LB-2002-601
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-05 |
| Publisert: | LB-2002-00601 |
| Stikkord: | Saksomkostninger, Opphevelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo tingrett Nr 00-11049 A/77 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00601 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ingolf Holmen). Kjæremotpart: Sparebank 1 Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Krohn). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Sidsel Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §179, §181, §384, §385, §386, §403, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Ved stevning av 21. desember 2000 til Oslo byrett mot daværende Vår Bank og Forsikring, nåværende Sparebank 1 Skadeforsikring AS, nedla A påstand om å bli tilkjent erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til 1,5 millioner kroner. Hun nedla den samme påstanden under hovedforhandlingen.
Oslo byrett avsa den 7. desember 2001 dom med denne domsslutning:
Sparebank 1 Skadeforsikring AS er dømt til å betale erstatning med i alt kr 500.000 til A. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynning av dom.
Hver av partene betaler sine sakskostnader.
Byretten avgjorde omkostningsspørsmålet på grunnlag av tvistemålsloven §174.
A har rettidig påkjært omkostningsavgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun anfører i korte trekk:
Byretten skulle ha anvendt hovedregelen i tvistemålsloven §172 ved omkostningsavgjørelsen, idet forsikringsselskapet har tapt saken fullstendig. A fikk medhold i at det forelå en nakkeslengskade, og hun ble tilkjent et høyere erstatningsbeløp enn hun var blitt tilbudt. Hun har gjennom hele saken argumentert med at retten skulle fastsette erstatningen skjønnsmessig. At hun i påstanden begrenset erstatningen oppad til et nærmere angitt beløp, hindrer ikke at forsikringsselskapet har tapt saken fullstendig, jf. Rt-1999-91, Rt-1993-1107, Rt-1985-505 og Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, (2. utgave) bind I side 560-561. Det ligger innenfor lagmannsrettens kompetanse etter tvistemålsloven §181 annet ledd å tolke de påstander som ble nedlagt i byretten, jf. Schei side 614 og Rt-1999-91.
Oppfølgning av en privat klient medfører erfaringsmessig et betydelig arbeid i saker som denne. I denne saken bestred selskapet at det forelå noen årsakssammenheng, og det sluttet å dekke hennes utgifter til juridisk bistand. Skadelidte måtte selv drive saken frem, noe som medførte et omfattende arbeid.
A har nedlagt denne påstand:
1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A saksomkostninger for Oslo byrett med kr 288.086 med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
2. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
Sparebank 1 Skadeforsikring AS anfører i korte trekk:
Byretten har korrekt lagt til grunn at saken er dels vunnet og dels tapt. Spørsmålet om parten krever et bestemt beløp eller erstatning fastsatt etter rettens skjønn, beror på en tolkning av påstanden, jf. Rt-1961-1082, Rt-1963-786 og Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål side 86. I dette tilfellet ble ikke retten invitert til å foreta en skjønnsmessig beregning av erstatningen. Så vel i stevningen som under hovedforhandlingen ble det krevet erstatning for konkrete tapsposter og med nøyaktige beregninger og beløp. As påstand om å bli tilkjent erstatning etter rettens skjønn er et forsøk på å skape et grunnlag for å kreve saksomkostninger uavhengig av sakens utfall. Forsikringsselskapet har dessuten fått medhold i at en del av skadelidtes tap skyldes forhold ved henne selv, noe som har ført til en skjønnsmessig reduksjon av erstatningen. Også dette medfører at saken er dels vunnet og dels tapt, jf. Skoghøy side 986 og 987.
Subsidiært anføres at skadelidtes omkostningsoppgave omfatter omkostninger som er påløpt før stevningen ble uttatt. Dette beløper seg til minst 100.000 kroner uten merverdiavgift. Dette måtte eventuelt ha vært fremmet som en egen tapspost under behandlingen av erstatningskravet.
Sparebank 1 Skadeforsikring AS har nedlagt denne påstand:
Prinsipalt:
Oslo tingretts saksomkostningsoppgave i sak 00-11049 A/77 stadfestes.
Subsidiært:
Advokat Nina Reiersens salærkrav til Oslo tingrett i sak 00-11049 A/77 reduseres og fastsettes etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
Sparebank 1 Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til omkostningsoppgave med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse kan kun erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum. Det er etter praksis klart at lagmannsretten også kan prøve om byretten har begått en saksbehandlingsfeil, jf. Schei side 612. I dette tilfellet foreligger det feil ved begrunnelsen for avgjørelsen som hindrer prøvelsen av kjæremålet.
Byretten har «ut i fra resultatet» latt tvistemålsloven §174 få anvendelse ved omkostningsavgjørelsen. Vilkåret for å anvende denne bestemmelsen er at saken er dels vunnet og dels tapt. I dette tilfellet er ikke resultatet alene tilstrekkelig til å konstatere om saken er dels vunnet og dels tapt, eller om forsikringsselskapet har tapt den fullstendig slik at §172 skulle ha kommet til anvendelse. A nedla så vel i stevningen som under hovedforhandling påstand om å bli tilkjent erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til et nærmere angitt beløp. Dersom retten etter påstanden skal foreta en skjønnsmessig utmåling, og det er nedlagt påstand om utmåling etter rettens skjønn med en nærmere angitt øvre grense, kan saken være tapt fullstendig i lovens forstand, selv om den annen part ikke får sitt krav akseptert med den maksimalbegrensning som er angitt, jf. Schei side 560. Hvis §174 skal komme til anvendelse i et tilfelle som dette, kreves derfor en noe mer omfattende begrunnelse enn kun en henvisning til resultatet.
Feilen er av en slik art at den ubetinget skal tillegges virkning, jf. tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5 sammenholdt med §403 annet ledd. Omkostningsavgjørelsen blir etter dette å oppheve og hjemvise til fortsatt behandling i byretten, nå Oslo tingrett, jf. tvistemålsloven §385 første ledd 1. punktum og §386 annet ledd, alt sammenholdt med §403 annet ledd.
Omkostningsspørsmålet for lagmannsretten utsettes til den avgjørelsen som avslutter saken jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Oslo tingrett.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den avgjørelsen som avslutter saken.