LB-2020-15287

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2020-02-26
Publisert:	LB-2020-15287
Stikkord:	(Kretskort-saken), Midlertidig forføyning, Hovedkrav, Sikringsgrunn, Dynamisk tingsrett, Ekstingvert eiendomsrett, Sakskostnader
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning. Tvisten gjaldt eiendomsretten til kretskort produsert for, men ikke levert til Siemens AS, og som saksøkte hadde kjøpt på auksjon for hittegods. Siemens AS krevde at saksøkte leverte kretskortene til forvaring hos namsforgden frem til eiendomsretten var klarlagt. Etter muntlige forhandlinger tok tingretten kravet til følge i kjennelse TAHER-2019-175765 og saksøkte har anket til lagmannsretten. Overordnet problemstilling var om Siemens hadde et hovedkrav og sikringsgrunn, som begge måtte være oppfylt for å få medhold i krav om midlertidig forføyning. Lagmannsretten kom til at saksøkte var i god tro da han kjøpte kretskortene på auksjon. Retten fant at det i denne saken ikke var rimelig at re integra-regelen analogisk kom til anvendelse, da terskelen som må oppstilles for tilbakeføring ikke var nådd. Lagmannsretten konkluderte etter dette med at det ikke forelå noe hovedkrav, slik at det var unødvendig å vurdere om det forelå sikringsgrunn. Grunnlaget for tvangsmulkt falt dermed også bort. Lagmannsretten tok ikke begjæringen om midlertidig forføyning til følge og Siemens AS ble dømt til å betale saksøktes sakskostnader med kr 330.182.
Saksgang:	Asker og Bærum tingrett TAHER-2019-166847, TAHER-2019-175765 - Borgarting lagmannsrett LB-2020-15287 (sak nr. 20-015287ASK-BORG/04)
Parter:	Erik Solberg (advokat Arild Gjelsvik) mot Siemens AS (advokatfullmektig Jo Ørjasæter, advokat Ola Øverseth Nisja, advokatfullmektig Michael David Storvik Lindstrøm)
Forfatter:	Lagdommer Elisabeth Wittemann, Lagdommer Per Racin Fosmark, Lagdommer Elizabeth Baumann
Lovhenvisninger:	Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5, §20-8, §20-9, §29-15, §34-2, Godtroervervloven (1978) §1, Hittegodslova (1953) §3, Postforskriften (2015) §6, Avtaleloven (1918) §39

Saken gjelder krav om midlertidig forføyning.

Tvisten gjelder eiendomsretten til kretskort produsert for Siemens AS (heretter Siemens) av Hapro Electronics AS (heretter Hapro). Om sakens bakgrunn vises det til tingrettens kjennelse side 2, hvor det blant annet fremgår:

De aktuelle kretskortene var produsert for Siemens av Hapro Electronics. De var en del av en større forsendelse og fraktet som godsforsendelse med PostNord. Det var fem paller på til sammen 867 kilo. Slik retten oppfatter det, var det bestilt 800 sett slike kort, men bare 720 ble levert, som følge av en feil hos PostNord. De resterende kretskortene ble stående på lager hos PostNord. De var pakket i fire esker på til sammen ca. 80 kg. Eskene var umerket, mens kretskortene var merket med Simens. Feilen ble ikke oppdaget av verken Simens eller PostNord.

Kretskortene skulle brukes til å overvåke store batterisystemer bl.a. i elektriske ferger. Kretskortene inneholder patentert teknologi tilhørende Siemens.

Etter seks måneder ble eskene med kretskortene levert til Auksjonshuset AS, av PostNord, med anmodning om å selge dem på auksjon. Auksjonshuset driver med auksjoner for en rekke transportører, dette omtales som vareauksjoner, men også for namsmannen og politiet da omtalt som hittegodsauksjoner.

Kretskortene ble solgt til Erik Solberg for 344 kroner inkl. mva. på auksjonen 29. oktober 2019. Dagen etter kontaktet Solberg Hapro Electronics som kunne være en mulig produsent. Han fikk der bekreftet at disse var produsert for Siemens.

I perioden 4.-8. november var det kontakt mellom Siemens og Solberg, idet Solberg ønsket å selge kortene til Siemens.

Den 10. november 2019 begjærte Siemens midlertidig forføyning mot Erik Solberg. Asker og Bærum tingrett avsa 11. november 2019 kjennelse med følgende slutning:

1. Erik Solberg forbys å selge eller på annen måte forføye over eiendeler tilhørende Siemens kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av 4 esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort.

2. Eiendelene nevnt i punkt 1 tas ut av Erik Solbergs besittelse og tas under forvaring.

3. Erik Solberg betaler 75 000-syttifemtusen-kroner i sakskostnader til Siemens AS innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.

Kjennelsen ble avsagt uten muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 32-7 annet ledd.

Siemens begjærte 15. november 2019 at det ble fastsatt tvangsmulkt for å fremtvinge utlevering, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 annet ledd. Asker og Bærum tingrett avsa kjennelse 20. november 2019 med slik slutning:

Side:2

Erik Solberg pålegges å betale en løpende mulkt til statskassen på 15 000 kroner hver dag frem til eiendeler tilhørende Siemens, kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av fire esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort, overleveres namsfogden i Oslo, Asker og Bærum. Mulkten løper fra 25. november 2019.

Solbergs anke over kjennelsen ble forkastet av Borgarting lagmannsrett i kjennelse 4. desember 2019.

Den 25. november 2019 begjærte Erik Solberg etterfølgende muntlig forhandling om den midlertidige forføyningen, jf. tvisteloven § 32-8 første ledd. Asker og Bærum tingrett avsa kjennelse 12. desember 2019 med følgende slutning:

1. Erik Solberg forbys å selge eller på annen måte forføye over eiendeler tilhørende Siemens kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av 4 esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort.

2. Erik Solberg pålegges å fremskaffe kortene og levere dem til Asker og Bærum namsfogdkontor som har dem i forvaring frem til eiendomsretten er fastslått ved rettskraftig avgjørelse eller avtale mellom partene.

3. Tvangsbot fastsatt i Asker og Bærum tingretts kjennelse av 20. november 2019 løper fortsatt.

4. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Erik Solberg innga rettidig anke over tingrettens kjennelse 9. januar 2020. Siemens innga anketilsvar 24. januar 2020. Partene har etter dette inngitt hvert sitt prosesskriv til lagmannsretten.

Forut for anken begjærte Solberg forføyningen hevet i medhold av tvisteloven § 34-5 første ledd. Begjæringen ble ikke tatt til følge i Aker og Bærum tingrettens kjennelse 23. desember 2019.

Ankende part, Erik Solberg, har i korte trekk anført:

Tingrettens vurdering av hovedkravet er uriktig. Det er ikke sannsynliggjort at Siemens er eier av kretskortene. Tingretten har korrekt kommet til at Solberg har kjøpt kretskortene i god tro. Tingrettens rettsanvendelse er feil når den har anvendt re integra-prinsippet på et gjennomført godtroerverv. Re integra-prinsippet er utelukket når kjøper har betalt.

Det foreligger heller ikke sikringsgrunn. Anførslene om forretningshemmeligheter og patenter er ikke dokumentert eller sannsynliggjort. Tingrettens bevisbedømmelse er uriktig når den har lagt til grunn at det kan medføre vesentlig skade eller ulempe for tredjemann dersom kortene kommer på avveie.

Side:3

Solberg hadde solgt og overlevert kretskortene til Thomas Lengyel den 9. november 2019, to dager før kjennelsen om midlertidig forføyning ble avsagt. Kretskortene verken tilhørte eller var i Solbergs besittelse da kjennelsen ble avsagt. Solberg ble først informert 12. november 2019 om kjennelsen. Lengyel har nektet å frivillig tilbakelevere kortene.

Forføyningen er ikke proporsjonal. Forføyningen medfører et åpenbart misforhold når Solberg pålegges en plikt til å inndrive kretskortene rettslig mot Lengyels selskap, Lexustec Custom Electronics, i utlandet.

Det legges til grunn at grunnlaget for tvangsmulkten bortfaller dersom anken fører frem. For det tilfellet at forføyningen opprettholdes, må Siemens stille sikkerhet for Solbergs erstatningskrav etter tvisteloven § 32-2 første ledd andre punktum.

Det er lagt ned følgende påstand:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Erik Solberg tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Siemens AS, har i korte trekk anført:

Tingretten har korrekt kommet til at Siemens er eier av kretskortene. Tingretten har korrekt lagt til grunn at Siemens kunne vindisere eiendomsretten til kretskortene etter prinsippet om re integra. Solberg ble gjort kjent med de rette eierforholdene dagen etter auksjonen. Han hadde på dette tidspunktet ikke innrettet seg etter kjøpet, og vederlaget står i betydelig misforhold til Siemens produksjonskostnad. Siemens’ interesse i å beskytte teknologien i kretskortene veier atskillig tyngre enn Solbergs interesse i illegitimt å forsøke å selge Siemens’ forretningshemmeligheter til tredjeparter.

Tingrettens vurdering av om Solberg oppfylte vilkårene for godtroerverv er uriktig. Kretskortene ble ikke «solgt», jf. godtroervervloven. Solberg betalte et symbolsk vederlag for kortene, hvilket ikke gir grunnlag for ekstinksjon. Solberg var heller ikke i god tro. Solberg visste eller burde ha visst at kretskortene var gitt til forsendelse, og at det ble solgt fordi transportøren ikke fant rett mottaker. Solberg kan ikke ekstingvere under henvisning til at han trodde at salget var rettmessig etter postloven eller andre uanvendelige bestemmelser.

Tingrettens vurdering av sikringsgrunnen er riktig. Det er ikke sannsynliggjort at Solberg i forkant av forføyningen solgte kretskortene til Lengyel.

Forføyningen er proporsjonal. Det er ikke noe åpenbart misforhold mellom Siemens sin interesse i forføyningen og den ulempe forføyningen påfører Solberg. På tidspunktet for det angivelige salget var Solberg klar over at Siemens gjorde gjeldende eiendomsrett til

Side:4

kretskortene. Dersom Solberg har brakt seg i en situasjon hvor direkte utlevering av kortene ikke er mulig, plikter han å skaffe kretskortene tilbake. Av samme grunn er det heller ikke grunnlag for å oppheve pålegget om løpende mulkt.

Det er ikke grunnlag for at Siemens stiller sikkerhet etter tvisteloven § 34-2 første ledd annet punktum. Erstatningsansvaret omfatter klart nok ikke dagbøter som retten har pålagt saksøkte, som følge av at saksøkte ikke overholder rettens pålegg.

Det er lagt ned følgende påstand:

1. Anken forkastes.

2. Siemens AS tilkjennes NOK 372 612 i sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har kommet til at anken fører frem og bemerker:

Saken er avgjort skriftlig i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd. Hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier ikke at det avholdes muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 29-15 andre ledd.

For at det skal besluttes midlertidig forføyning, må det sannsynliggjøres at saksøkeren har et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Lagmannsretten behandler først hovedkravet. Det påståtte hovedkravet i vår sak er at det er Siemens som er rette eier av kretskortene. Solberg hevder at det er han som er rette eier av kretskortene.

Solbergs anførsler om at PostNord hadde rett til å la Auksjonshuset AS (heretter Auksjonshuset) selge kretskortene etter vegfraktloven eller på avtalerettslig grunnlag er så vidt lagmannsretten kan forstå ikke opprettholdt i anken. Lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering om at vegfraktloven ikke kommer til anvendelse.

Spørsmålet er om Solberg har ekstingvert Siemens’ eiendomsrett til kretskortene etter godtroervervloven.

Godtroervervloven § 1 lyder som følger:

1. Blir en løsøreting solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen. Det samme gjelder ved annen avhending mot vederlag, hva enten det er til eie, bruk eller pant.

Side:5

2. Mottakeren er i god tro når han ikke forstår at avhenderen mangler rett og heller ikke burde ha forstått det om han hadde vært så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene ved avhendingen, tingens art og omstendighetene ellers.

3. Når eieren taper sin rett til tingen, faller også panterett og andre begrensede rettigheter i tingen bort så langt de kommer i strid med mottakerens rett.

Siemens har anført at kretskortene ikke ble «solgt» i godtroervervslovens forstand fordi Solberg kun har betalt et symbolsk vederlag.

Lagmannsretten er ikke enig i at avhendelse mot et svært lavt vederlag i seg selv utelukker at salget omfattes av loven.

Loven gjelder bare salg eller annen avhending hvor det ytes vederlag. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 56 (1976–1977) på side 37, som Siemens har vist til som støtte for sitt syn, fremgår det om grensedragning mot gaver:

Departementet mener at de beste grunner taler for at en som får tingen i gave ikke bør beskyttes av lovutkastet. Man har derfor stilt som vilkår i § 1 at avhendingen må skje mot vederlag. Dersom vederlaget nærmest er av symbolsk karakter, må man kunne se bort fra dette. Men den nærmere grensedragning her og forholdet til gavesalg må overlates rettspraksis.

Uttalelsen i forarbeidene er departementets konklusjon i spørsmålet om loven også burde gi adgang til godtroerverv ved gave, og må forstås ut fra den sammenhengen. Departementets begrunnelse for å unnta gaver, er at det ikke er samme grunn til å beskytte en godtroende gavemottaker som ikke representerer «noen vanlig omsetningsinteresse», og at «et slikt vern ville kunne øke mulighetene for pro forma-arrangementer.» Slik lagmannsretten ser det, vil det særlig være i grensedragningen mot en avhending som fremstår som en gave eller et proforma salg, at man må kunne se bort fra vederlag av symbolsk karakter. At vederlaget er svært lavt i forhold til antatt verdi, kan ikke i seg selv være til hinder for at overdragelsen omfattes av godtroervervloven. I denne saken må det uansett ses hen til at det ved auksjoner som den aktuelle, naturlig nok vil kunne forekomme salg hvor det er stort sprik mellom reell verdi og vederlag. En auksjonskjøper må i motsetning til en gavemottaker, anses for å representere «vanlig omsetningsinteresse».

Siemens anfører at Solberg kjøpte kretskortene for en symbolsk sum, og det vises til at kortene ble kjøpt for 344 kroner, hvilket utgjør ca. 0,125 % av prisen Siemens betalte for kortene. Lagmannsretten er ikke enig i denne tilnærmingen. At vederlaget er lavt kan ikke likestilles med at det er symbolsk i den forstand at det ikke er et reelt salg.

Lagmannsretten går over til å vurdere om Solberg var i god tro. Etter godtroervervloven § 1 er det et vilkår at kjøperen var i god tro da han fikk tingen overlevert til seg. I Ot.prp. nr. 56 (1976–1977) side 40 fremgår det følgende om aktsomhetsnormen:

Side:6

Hvorvidt kravet til aktsom god tro er oppfylt, vil måtte avgjøres på grunnlag av forholdene i det enkelte tilfelle. Som utgangspunkt er det her tale om et «objektivt» eller generelt aktsomhetskrav. Det avgjørende er hvilke slutninger og undersøkelser en normalt utrustet og redelig person i en tilsvarende situasjon ville ha foretatt på grunnlag av de foreliggende fakta. Det kan såleis ikke tas hensyn til at erververen av natur er uforsiktig og lite omtenksom. På den annen side må det kunne stilles større krav til en som har særlig erfaring eller kyndighet innenfor vedkommende område. Etter departementets mening er det her viktig å skille mellom erverv som skjer som ledd i næring og annet erverv (jfr nedenfor).

Aktsomhetskravet vil innebære en viss plikt for erververen til å foreta nærmere undersøkelser dersom forholdene ved avhendingen skaper rimelig tvil om avhenderen har rett til å opptre som han gjør. Lykkes det ikke å rydde tvilen bort ved slike undersøkelser, foreligger ikke vilkårene for ekstinksjon. Dersom det etter undersøkelsene framleis er rimelig tvil om avhenderens rett til å forføye over tingen, foreligger altså ond tro selv om erververen har gjort det som kunne ventes av ham uten at det positivt avdekkes eller påvises noen rettsmangel hos avhenderen.

Siemens har anført at Solbergs gode tro bygger på rettsvillfarelse, og at dette ikke gir grunnlag for ekstinksjon. Det fremgår av forarbeidene at rettsvillfarelse ikke gir grunnlag for ekstinksjon, jf. Ot.prp. nr. 56 (1976–1977) side 41–42 hvor det fremgår følgende:

Etter utkastet er det nok at erververen kjenner til eller burde ha forstått at avhenderen manglet rett til å rå over tingen. Det kreves ikke at han skal eller burde ha kjennskap til hvorfor hans heimelsmann ikke har slik rett. Det spiller såleis ingen rolle om erververen feilaktig tror at tingen er stjålet, mens avhenderen i virkeligheten sitter med den som låntaker.

Det er tilstrekkelig å påvise at erververen visste eller burde vite om de faktiske omstende som ligger til grunn for avhenderens manglende disposisjonsrett. Erververen kan ikke pårope uvitenhet om de rettslige virkninger av de foreliggende fakta. Han kan derfor t d ikke vinne fram med å hevde at han ikke kjente bestemmelsene i vergemålslovens §§ 51 og 55, som forbyr vergen å foreta nærmere angitte disposisjoner over løsøre uten overformynderiets samtykke. På samme måte må man kunne avskjære innsigelse om at erververen f eks ikke var klar over at et eiendomsforbehold vanligvis innebærer et forbud mot å avhende tingen.

Siemens har vist til at Solberg visste eller burde ha visst at kretskortene var gitt til forsendelse, og at de ble solgt fordi transportøren ikke fant rett mottaker.

Lagmannsretten er enig med Siemens i at spørsmålet er om Solberg var eller burde ha vært kjent med de fakta som innebærer at det er hittegodsloven som kommer til anvendelse. I hittegodsloven § 3 tredje ledd står det:

Side:7

På same måten gjeld føresegnene i denne paragrafen gods som er gjeve inn for å takast vare på eller sendast og som ikkje vert henta i rett tid eller vert liggjande av di vederlaget ikkje vert ytt eller av di rett mottakar ikkje kan finnast.

Slikt gods skal overlates til politiet, jf. § 3 andre ledd jf. § 2, og PostNord hadde i så fall ikke rett til å overlate kretskortene til Auksjonshuset for salg. Unntatt er postforsendelser på inntil 20 kg som i medhold av postloven jf. postforskriften § 6 kan selges av godkjent tilbyder, jf. hittegodsloven § 3 femte ledd.

Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke holdepunkter for at Solberg var eller burde være kjent med bakgrunnen for at Auksjonshuset solgte kretskortene, herunder om varene kom fra en befrakter, om salget skyldtes manglende betaling fra mottakeren eller om det var snakk om bortkomne varer. Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkter for at informasjonen Solberg fikk på auksjonen i seg selv tilsier at han burde ha skjønt at Auksjonshuset ikke hadde rett til å selge varene.

Som det fremgår av uttalelsene i forarbeidene sitert ovenfor, kan det oppstå en undersøkelsesplikt for kjøperen dersom «forholdene ved avhendingen skaper rimelig tvil om avhenderen har rett til å opptre som han gjør». Kretskortene ble solgt på en offentlig auksjon hvor kjøperen i utgangspunktet vil ha mindre oppfordring og mulighet til å foreta nærmere undersøkelser. Siemens har anført at Auksjonshusets beskrivelse av hva en vareauksjon er, tilsier at Solberg burde ha skjønt at det er snakk om salg av bortkomne varer som tilhører en annen, og at han følgelig burde ha undersøkt nærmere.

Etter lagmannsrettens syn må en normalt utrustet og redelig person i utgangspunktet kunne legge til grunn at den som holder auksjonen har rett til å selge varene som tilbys.

På Auksjonshusets nettsider, som det er fremlagt utskrift fra, fremgår det at en «[v]areauksjon betyr at det er alle typer varer som blir frembudt», og at «det er som oftest ting/varer som har blitt transportert av en eller annen befrakter for levering». Videre fremgår det at varene noen ganger kan ha større eller mindre skade. Det fremgår også at «i de fleste tilfeller er det ikke noe feil i det hele tatt, men f.eks. mangelfull merking slik at befrakter ikke er i stand til å finne ut hvor det kom fra, eller hvor det skal». Isolert sett kan dette siste om mangelfull merking tilsi at Solberg burde ha skjønt at det kunne være snakk om varer hvor adgangen til salg reguleres av enten hittegodsloven eller postloven. Det kan imidlertid ikke forventes at en normalt utrustet og redelig person som leser informasjonen om vareauksjoner, innser at dette kan ha betydning for Auksjonshusets rett til å selge varene, og på denne bakgrunn foretar ytterligere undersøkelser for å fastslå hva som er bakgrunnen for at varene er overlevert Auksjonshuset for salg. Det vises i denne forbindelse også til at det fremgår av nettsiden at Auksjonshuset «oppgir normalt ikke hvem som har levert varene da det ikke har relevant interesse for en kjøper.»

Side:8

Etter dette har lagmannsretten kommet til at Solberg var i god tro da han kjøpte kretskortene, jf. godtroervervloven § 1 andre ledd. Lagmannsretten går over til å behandle spørsmålet om analogisk anvendelse av avtaloven § 39 andre punktum (re integra), med den konsekvens at Solberg likevel ikke var i godt tro.

Lagmannsretten har kommet til at Siemens ikke kan kreve kretskortene tilbakeført etter en analogisk anvendelse av re integra-regelen.

Avtaleloven § 39 lyder slik:

Naar efter denne lov en viljeserklærings forbindende kraft er betinget av, at den anden part ikke kjendte eller burde ha kjendt et bestemt forhold eller forøvrig var i god tro, kommer det an paa det tidspunkt, da viljeserklæringen kom til hans kundskap. Dog kan, hvis særlige grunde tilsiger det, hensyn tages til, at han efter dette tidspunkt, men før han endnu har indrettet sig efter viljeserklæringen, har faat eller burde ha faat kjendskap til forholdet.

I forarbeidene til godtroervervloven ble det drøftet hvorvidt det skulle lovfestes en re integra-regel i godtroervervloven. Begrunnelsen for at det ikke ble foreslått en slik regel fremgår som følger i Ot.prp. nr. 56 (1967–77) side 33:

Etter Justisdepartementets mening vil en re-integraregel i første rekke få betydning dersom man også tillater ekstinksjon hvor avhendingen skjer uten mot vederlag. Man foreslår imidlertid at loven ikke skal omfatte disse tilfellene, jfr nedenfor s 36–37. Dels på grunn av dette og dels på grunn av den tvil som regelen vil kunne volde i praksis, har man unnlatt å ta den med i lovutkastet her. Man vil imidlertid ikke se bort fra at en slik regel vil kunne være rimelig i særlige tilfelle. Men dette bør heller overlates til rettspraksis som i dag. Lovutkastet slik de nå lyder innebærer ikke noe forbud mot en tilbakeføring etter reintegraprinsippet.

På side 42 i proposisjonen står det videre om at spørsmålet overlates til domstolspraksis:

Departementets forutsetning er imidlertid at det skal særlige grunner til for å fravike utgangspunktet om at god tro ved overleveringen er tilstrekkelig til å avskjære rette eiers vindikasjonsrett.

Spørsmålet om analogisk anvendelse av re integra-regelen er altså overlatt til rettspraksis.

Lagmannsretten er ikke kjent med rettspraksis hvor det er tatt stilling til spørsmålet i tilknytning til godtroervervloven.

I Rt-1936-803 anvendte Høyesterett re integra-regelen analogisk på et ekstinksjonstilfelle, under henvisning til de alminnelige motivene i forarbeidene til avtaleloven. En lensmann hadde ved svikaktig atferd fått et lån fra en enke. Pengene ble overført til lensmannens bankkonto. Lensmannen ga bankboken til skattefogden for å dekke et underslag.

Side:9

Skattefogden var i god tro da han fikk overlevert bankboken fra lensmannen, men overførte pengene fra lensmannens konto til statskassen etter at han fikk kunnskap om lensmannens svikaktige atferd. Høyesterett kom til at avtaloven § 39 andre punktum kunne anvendes analogisk og uttalte:

Det synes i nærværende tilfelle for mig iøinespringende at det vilde falle urimelig om Staten skulde settes i vesentforskjellig stilling, enten lensmann Strugstad hadde forledet Marianne Ramstad til selv at tilstille skattefogden bankboken, eller om lensmannen har faatt boken og derefter gitt den til skattefogden.

I juridisk teori er det uenighet om, og i hvilket omfang, re integra-regelen kan anvendes analogisk på ekstinksjonsreglene. Harmoni- og konsekvenshensyn, samt likhetene mellom de avtalerettslige reglene om fullmektigens legitimasjon og godtroekstinksjonsreglene kan tale for en analogisk anvendelse, se Aage Thor Falkanger, God tro side 353. På den annen side vil en analogisk anvendelse av re integra-regelen skape en uheldig usikkerhet ved at erververens gode tro på sikringsstadet ikke blir avgjørende, se Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 3 og 4, Omsetningskollisjoner I og II side 300 og Kåre Lilleholt, Godtruerverv og kreditorvern, 3. utgave side 153–154.

Lagmannsretten mener det er liten grunn til å gi re integra-regelen analogisk anvendelse på godtroervervloven. Lagmannsretten forstår imidlertid forarbeidene slik at det helt unntaksvis bør åpnes for slik anvendelse, men forbeholdt «særlige tilfelle» hvor det «vil kunne være rimelig». Lagmannsretten viser også til Rt-1936-803 hvor det ble vektlagt at resultatet «vilde falle urimelig» uten slik analogisk anvendelse. Det må legges til grunn en høyere terskel for at tilbakeføring skal være aktuelt i ekstinksjonstilfellene, se Aage Thor Falkanger, God tro, side 360. Lagmannsretten viser til at re integra ikke harmonerer med ordlyden i godtroervervloven, og at godtroerverv etter loven forutsetter at erververen har fått overlevert tingen i god tro. Sikringsakten er dermed gjennomført, og erververen må i større grad anses å ha en berettiget forventning om at handelen er endelig enn i tilfellene hvor det bare foreligger en avtale som partene er bundet av.

Lagmannsretten kan ikke se at den aktuelle saken er av en slik karakter at det er rimelig at re integra-regelen analogisk kommer til anvendelse. Den høye terskelen som må oppstilles for tilbakeføring er ikke nådd. Vilkårene for tilbakekall re integra er at mottakeren ikke har innrettet seg, og at det foreligger særlige grunner som tilsier at tilbakekall skal tillates, se HR-2017-1782-A avsnitt 29 med videre henvisninger. Det fremgår av Rt-2012-1904 avsnitt 52 at ikke enhver innrettelse vil være til hinder for tilbakeføring. Mottakeren kan ikke anses å ha innrettet seg dersom tilbakekall kan skje uten skade eller ulempe.

Etter lagmannsrettens syn hadde Solberg allerede innrettet seg da han fikk kunnskap om PostNord/Auksjonshusets manglende rett til å selge kretskortene. Solberg fikk tilslaget i en offentlig auksjon om kretskortene i konkurranse med andre budgivere, og han betalte kjøpesummen på stedet. Handelen ble i sin helhet gjennomført mens Solberg var i god tro.

Side:10

I et slikt tilfelle kan ikke tilbakeføring anses å skje uten skade eller ulempe, selv om kjøpesummen for varene var beskjeden. Det kan heller ikke legges avgjørende vekt på at Solberg dagen etterpå ble kjent med hva kretskortene skulle benyttes til, og hvem de var produsert for.

Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke tilstrekkelig særlige grunner for tilbakekall. At videresalg av kretskortene vil kunne innebærer en risiko for økonomisk tap for Siemens, kan ikke tillegges noen vekt av betydning. Lagmannsretten antar imidlertid at Siemens i så fall kan rette et erstatningskrav mot befrakteren. Lagmannsretten viser også til at kretskortene var på lager hos PostNord i seks måneder før kortene ble sendt til Auksjonshuset for salg. Siemens hadde derfor god tid til å kunne oppdage at det manglet fire esker hvilket utgjør omtrent 10 % av forsendelsen fra PostNord. Lagmannsretten bemerker at eventuell ulovlig utnyttelse av kretskortene fra Solberg eller andres side, og som anføres blant annet å utgjøre en alvorlig sikkerhetsrisiko, må forfølges og håndheves i medhold av lovbestemmelser som er aktuelle i den sammenhengen. For spørsmålet om analogisk anvendelse av re integra ved vurderingen av om det foreligger ekstinktivt godtroerverv, kan lagmannsretten ikke se at en eventuell mulighet for slik utnyttelse kan være avgjørende.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Solberg har ekstingvert eiendomsretten til kretskortene, og Siemens har ikke sannsynliggjort kravet det begjæres forføyning for. Det er etter dette ikke nødvendig for retten å vurdere om det foreligger sikringsgrunn. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. Grunnlaget for tvangsmulkt faller dermed også bort. Det er ikke nødvendig med en egen slutning om tvangsmulkten.

Anken har ført frem. Erik Solberg har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankemotparten fra erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten skal fastsette sakskostnader for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-8 første ledd.

Advokat Gjelsvik har i sakskostnadsoppgave for lagmannsretten krevd dekket 78 750 kroner, som i sin helhet er salær. Beløpet inkluderer merverdiavgift. Det har ikke kommet innsigelser til kravet. Lagmannsretten anser kostnadene som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og tar kravet til følge. I tillegg kommer ankegebyret på 7 032 kroner.

Ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten legger lagmannsretten sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Heller ikke for tingretten finner lagmannsretten at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotparten fra erstatningansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. I sakskostnadsoppgaven som ble lagt fram for tingretten, er det krevd 244 400 kroner, som i sin helhet er salær. Beløpet inkluderer merverdiavgift. Det

Side:11

er ikke kommet innsigelser til kravet. Lagmannsretten anser kostnadene som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og tar kravet til følge.

Sakskostnadene for tingretten og lagmannsretten utgjør etter dette 330 182 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Siemens AS 330 182 – trehundreogtrettitusenetthundreogåttito – kroner til Erik Solberg innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.