TAHER-2019-175765

Instans:	Asker og Bærum tingrett - Kjennelse
Dato:	2019-12-12
Publisert:	TAHER-2019-175765
Stikkord:	(Kretskort-saken), Midlertidig forføyning, Hovedkrav, Sikringsgrunn, Dynamisk tingsrett, Ekstingvert eiendomsrett, Aktsom god tro, Re intergra, Sakskostnader
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning. Tvisten gjaldt eiendomsretten til kretskort produsert for, men ikke levert til Siemens AS, og som saksøkte hadde kjøpt på auksjon for hittegods. Siemens AS krevde at saksøkte leverte kretskortene til forvaring hos namsforgden frem til eiendomsretten var klarlagt. Kjennelse om slik midlertidig forføyning ble avsagt 9. november 2019, og saksøkte har krevd muntlig forhandlinger. Overordnet problemstilling var om Siemens hadde et hovedkrav og sikringsgrunn, som begge måtte være oppfylt for å få medhold i krav om midlertidig forføyning. Tingretten fant at saksøkte hadde handlet i aktsom god tro når han ervervet kretskortene på auksjon, men kom likevel til at det var grunnlag for tilbakeføring etter re integra-regelen. Retten fant videre at saksøktes interesse i å opprettholde kjøpet i liten grad var en beskytelsesverdig interesse. Etter dette kom retten til at hovedkravet var sannsynliggjort. Retten kom også til at det forelå sikringsgrunn, da forfølging av kravet ville bli vanskeliggjort dersom kretskortene ikke ble satt ut av saksøktes besittelse. Tingretten valgte også å opprettholde tidligere kjennelse om tvangsmulkt, for å sikre oppfyllelse av rettens avgjørelse. Etter dette avga tingretten kjennelse som forbød saksøkte å selge kretskortene og at han måtte levere dem til forvaring hos namsfogden frem til eiendomsretten var endelig avklart. Saksøkte ble fritatt for sakskostnader, da det var god grunn til å få prøvd saken ved muntlige forhandlinger.
Saksgang:	Asker og Bærum tingrett TAHER-2019-166847, TAHER-2019-175765 (sak nr. 19-175765TVI-AHER/1) - Borgarting lagmannsrett LB-2020-15287
Parter:	Siemens AS (advokat Ola Øverseth Nisja v/advokatfullmektig Michael David Storvik Lindstrøm, advokatfullmektig Jo Ørjasæter) mot Erik Solberg (advokat Arild Gjelsvik)
Forfatter:	Tingrettsdommer Cecilie Walnum
Lovhenvisninger:	Tvisteloven (2005) §20-2, §34-1, §34-2, Hittegodslova (1953) §1, §3, Vegfraktloven (1974) §26, Godtroervervloven (1978) §1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) $13-8

Saken gjelder fire esker med kretskort som skulle vært levert saksøker Siemens, men kom aldri frem. Siemens AS hevder eiendomsrett til kretskortene. Saksøkte Erik Solberg har kjøpt kretskortene på auksjon. Siemens har krevet at kretskortene settes ut av Solbergs besittelse til eiendomsretten var klarlagt. Kjennelse om slik midlertidig forføyning ble avsagt 9. november 2019, og Solberg har krevet muntlig forhandlinger.

Sakens bakgrunn

De aktuelle kretskortene var produsert for Siemens av Hapro Electronics. De var en del av en større forsendelse og fraktet som godsforsendelse med PostNord. Det var fem paller på til sammen 867 kilo. Slik retten oppfatter det, var det bestilt 800 sett slike kort, men bare 720 ble levert, som følge av en feil hos PostNord. De resterende kretskortene ble stående på lager hos PostNord. De var pakket i fire esker på til sammen ca. 80 kg. Eskene var umerket, mens kretskortene var merket med Simens. Feilen ble ikke oppdaget av verken Simens eller PostNord.

Kretskortene skulle brukes til å overvåke store batterisystemer bl.a. i elektriske ferger. Kretskortene inneholder patentert teknologi tilhørende Siemens.

Etter seks måneder ble eskene med kretskortene levert til Auksjonshuset AS, av PostNord, med anmodning om å selge dem på auksjon. Auksjonshuset driver med auksjoner for en rekke transportører, dette omtales som vareauksjoner, men også for namsmannen og politiet da omtalt som hittegodsauksjoner.

Kretskortene ble solgt til Erik Solberg for 344 kroner inkl. mva. på auksjonen 29. oktober 2019. Dagen etter kontaktet Solberg Hapro Electronics som kunne være en mulig produsent. Han fikk der bekreftet at disse var produsert for Siemens.

I perioden 4.-8. november var det kontakt mellom Siemens og Solberg, idet Solberg ønsket å selge kortene til Siemens. Siemens hevdet eiendomsrett og var bare villig til å betale finnelønn med 30 000 kroner. Solberg vil selge til markedspris som han estimerte til minst 2,5 mill. kroner.

Siemens begjærte midlertidig forføyning 10. november 2019, og Asker og Bærum tingrett avsa kjennelse 11. november 2019 med følgende slutning:

1. Erik Solberg forbys å selge eller på annen måte forføye over eiendeler tilhørende Siemens kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av 4 esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort.

2. Eiendelene nevnt i punkt 1 tas ut av Erik Solbergs besittelse og tas under forvaring.

Side:2

3. Erik Solberg betaler 75 000-syttifemtusen-kroner i sakskostnader til Siemens AS innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen

Forføyningen ble forsøkt gjennomført av namsmannen. Den dagen kjennelsen ble avsagt, lyktes det ikke namsmannen å få kontakt med Solberg. Dagen etter fikk de kontakt, først på telefon, deretter hjemme hos ham. Det ble da opplyst at kretskortene var solgt, og det ble fremlagt en kjøpekontrakt mellom Solberg og Thomas Lengyel med adresse i Sveits.

I henhold til kontrakten var kjøpesummen på 250 000 Euro, med 90 dagers kreditt. Solberg hadde en rett til å kjøpe kortene tilbake for 50 000 Euro i en uke. Det ble opplyst at kortene var overlevert samme dag som avtalen er datert, 9. november 2019.

Asker og Bærum tingrett avsa etter begjæring, kjennelse om tvangsmulkt jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 annet ledd med slik slutning:

Erik Solberg pålegge så betale en løpende mulkt til statskassen på 15 000 kroner hver dag frem til eiendeler tilhørende Siemens, kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av fire esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort, overleveres namsfogden i Oslo, Asker og Bærum. Mulkten løper fra 25. november 2019.

Kjennelsen ble påanket, men anken er forkastet.

Solberg begjærte 25. november 2019 muntlig forhandlinger. Disse ble avholdt 5. desember 2019. Solberg møtte med sin prosessfullmektig. Siemens var representert ved Geirfinn Sirnes og prosessfullmektig. Det ble avhørt fire vitner og for øvrig ført bevis slik det fremgår av rettsboken.

Saksøkers påstandsgrunnlag

Siemens har sannsynliggjort sitt krav. Siemens har eiendomsretten til kretskortene i behold. Det foreligger ikke grunnlag for ekstinksjon av eiendomsretten.

Kretskortene var å anse som hittegods og skulle vært behandlet etter hittegodsloven. Det skulle vært levert politiet og eventuelt utlevert mot finnelønn eller solgt etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Solberg har ikke ekstingvert eiendomsretten verken etter lov om godtroerverv eller kommisjonsloven § 54.

Det anføres for det første at løsøregjenstanden ikke ble «solgt» slik det kreves etter godtroervervsloven. Overdragelse uten vederlag er ikke gjenstand for godtroerverv. Vederlaget er symbolsk sett i forhold til den reelle verdien og man må se bort fra det, jf.

Side:3

Ot.prp. nr. 56 (1976-77) side 36. Det kreves ikke gavehensikt for at en skal se bort fra et symbolsk vederlag.

Det anføres videre at Solberg ikke var i god tro. Det anføres prinsipalt at det foreligger en rettsvillfarelse som ikke gir grunnlag for ekstinksjon. Det fremgår av hjemmesiden til Auksjonshuset at vareauksjon kan være varer hvor befrakter ikke er i stand til å finne hvor varen kommer fra eller hvor den skal. Det er en rettsvillfarelse at befrakter eller Auksjonshuset er av den oppfatning at dette kan gi grunnlag for vareauksjon. Godset skulle vært behandlet etter hittegodsloven.

Subsidiært anføres at Solberg ikke var i aktsom god tro. Ved denne vurderingen må det legges vekt på at Auksjonshuset ikke visste hva de solgte, men Solberg hadde mistanke om at varnene var verdifulle. Han kontaktet en konsulent under auksjonen, og han kontaktet produsenten alt dagen etter. Han var da kjent med at de var verdifulle og hadde lang leveringstid. Vederlaget var kunstig lavt, og Solberg opptrådte som næringsdrivende. Han har forklarte at han skulle benytte komponentene i eget prosjekt. Han foretok ikke undersøkelser til tross for at det var nærliggende å undersøke om det var Siemens som var eier. Kravet til aktsomhet gjelder også ved auksjonssalg.

Uansett kan Siemens kreve tilbakeføring av kortene etter reglene om re integra, jf. Ot.prp. nr. 56 (1976-77) side 33 hvor det anvises en analogisk anvendelse av avtaleloven § 39 annet ledd. Det fremstår som det klart rimeligst at kortene tilbakeføres. Det må ses hen til at Solberg allerede dagen etter ble klar over hvem som var eier, det lave vederlaget og at kortene har begrenset verdi for andre, utover eventuell illegitim bruk.

Det foreligge sikringsgrunn både etter tvangsfullbyrdelsesloven § 31-1 bokstav a og b. Selger har flere ganger gitt uttrykk for at han vil selge kortene på eBay. Den fremlagte kjøpekontrakt med Thomas Lengyel er ikke reell og for øvrig har Lengyel opplyst at han vil levere kortene tilbake dersom retten pålegger Solberg det.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Asker og Bærum tingretts kjennelse av 11. november 2019 i sak nr. 19-166847TVI-AHER/1 stadfestes med den endring at i slutnings punkt 2 tilføyes: Erik Solberg pålegges å fremskaffe kortene dersom de ikke er i hans besittelse.

2. Siemens AS tilkjennes sakskostnader.

Saksøktes påstandsgrunnlag

Siemens har ikke sannsynliggjort kravet om eiendomsrett til kretskortene. Siemens krav om å være eier eller å ha vindikasjonsrett kan ikke føre frem. Hittegodsloven § 3 kommer

Side:4

ikke til anvendelse, jf.de begrensningene i virkeområdet som følger av første ledd. PostNord er ikke et samferdselsforetak for allmennheten, og det er veifraktavtaleloven som kommer til anvendelse. Dette følger også av deres standardvilkår.

Dersom hittegodsloven gjelder ved siden av vegfraktloven, vil vegfraktloven ha forrang jf. prinsippet om lex specialis og/eller lex posterior. Det følger også av forarbeidene til hittegodsloven at avvik fra loven kan følge av avtalerettslig grunnlag.

Uavhengig av om hittegodsloven kommer til anvendelse har Solberg ekstingvert Siemens rett jf. godtroervervloven § 1.

Lovens krav om at det er foretatt et salg, er oppfylt. Det var et auksjonssalg med flere som bød på godset. Dette viser hva markedet var villig til å by på det aktuelle tidspunkt. Solberg representerer i motsetning til en gavemottaker, en omsetningsinteresse, og det er ingen proformadisposisjon.

Solberg var i aktsom god tro. Kravet til god tro må foreligge på tidspunktet når han mottok varen. Avgjørende er om han forsto eller burde forstått at avhenderen manglet rett til å selge tingen. Solberg var på auksjonen som privatperson sammen med 100 andre. Han hadde ingen grunn til å tvile på at Auksjonshuset var berettiget til å selge på vegne av PostNord.

I vurderingen av om Solberg var i aktsom god tro skal det legges en bred helhetsvurdering til grunn. Det må vektlegges at det var en helt ordinær auksjon med flere budgivere. Det var ikke noe som tilsa at ikke Auksjonshuset var berettiget til å selge. At kortene var merket Siemens tilsier ikke at Solberg hadde grunn til å stille spørsmål, og det var gått seks måneder uten at PostNord hadde funnet rette eier.

At Solberg kontaktet Hapro Electronics dagen etter, er ikke relevant i godtrovurderingen, da det skjedde i tid etter at han fikk varen overlevert.

Ekstinksjon er hovedregelen og den må også gjelde ved auksjonssalg, og det må ved offentlig auksjon legges til grunn en mildere aktsomhetsnorm enn ellers.

Anførselen om det foreligger rettsvillfarelse kan ikke føre frem. Det foreligger god tro i forhold til foreliggende fakta, og det er således ingen rettsvillfarelse.

Det må også vektlegges at Siemens har opptrådt uaktsomt ved ikke å ha en forsvarlig kontroll ved mottak av varer.

Side:5

Subsidiært anføres at Solberg ekstingverer rett etter kommisjonsloven § 54. Denne bestemmelsen har en mildere aktsomhetsnorm enn godtroervervsloven og vil således uansett komme til anvendelse.

Det foreligger ikke sikringsgrunn. Kretskortene var solgt og overlevert da kjennelsen ble avsagt. Det er dette tidspunkt som skal legges til grunn ved vurderingen av om sikringsgrunn foreligger. En midlertidig sikring overfor Solberg fikk derfor ingen realitetsvirkning.

Det er ikke rettslig grunnlag for å pålegge Solberg en plikt til å kjøpe kretskortene tilbake i samsvar med avtalen.

Solberg har ikke disponert over forretningshemmeligheter, han har disponert kretskortene han var eier av. Det er ikke grunnlag for å tro at han vil utnytte disse forretningshemmelighetene. Verken straffeloven eller markedsføringsloven beskytter mot at utenforstående tilfeldig kommer over materialet. Det er heller ikke dokumentert risiko for skade på person, miljø eller betydelige materielle verdier.

Solberg har ikke muligheten til å innfri kravet om overlevering til namsmannen, og begjæringen om midlertidig forføyning kan da ikke tas til følge.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Erik Solberg tilkjennes sakskostnader.

Rettens vurdering

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøkeren sannsynliggjøre så vel krav som sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2.

Kravet

Det første spørsmålet retten må vurdere er om PostNord var berettiget til å selge kretskortene på auksjon. Dersom så er tilfelle vil Solberg ha ervervet kretskortene ved et ordinært kjøp.

Det har ikke vært nærmere bevisføring om hvorledes kortene kom bort eller hvilke undersøkelser PostNord gjorde for å finne ut hvem som var rette eier. Retten legger til grunn at de fire eskene med kretskort ble stående på lager hos PostNord etter at PostNord hadde levert en større forsendelse til Siemens. Det var ikke merker utenpå esken som tilkjennega hvor de var produsert, men dersom man pakket dem opp så sto det Siemens på

Side:6

kortene. Eskene sto seks måneder på dette lageret før PostNord ga Auksjonshuset i oppdrag å selge dem. Retten legger videre til grunn at Siemens ikke etterspurte den manglende leveransen.

Siemens anfører at hittegodsloven kommer til anvendelse, hvilket vil innebære at PostNord vil være forpliktet til å innlevere godset til politiet. Politiet forutsettes å foreta nærmere undersøkelser bl.a. gjennom annonsering, før godset eventuelt selges etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Hittegods er definert i hittegodsloven § 1 hvor det heter: Hittegods er lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um.

«Innehaveren» er i Norsk Lovkommentar definert som den som har tingen. Ofte vil det være eieren, men det kan også være en som har lånt tingen eller den som håndpant eller til forvaring. I dette tilfelle hadde PostNord kretskortene til forvaring under frakt og de var derfor ikke kommet bort fra «innehaveren» og § 1 kommer ikke direkte til anvendelse. Tilfelle faller derimot inn under hittegodsloven § 3 tredje ledd og PostNord vil være forpliktet til å overlevere godset til politiet etter § 3 annet ledd.

Det heter i § 3:

Når nokon av tenestefolket i eit samferdsleføretak for ålmenta finn hittegods i eignelut eller på område som føretaket rår over, skal han ta vare på godset om ikkje eigaren straks kan få det att. Finn andre hittegods på ein slik stad, skal dei la nokon av tenestefolket få det. Det same gjeld hittegods som vert funne i kyrkje, samlingshus, skule, teater, kinematograf, hotell, herbyrge, vertshus, kontor, arbeidsplass, butikk eller liknande.

Melder ikkje eigaren seg og hentar godset innan rimeleg tid, skal den eller dei som står for institusjonen eller føretaket, syta for at godset vert overlate til politiet etter reglane for hittegods.

På same måten gjeld føresegnene i denne paragrafen gods som er gjeve inn for å takast vare på eller sendast og som ikkje vert henta i rett tid eller vert liggjande av di vederlaget ikkje vert ytt eller av di rett mottakar ikkje kan finnast

Det vises i denne sammenheng til Rt-1979-891 hvor Høyesterett legger til grunn at gods som ble stående på en skipsekspedisjon fordi fraktbrevet var kommet bort, skulle vært overlatt politiet når det ikke var mulig å finne rett mottaker. Retten finner dette som tilsvarende vårt tilfelle hvor godset ble stående fordi det ikke var mulig å finne verken avsender eller mottaker.

Solberg har på sin side anført at det er vegfraktloven som kommer til anvendelse og som gir PostNord rett til, etter en vist tid, å selge kortene. Det er også vist til PostNords

Side:7

alminnelige transportvilkår som skal ha tilsvarende bestemmelse. Det har imidlertid ikke vært nærmere bevisføring om avtalen mellom PostNord og Hapro Electronics.

Det følger av vegfraktloven § 26 at fraktfører kan når det er hindringer for gjennomføring av oppdraget, selge godset dersom han ikke innen rimelig tid mottar forholdsordre. Slik forholdsordre vil normalt komme fra den som er avsender eller mottaker. Denne bestemmelsen forutsetter at fraktfører kan kontakte enten avsender eller mottaker for nærmere ordre, når de ikke får fullført sitt oppdrag. Dersom slik ordre ikke blir gitt, kan de selge godset.

Slik retten ser det kommer ikke vegfraktloven § 26 til anvendelse i dette tilfelle fordi det ikke har vært mulig å kontakte verken avsender eller mottaker. Disse har da ikke vært i posisjon til å gi nye ordre til fraktfører, og det fremstår naturlig at det er reglene om hittegods som kommer til anvendelse.

Retten finner således på denne bakgrunn at PostNord skulle levert godset til politiet. Når det ikke var gjort, var de ikke berettiget til å selge kretskortene gjennom Auksjonshuset.

Det neste spørsmålet blir da om Solberg har ekstingvert Siemens eiendomsrett etter godtroervervloven § 1.

Retten finner det nokså klart at Solberg var i tilstrekkelig aktsom god tro etter godtroervervsloven § 1. Han kjøpte godset på en offentlig auksjon og det var ingen opplysninger som tilsa at han skulle reagere på at godset ble solgt der og da. Ved overlevering av kretskortene har han således vært i aktsom god tro.

På dette tidspunkt finner retten også at godset må anses for å være solgt, selv om kjøpesummen var svært lav sett i forhold til de verdier som er kommet frem i etterkant. Det var flere som bød på kortene, og det må legges til grunn at verdien på dette tidspunkt var ukjent.

Retten finner heller ikke at det foreligger slik rettsvillfarelse som kan tilsi at godtroervervloven ikke kommer til anvendelse.

Når retten likevel finner at Siemens har sannsynliggjort sitt krav, er det fordi retten under tvil, finner at det er grunnlag for en tilbakeføring etter re-intergraprinsippet slik forarbeidene åpner for, jf. Ot.prp. nr.56 (1976-77) side 33.

Dette er et prinsipp som skal benyttes med varsomhet og retten har vært i tvil om det kommer til anvendelse. Retten har imidlertid lagt vesentlig vekt på at Solberg allerede dagen etter auksjonen oppdaget at hva kretskortene skulle benyttes til og hvem de var

Side:8

produsert for. Han hadde på dette tidspunkt ikke innrettet seg etter kjøpet. Han må samtidig ha forstått det misforhold det var mellom det han hadde betalt og verdien av kretskortene.

Siemens har forklart at kretskortene inneholder forretningshemmeligheter og løsninger som er patentert. Det er også anført at kortene innebærer en sikkerhetsrisiko dersom de kommer i urette hender. Solberg hevder å ha solgt kretskortene for 250 000 Euro, og kjøperen Lengyel har i retten forklart at han regner med å kunne selge dem videre med fortjeneste. Solberg kjøpte kortene for 344 kroner og ifølge Siemens utgjør produksjonskostnadene 270 000 kroner. Det er ikke klarlagt hva Solberg ville krevet for å selge kortene tilbake til Siemens. Retten er enig med Siemens at det vanskelig å se at salg av kortene til en slik pris som Solberg og Lengyel hevder er markedspris, vil innebære at de vil bli benyttet til legitim bruk. Solbergs interesse i å opprettholde kjøpet er således i liten grad en beskytelesverdig interesse.

At det fremstår som om Siemens har opptrådt uaktsom ved ikke å etterlyse kortene finner ikke retten har avgjørende vekt.

Retten har på dette grunnlag kommet til at hovedkravet om tilbakelevering av kortene er sannsynliggjort.

Sikringsgrunn

Retten finner at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 bokstav a. Det fremstår som klart at forfølgning av kravet vil bli vesentlig vanskeliggjort dersom kretskortene ikke settes ut av saksøktes besittelse. Det fremgår både av forklaringen til Solberg og Lengyel at kortene vil bli videresolgt, muligens til Kina.

Solberg hevder at han allerede har solgt kretskortene til Lengyel og kortene derfor ikke kan leveres tilbake til Siemens. Retten er i tvil om den fremlagte avtalen innebærer at eiendomsretten er overført Lengyel. Forklaringene til både Solberg og Lengyel fremstår som lite troverdig, det gjelder særlig forholdene rundt avtalen og også verdiene av kortene. Det er grunn til å spørre om kjøpesummen er reell bl.a. sett hen til at det er gitt 90 dagers kreditt. Det kan ikke forstås annerledes enn at den endelig kjøpesummen vil være avhengig av hva Lengyel oppnår å selge kretskortene for. Uansett var Lengyel vel kjent med at kortene var produsert for Siemens og om forholdene rundt auksjonskjøpet for øvrig.

Retten legger til grunn at kortene er tatt ut av landet. Når retten likevel finner at det er grunnlag for å beslutte en midlertidig forføyning, er det lagt vesentlig vekt på at Lengyel i sin forklaring for retten, klart ga uttrykk for at han vil medvirke til en tilbakelevering dersom retten besluttet det. Retten finner derfor at Solberg fortsatt har muligheten til å levere kortene tilbake. Det bemerkes i denne forbindelse at Lengyel ikke synes å ha vært i god tro da han overtok kortene og ikke kan ha ervervet større rett enn Solberg hadde.

Side:9

Retten kan ikke se at den skade eller ulempe som Solberg blir påført ved en slik forføyning står i åpenbart misforhold til den interesse Siemens har i at forføyningen blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 andre ledd. Utfra Siemens opplysninger legger retten til grunn at det kan medføre vesentlig skade eller ulempe for tredjemann dersom kortene kommer på avveie. For Solberg innebærer forføyningen at det vil gå noe tid før han eventuelt kan disponere kretskortene.

Retten finner derfor at det er grunnlag for en midlertidig forføyning for at kortene settes ut av Solberg besittelse og han pålegges å fremskaffe dem for overlevering til namsmannen. Da den første kjennelsen ikke er fullbyrdet, anses det hensiktsmessig å avsi ny kjennelse.

Tvangsbot

Da kretskortene ikke ble funnet i Solbergs besittelse, traff Asker og Bærum tingrett, etter begjæring, kjennelse 15. november med følgende slutning:

Erik Solberg pålegge så betale en løpende mulkt til statskassen på 15 000 kroner hver dag frem til eiendeler tilhørende Siemens, kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av fire esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort, overleveres namsfogden i Oslo, Asker og Bærum. Mulkten løper fra 25. november 2019.

Kjennelsen ble anket, men anken ble forkastet ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. desember 2019. Det heter i kjennelsen:

Tvangsfullbyrdelsesloven $ 13-8 annet ledd første punktum oppstiller to materielle vilkår for å beslutte tvangsmulkt. For det første er det et vilkår at gjenstandene utleveringen gjelder ikke finnes i saksøktes besittelse. Dette vilkåret anses oppfylt ved namsmannens tre forgjeves forsøk på å finne kretskortene hos Solberg. For det annet er det et vilkår for at tvangsmulkt kan besluttes at saksøkte ikke gjør sannsynlig at oppfyllelse er umulig. Lagmannsretten finner det svært sannsynlig at Solberg kan fremskaffe de aktuelle kretskortene, også dersom det er slik at disse befinner seg utenfor landets grenser. Det er uomstridt at Solberg etter at kretskortene angivelig var solgt lørdag 9. november 2019 forsøkte å selge kretskortene tilbake til Siemens for et betydelig pengebeløp, noe som i seg selv er en klar indikasjon på at Solberg har herredømme over kretskortene. Videre vises til det Siemens AS ellers fremholder i anketilsvaret hva gjelder fristen Siemens fikk for å gi bud, størrelsen på den angivelige kjøpesummen og utformingen av den angivelige kjøpsavtalen.

I kjennelsen uttaler også lagmannsretten at det legges til grunn at tingretten i forbindelse med etterfølgende muntlig forhandling av sikringen også tar stilling til om tvangsmulkten fortsatt skal løpe.

Slik tingretten ser det har ikke forutsetningene for tvangsmulkten endret seg etter de muntlige forhandlingene. Kretskortene er fortsatt ikke funnet i Solbergs besittelse og det

Side:10

verken var eller er umulig for Solberg å fremskaffe dem. Tvangsboten blir således opprettholdt.

Sakskostnader

Siemens har vunnet saken og tvisteloven § 20-2 kommer til anvendelse. Retten er kommet til at det foreligger slike tungtveiende grunner at Solberg bør fritas for erstatningsansvaret jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises særlig den tvil retten har vært i om reglene om re-integra skal gis anvendelse, men det pekes også på den uaktsomhet som Siemens har vist ved ikke etterlyse kortene.

Dette får den konsekvens at saksomkostninger i rettens kjennelse om midlertidig forføyning bortfaller, men sakskostnader fastsett i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. desember 2019 om tvangsbot blir stående.

SLUTNING

1. Erik Solberg forbys å selge eller på annen måte forføye over eiendeler tilhørende Siemens kjøpt på auksjon 29. oktober 2019, bestående opprinnelig av 4 esker inneholdende 80 sett med 480 kretskort.

2. Erik Solberg pålegges å fremskaffe kortene og levere dem til Asker og Bærum namsfogdkontor som har dem i forvaring frem til eiendomsretten er fastslått ved rettskraftig avgjørelse eller avtale mellom partene.

3. Tvangsbot fastsatt i Asker og Bærum tingretts kjennelse av 20. november 2019 løper fortsatt.

4. Sakskostnader tilkjennes ikke.