LB-2002-782
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-26 |
| Publisert: | LB-2002-00782 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo tingrett Nr 01-000469 A - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00782 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Marit Falkanger). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Erik Chr. Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, §31 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om daglig omsorg for fellesbarn.
Partene var gift med hverandre fra 1987 til 1992. De har et barn sammen, C, født *.*. 1989
Under ekteskapet bodde partene på en gård i X, tilhørende As foreldre. Etter at partene ble separert i 1992 fikk mor den daglige omsorg for C. Far hadde utvidet samværsrett i henhold til avtale av 1. januar 1992.
Ved Oslo byretts dom av 13. oktober 1994 ble samværsordningen utvidet noe.
I 1996 krevde A å overta den daglige omsorg for sønnen, men søksmålet førte ikke frem. Samtidig ble samværsordningen regulert. Sommeren 2000 flyttet mor og C til Y. Etter dette bodde partene bare 1 1/2 km fra hverandre slik at C kunne ha god kontakt med begge foreldrene.
I august 2001 flyttet A tilbake til gården i X. Han har samboer og to fellesbarn med henne på henholdsvis 2 år og 1/2 år. A driver et grossistfirma innen matvarer. Gården er forpaktet bort. Hans foreldre bor på gården.
B er fra 2001 bosatt i Z der hun bor sammen med samboer.
Etter at hun meddelte at hun ville flytte med C til Z, fremmet A krav om at han skulle overta omsorgen for sønnen.
Ytre Follo herredsrett avsa kjennelse 9 august 2001 der A skulle ha den daglige omsorg for sønnen inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken.
Ytre Follo tingrett avsa 12. februar 2002 dom og kjennelse med slike slutninger:
Domsslutning:
1. B frifinnes for kravet om at C skal bo fast hos A.
2. A skal ha samvær med C annen hver helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld.
3. A skal ha samvær med C halvparten av alle Cs skoleferier og skolefridager.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
5. Utgifter til den sakkyndige påhviler partene med like beløp.
Slutning i kjennelsen:
C skal bo fast hos sin mor B inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken.
A har i rett tid anket dommen og påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet er gitt oppsettende virkning. B har tatt til motmæle.
A har i kjæremålssaken i det vesentlige anført:
Ved kjennelsen av 9. august 2001 ble det avgjort at C skal bo hos far frem til rettskraftig dom. Det må foreligge særlige grunner for å endre en slik kjennelse, jf barneloven §38 annet ledd, jf §39 annet ledd. Tingretten har feilvurdert forholdene.
Sønnen, som er 13 år gammel, ønsker å bo hos sin far. Når gutten har sagt noe annet til den sakkyndige i oktober og november 2001 skyldes det at han da var utsatt for et stramt lekseprogram hos faren. Far har etter den tid endret opplegget. Gutten ønsker nå å gå på Y barneskole ut skoleåret og fortsette sammen med vennene på ** ungdomsskole neste år. Guttens ønske er klart fremsatt overfor klassestyrer og for tingrettsdommeren.
C har lese- og skrivevansker og det er viktig at han får fortsette det opplegget som er laget for ham og som har vist å ha gitt positive resultater.
C er betenkt på å skifte skole og nytt miljø. Han ble mobbet da han og moren bodde i Oslo, og det er fare for at han ikke vil tåle motgang i nytt miljø.
Dommen er anket og det vil være svært uheldig om C igjen må flytte hvis far får medhold i anken. Flytting må under ingen omstendighet skje før skoleåret er omme. Ved å la gutten fortsett å bo hos faren, vil det være det minst inngripende alternativ. Saken har medført en belastning for Cs forhold til sin mor. Han er redd for at han ved besøk hos moren ikke skal få lov å reise tilbake til faren. C får nå bistand fra psykolog for å finne en mulig tilnærming til moren igjen.
A har begjært bevisopptak av C og klassestyrer D, subsidiært at det avholdes muntlig forhandling.
A har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Tingrettens kjennelse er riktig. Kjennelsen er basert på klare råd fra den rettsoppnevnte sakkyndig, psykolog Tore Mordal. Den sakkyndige mener at gutten bør flyttes nå. Det er viktig at han etablerer kontakt i sitt nye bomiljø før han begynner på ungdomsskolen. Også guttens lærer mener at hvis gutten først skal flyttes, bør han flyttes nå.
Faren utøver press på gutten med intens påvirkning. Hele søksmålet fra faren er basert på hva gutten vil gi uttrykk for som sin vilje. Farens press og påvirkning viser at han ikke har omsorgsevne. En slik strategi fra farens side kan heller ikke belønnes.
Det må legges vekt på at moren har vært den primære omsorgsperson i hele hans liv, med unntak fra tiden etter august 2001.
B har nedlagt slik påstand:
1. Tingrettens kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger med kr 3.720,-
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten har ikke funnet særlige grunner som taler for å holde muntlig forhandling om kjæremålet som begjært av kjærende part, jf tvistemålsloven §403.
I rettssak om foreldreansvar kan retten fastsette hvem av foreldrene som barnet skal bo sammen med inntil rettskraftig dom foreligger, jf barneloven §38. Midlertidig avgjørelse etter §38 kan bare endres når særlige grunner taler for det, jf §39 annet ledd i.f.
C har bodd hos sin far siden august 2001 basert på slik midlertidig avgjørelse som omhandles i §38. Ytre Follo tingrett bestemte 12. februar 2002 at C fremover skal bo fast hos sin mor inntil rettskraftig dom foreligger. Spørsmålet for lagmannsretten er om det foreligger slike særlige grunner for omgjøring som er kravet etter §39.
Tingretten har i det vesentlig lagt vekt på den sakkyndige utredning og at gutten har endret sin oppfatning av hvor han ønsker å bo.
Lagmannsretten legger til grunn at C ga uttrykk for at han ønsket å bo hos sin far, da den midlertidige avgjørelse av august 2001 ble tatt. Da gutten hadde samtaler med den sakkyndige i oktober og november 2001 ga han uttrykk for at han ønsket å bo hos mor. Under hovedforhandling endret han på ny standpunkt og ville fortsett med å bo hos far. Lagmannsretten legger til grunn at gutten er under et stort press på grunn av de saker som pågår om hvor han skal bo. Dette fremgår både av den sakkyndiges rapport, av hva gutten har uttalt til retten og av vitneforklaringer. Av denne grunn kan det være vanskelig å legge stor vekt på det ønske gutten nå hevder å ha. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at far, gjennom de år tvistene om samvær og omsorg har versert for retten, synes å ha arbeidet målbevisst for at sønnen skulle bo fast hos ham. Det er mulig at det i den perioden da C hadde samtaler med den sakkyndige forelå en noe spesiell situasjon, idet gutten da følte for stort leksepress fra faren. Denne situasjonen synes imidlertid å ha bedret seg. Selv om gutten har en alder som tilsier at hans mening skal tillegges stor vekt, jf barneloven §31 annet ledd, er lagmannsretten usikker på om han oppriktig mener at han nå ønsker å bo hos faren.
I saker om hvor barnet skal bo fast er det helt avgjørende moment, hva som vil være det beste for barnet. Dette gjelder også for de midlertidige avgjørelser. Det er en rekke momenter som tillegges vekt ved denne vurdering, jf Lucy Smith/ Peter Lødrup: Barn og foreldre, 1989, side 83 flg. Et moment som det siden 1980 årene er tillagt stor vekt er at barn normalt har best av å ha størst mulig kontakt med begge sine foreldre, Rt-1982-116 og Rt-1989-176. I sistnevnte avgjørelse la retten bl.a avgjørende vekt på at faren hadde lagt hindringer i veien for en positiv kontakt mellom mor og barn.
Lagmannsretten er under tvil kommet til at det beste for gutten frem til ankesaken blir behandlet, er å bli boende hos faren. Lagmannsretten ser det slik at det er viktig at gutten frem til skoleårets slutt får mulighet til å konsentrere seg om sin skolegang og at han i denne perioden slipper å være sentrum for foreldrekonflikten. Lagmannsretten har også lagt vekt på at en midlertidig avgjørelse som går ut på at gutten ikke skal flytte nå, vil skape størst ro for gutten og den vil ikke føre til at gutten må flytte enda en gang om faren gis medhold i ankesaken. Sønnens reaksjon i forbindelse med at moren skulle hente ham 15. februar 2002 er også tillagt noe vekt, idet det er opplyst og ikke bestridt at gutten siden da ikke har villet treffe moren.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke at det foreligger slike særlige grunner at gutten bør skifte bopæl før det er truffet dom i ankeinstansen.
Kjæremålet har etter dette ført frem, og saksomkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Saksomkostningene knyttet til kjæremålet settes skjønnsmessig til kr 3.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. C skal bo fast sammen med sin far A inntil rettskraftig dom foreligger i hovedsaken.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 3.000 kroner - tretusen - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.