LB-2018-161819

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2019-09-05
Publisert:	LB-2018-161819
Stikkord:	Strafferett, Grov kroppsskade, Forsett, Sløret forsett, Erstatning, Oppreisning
Sammendrag:	Tiltalte ble frifunnet for grov kroppsskade, jf. straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273. Spørsmål om forsett, herunder sløret forsett. Det var på det rene at tiltalte holdt et glass i høyre hånd og at fornærmede ved dette ble påført flere kutt/risp i ansiktet, på halsen, på brystet og på magen. Lagmannsrettens flertall kom til at tiltalte ikke hadde utvist forsett. Flertallet fant at det ikke kunne utelukkes at den første bevegelsen med glasset mot fornærmedes ansikt var en ubevisst refleksbevegelse som følge av at fornærmede først tok tak i tiltaltes skjortekrage og dyttet han bakover og oppover, slik at tiltalte mistet balansen og dunket hodet i veggen. Flertallet fant at det heller ikke kunne utelukkes at tiltalte i det påfølgende basketaket heller ikke hadde noen tanke om at han holdt i stetten på glasset og at hans bevegelser med glasset mest sannsynlig ville påføre fornærmede skade. Hendelsen var over i løpet av få sekunder. Tiltalte ble dømt til å betale erstatning og oppreisning til fornærmede.
Saksgang:	Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2018-161819 (sak nr. 18-161819AST-BORG/02)
Parter:	Tiltalt Christian Fredrik Eidem (advokat Steinar Jacob Thomassen) mot Påtalemyndigheten v/Oslo statsadvokatembeter (politiadvokat Renate Myhre Medby)
Forfatter:	Lagdommer Ida Skirstad Pollen, Lagdommer Thomas Chr Poulsen, Meddommer pensjonist Siri Elisabeth Henriksen, Meddommer seniorrådgiver Jan Magne Nyvold, Meddommer økonom Bjørn Erik Bugge, Meddommer seniorrådgiver Sidsel Braaten, Meddommer daglig leder Jan Mohammad Hussain
Lovhenvisninger:	Straffeloven (2005) §21, §22, §25, §273, §274, Straffeprosessloven (1981) §434, §436, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 26. januar 2018 satt Christian Fredrik Eidem, født xx.xx.1971, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven (2005) § 274 første ledd, jf. § 273
for å ha skadet en annens kropp. Kroppsskaden er grov fordi det særlig legges vekt på at den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte og for øvrig at den er forøvd ved bruk av særlig farlig redskap.

Grunnlag:
Torsdag 27. oktober 2016 ca. kl. 21.30 i Solheimgata 6 i Oslo, slo og/eller stakk han Einar Jørgen Greve i ansiktet, halsen og på kroppen med et glass slik at Greve ble påført et kutt i kinnet på ca 4 cm, et kutt i halsen og flere kuttskader i brystet og mageområdet. Som følge av hendelsen har Greve tre arr i ansiktet og flere arr på halsen, brystet og magen.

Oslo tingrett avsa 22. juni 2018 dom med slik domsslutning:

Christian Fredrik Eidem, født xx.xx.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 274 første ledd, jf. § 273, til fengsel i 60 – seksti – dager.

Christian Fredrik Eidem, født xx.xx.1971, dømmes til å betale sakskostnader til det offentlige med 15 000 – femtentusen – kroner, jf. straffeprosessloven § 436.

Christian Fredrik Eidem og Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Eidem har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen. Oslo statsadvokatembeter har anket over straffutmålingen. Bevisanken er henvist til ankeforhandling. Behandlingen av de øvrige ankegrunnene er stilt i bero.

Fornærmede, Einar Jørgen Greve, har fremsatt krav på erstatning og oppreisning, jf. straffeprosessloven § 434 femte ledd.

Ankeforhandling er holdt 28. august–1. september 2019 i Borgarting lagmannsretts hus. Christian Fredrik Eidem og 19 vitner har gitt forklaring, herunder fornærmede og tre sakkyndige vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor la ned slik påstand:

1. Christian Fredrik Eidem, f. xx.xx.1971 dømmes for overtredelse av -straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273 til fengsel i 11 måneder.

2. Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 50 000,-.

Bistandsadvokaten for fornærmede la ned slik påstand:

Side:2

1. Christian Fredrik Eidem dømmes til å betale erstatning kr 16 500 til Einar Greve, innen 14 dager etter at dommen er forkynt.

2. Christian Fredrik Eidem dømmes til å betale oppreisning til Einar Greve etter rettens skjønn, innen 14 dager etter at dommen er forkynt.

Forvarer la ned slik påstand:

1. Christian Fredrik Eidem frifinnes.

2. Christian Fredrik Eidem anses for øvrig på mildeste måte.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Skyldspørsmålet

1. Innledning

Tiltalen gjelder grov kroppsskade, jf. straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273. Det er ikke tvilsomt, og heller ikke bestridt at tiltalte, Christian Fredrik Eidem, objektivt har påført fornærmede, Einar Jørgen Greve, en kroppsskade. Hovedspørsmålet i saken er om Eidem har handlet forsettlig.

Det er et grunnleggende krav i strafferetten at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, og at denne bevisbyrden omfatter alle subjektive og objektive straffbarhetsbetingelser. Beviskravet er strengt. For å kunne dømme tiltalte må lagmannsretten på grunnlag av bevisene som er ført under ankeforhandlingen, være sikker eller overbevist om at tiltalte er skyldig. Prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode er bærende i straffeprosessen.

Etter straffeloven § 273 straffes den som «skader en annens kropp». Straffen er fengsel inntil seks år. Dersom kroppsskaden er grov er strafferammen ti år, jf. straffeloven § 274 første ledd. Straffeloven § 274 første ledd angir momenter det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om skaden er grov.

Skyldkravet for å domfelle etter straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273, er forsett, jf. straffeloven § 21. Det kreves forsett både med hensyn til selve kraftanvendelsen og skadevirkningen, kroppsskaden. Derimot er det tilstrekkelig med uaktsomhet for de konkrete skadefølgene som medfører at kroppsskaden anses grov. For at alternativene som nevnes i § 274 første ledd bokstav a til f skal komme til anvendelse, herunder at skaden er forøvd ved bruk av særlig farlig redskap, må de omfattes av gjerningspersonens forsett.

Side:3

Ved vurderingen av om det er utvist forsett må det tas stilling til hva gjerningspersonen tenkte i gjerningsøyeblikket. Straffeloven § 22 oppstiller forskjellige former for forsett. Den forsettsformen som er aktuell i vår sak er såkalt visshets- eller sannsynlighetsforsett. I straffeloven § 22 bokstav b beskrevet som at noen begår en handling «med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen [...]».

Det er ikke et vilkår at tiltalte hadde et ønske om å skade fornærmede, men det er et vilkår at det anses bevist at han, da han utførte handlingen, anså det som sikkert eller mest sannsynlig at fornærmede ville bli skadet. Det er ikke den objektive sannsynlighetsgrad som er avgjørende, men den sannsynlighet som gjerningspersonen regnet med, jf. straffeloven § 25 første ledd.

Sannsynlighetsforsett kan foreligge selv om handlingen må betegnes som «impulsiv og tankeløs», jf. blant annet Rt-1974-66, Rt-1984-676, Rt-2004-291 og HR-2017-717-U, avsnitt 16. Videre omfattes også det halvklare, slørede forsett.

I Andenæs, Alminnelig strafferett (6. utgave) side 240 er det slørete forsett beskrevet slik:

Den teoretiske fremstilling av forsettskravet kan gi inntrykk av lovovertrederen som en person som handler med dagklar bevissthet og regner i sannsynlighetsprosenter. Det er da viktig å være klar over at det til forsett ikke kreves en så klar bevissthet; forsettsbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsett. Men det er grunn til en viss forsiktighet ved bevisvurderingen. Det kan lett skje urett hvis dommeren overfor en tiltalt som har handlet impulsivt eller i affekt uten videre går ut fra at han har forstått alt som han ville ha forstått ved rolig ettertanke.

Av forarbeidene til straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 426, står det følgende om sannsynlighetsforsett:

Lovbryteren handler ofte raskt, uten å ha noen klar bevissthet om alle elementer i gjerningsbeskrivelsen. Det er ikke nødvendigvis til hinder for at kravet om forsett er oppfylt. Forsett omfatter også det halvklare, slørede forsett, se delutredning V side 119 med videre henvisning til Andenæs, Alminnelig strafferett (1. utg. 1956) side 212. Særlig når lovbryteren ikke tilstår, vil forsettsvurderingen ofte måtte skje på grunnlag av ytre omstendigheter, vitneprov og alminnelige erfaringssetninger. Men rimelig tvil må her som ellers komme lovbryteren til gode.

I Rt-2011-1104 premiss 18 formulerte Høyesterett dette slik:

Rettsbelæringen og straffutmålingspremissene viser at det her er bygget på sannsynlighetsforsett. Bedømt som edru er det lagt til grunn at tiltalte ville innsett at dødsfølge var mest sannsynlig, men slik at det ikke er krevet noen helt klar tanke om dette. Blant annet kan en stresset og opphisset situasjon være til hinder for en slik klar vurdering. En sløret – noe uklar – oppfatning om sannsynlighetsovervekt for dødsfølge vil være tilstrekkelig. Dette er etter mitt syn en riktig rettsoppfatning.

Side:4

Med utgangspunkt i de rettsregler det her er redegjort for, går lagmannsretten over til bevisvurderingen av skyldspørsmålet.

2. Det konkrete hendelsesforløpet

Bevisbildet er sammensatt, og lagmannsretten finner grunn til først å gjengi hovedpunktene i det som skjedde den aktuelle kvelden – rett før, under og etter hendelsen omtalt i tiltalen.

Torsdag 27. oktober 2016 var fornærmede, Einar Jørgen Greve, og tiltalte, Christian Fredrik Eidem, på innvielsesfest hos Knut Stokke i Solheimsgata 6 i Oslo. Det var ca. 60–70 gjester på festen. Gjestene var invitert til klokken 19.30.

Greve ankom festen ca. klokken 20.00. Eidem kom noe senere. Noe før klokken 21.30 kom Greve og Eidem i snakk med hverandre. Som de fleste gjestene på festen, var de da i boligens andre etasje. Det ble en diskusjon mellom de to. Det er omtvistet hva de diskuterte. Eidem har forklart at det handlet om synet på kvinner. Greve har forklart at det handlet om hvem av dem som var mest vellykket i arbeidslivet, herunder hvem man samarbeidet med. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet i diskusjonen mellom de to, men legger etter bevisførselen til grunn at Greve ble provosert av noe av det Eidem sa, og at han dyttet Eidem, slik at Eidem mistet balansen, rev med seg en høyttaler og ramlet ned i en sofa som sto inntil en vegg. Lagmannsretten legger til grunn at Eidem som følge av fallet fikk påvist ribbensbrudd ved klinisk undersøkelse tre dager senere. Det vises til legejournal skrevet av spesialist i ortopedisk kirurgi, Morten Smedsrud, ved Volvat Medisinske senter, datert 30. oktober 2016, der det fremgår at det etter klinisk undersøkelse ble konstatert ribbensbrudd.

Flere av gjestene som var på festen har for lagmannsretten forklart seg om hendelsen i andre etasje. På bakgrunn av deres forklaringer legger lagmannsretten til grunn at Greve ble oppfattet som den mest aggressive av de to. Vitnet Silje Christine Augustson, som på refleks tok tak i armen til Greve da han hadde dyttet Eidem, oppfattet Greve som sint. Vitnet Andreas Teilman så ikke selve dyttet, men ble gjort oppmerksom på at noe hendte mellom Eidem og Greve. Han gikk derfor bort til Eidem og Greve for å roe situasjonen. Teilman oppfattet Greve som tydelig provosert, mens Eidem var mer forbauset.

Eidem gikk etter dette ned til boligens første etasje. På vei ned spurte han vitnet Jeanette Dyhre Kvisvik om hun ville bli med ham fra festen. Kvisvik oppfattet at Eidem ønsket å komme seg ut av en situasjon, og at han ikke hadde tid til å vente på henne. Kvisvik har forklart at Greve, kort tid etter, kom mot henne i stor fart, at han var sint og at han fulgte etter Eidem. I avhør har hun forklart at Greve så «oppjaget ut».

Side:5

Da Eidem kom ned i første etasje møtte han vitnet Hans Remi Kittelsen. De to hilste og skålte og ble stående i gangen mellom utgangsdøren og kjøkkenet. På bakgrunn av bevisførselen, særlig Kittelsens, Kvisviks og Eidems forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at Greve kom ned trappen kort tid etter at Eidem var kommet ned.

Da Greve kom ned i gangen der Eidem og Kittelsen sto, ble han på ny provosert av noe Eidem sa. På bakgrunn av Kittelsens og Eidems forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at Greve da ba Eidem om å «bli med utenfor». Eidem responderte ikke på det, hvorpå Greve gikk bort til Eidem og tok tak i skjortekragen hans. Eidem og Greve har forklart seg ulikt om hva som deretter skjedde. Eidem har forklart at Greve tok tak i ham med stor kraft, og dyttet ham oppover og bakover, slik at han mistet balansen og slo hodet i veggen. Dette er bestridt av Greve. Eidem har også forklart at Greve forsøkte å slå ham med knyttet neve i ansiktet, og at Greve sparket ham i kneet. Også dette er bestridt av Greve. Ifølge Greve gjorde han ikke annet enn å ta Eidem i skjortekragen og spørre ham om å bli med utenfor, før Eidem slo et rettet slag med glasset mot ansiktet hans.

Det er på det rene at Eidem holdt et glass i høyre hånd, og at han – etter at Greve hadde tatt tak i ham – førte glasset opp mot Greves ansikt, slik at Greve ble påført kutt og risp i ansiktet som måtte sys. Om glasset knuste da det traff Greves ansikt, eller om det på det tidspunktet allerede var knust, er usikkert, og uten betydning for lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålet. Eidem har forklart at han løftet begge armene i en ren refleksbevegelse, og at han ikke tenkte på at han holdt glasset i høyre hånd og at han kunne påføre Greve skade. Lagmannsretten vil nedenfor, under vurderingen av om Eidem har handlet forsettlig, redegjøre for rettens syn på de ulike forklaringene.

Etter at glasset hadde truffet Greve i ansiktet, grep Kittelsen inn og forsøkte å skille de to. Lagmannsretten legger til grunn at Kittelsen slapp glasset han holdt i hånden før han grep inn. Greve og Eidem sto så tett at Kittelsen ikke klarte å skille dem. Han oppfattet heller ikke hva som skjedde i det videre basketaket som fulgte. Greve har forklart at han rygget bakover og at Eidem stakk ham flere ganger med glasset. Eidem har forklart at han ble revet fremover av Greve, og at Greve holdt hodet hans fast mot sin mage i et såkalt «headlock»-grep. Han har forklart at han ikke hadde noen tanke om at han fortsatt holdt stetten av glasset i sin høyre hånd, og at han på ingen måte brukte dette aktivt mot Greve.

Vitnet Leif Rune Rinnan som hadde oppholdt seg på kjøkkenet, hørte et dunk og glass som knuste og kom ut i gangen mens basketaket pågikk. Ut fra Rinnans, Eidems og Kittelsens forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at Eidem, Greve og Kittelsen da befant seg på motsatt side av der de opprinnelig hadde stått. Greve sto oppreist inntil veggen, mens Eidem sto foroverlent med hodet inn mot magen til Greve. Greve holdt hodet til Eidem fast med hendene rundt nakken, et såkalt «headlock»-grep. Rinnan og Kittelsen fikk dratt de to fra hverandre, og det hele var over i løpet av noen få sekunder. Eidem holdt fortsatt stetten

Side:6

av glasset i hånden, og vitnet Adrian Dæhli Robertsen, som var servitør på festen, og som da var kommet til, tok stetten ut av hånden til Eidem.

Det er på det rene at Greve under basketaket ble påført flere risp og/eller kutt på halsen, på brystet og i magen som måtte sys, i tillegg til skadene i ansiktet. Det er videre på det rene at det ble flere hull i foret på innsiden av jakken som Greve hadde på seg.

Det er videre på det rene at Eidem ble påført kutt og/eller risp i begge hendene som måtte sys. Lagmannsretten legger også ut fra bevisførselen til grunn at Eidem – en gang i løpet av hendelsen i første etasje – fikk risp i hodebunnen. Det vises til legejournal 29. oktober 2016, skrevet av spesialist i kirurgi, Morten Halfdan Rynning Kveim. Om Eidem også fikk en hjernerystelse og/eller om han merket forløpet til et epileptisk anfall, med påfølgende hukommelsestap, er usikkert. Det er også usikkert om han ble påført blåmerke under høyre kne, slik som omtalt i legenotat 30. oktober 2016 fra spesialist i ortopedisk kirurgi, Morten Smedsrud, ved Volvat Medisinske senter.

Greve dro kort tid etter hendelsen til Volvat Medisinske senter. Derfra ble han fraktet i sykebil til Ullevål sykehus. Av legeerklæringen, datert 16. desember 2016, skrevet av lege Nergis Nina Suleiman, som behandlet Greve på Ullevål sykehus, står det:

[...] Han hadde vertikalt kutt på ca 4 cm på venstre kinn som var plassert rett over ansiktsnerve og en spyttkjertel. Klinisk ingen mistanke og ikke noe funn av nerveskade eller spyttkjertelskade, men det var bare noen få millimeter fra ansiktsnerven (facialisnerve). Kuttskaden ble revidert og suturert. I tillegg hadde pasienten en kuttskade plassert over hovedpulsåren carotis på venstre side. Dette var også overfladisk og ikke noe penetrasjon til hovedpulsåren. De andre kuttskadene var overfladiske, de ble også revidert og sydd sammen.

Det er tatt bilder av skadene som er fremlagt for lagmannsretten. Bildene viser at kuttet på venstre kinn i ansiktet var formet som en omvendt «U», og der den ene siden var noe lengre enn den andre. Suleiman har beskrevet at kuttet var like dypt i hele kuttets lengde.

Skadene Greve og Eidem ble påført i løpet av denne kvelden og mulige skademekanismer er vurdert av to sakkyndige i rettsmedisin, professor og overlege Lars Uhlin-Hansen og overlege Per Hoff-Olsen.

Ut fra bildene og de sakkyndiges forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at skaden Greve er påført på venstre kinn er en stikkskade i kombinasjon med en skjæreskade. Det vil si at det er en skade som er et resultat av både en stikkende bevegelse rett mot huden og en skjærende bevegelse langs med huden. De øvrige skadene legger lagmannsretten til grunn at er skjæreskader. Ut fra bildene og de sakkyndiges forklaringer, vurderer lagmannsretten at samtlige kutt og risp i ansiktet kan ha blitt påført ved én

Side:7

sammenhengende bevegelse fra Eidems side, der glasset treffer kinnet, mens Greve samtidig eller umiddelbart etterpå vrir på hodet.

Greve har i dag flere arr i ansiktet, på halsen og på brystet etter skadene. Lagmannsretten legger til grunn at han i om lag ett års tid brukte plaster for å beskytte arrene mot sol og at han også har gjennomgått behandling for å begrense arrene.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at Eidem har påført Greve en kroppsskade, og at de objektive vilkårene for straff etter straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273 er oppfylt. Lagmannsretten mener kroppsskaden er grov, og viser blant annet til skadenes omfang, herunder at Greve måtte sy og er påført arr i blant annet ansiktet. Det vises også til at skadene er påført ved bruk av glass, jf. straffeloven § 274 første ledd bokstav f. Den konkrete bruken av glasset var farlig og hadde et betydelig skadepotensiale.

3. Nærmere om skyldspørsmålet

Spørsmålet er om Eidem har handlet forsettlig. Ved denne vurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, samtlige dommere med unntak av meddommerne Sidsel Braaten og Bjørn Erik Bugge, er ikke overbevist om at Eidem har påført Greve skadene med forsett. Flertallet finner det ikke bevist at han hadde noen klar bevissthet om hva han gjorde, og finner det heller ikke bevist at han handlet med et såkalt halvklart eller sløret forsett.

Flertallet mener det ikke kan sees bort fra at Eidems første bevegelse med glasset var en ubevisst refleksbevegelse, og at han heller ikke i basketaket som fulgte hadde noen tanke om at han fortsatt holdt stetten av glasset i hånden, og at dette mest sannsynlig ville påføre Greve en skade. For flertallet er det sentralt at hele basketaket var over på få sekunder.

Flertallet mener hendelsen i andre etasje har betydning for hvordan retten må vurdere Eidems og Greves forklaringer med hensyn til hva som skjedde i første etasje, herunder hvordan Eidem kan ha reagert på Greves utspill. For flertallet er det sentralt at det var Greve som ble vurdert som den mest hissige av de to mens de var i andre etasje, og at han kort tid etter å ha dyttet Eidem, kom etter Eidem ned i første etasje. Flertallet mener det også er et moment i den samlede bevisvurderingen at Greve synes å underdrive sin egen rolle i andre etasje. Videre ser flertallet hen til at Greve, da han kom ned i første etasje, på ny ble provosert over noe Eidem sa, og ba Eidem om å «bli med utenfor». Da Eidem overhørte dette, mener flertallet det ikke kan utelukkes at Greve tok tak i Eidem med en slik kraft som Eidem har forklart, og dyttet ham bakover og oppover, slik at Eidem mistet balansen og dunket hodet i veggen. Med en slik opptakt til hendelsen beskrevet i tiltalen, finner flertallet at Eidems forklaring om at begge armene kom opp mot ansiktet til Greve i

Side:8

en ubevisst reflekshandling, vanskelig kan utelukkes. Flertallet peker også på at Kittelsen som sto ved siden av Eidem, også har forklart at Eidem hevet begge armene, og at dette kom som er reaksjon på at Greve tok tak i ham i skjortekragen. Kittelsen hadde for lagmannsretten vanskelig for å beskrive med hvilken kraft Greve tok tak i Eidem, men uttalte at Eidem kan ha oppfattet at Greve presset ham oppover og bakover, slik at han mistet balansen. Om Eidem dunket hodet i veggen var Kittelsen usikker på. Verken Eidem eller Greve har kunnet forklare hvordan de øvrige skadene på halsen, brystet og magen ble påført under det påfølgende basketaket, annet enn at Greve har uttalt at han kjente flere stikk. Det er heller ingen vitner som har kunnet forklare seg nærmere om hvordan skadene er påført.

Sentralt for flertallets vurdering er at de sakkyndige som har forklart seg for lagmannsretten ikke har kunnet utelukke at skadene er påført slik Eidem har forklart. Ifølge rettsmedisinerne Hoff-Olsen og Uhlin-Hansen kan det ikke utelukkes at skadene i ansiktet skyldes at Eidem hevet armene i en ubevisst reflekshandling. De kunne heller ikke utelukke at de påfølgende skadene ble påført ved at Greve dro Eidem forover, slik at han ble stående med hodet inn mot magen til Greve, og mens Eidem hele tiden holdt fast i stetten på glasset.

Hoff-Olsen har riktignok i sin sakkyndige erklæring, datert 11. januar 2018, konkludert med at Eidems forklaring ikke er forenlig med de skadene Greve er påført. Etter flertallets syn kan det stilles spørsmål ved grunnlaget for denne konklusjonen. I mandatet er Hoff-Olsen bedt om å vurdere om de beskrevne skadene er forenlig med Eidems forklaringer, «herunder særskilt om Greves kuttskader kan være forenlig med en utilsiktet armbevegelse, jfr Eidems forklaring om at han «vimset» glasset sitt i ansiktet/skulderen på Greve mens han selv falt bakover». Hoff-Olsen har i erklæringen lagt til grunn at dette er Eidems beskrivelse av hendelsesforløpet. Beskrivelsen er hentet fra Eidems anmeldelse av Greve, som etter det lagmannsretten har fått opplyst bygger på en tekstmelding fra Eidem til sin daværende forsvarer, og som ifølge Eidem er upresis og utelukkende ment for internt bruk. Beskrivelsen er ikke i samsvar med det Eidem har forklart i politiavhør og for tingretten og lagmannsretten. Det kan etter flertallets syn også stilles spørsmål ved grunnlaget for konklusjonen fordi Hoff-Olsen ikke fikk oversendt avhørene av vitnene i saken.

Etter at Hoff-Olsen i lagmannsretten ble foreholdt hvordan Eidem har beskrevet reflekshandlingen både i politiavhør, for tingretten og for lagmannsretten, konkluderte han med at beskrivelsen er forenlig med de skadene Greve var påført. Også Uhlin-Hansen har i sin sakkyndige erklæring datert 22. mai 2018, og tilleggserklæringen datert 2. mai 2019, konkludert med at skadene Greve er påført er forenlige med Eidems beskrivelse av hendelsesforløpet. Uhlin-Hansen holdt fast ved sin konklusjon i retten, og underbygget denne ytterligere.

Side:9

De sakkyndige har i sine vurderinger pekt på at skadene Greve er påført, med unntak av det ene kuttet på venstre kinn, er karakteristiske skjæreskader. Dette er forenlig med at det bare er kuttet i kinnet som er påført med en rettet bevegelse mot huden, mens de øvrige mest sannsynlig er påført ved sideveis bevegelser, og følgelig kan være påført i basketaket som fulgte. Når det gjelder kuttet i kinnet, har de sakkyndige konkludert med at det ikke kan utelukkes at dette er et resultat av en bevegelse som går nedenfra og oppover, eventuelt i kombinasjon med at Greve vrir på hodet og/eller beveger hodet fremover.

De sakkyndige har hatt vanskelig for å bedømme dybden på kuttet ut fra bildene som er fremlagt for lagmannsretten. De har imidlertid pekt på at nervene i ansiktet ikke ble skadet, og at kuttet derfor ikke kan ha vært så dypt som det kanskje kan se ut til på det ene bildet. Spesialist i spesiell kirurgi, Morten Halfdan Rynning Kveim, har forklart at kuttet, ut fra sin plassering, at det var like dypt i hele sårlengden og at det ikke skadet noen nerver, ikke kan ha vært mer enn noen få millimeter dypt. Hoff-Olsen har for lagmannsretten beskrevet at kraften som har vært nødvendig for å påføre kuttet, antagelig har ligget et sted mellom lav og moderat, der alternativene er lav, moderat eller sterk.

Uhlin-Hansen har i sin forklaring for lagmannsretten også pekt at det ikke kan sees bort fra at noen av sårene på brystet og magen kan være et resultat av glasskår som har falt ned på innsiden av jakken til Greve, og blitt presset mot ham, for eksempel da Greve holdt Eidem fast med hodet mot magen. At jakken til Greve hadde rifter på innsiden av foret er forenlig med en slik skademekanisme.

Flertallet legger de sakkyndiges vurderinger til grunn.

Ut fra en samlet vurdering av bevisene, og med særlig vekt på de sakkyndiges redegjørelser av mulige skademekanismer, finner flertallet at det ikke kan utelukkes at Eidems første bevegelse med glasset var en ubevisst reflekshandling og at han ikke på noe tidspunkt under hendelsesforløpet hadde noen tanke – ei heller en vag eller sløret – om at han holdt glasset i hånden og at hans bevegelser med glasset mest sannsynlig ville påføre Greve skade.

Flertallets konklusjon er etter dette at det ikke er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at Eidem har utvist tilstrekkelig grad av skyld, og at han må frifinnes.

Lagmannsrettens mindretall, meddommerne Sidsel Braaten og Bjørn Erik Bugge er overbevist om at Eidem handlet forsettlig.

Mindretallet mener det kan utelukkes at Eidem slo glasset mot Greves ansikt i en ubevisst refleksbevegelse. Etter mindretallets oppfatning er ikke kuttet i venstre kinn forenlig med en oppadrettet bevegelse. Mindretallet mener at Eidems forklaring også på andre punkter fremstår som lite troverdig. Han har beskrevet slag og spark fra Greve som ingen av

Side:10

vitnene har kunnet bekrefte og som mindretallet ser bort fra at har skjedd. Mindretallet mener at Eidems opptreden rett etter hendelsen, særlig hvordan han forholdt seg til Greves samboer, underbygger at han handlet med forsett. Mindretallet peker også på måten han har forfulgt anmeldelsen og den private straffesaken mot Greve.

Mindretallet finner det etter dette bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at Eidem – etter at Greve tok tak i ham i skjortekragen – impulsivt slo tilbake med et rettet slag. Mindretallet er ikke i tvil om at Eidem hele tiden var klar over at han holdt glasset i hånden, og at han i det minste hadde en sløret eller noe uklar oppfatning om at han brukte glasset mot Greve og han mest sannsynlig kom til å påføre Greve en skade. Mindretallet mener videre at Eidem i det minste burde forstått at han med et slikt slag kunne påføre Greve kutt som måtte sys, og som ville medføre arr i ansiktet.

Etter mindretallets vurdering er dermed både de objektive og subjektive vilkår for å dømme Eidem etter tiltalen oppfylt.

I tråd med flertallets konklusjon skal Eidem frifinnes.

Erstatning og oppreisning

Greve har fremmet krav om erstatning på 16 500 kroner for utgifter han har hatt i forbindelse med behandling av skadene. Han har også fremsatt krav på oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn.

Erstatning tilkjennes dersom det foreligger ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Det aktuelle ansvarsgrunnlaget er ansvar som følge av uaktsomhet.

Vilkårene for oppreisning følger av skadeserstatningsloven § 3-5. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, pålegges å betale fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art.

Lagmannsretten bemerker at det er sikker rett at frifinnelse i en straffesak ikke er til hinder for at det i samme sak kan pådømmes sivile krav dersom retten kommer til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått handlingen, jf. Rt-2009-1456 avsnitt 28. Ved avgjørelsen av straffekravet gjelder de strenge strafferettslige beviskravene, mens beviskravet ved avgjørelsen av det sivile kravet er lavere. Ettersom pådømmelse av oppreisningskravet og erstatningskravet vil medfører at et for tiltalte svært belastende faktum legges til grunn, har Høyesterett avgjort at det gjelder et strengere beviskrav enn ellers i erstatningsretten, nemlig klar sannsynlighetsovervekt, jf. blant annet Rt-1996-864.

Side:11

En samlet lagmannsrett finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at Eidem opptrådte grovt uaktsomt da han førte glasset opp i ansiktet på Greve, og heller ikke slapp det i det påfølgende basketaket. Det samme flertallet som har kommet til at Eidem skal frifinnes, bemerker at det etter dette flertallets syn ikke er klar sannsynlighetsovervekt for at Eidem handlet bevisst uaktsomt. En samlet lagmannsrett mener derimot det var grovt uaktsomt at han ikke hadde noen tanke om at han hadde et glass i hånden og at han ved sine bevegelser kunne påføre Greve skader. Lagmannsretten vurderer at dette er et markert avvik fra det forsvarlige. Ved denne vurderingen har lagmannsretten sett hen til skadepotensialet ved handlingen. Knust glass mot ansikt, hals og mage innebærer en stor risiko, og Eidem kunne ved handlingene påført Greve alvorlige og livstruende skader. Slik lagmannsretten vurderer det er det grovt uaktsomt at Eidem ikke reagerte på dette, og avsto fra handlingen.

Vilkårene for å tilkjenne erstatning og oppreisning er dermed til stede.

Erstatningskravets størrelse er ikke bestridt, og lagmannsretten legger kravet til grunn. Eidem dømmes etter dette til å betale 16 500 kroner i erstatning til Greve.

Lagmannsretten finner at det også bør idømmes oppreisningserstatning. Ved utmålingen skal det særlig legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget at de påførte skadevirkninger, jf. Rt-2005-289. Ut fra forholdene i den enkelte sak vil det kunne variere hvilke momenter som kommer i forgrunnen.

I dette tilfellet er det tale om skader ved bruk av glass der skadepotensialet var stort. Greve ble påført skarpvoldsskader i ansiktet, på halsen, på brystet og i magen som måtte sys og som har gitt varige arr. Objektivt sett er dette grovt. Bistandsadvokaten har anført at det for Greve også har vært en betydelig psykisk belastning forbundet med hendelsen og at dette må tillegges vekt ved utmålingen. Det er vist til omtalen saken har hatt i media. Det er også vist til at Eidem har forfulgt saken mot Greve, først ved å anmelde Greve for vold og klage over henleggelsene, for deretter å forfølge saken som en privat straffesak. Lagmannsretten har forståelse for at dette har vært en påkjenning for Greve. Slik denne saken ligger an, finner imidlertid lagmannsretten at dette bare i begrenset grad skal tillegges vekt ved utmålingen av oppreisningserstatningens størrelse.

Samlet sett, og når det også sees hen til graden av skyld, er lagmannsretten kommet til at oppreisningserstatningen i dette tilfellet bør settes til 30 000 kroner.

Saksomkostninger

Eidems anke over skyldspørsmålet har ført frem, og han skal ikke ilegges saksomkostninger.

Side:12

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

DOMSSLUTNING

1. Christian Fredrik Eidem, født xx.xx.1971, frifinnes.

2. Christian Fredrik Eidem dømmes til å betale 16 500 – sekstentusenfemhundre – kroner i erstatning til Einar Jørgen Greve innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer.

3. Christian Fredrik Eidem dømmes til å betale 30 000 – trettitusen – kroner i oppreisning til Einar Jørgen Greve innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer.