktede kan ha rett til erstatning i tilfeller av uberettiget forfølgning. Bestemmelsen hjemler erstatning for så vel økonomisk som ikke-økonomisk skade. As kone B krever erstatning for økonomisk tap, utgifter og oppreisning.

B ble rammet hardt både økonomisk og personlig. Familiens framtid var planlagt i forhold til to inntekter. Mannens fengselsopphold medførte store problemer med å klare faste utgifter. Det førte også til betydelig praktiske problemer, ettersom økonomien var til hinder for å dekke behovet for barnepass. B ble sittende alene med fire små barn. Hun har hele tiden vært overbevist om at hennes mann var uskyldig, og dette har psykisk gjort henne helt utslitt. Hennes livskvalitet ble som følge av arrestasjonen forverret i betydelig grad. Barna fikk ikke vanlig omgang med sin far. De hadde et spesielt nært og godt forhold før arrestasjonen. Alle har lidd under savnet av faren, og dette er uopprettelig. I H-saken tilkjente Borgarting lagmannsrett ektefellen oppreisning med 400.000 kroner og hvert av barna med 200.000 kroner. Det gjøres gjeldende at disse beløpene synes noe for lave, og det kreves oppreisning til B med inntil 750.000 kroner og for de fem barna med en øvre begrensning på 400.000 kroner hver.

I tillegg krever B erstatning for følgende økonomiske tap og utgifter:

1. Reiseutgifter i forbindelse med varetektsoppholdet, ett besøk per uke, etter statens satser per km: 34.700 kroner.

2. Diverse reiser til Oslo i forbindelse med advokatbesøk i løpet av hele saken, anslagsvis 30 reiser: 29.760 kroner.

3. Besøk Berg kretsfengsel, ett besøk per uke i 50 uker: 24.000 kroner.

4. Besøk Skien kretsfengsel, ett besøk per uke i 100 uker: 7.040 kroner.

5. Tapt arbeidsfortjeneste en dag per Oslobesøk til mannen og til advokater, totalt 65 arbeidsdager, 1.600 kroner per dag: 104.000 kroner.

6. Betalte reiseutgifter for As foreldre og bror USA - Norge og retur ved to anledninger: 68.000 kroner.

Videre kreves forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum. Her vises det til lagmannsrettens bemerkninger om rentekravet i H-kjennelsen.

Advokat Stabell har også bedt seg oppnevnt som forsvarer i medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd.

A og hans familie har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A erstatning for lidt tap, tap i fremtidig erverv samt tap av pensjon til rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.923.147.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 4.400.000,-.

3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale B erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og utgifter etter rettens skjønn oppad begrenset til 267.502,-.

4. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale B oppreisning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 250.000,-.

5. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale C oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400.000,-.

6. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale D oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400.000,-.

7. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale E oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400.000,-.

8. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale F oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400.000,-.

9. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale G oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 400.000,-.

10. Staten v/Justisdepartementet betaler rente i henhold til forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, 1. pkt. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

11. Statens v/Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger.

Som vedlegg til begjæringen ligger et skriv fra As kone. Hun skriver at tiden mannen var fengslet var forferdelig for barna, og at hun ikke fortalte sannheten til de minste når de lurte på hvor faren deres var blitt av. Familien bor i X, og arrestasjonen slo ned i nærmiljøet som en bombe. A har nå vikarjobb som kokk i en bedrift. Etter mange søknader ved flere bedrifter er dette det arbeidet han har klart å få. Det er åpenbart at dommen i seg selv gjør det vanskelig for ham å få arbeid, og den har derfor fått store følger. Hun opplyser videre at foreldrene til As som bor i USA, ved arrestasjonen var 68 og 78 år gamle. Hun måtte låne penger av sine foreldre for å hente dem og As bror hit da de selv ikke hadde midler til dette. A kunne på grunn av amerikanske visumregler ikke besøke sine foreldre så lenge dommen ikke var opphevet. Han fikk aldri sagt farvel til sin syke far før denne døde en uke før kjæremålsutvalgets avgjørelse om gjenopptakelse. Videre foreligger det en bekreftelse fra Bs mor på at hun har lånt sin datter 68.000 kroner til reise til Norge for As foreldre og bror.

Oslo statsadvokatembeter har uttalt seg i forbindelse med erstatningskravene. Det gjøres gjeldende at erstatning etter straffeprosessloven §444 skal skje etter alminnelig prinsipper for erstatningsberegning. Kravet må være sannsynliggjort og en adekvat følge av de uberettigede soningen på 3 år og 7 måneder.

As gjennomsnittsinntekt ved pågripelsen, 131.250 kroner, burde danne grunnlag for å beregne inntektstap under soningsperioden med en påregnelig økning i inntekt og under hensyn til tap av pensjonspoeng og tidsmessig forskyvning av livsinntekt. En erstatning på 700.000 kroner antas å være rimelig. Det gjøres gjeldende at erstatning for tapt arbeidsfortjeneste fra løslatelse til frifinnelse ikke er et adekvat tap som følge av soningen. Det foreligger ingen dokumentasjon på at soningen har redusert inntekten for perioden 1. mai 1997 til og med 2001. Det samme synspunktet gjøres gjeldende for kravet om erstatning for tap av framtidig inntekt fram til pensjonsalder. Situasjonen på arbeidsmarkedet er ingen følge av soningen. Det vises også til den erstatningen tiltalte H ble tilkjent.

Når det gjelder utgifter for B, må det samsvar med lagmannsrettens kjennelse i H-saken være riktig å tilkjenne erstatning for reiseutgifter i forbindelse med besøkene under soning. Som for H synes et beløp på 100.000 kroner å være rimelig.

Når det gjelder oppreisning til A, sonet han en måned mindre enn H. H risikerte utvisning fra Norge, hvilket i seg selv må ha vært en betydelig merbelastning. Det forholdet at det tok lengre tid før endelig frifinnelse for A (28.novemer 2001), i forhold til H (5. juni 2000), er et resultat av den taktikken som ble lagt da man fremmet begjæringene om gjenopptakelse. H fremmet sin begjæring 26. juni 1997, og endelig avgjørelse forelå ved Høyesteretts kjennelse 9. april 1999. A fremmet sin begjæring om gjenopptakelse først 26. juni 2000. Det er åpenbart at man av taktiske grunner avventet resultatet for H. A kunne fått sin sak opp sammen med H. Tidsforskjellen er således selvvalgt, og får ingen selvstendig betydning for utmålingen av oppreisningen. Det er ikke noe grunnlag for å tilkjenne A en større oppreisning enn hva som ble tilkjent H.

Videre anføres det at det neppe er adgang til å gi oppreisning til As ektefelle og barn etter straffeprosessloven §448. Straffeprosesslovkomiteen, jf innstilling 1969 side 366, synes å ha forutsatt at det er den som er utsatt for bruk av tvangsmidler som vil kunne bli fanget opp av denne bestemmelsen. Høyesterett kjæremålsutvalg synes i kjennelsen i Rt-2000-890 å ha forutsatt at §448 krever konkrete tiltak overfor andre enn den domfelte/siktede i saken. Det er på det rene at As hustru og barn ikke har vært utsatt for konkrete tiltak under strafforfølgningen mot A. På dette grunnlaget anføres det at det ikke er adgang til å gi oppreisning til As ektefelle og barn så lenge kravet bare bygger på forfølgningen mot A som sådan.

Statsadvokaten anfører til kravet om dekning av utgifter til juridisk og annen bistand at det går fram av dokumentene at A ble bistått av advokat Bae før advokat Stabell overtok etter Baes død. Utgifter til advokat Bae skal dekkes. Kravene fra advokat Kjensli, Wiik Sørvik og Gundersen framstår i forhold til opplysninger fra sakens dokumenter som udokumenterte. Det samme gjelder kravet fra privatetterforsker Thune.

Advokat Stabell har til statsadvokatens uttalelse anført at ektefellen og barna til H ble gitt oppreisning etter straffeprosessloven §448, og at dette spørsmålet ikke kan behandles annerledes i forhold til As ektefelle og barn. Han viser videre til skriv fra B datert 22. mars 2002, der hun blant annet anfører at det er uriktig når statsadvokaten hevder at det er tatt taktiske hensyn i forbindelse med søknaden om gjenopptakelse. Hun skriver at familien hadde flere advokater som skulle hjelpe dem i årenes løp, og dette er grunnen til at søknadene ikke ble sendt samtidig. Den advokaten som var As forsvarer under hovedforhandlingen, lovet å hjelpe til med gjenopptakelsen. Men familien ventet i to år på at han skulle gjøre noe, uten at noe ble gjort. En annen advokat kom inn i bildet, men heller ikke han foretok seg noe i praksis. B skjønte at hun heller ikke kom noen vei med denne advokaten, og hun tok så kontakt med advokat Ole Jacob Bae, som endelig begynte å arbeide med saken. Bae fulgte saken i Høyesterett da H fikk gjenopptakelse, og han hadde allerede på forhånd skriftlig informert påtalemyndigheten og Høyesterett om at A også kom til å søke om gjenopptakelse. Så døde advokat Bae, og familien sto igjen uten hjelp og måtte begynne på nytt. Via professor Anders Bratholm fikk familien kontakt med advokat Stabell. Først da kom saken i gang igjen, og de ventet så en måned på avgjørelsen for H. Tidsforskjellen er derfor ikke selvvalgt slik statsadvokaten hevder, men en følge av uheldige omstendigheter.

Det er videre riktig at det må ha vært en betydelig belastning for H å risikere å bli utvist fra Norge. A er norsk statsborger og slapp dette, men han hadde til gjengjeld gamle foreldre som bodde i USA og som han ikke fikk besøkt.

Det anføres videre at det ikke kan være riktig at ektefelle og barn ikke kan få oppreisning. Hennes og barnas liv vil for alltid være preget av det som er skjedd. Politiet kom om natten med narkotikahunder og full husransaking. B ble tatt med til politistasjonen, og hun satt i avhør i hele natten mens barna var hjemme. Hun måtte ringe til en nabo som passet på mens politiet holdt på. Hun har i ettertid fått mange helsemessige og psykiske plager på grunn av saken, og også barna er sterkt preget. Det er en del vedlegg til skrivet fra B.

Til spørsmålet om dekning av utgifter til juridisk bistand har B skrevet en redegjørelse datert 22. januar 2002, der hun blant annet anfører at kravet er lite i forhold til det familien i virkeligheten har brukt på saken. Det er videre gjort nærmere rede for beløpene. Advokat Stabell har bekreftet at ingen av de utgiftene det nå er krevet dekning for, var med i kravet fra H i forbindelse med gjenopptakelsen av saken mot ham.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at A er frifunnet etter å ha sonet frihetsstraff, og har krav på full erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum sammenholdt med 1. punktum.

A har krevet seg tilkjent erstatning for tap av inntekt under soningen slik det er redegjort for foran. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot grunnlaget for kravet eller beregningsmåten, og tilkjenner erstatning avrundet til 532.000 kroner. Han har også krevet erstatning for tapt inntekt fra løslatelsen og fram til frifinnelsen. Lagmannsretten anser det sannsynliggjort at det var vanskelig for A å få arbeid i tiden etter løslatelsen fra soning, og at strafforfølgningen mot ham var en vesentlig årsak til dette. Det legges til grunn at narkotikadommen var vel kjent i lokalmiljøet, og at saken virket hemmende på As arbeidsmuligheter. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot beløpene eller utregningsmåten, og tilkjenner erstatning avrundet til 613.000 kroner.

A har videre krevet erstattet tap i framtidig inntekt fram til pensjonsalder med vel 1.450.000 kroner. Det er vist til uttalelser fra fengselsprest, nå sogneprest, Jostein Vist, som har fulgt familien tett de siste åtte årene, og som har anslått As arbeidsmessige fungering til ca femti prosent. Ved vurderingen har Vist også tatt hensyn til hva A rent faktisk har klart å tjene de siste fire årene. Han har bekreftet at det er svært vanskelig for A å skaffe seg arbeid.

Vurderingen av tap i framtidig erverv er vanskelig. Det foreligger ingen sakkyndig undersøkelse av A med sikte på å utrede hans personlige forutsetninger for framtidig erverv, og hvilke årsaksforhold som gjør seg gjeldende i denne sammenheng. Lagmannsretten er imidlertid ikke i tvil om at A som følge av saken vil ha lavere framtidig inntekt enn han ellers ville ha hatt. Selv om A nå er frifunnet, er det sannsynlig at saken i seg selv fortsatt vil være en hindring på arbeidsmarkedet. Det må også legges til grunn at saken og soningen har vært en slik påkjenning på A at hans framtidige arbeidsevne må anses redusert.

Tapet er beregnet ut fra en årsinntekt på vel 190.000 kroner, og det er anført at muligheten for inntekt er redusert med femti prosent. Kravet er så regnet ut ved at femti prosent av årsinntekten er multiplisert med femten år, som er tiden fram til A blir 67 år. Det er imidlertid ikke her spørsmål om å tilkjenne løpende ytelser, men om en engangsutbetaling for framtidig tap. Beløpet må derfor kapitaliseres til nåverdi, med tillegg for skatteulempe som følge av formuesskatt og skatt på renteinntekter. Vurderingen av kravet inneholder en del usikkerhetsfaktorer. Ved kapitaliseringen bruker lagmannsretten en rentefot på fem prosent. Tap i framtidig inntekt settes skjønnsmessig til 1 millioner kroner, iberegnet skatteulempe.

Videre har A krevet dekket tap i alderspensjon som følge av inntektsreduksjonen. Det er redegjort for beregningene foran under anførslene. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot at det tas utgangspunkt i en årlig pensjonsforskjell på ca 25.000 kroner. Det er regnet med en levealder på 80 år, og det årlige pensjonstapet er multiplisert med 13 til ca 325.000 kroner. Også her må tapet i stedet kapitaliseres. Kapitalisert verdi av framtidig pensjonstap, med rentefot fem prosent, settes etter dette skjønnsmessig til 280.000 kroner, iberegnet skatteulempe.

Den lange soningen innebærer at det foreligger særlige grunner til å gi A oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, jf Liland-saken, de såkalte bumerang-sakene og lagmannsrettens avgjørelse i forhold til H. Lagmannsretten ser ikke grunn til å sette oppreisningsbeløpet annerledes enn det ble gjort for H. Oppreisningen settes til to millioner kroner.

A har videre krevet dekket omkostninger til juridisk og annen bistand i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Han skal etter straffeprosessloven §438 første ledd tilkjennes erstatning «for nødvendige utgifter til [sitt] ... forsvar». Advokat Stabell har som forsvarer tidligere fått godkjent sitt salær knyttet til gjenopptakelsessaken.

Lagmannsretten nevner at ved endringslov nr 63/2001 fikk §438 et nytt annet ledd som hjemler en adgang til helt eller delvis direkte å tilkjenne andre enn siktede dekning av omkostninger som knytter seg til tiltak som har hatt vesentlig betydning for at en sak blir gjenopptatt og senere ender med frifinnelse, dersom særlige grunner gjør dette rimelig. Lovendringen er ikke trådt i kraft. I saken her er det altså spørsmål om dekning av As egne utgifter. Det gjelder utgifter til dekning av advokathonorarer og honorar til privatetterforsker. Lagmannsretten legger til grunn at advokatene og etterforskeren har fått betaling, bortsett fra at det ikke er betalt noe på kravet fra advokat Gundersen.

Etter lagmannsrettens mening kan kravet til «nødvendighet» med hensyn til pådratte utgifter av denne typen ikke stilles for strengt. Det er naturlig at man i et forsøk på gjenopptakelse forsøker å nå fram langs flere veier. Lagmannsretten viser også til straffeprosessloven §107. Lagmannsretten tilkjenner erstatning for advokatutgifter til advokat Bae, advokat Kjensli og advokat Sørvik. Videre aksepteres etter omstendighetene utgiftene til privatetterforsker Thune.

Advokatutgifter til advokat Børre Gundersen er i følge oppgave fra advokaten på 47.863 kroner. Det går fram av korrespondansen mellom B og advokaten at det har vært noe uenighet om hvilket oppdrag Gundersen har hatt, og om kravets størrelse. I et skriv har advokat Gundersen oppgitt at beløpet skal brukes til barnas utdannelse, men en håndskrevet påtegning synes å vise at dette ikke lenger skal gjelde. Det er lagt ved noe korrespondanse mellom advokat Gundersen og blant annet Riksadvokaten. Lagmannsretten setter de utgiftene som her kan kreves dekket, skjønnsmessig til 15.000 kroner.

Til dekning av reiseutgifter for A i forbindelse med saken tilkjennes 12.000 kroner i medhold av §438 annet ledd.

Også As kone og barn krever oppreisning. Statsadvokaten har anført at straffeprosessloven §448, som hjemler at «andre enn siktede» tilkjennes erstatning for skade eller ulempe de er «påført ved gransking, ransaking, beslag.... eller annen forføyning under saken», bare gjelder den som direkte har vært utsatt for denne typen straffeprosessuelle tiltak. Han har vist til bestemmelsens forarbeider.

Lagmannsretten bemerker at Hs familie ble tilkjent oppreisning i medhold av bestemmelsen. Denne avgjørelsen ble ikke påkjært.

Det er på det rene at §448 også hjemler erstatning i form av oppreisning for ikke-økonomisk skade, jf Rt-2000-890. Etter lagmannsrettens mening følger det av kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-2001-245, selv om spørsmålet ikke er uttrykkelig drøftet i utvalgets avgjørelse, at det ikke er noe vilkår for erstatning etter §448 at det er truffet straffeprosessuelle tiltak direkte overfor den som fremmer kravet. Dette synes også å være Justisdepartementets oppfatning, jf Ot.prp.nr.77 (2001-2002) om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) side 60.

Lagmannsretten finner det rimelig at de pårørende tilkjennes oppreisning i dette tilfellet. Det er åpenbart at saken og fengslingen har vært en stor påkjenning for familien, ikke minst for As kone, også på grunn av de økonomiske bekymringene hun ble påført. A s eldste barn var atten år og yngste barn to år da faren ble pågrepet. Lagmannsretten ser ikke grunn til å vurdere oppreisningsbeløpet til As pårørende annerledes enn i H-saken. Etter dette tilkjennes B oppreisning med 400.000 kroner og hver av barna med 200.000 kroner. I tillegg er det rimelig at B tilkjennes dekning av reiseutgifter slik det er redegjort for foran under As anførsler. Det samme gjelder tapt arbeidsfortjeneste. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot beløpene, og tilkjenner avrundet 200.000 kroner. Også uten saken ville A hatt utgifter i forbindelse med besøk til eller fra sin familie i utlandet. Lagmannsretten setter rimelige merutgifter som følge av saken, som må anses som utgifter påløpt for As kone, til 30.000 kroner.

Lagmannsretten antar at det er staten ved Justisdepartementet som skal pålegges å betale beløpene i kjennelsesslutningen.

Advokat Stabell oppnevnes som forsvarer for A i forbindelse med denne begjæringen om erstatning og oppreisning, jf straffeprosessloven §100 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig. Den er avsagt av andre dommere enn dem som avsa dommen i 1994, jf unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum. Det er ikke noe vilkår etter denne bestemmelsen at kjennelsen skal avsies av dommere som har avsagt frifinnelsesdom etter gjenopptakelse når påtalemyndigheten hadde lagt ned påstand om frifinnelse.

Slutning:

1. Staten ved Justisdepartementet betaler 2.425.000 - tomillionerfirehundreog -tjuefemtusen - kroner til A for lidt inntektstap, tap i framtidig erverv og tap i pensjon.

2. Staten ved Justisdepartementet betaler 2.000.000 - tomillioner - kroner til A i oppreisning.

3. Staten ved Justisdepartementet betaler 71.980 - syttientusennihundreogåtti - kroner til A i reiseutgifter og utgifter til bistand.

4. Staten ved Justisdepartementet betaler 230.000 - tohundreogtrettitusen - kroner til B i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og utgifter.

5. Staten ved Justisdepartementet betaler 400.000 - firehundretusen - kroner til B i oppreisning.

6. Staten ved Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til C i oppreisning.

7. Staten ved Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til D i oppreisning.

8. Staten ved Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til E i oppreisning.

9. Staten ved Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til F i oppreisning.

10. Staten ved Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til G i oppreisning.

11. Fristen for å betale beløpene ovenfor er to uker regnet fra meddelelsen av denne kjennelsen, eller fra forkynnelsen dersom kjennelsen forkynnes. Renter av beløpene tilkjennes etter den rentesatsen som gjelder til enhver tid etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent per år, fra forfall til betaling skjer.