LE-1986-227

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-10-16
Publisert:	LE-1986-00227
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 16. oktober 1987 i ankesak nr. 227/1986, hl.nr. 354/1986.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ola Trygve Holt). Motpart: Hans Preben Mehren (Prosessfullmektig: Advokat Ole Nyfløt).
Forfatter:	Lagdommer Bror Oskar Scherdin, formann. Lagdommer Jørgen Wilberg. Lagdommer Kåre Berg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §121, §122, §128, Ligningsloven (1980) §9-6, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Oslo ligningsnemnd traff den 5. november 1983 vedtak hvoretter Hans Preben Mehren ble etterlignet for inntektsårene 1971 og 1973 idet inntekten for disse år ble forhøyet med h.h.v. kr. 36000,- og kr. 205400,-. Det ble besluttet å anvende tilleggsskatt med 70%. Utpantning for den utlignede skatt med renter ble avholdt den 14. januar 1985 for et beløp av kr. 381410,-. Utpantningsforretningen ble påklaget og tvisten overført til søksmåls former.

Oslo namsrett avsa dom i saken den 11. februar 1985 med slik domsslutning:

"1. Etterligningen for 1971 og 1973 av Hans Preben Mehren oppheves.

2. Oslo kommune dømmes til å betale til Hans Preben Mehren 27750 - tjuesjutusensjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Oslo kommune har v/Kommuneadvokaten v/advokat Ola Trygve Holt i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Den av kemneren i Oslo avholdte utpantningsforretning hos Hans Preben Mehren for etterlignet skatt for inntektsårene 1971 og 1973 stadfestes for det beløp som fremkommer ved ny ligning, jfr. pkt. 2.

2. Etterligningen av Hans Preben Mehren oppheves og hjemvises til ny behandling i ligningsnemnda. Ved den nye behandling gis det ytterligere fradrag ved inntektsligningen for 1973 med kr. 40000,-. 3. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Hans Preben Mehren har ved sin prosessfullmektig, advokat Ole Nyfløt, tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Utpantningsforretning av 14/1-1985 avholdt av kemneren i Oslo for etterlignet skatt på kr. 381410,- oppheves.

2. Etterligning av Hans Preben Mehren for 1971 og 1973 oppheves.

3. Oslo kommune dømmes til å betale Hans Preben Mehren sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling ble avholdt 29. og 30. september 1987. Hans Preben Mehren møtte og avga partsforklaring. Ytterligere muntlig bevis ble ikke ført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Oslo kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Etterligningen gjelder 2 forhold. For inntektsåret 1971 er Mehren etterlignet for et inntektsbeløp på kr. 36000,-. Disse kr. 36000,- gjelder utgifter til ombygningsarbeid på Mehrens privatbolig som er blitt betalt av hans personlige firma, Sandellafabrikken. Utgiftene er aktivert i dette firmas regnskap og gjort til gjenstand for avskrivning i dette firma. Det er utvilsomt at Hans Preben Mehren derved får redusert sin inntekt med kr. 36000,-, men det erkjennes at inntektsreduksjonen ikke helt og fullt faller på året 1971. Etterligningen må derfor korrigeres i overensstemmelse med foretatte avskrivninger.

For 1973 gjelder etterligningen fortjeneste som Mehren har hatt på salg av to seksjonerte leiligheter i eiendommen Jacob Aallsgt. 38 i Oslo. Mehren kjøpte Jacob Aallsgt. 38 i 1971. Det var ialt 8 leiligheter i gården. 2 av disse ble pusset opp og solgt i 1973. Mehren oppga å ha tjent kr. 12145,- på salget av leilighetene. Oppgaven var uriktig, idet Mehren hadde tjent betydelig mer ved salget. Ligningsnemnda fant skjønnsmessig å ville øke salgsgevinsten med kr. 205400,-. Det var da godkjent oppussningsomkostninger med kr. 40360,-. Kommunen har erklært å ville akseptere at Mehren har hatt ytterligere kr. 40000,- i utgifter på oppussingen. Forøvrig må etterligningen bli å opprettholde.

Skattyteren kan ikke reise materielle innsigelser mot den etterligning det etter dette blir tale om. Mehren har erkjent at ombygningsomkostninger på kr. 36000,- vedrørende hans privatbolig er ført over Sandellafabrikkens regnskap og aktivert der for senere avskrivninger. Det er derfor på det rene at Mehren må tåle etterligning for dette beløp med mindre han når frem med de formelle innsigelser han har mot etterligningsadgangen.

For inntektsåret 1973 er forholdet at Mehren benyttet en fiktiv faktura fra Helge Schjerve som legitimasjon for oppussningsomkostninger for den ene leiligheten. Fakturaen lød på kr. 102958,60, mens det er på det rene at Schjerve kun utførte arbeider for kr. 13289,26. Forholdet ble avdekket ved bokettersyn hos Helge Shjerve. Man står således overfor et klassisk eksempel på bevisst skatteunndragelse. Det må være utvilsomt at dette tilsier at det er materielt berettiget å foreta etterligning.

Selv om imidlertid retten ikke skulle finne forholdet med den fiktive faktura så graverende som kommunen, vil etterligning være berettiget i og med at Mehren ikke har legitimert de påståtte utgifter. Det er utvilsomt at skattyteren hadde regnskapsplikt for Jacob Aallsgate. Regnskapsbilag skal oppbevares i 10 år. Av Mehrens egen forklaring fremgår at oppbevaringsplikten ikke er overholdt.

Etter at kommunen har godkjent ytterligere kr. 40000,- i utgifter på leilighetene, kan det skjønn som er utøvet, ikke anfektes. Rent formelt må imidlertid etterligningen oppheves og hjemvises til ny behandling hvor skattyteren gis ytterligere fradrag i inntekten med kr. 40000,-.

Ligningsnemnda har ilagt tilleggsskatt med 70%. Heri ligger at ligningsnemnda har funnet at Mehrens forhold er forsettlig eller i alle fall grovt uaktsomt. Domstolen kan prøve om det er riktig, men kan ikke prøve den skjønnsmessige fastsettelse av prosentsatsen. Etter det faktum som ovenfor er fremstilt, kan det ikke være tvilsomt at betingelsene foreligger for etterligning etter skatteloven §121 nr. 2 annet ledd som hjemler ileggelse av tilleggsskatt inntil 100% hvor en skatteunndragelse skyldes forsettlig eller grovt uaktsomt forhold fra skattyterens side.

Skattyteren har reist formelle innsigelser mot adgangen til etterligning både for 1971 og 1973. De formelle innsigelser gjelder to forhold. Det hevdes at ligningsmyndighetene har utvist slik passivitet at adgangen til etterligning er bortfalt. Det er videre påberopt at ligningsnemndas endelige vedtak er fattet uten at nemnda var lovlig besatt. Utviklingen i saken har vært denne:

Ved brev av 5. juli 1974 tok ligningskontoret opp spørsmålet om gevinsten ved salg av leilighetene og ba blant annet om spesifisert oppgave over påkostningene. Brevet ble besvart den 9. september 1974. Den 9. april 1981 ba Fylkesskattesjefen om kopier av alle bilag vedrørende påkostningene. Den 18. mai 1981 svarte Mehren at han ikke hadde disse bilag lenger. I april/mai 1981 ble det holdt kontrollbesøk fra Fylkesskattesjefens side hos Mehren og rapport ble avgitt den 20. mai 1981. Rapporten er oversendt Mehren den 30. juni 1981, og den ble besvart den 17. juli 1981. Ved brev av 24. august 1981 fastholdt Fylkesskattesjefen de konklusjoner som var trukket i rapporten om kontrollbesøk. Fylkesskattesjefens brev gikk i gjenpart til ligningskontoret.

Den 29. desember 1981 varslet ligningskontoret at man overveiet å etterligne Mehren for inntektsbeløp på tilsammen kr. 281691,-. Samtidig traff ligningsnemnda foreløpig vedtak i overensstemmelse med varslet. Mehren besvarte varslet den 31. mars 1982. Endelig vedtak om etterligning ble truffet den 5. november 1983. Vedtaket er undertegnet av tre tjenestemenn ved ligningskontoret, en juridisk konsulent, underdirektøren og avdelingsdirektøren men bare av ett nemndsmedlem. Vedtaket med nytt skatteoppgjør ble sendt Mehren den 9. november 1984.

Etter skatteloven §122 nr. 7 tapes retten til etterligning hvis beslutning derom ikke er fattet innen 10 år regnet fra utgangen av det år hvorfor skattekravet has. Det er rettspraksis og lang ligningspraksis for at et foreløpig vedtak om etterligning avbryter denne frist. Det foreløpige etterligningsvedtak av 30. desember 1981 avbrøt derfor fristen. Dette har i og for seg bare betydning for etterligningen vedrørende inntektsåret 1971 idet det endelige vedtak ble fattet innen 10-årsfristen for inntektsåret 1973.

Det aksepteres at den fristavbrytende virkning som et foreløpig vedtak har, tapes dersom det foreløpige vedtak ikke følges opp innen rimelig tid. Den tid som er gått i dette tilfelle, er ikke lenger enn den som må aksepteres hensett til ligningsmyndighetenes arbeidsbyrde. Den tid det her er tale om er iallfall ikke mer enn ca 2 år og 7 måneder. Varselet om etterligning ble besvart den 31. mars 1982. Etterligning ble foretatt i november 1983 og underretning gitt 9. november 1984. Rettspraksis viser at man må akseptere at det går betydelig lenger tid mellom foreløpig vedtak og underretning om endelig vedtak. Forsåvidt er vist til Rt-1967-581 og Rt-1974-558. Det må i denne forbindelse også legges vekt på at skattyteren er meget å bebreide i anledning de forhold etterligningen gjelder.

Det er i og for seg riktig at Mehren ikke fikk noe slikt varsel forut for det foreløpige vedtak at han fikk anledning til å uttale seg før det ble fattet. Dette kan ikke tillegges noen betydning. Poenget med det foreløpige vedtak er nettopp å avbryte fristen fordi man er kommet i tidsnød. Skulle man måtte gi skattyteren anledning til å uttale seg før foreløpig vedtak treffes, vil selve formålet med instituttet bortfalle. Det er videre riktig at Mehren ikke ble underrettet om vedtaket, men heller ikke det forhold kan tillegges selvstendig betydning. Det aksepteres at det i tillegg til den absolutte 10-årsfrist etter skatteloven §122 nr. 7 gjennom rettspraksis er etablert en regel hvoretter adgangen til etterligning kan bortfalle ved passivitet. Som anført tidligere er det i dette tilfelle i alle fall ikke tale om passivitet i mer enn ca 2 år og 7 måneder (fra 31. mars 82 til 9. november 84). Dernest er også det endelige vedtak truffet i mellomtiden, den 5. november 1983. Det er i og for seg beklagelig at ligningsarbeidet går så langsomt, men det skyldes det omfattende arbeid og de knappe ressurser. Rettspraksis viser at man har akseptert passivitet i lenger tid enn her, uten at adgangen til etterligning bortfaller.

Etter den da gjeldende bestemmelse i skatteloven §128 må minst 2/3 av ligningsnemndas medlemmer delta i en avgjørelse for at den skal være gyldig. Ligningsnemnda i Oslo har 10 medlemmer. Lovens regel skulle derfor medføre at minst så mange som 7 medlemmer skal delta i avgjørelsen. Gjennom langvarig praksis er imidlertid denne lovbestemmelse tilsidesatt. Denne tilsidesettelse er godtatt i rettspraksis. Det foreløpige vedtak av 30. desember 1981 ble fattet med 2 nemndsmedlemmer. Det kan ikke være tvilsomt at dette må aksepteres. Det endelige vedtak av 5. november 1983 er fattet av 1 medlem av nemnda. Det er i overensstemmelse med fast og langvarig praksis i Oslo og må også aksepteres.

Det er vanlig i Oslo at sakene fordeles på de enkelte nemndsmedlemmer og vedtak treffes av bare en. Dersom vedkommende finner saken tvilsom eller vanskelig, forelegger han den for en eller flere øvrige medlemmer. Den store saksmengde nødvendiggjør en slik behandlingsform. Ligningsnemnda i Oslo traff således i 1983 avgjørelse i tilsammen 19000 saker.

Det må også være adgang til å legge vekt på at det foreløpige vedtak ble truffet av 2 nemndsmedlemmer. Det endelige vedtak er en ren oppfølging av det foreløpige vedtak med korreksjon for periodiseringen av inntekten ved salget av leilighetene. Realiteten er således at etterligningsvedtaket er truffet av 3 nemndsmedlemmer. Det må endelig være adgang til å legge vekt på at saken fremtrer som klar og oversiktlig. Mehren har akseptert at kr. 36000,- uriktig er overført på bedriften istedenfor ført på ham som en privat utgift. Det må videre være på det rene at Mehren har benyttet en fiktiv faktura som legitimasjon for utgifter ved oppussing av leilighetene, og videre at han ikke kan fremlegge reelle bilag for utgiftene. Det skjønn som ligningsnemnda har utøvet, må fullt ut aksepteres når kommunen i tillegg har akseptert at Mehren godskrives ytterligere kr. 40000,- som utgifter.

Subsidiært pekes på at dersom etterligningsvedtaket kjennes ugyldig fordi ligningsnemnda ikke var lovlig sammensatt, vil konsekvensen være at saken må hjemvises til ny behandling i ligningsnemnda, og resultatet vil da bli det samme med den korreksjon som kommunen har akseptert. Dette følger av ligningsloven §9-6 nr. 5 punkt c.

Ankemotparten, Hans Preben Mehren, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er i og for seg riktig at kr. 36000,- som vedrører reparasjoner på Mehrens privatbolig, er bokført over Sandellafabrikkens regnskap og der aktivert for senere avskrivninger. Det skyldes en ren lapsus. Regnskapet for Sande Stål A/S, Sandellafabrikken og for Mehren personlig ble ført ved Sande Stål A/S og herunder ble feilen begått. Dette var overhodet ikke tilsiktet, og Mehren personlig har ikke hatt noe med det å gjøre. Feilen kan ikke anses for å være grov uaktsom.

Mehren har ikke brukt fakturaen fra Schjerve som legitimasjon overfor ligningsmyndighetene. Mehren har tvert imot lagt alle opplysninger riktig og åpent frem for ligningsmyndighetene.

Det var opprinnelig meningen at Schjerve skulle utføre oppussings- og moderniseringsarbeidene i leilighetene, og Mehren fikk et pristilbud på den ene leiligheten. Dette kom i form av en faktura bilagt med oppstilling over hvilket arbeid det var tale om. Mehren bestemte seg for å forsøke å få det utført billigere av andre, og Schjerve falt derfor ut av bildet bortsett fra at han utførte et mindre arbeid i den ene leiligheten. Alt i alt ble imidlertid ikke utbedringsarbeidene billigere enn om Schjerve hadde utført dem. Mehren benyttet derfor det tall som Schjerves oppstilling anga, i sitt regnskap, men han brukte ikke fakturaen fra Schjerve som legitimasjon for utgiftene.

Den eneste feil Mehren har begått forsåvidt dette punkt angår, er at han ikke tok vare på bilagene, men oppbevaringen sviktet først etter at han hadde lagt frem saken fullstendig for ligningsmyndighetene som så hadde godkjent hans regnskap og godtatt hans opplysninger. Det aksepteres at det formelt er en feil at bilagene ikke ble oppbevart i 10 år, og for så vidt foreligger vilkårene for fastleggelse av inntekten ved skjønn, men betingelsene foreligger ikke for tilleggsskatt. Ved avgjørelsen av om de formelle feil som foreligger ved vedtakene, skal få gjennomslagskraft, skal det ikke legges til grunn at Mehren er noe å bebreide.

Utpantningsforretningen og den underliggende etterligning må oppheves av formelle grunner. Viktigst er her at ligningsmyndighetene har utvist slik passivitet at adgangen til etterligning er tapt og at etterligningsvedtaket er fattet av en ikke lovlig sammensatt ligningsnemnd.

Det bestrides ikke at 10-årsfristen i skatteloven §122 nr. 7 kan avbrytes ved et foreløpig vedtak. Forsåvidt aksepteres at vedtaket av 30. desember 1981 har denne virkning. Selvstendig betydning får dette bare for etterligningen for 1971. En forutsetning for at vedtaket skal ha eller beholde sin fristavbrytende virkning, er at vedtaket følges opp innen rimelig tid med et endelig vedtak. Forsåvidt er vist til Utvalget 1959 552. I dette tilfellet er vedtaket ikke fulgt opp innen rimelig tid. Tidsforløpet er det enighet om. Ved helhetsvurderingen av passiviteten må det også legges vekt på at Mehren ikke fikk noe slikt varsel om det foreløpige vedtak at han kunne få avgitt uttalelse før det ble fattet. Det må også legges vekt på at han ikke ble underrettet om det foreløpige vedtak.

Etter en samlet vurdering kan det foreløpige vedtak ikke til legges fristavbrytende virkning i relasjon til skatteloven §122 nr. 7, og retten til etterligning er da tapt for inntektsåret 1971.

Det aksepteres at det endelige vedtak er truffet innen 10-årsfristen forsåvidt angår inntektsåret 1973. Underretning om vedtaket er imidlertid sendt etter at fristen er utløpt, og konsekvensen må da bli at adgangen til etterligning er bortfalt. Det må i alle fall gjelde når ligningsmyndighetene ventet ett år før utsendelse. I den forbindelse er det også relevant at det endelig vedtak bare såvidt er innenfor 10-årsfristen.

Også etter den alminnelige passivitetsstandard som er knesatt gjennom rettspraksis, må adgangen til etterligning være tapt. I den forbindelse er vist til Rt-1967-581, særlig side 586.

Det endelige vedtak av 5. november 1983 må også kjennes ugyldig fordi det er fattet uten at ligningsnemnda var lovlig sammensatt. Vedtaket er fattet av ett nemndsmedlem.

Skatteloven §128 angir hvordan en ligningsnemnd skal være sammensatt for at lovlig vedtak kan fattes. Det aksepteres at loven krav er tilsidesatt gjennom rettspraksis. Under tvil er godkjent en nemndsbehandling med 2 medlemmer, men forholdet lå da til rette for å akseptere denne enklere sammensetning. Retten behøver ikke å ta standpunkt til om det foreløpige vedtak for så vidt er lovmedholdelig. Det må under enhver omstendighet være klart at det endelige vedtak er ikke det. Man står her ikke overfor noen nemndsbehandling i det hele tatt. En nemnd kan ikke bestå av ett medlem.

Konsekvensen av denne feil må bli at vedtaket av november 1983 må oppheves. Det foreligger da ikke noe vedtak innen 10-årsfristen, og adgangen til etterligning er dermed bortfalt. Det kan da ikke være adgang til å hjemvise saken til ny behandling i ligningsnemnda.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter Mehrens erkjennelse er det på det rene at det i 1971 ble bokført på Sandellas regnskap en omkostning på kr. 36000,- som refererte seg til Mehrens privatbolig. Omkostningen ble aktivert i Sandellas regnskap for senere avskrivninger. Inntektsansettelsen for 1971 er dermed blitt uriktig, ikke med kr. 36000,- men med avskrivningsbeløpet. Formodentlig er ligningen for de etterfølgende år også blitt uriktig.

Retten finner etter omstendighetene ikke godtgjort at Mehren forsettlig har begått feilen eller at den skyldes grov uaktsomhet fra hans side. Betingelsene foreligger da ikke for tilleggsskatt etter skatteloven §121 nr. 2 annet ledd. Noe utover dette foreligger ikke til avgjørelse i lagmannsretten for så vidt angår tilleggsskattespørsmålet på dette punkt.

I overensstemmelse med Mehrens erkjennelse er det videre på det rene at betingelsene forelå for skjønnsmessig fastsettelse av inntekten ved salg av de to leilighetene i Jacob Aallsgt. 38 fordi Mehren ikke har oppbevart bilagene for dette arbeid i den påbudte tid. Han har derfor ikke kunnet legitimere disse utgifter slik loven krever for at hans regnskap skal legges til grunn. Retten kan imidlertid ikke finne godtgjort at Mehren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger på noen sådan måte at det kan bebreides ham. Det finnes således ikke godtgjort at Mehren har benyttet fakturaen på kr. 102958,60 fra Schjerve som legitimasjon for utbedringsomkostningene. Tvert imot må de samlede opplysninger i saken lede til at det har han ikke gjort. Det er ikke engang påstått at Mehren bila sin selvangivelse for 1973 med fakturaen fra Schjerve. Den neste kontakt Mehren hadde med ligningskontoret var ved hans brev av 9. september 1974 som forutsetningsvis viser at han heller ikke da fremla eller påberopte seg fakturaen. Mehrens neste kontakt av interesse for spørsmålet var hans møte på Fylkesskattesjefens kontor 4. mai 1981, jfr. rapport om kontrollbesøk. Av denne rapport fremgår at Mehren forklarte at han hadde hentet tallet kr. 102958,- fra Schjerves faktura, men at Schjerve ikke hadde utført arbeider hos ham bortsett fra et beløp på ca kr. 12. -

14000,-. Forutsetningsvis innebærer det at Mehren ikke påberopte seg Schjerves faktura som legitimasjon for utgiftene. Betingelsene for tilleggsskatt etter skatteloven §121 nr. 2 annet ledd foreligger derfor heller ikke vedrørende inntektsåret 1973.

Som det fremgår av det forutgående har retten ikke funnet at Mehrens forhold har en slik grov karakter som ligningsmyndighetene har antatt. Dette har en viss betydning ved vurderingen av om adgangen til etterligning er tapt ved passivitet. Retten finner under tvil at adgangen ikke er tapt.

I overensstemmelse med hva begge parter har anført om spørsmålet, antar retten at det har etablert seg den ordning at ligningsnemnda kan fatte såkalt foreløpig vedtak om etterligning med den virkning at 10-årsfristen for etterligning etter skattelovens §122 nr. 7 er overholdt. Retten er videre enig med partene i at en forutsetning for denne virkning av et foreløpig vedtak er at dette følges opp av et endelig vedtak innen rimelig tid.

Det avhenger av de konkrete forhold hva som vil være rimelig tid i det enkelte tilfelle. Formålet med foreløpige vedtak er å avbryte fristen og gi tid til behandling av saken, herunder innhente nødvendige opplysninger fra skattyteren. I dette tilfelle avga skattyteren ved sin advokat redegjørelse ved brev av 31. mars 1982. Dette vil da være det naturlige utgangspunkt for vurderingen av om det har gått mer enn rimelig tid. Mehren ble ikke gitt anledning til å avgi uttalelse før det foreløpige vedtak ble fattet. Retten antar at dette forhold har mindre betydning ved vurderingen av om det er gått mer enn rimelig tid før saken ble avgjort. Større betydning har det imidlertid at Mehren heller ikke ble underrettet om det foreløpige vedtak. Det foreløpige vedtak ble fulgt opp med endelig vedtak av 5. november 1983. Rettspraksis viser at dette temmelig klart er innenfor den tidsramme som ligger i "rimelig tid". Mehren fikk imidlertid først underretning om det endelige vedtak ved ekspedisjon av 9. november 1984. Også dette er relevant ved avgjørelsen av om ligningsmyndighetene har utvist slik passivitet at adgangen til etterligning er bortfalt. Retten antar imidlertid at det følger av rettspraksis at den tid som er gått med i nærværende sak, ikke er så betydelig at det foreløpige vedtak av desember 1981 har tapt sin fristavbrytende virkning.

Den passivitet man står overfor i relasjon til etterligningen vedrørende 1973 er den samme som vedrørende etterligningen for 1971. Det følger da av det ovenanførte at retten heller ikke finner at adgangen til etterligning for inntektsåret 1973 er bortfalt ved passivitet.

Retten finner det klart at 10-årsfristen etter skatteloven §122 nr. 7 refererer seg til tidspunktet for beslutning om etterligning og ikke til tidspunktet for denne beslutnings utsendelse.

Den ankende part har påstått etterligningen for 1971 opphevet og hjemvist til ny behandling. Dette må også bli resultatet idet hele beløpet kr. 36000,- er tilbakeført på året 1971. Det er enighet om at det er galt.

Den ankende part har videre påstått etterligningen for 1973 opphevet og påstått at ved den nye etterligning for 1973 skal Mehren godskrives ytterligere kr. 40000,- som utgifter på leilighetene. Retten er enig i at etterligningen må bli å oppheve men finner at den ikke har kompetanse til noen slik nøyaktig fastleggelse idet det her er tale om et skjønn som hører under ligningsmyndighetene. Det må dernest antas at Mehren har hatt større utgifter på oppussingen enn det den ankende part har godtatt, kr. 80340,-. Mehren har legitimert utgifter på tilsammen kr. 86609,-. Det fremtrer dernest som usannsynlig at utgiftene ikke har vært større.

Ved den nye etterligning for 1971 blir å inntektsføre en eventuell avskrivning av det aktiverte beløp kr. 36000,-. Som en konsekvens av dommen vil det åpnes adgang for ligningsmyndighetene til etterligning av mulig senere avskrevne beløp i årene etter 1971.

Ved etterligningen for 1973 må det skjønnes over hvilke påkost ninger Mehren har hatt ved moderniseringen av leilighetene. Det må herunder henses til hva som er utført og hvilke omkostninger dette sannsynligvis har medført.

Som det fremgår av rettens premisser, finnes betingelsene ikke å foreligge for tilleggsskatt med hjemmel i skatteloven §121 nr. 2 annet ledd.

Under disse omstendigheter finner retten at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til om det endelige vedtak av november 1983 må kjennes ugyldig fordi nemnda ikke var lovlig sammensatt. Selv om så skulle være tilfelle, finner retten at ugyldigheten bare ville bevirke at saken ble hjemvist til ny behandling, jfr. nå ligningsloven §9.6 nr. 5 c. Det bemerkes at uansett om nemndssammensetningen medfører at vedtaket kan kjennes ugyldig, kan vedtaket ikke ansees som en nullitet.

Etter resultatet er saken dels vunnet dels tapt for begge parter. Beløpsmessig antas imidlertid Mehren å måtte anses for i det vesentlige å ha vunnet saken. Retten finner derfor at Mehren bør tilkjennes delvise saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §174 annet ledd, jfr. §180 annet ledd. Saksomkostningene fastsettes samlet for begge instanser til kr. 50000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Den av kemneren i Oslo avholdte utpantningsforretning hos Hans Preben Mehren for etterlignet skatt for inntektsårene 1971 og 1973 stadfestes for det beløp som fremkommer ved ny ligning, jfr. punkt 2.

2. Etterligningen av Hans Preben Mehren for inntektsårene 1971 og 1973 oppheves og hjemvises til ny behandling i ligningsnemnda. Ved den nye behandling forholdes og utøves skjønn slik som nærmere beskrevet i premissene.

3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilpliktes Oslo kommune å betale til Hans Preben Mehren 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.