HR-2000-174 - Rt-2000-890
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-26 |
| Publisert: | HR-2000-00174 - Rt-2000-890 (210-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget strafforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning og oppreisning fra arvinger i anledning uberettiget strafforfølgning. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00174, straffekjæremål |
| Parter: | As dødsbo, B og C (advokat C Skogrand) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §446, §448, §444, §445, §447, Skadeserstatningsloven (1969) |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning fra arvinger i anledning uberettiget strafforfølgning.
A ble i Frostating lagmannsrett 16. november 1984 dømt til fengsel i 1 år hvorav 120 dager ubetinget, for utuktig omgang med datteren B (nå - - -) og sønnen C (nå - - -), en eller flere ganger med hver av dem i tidsrommet august 1980 til juni 1982. B var den gang 5-7 år og C 3-5 år gammel.
As anke over dommen ble avvist. Hans benådningssøknad ble avslått, og klage over avslaget ble ikke tatt til følge. Han sonet den ubetingede del av dommen fra mai til september 1986. I september 1987 tok han sitt eget liv.
Den 29. desember 1997 fremsatte B og C gjenopptakelsesbegjæring til Frostating lagmannsrett. Etter muntlig forhandling avsa lagmannsretten 24. april 1998 dom hvor A enstemmig ble frifunnet. Av domspremissene fremgår at lagmannsretten fant det sannsynlig at A ikke begikk handlingene.
På vegne av As dødsbo og på egne vegne, fremsatte B og C 9. juni 1998 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning mot A, med til sammen kr 5.100.000. Kravet er grunnet på straffeprosessloven §444, §445, §446 og §448.
Frostating lagmannsrett, satt med de samme dommere som i gjenopptakelsessaken, avsa 24. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning med 100.000 - etthundretusen - kroner til As dødsbo ved arvingene B og C.
2. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for de øvrige erstatnings- og oppreisningskrav.
3. Staten v/Justisdepartementet betaler saksomkostninger for lagmannsretten med 34.965 - trettifiretusennihundreogsekstifem - kroner til B og C.
4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»
Lagmannsretten kom til at A om han hadde levet utvilsomt ville hatt krav både på erstatning for de økonomiske skader han ble påført ved forfølgningen, og på oppreisning, jf. straffeprosessloven §444 og §446. Retten fant det ikke tvilsomt at As krav på erstatning for økonomisk tap kan gjøres gjeldende av arvingene. Når det gjelder oppreisningskravet kom retten til at det ikke kan overføres ved arv. Med hensyn til barnas egne erstatnings- og oppreisningskrav etter straffeprosessloven §448, forelå det etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig årsakssammenheng mellom strafforfølgningen mot A og de påkjenninger og prøvelser av mer psykisk og sosial art som B og C er blitt påført.
As dødsbo, B og C har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er i hovedsak anført:
Med hensyn til spørsmålet om krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446 kan overføres ved arv, gjøres gjeldende at lagmannsretten bygger på en uriktig lovforståelse når den legger til grunn at prinsippene i skadeserstatningsloven kommer utfyllende til anvendelse. Erstatningskravet er utvilsomt gjenstand for arv. Ifølge straffeprosessloven §447 er det siktede som må fremsette krav om erstatning eller oppreisning. Loven synes ikke å sondre mellom erstatning etter §444 og §445 og oppreisning etter §446. Det er dermed ikke noe som tilsier ulik vurdering for disse kravene. Sammenhengen mellom reglene taler også for å se instituttet som et hele. Oppreisning etter §446 er knyttet til erstatningsreglene ved at grunnvilkårene etter §444 eller §445 må være oppfylt.
I Rt-1989-894 og Rt-1993-1118 har Kjæremålsutvalget åpnet for at påkjenningen for siktedes familie også er relevant for oppreisningsspørsmålet. Ut fra en rimelighetsbetraktning vil det dessuten være direkte støtende om oppreisningskravet skulle gå tapt på grunn av selvmordet.
Når det gjelder B og Cs egne krav etter straffeprosessloven §448, har lagmannsretten lagt til grunn at bestemmelsen også hjemler oppreisningserstatning. Kjæremålsutvalget har lagt samme lovforståelse til grunn i Rt-1998-1596. Lagmannsrettens avgjørelse er imidlertid uklar med hensyn til spørsmålet om erstatning og oppreisning kan kreves i de tilfeller hvor det ikke kan påvises skade eller ulempe som følge av konkrete tiltak under forfølgningen.
Lagmannsretten har avgjort barnas krav etter §448 på grunnlag av at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom strafforfølgningen av A og de påkjenninger av mer psykisk og sosial art som barna er blitt påført. På denne bakgrunn anføres at det ikke er et vilkår for erstatning eller oppreisning etter §448 at skade eller ulempe kan føres tilbake til konkrete forføyninger under saken. En slik forståelse har støtte i ordlyden, jf. formuleringen «eller annen forføyning under saken». Spørsmålet er ikke kommentert i forarbeidene. I Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, 2. utgave s. 1052, uttales at bestemmelsen er generell og at det med oppregningen er bare ment å vise til de mest praktiske tilfeller. I Borgarting lagmannsretts kjennelse 14. november 1997 ble erstatning tilkjent for skade/ulempe ved forfølgningen som sådan. I kjennelsen nevnes blant annet at barnet i sine viktigste barne- og ungdomsår måtte klare seg uten far.
Ved å legge til grunn at det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng på dette punktet, har lagmannsretten foretatt uriktig bevisbedømmelse. Begge barna er stemplet som seksuelt misbrukte ofre uten at dette er tilfellet. De fikk tidlig en diagnose, og i alle fall B har fått betydelig psykiske problemer som følge av feildiagnosen. Det vil være direkte støtende om ikke barna i en slik sak skulle gis erstatning og oppreisning. Det fremgår av Frostating lagmannsretts dom i gjenopptakelsessaken at det skjedde en kraftig forverring etter at faren begikk selvmord: «Så fikk hun psykiske forstyrrelser, kraftig og nærmest spontant etter farens selvmord høsten 1987.» Lagmannsretten har også funnet det bevist at selvmordet har sammenheng med domfellelsen. Selv om barnas mor har vært en medvirkende årsak til at straffesaken ble fremmet, har barna som «fornærmede» i en slik sak krav på at det foretas en nødvendig kvalitetssikring både under etterforskningen og av det bevismaterialet som blir presentert for retten. Det vil være nærmest umulig å skille ut barnas reaksjoner på selve strafforfølgningen ut fra mors handlinger både før og etter dommen. Den fellende dommen ga nettopp grobunn for fortsatt å betrakte barna som seksualoffer, med de følgeskader det har vist å påføre barna. Hadde rettssystemet fungert slik man må kreve i slike saker, ville morens handlemåte ikke vært mulig. Det anføres derfor at det er ført bevis for at det er selve strafforfølgningen som er årsaken til barnas problemer og ikke mors holdning og atferd.
For øvrig gjøres gjeldende de anførsler som fremgår av krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning av 9. juni 1998 og prosesskriv til lagmannsretten 9. februar 1999.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. As dødsbo tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 1.000.000,-.
2. B tilkjennes erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 2.000.000,-.
3. B tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 1.000.000,-.
4. C tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 1.000.000,-.
5. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett til B og C.
Statsadvokatene i Trondheim har på vegne av staten v/Justisdepartementet inngitt tilsvar med påstand om at kjæremålet forkastes. Det er i hovedsak anført:
Påtalemyndighetens syn på de rettslige spørsmål som ble behandlet og avgjort av lagmannsretten, fremgår av prosesskriv 23. november 1998 med vedlegg og prosesskriv 13. mars 1999. Det vises for så vidt til det som det der gis uttrykk for. Av førstnevnte prosesskriv fremgår at påtalemyndigheten er av den oppfatning at det kun er konkrete tiltak under forfølgningen - ikke forfølgningen som sådan - som kan utløse erstatningsplikt etter straffeprosessloven §448.
Påtalemyndigheten er i resultatet enig i lagmannsrettens kjennelse, og kan også vise til den begrunnelse retten har gitt, med unntak av vurderingen av anvendelsesområdet for §448. Lagmannsretten har lagt til grunn at bestemmelsen hjemler krav på oppreisning, jf. ordlyden «og ulempe», uttalelser i teorien og avgjørelsen i Rt-1998-1596.
Påtalemyndigheten er ikke enig i denne lovforståelsen. Det vises i den forbindelse til prosesskriv 23. november 1998 til Frostating lagmannsrett, hvor det etter gjennomgang av blant annet juridisk teori og rettspraksis, lovens forarbeider, lovens oppbygging og sammenligning med skadeserstatningslovens bestemmelser om oppreisning, trekkes den konklusjon at bestemmelsen ikke kan gi grunnlag for å tilkjenne oppreisning.
I prosesskrivet er vist til knappe uttalelser i teorien hvor det antas at bestemmelsen omfatter ikke-økonomisk tap. Det er videre vist til rettspraksis, som ikke gir entydig svar. Ordlyden trekker i retning av at det kun er konkret skade som skal kunne erstattes. Kun erstatning nevnes, mens det i kapitlet ellers sondres mellom erstatning og oppreisning. Sondringen mellom erstatning og oppreisning diskuteres i forarbeidene i tilknytning til andre bestemmelser, for eksempel til utk. §424 (lovens §446), mens det i tilknytning til utk. §426 (lovens §448) kun er tale om erstatning. Siktedes krav på oppreisning er begrenset til de tilfeller hvor «særlige grunner» taler for det, et uttrykk som er forstått relativt snevert av Høyesterett, mens det etter §448 er tilstrekkelig at erstatning fremstår som «rimelig». Det er vanskelig å forstå at vilkårene for siktede til å få tilkjent oppreisning skal være strengere enn for en som bare har måttet tåle belastninger. Sammenligning med oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven, som forutsetter grov uaktsomhet, tilsier at det bare er økonomisk skade som kan kreves erstattet etter §448. Lovens begrep «ulempe» innebærer ikke nødvendigvis en henvisning til oppreisning. Flere av de inngrep som er nevnt i §448 er av en slik art at det oftere er tale om en uleilighet enn en direkte fysisk beskadigelse.
Påtalemyndigheten er kjent med Kjæremålsutvalgets kjennelse inntatt i Rt-1998-1596. Avgjørelsen synes imidlertid tatt hovedsakelig på grunnlag av en tolkning av bestemmelsens ordlyd, uten at de ovenfor nevnte rettskilder er brakt inn i vurderingen.
Da saken reiser en rekke prinsipielle, ikke avklarte spørsmål, bør kjæremålet etter påtalemyndighetens syn overføres til behandling i Høyesterett.
Det er lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Rettslig sett reiser saken følgende hovedspørsmål:
- Er oppreisningskrav etter straffeprosessloven §446 gjenstand for arv?
- Gir straffeprosessloven §448 om erstatning til andre enn siktede også hjemmel for oppreisning?
- Er §448 begrenset til skade og ulempe på grunn av konkrete tiltak under forfølgningen, eller omfatter bestemmelsen også skade og ulempe som følge av forfølgningen som sådan?
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at oppreisningskrav etter §446 ikke er gjenstand for arv, se kjennelse i Rt-1999-2061. Barnas krav må i tilfelle bygge på §448.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at §448 også gir hjemmel for oppreisning, se bl.a kjennelse i Rt-1998-1596 som også lagmannsretten viser til.
For så vidt angår spørsmålet om erstatning/oppreisning etter §448 er begrenset til skade som følge av konkrete tiltak under forfølgningen, foreligger det ingen avgjørende rettspraksis. Spørsmålet er ikke vurdert i forannevnte kjennelse i Rt-1998-1596, der det i begrunnelsen kort redegjøres for de helt generelle vilkår for oppreisning etter §448. Konkret gjaldt saken oppreisning til foreldre i forbindelse med at deres sønn var blitt pågrepet utenfor deres bolig. Resultatet i saken er derfor også forenlig med den snevre tolking av paragrafen, som påtalemyndigheten hevder. - Denne tolking har etter utvalgets mening støtte i lovens ordlyd og i lovforarbeidene, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 366 under merknadene til den tilsvarende bestemmelse i lovutkastets §426.
Utvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette prinsipielle tolkingsspørsmål i denne sak. Som lagmannsretten legger man til grunn at det ikke er årsakssammenheng mellom strafforfølgningen mot faren og de påkjenninger og prøvelser av mer psykisk og sosial karakter som de kjærende parter har vært utsatt for, og som de trekker med seg i fremtiden. Hovedårsaken til deres uheldige oppvekstvilkår og reduserte livskvalitet må anses å være sviktende omsorg fra morens side, og de psykiske påkjenninger som hun utsatte dem for da de var små. Strafforfølgningen mot faren fremstår ved en samlet vurdering som en indirekte skadefaktor av mindre betydning for barna. Denne bevisvurdering har støtte i lagmannsrettens frifinnende dom i gjenopptakelsessaken, der det i premissene er redegjort relativt detaljert for bevisførselen, herunder de forklaringer som ble gitt av de kjærende parter og av deres mor. Lagmannsretten var satt med de samme dommere i gjenopptakelsessaken og erstatningssaken.
Etter det avgjørelsesgrunnlag som utvalget bygger på for så vidt angår anvendelsen av straffeprosessloven §448, har man ikke funnet grunn til å henvise saken eller noen del av den til behandling i Høyesterett.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.