LE-1986-24
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-19 |
| Publisert: | LE-1986-00024 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn av 19. juni 1987 i overskjønn nr. 24/86 hl.nr. 337/86. |
| Parter: | Ankende part: Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo). Motpart: Eidsvold Værks Skiklub (Prosessfullmektig: H.r.advokat Otto Chr. Hagemann, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Skjønnsmenn: Arkitekt Chr. Fr. Størmer. Siv.ingeniør Ivar Formo. Byggmester Sigurd Bråten. Byggmester Arne Fagersand. Byggmester Steffen Næss. Rektor Hans Husum |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §9, §2, §7, §5, Skjønnsprosessloven (1917) §54 |
Skjønnet gjelder utmåling av erstatning som følge av ekspropriasjonsinngrep i bruksrettigheter i forbindelse med veiutbygging.
I henhold til vedtatte veiplaner, hovedplan av 15. juli 1981 og detaljplan av 18. juli 1984, ble det den 22. august 1984 gjort ekspropriasjonsvedtak om fremføring av riksvei E 6 for parsellen Andelva-Bogsrud. Som ledd i gjennomføring av veiplanen begjærte Statens vegvesen den 28. november 1984 skjønn til fastsettelse av erstatninger. Skjønnet omfattet ialt 25 takstnumre. Det ble inngått forlik for en rekke takstnumre. For de øvrige avhjemlet Eidsvoll herredsrett skjønn i oktober 1985. For takstnr. 20, Eidsvold Værks Skiklub lyder skjønnsslutningen:
"1. Saksøkte tilkjennes slik erstatning som fremgår under dette takstnummer foran.
2. I saksomkostninger til takst nr. 20 betaler saksøkeren innen 14 dager fra skjønnets forkynnelse til h.r.advokat Otto Chr. Hagemann kr. 60460,- og til sivilingeniør Kjell Ivar Aune kr. 36708,50.
3. Rentefoten (jfr. de allminnelige skjønnsforutsetningers punkt 4 B) settes til 12 % pr. år."
Dette innebærer en tilleggserstatning på kr. 456700,- ut over tidligere ytelse fra eksproprianten.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens skjønn og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus har begjært overskjønn mot erstatningsfastsettelsen for takstnummer 20, Eidsvold Værks Skiklub.
For overskjønnet er fremsatt de samme skjønnsforutsetninger som for underskjønnet, hvor de er inntatt.
Overskjønnsforhandlingene ble holdt på Eidsvoll 1., 2. og 3. juni 1987. Retten var satt med 6 skjønnsmenn.
For Statens vegvesen møtte og avga forklaring: Overing. Tor Høie, overing. Egil Bjørke, overing. Kåre Støve, overing. A. M. Hvidsten. Dessuten møtte prosessfullmektigen, advokat Svein Arild Pihlstrøm.
For Eidsvold Værks Skiklub møtte og avga forklaring: Formannen i skiklubben, Oddvar Forberg, formannen i klubbens "E 6 kommit*", Tor B. Fleischer og Hans Frank. Dessuten møtte prosessfullmektigen, h.r.adv. Otto Chr. Hagemann. Siv.ing. Kjell Aune, privat engasjert sakkyndig, avga forklaring.
Retten var på åstedsbefaring sammen med partene prosessfullmektiger og skiklubbens sakkyndige. De forhold som kunne ha betydning for skjønnet ble påvist. Dokumentasjonen og fremlagt materiale fremgår av rettsboken. - - - oo0oo - - -
Eidsvold Værks Skiklub (skiklubben) eier ei skihytte nær det område hvor den nye motorveiparsellen av E 6 nå opparbeides. Skihytta er knyttet til et løypenett som brukes til rekreasjon, trim, trening og konkurranse. Klubben har ervervet rett til å ha løypenett der og har opparbeidet løyper. Hele året drives trim og trening i løypene. I vinterhalvåret arrangeres 14-17 skirenn.
De fleste skirenn starter fra den halvannen mål store plassen utenfor hytta eller like ved. Innkomsten er ved hytta. Hytta fungerer som arrangørbygg med plass for rennledelse, speaker og dem som regner ut tidene. Klubben driver kafeteria i lokalene i forbindelse med arrangementer. Hytta har toaletter. En 3-ports garasje ved hytta brukes som smørebod under renn. Den brukes dessuten som lager for utstyr som brukes i forbindelse med renn.
I 1981 arrangerte klubben norgesmesterskap i langrenn. Da og når det ellers arrangeres større renn trengs et større start- og målområde enn det klubben selv har. Slik arrangement måtte derfor legges et annet sted. Klubben har i flere år hatt planer om å bygge et nytt og større start- og målområde (arena). Planene ble lagt til side da man ble kjent med at det skulle bygges motorvei i område. Partene drøftet ordninger for å begrense skadene på løyper og miljø, bl.a. brooverganger over veien og bygging av arena og nytt klubbhus halvannen kilometer lenger vest.
Den 9. august 1984 ble partene enige om følgende avtale:
"Vegsjefen i Akershus (VA) og Eidsvold Værk Skiklub (EVS) har idag inngått følgende avtale om arbeidstillatelse for motorveganlegget E-6 parsell Andelva-Bogsrud.
1. EVS samtykker i at VA bygger motorveganlegget for ny E-6 gjennom det området klubben har sine løyper, som vist i detaljplan parsell Andelva-Bogsrud, godkjent av VA 18. juli 84.
2. Arbeidstillatelse gjelder fra inngåelsen av denne avtale og er gitt på følgende vilkår:
2. januar VA skal gjennom hele anleggstiden sørge for at vegtrase*n kan krysses med lysløype to steder, d.v.s. der nåværende løype ligger ved ca profil 60760 og der ny undergang er planlagt ved ca profil 61155. VA vil innen 01. november 85 søke å få etablert den nye undergangen, slik at anleggstrafikken kan følge vegtras*en på oppbygging over kulverten.
2. februar VA etablerer innen 01. november 84 midlertidig lysløype i eller langs inntegnet veg i detaljplanen mellom Skihytta og planlagt, ny skiarena, og derfra i ytterkant av arenaområdet frem til nåværende lysløype. EVS sørger for eventuelt nødvendig samtykke fra Mathiesen-Eidsvold Værk, mens VA sørger for de nødvendige rettigheter overfor andre grunneiere.
2. mars Innen 01. september 86 ferdigstiller VA et område vest for motorvegen til bruk som ny skiarena, omtrent som vist på kart fremlagt av Skiklubben. Nærmere beliggenhet og utstrekning av arenaen vil bli bestemt mellom partene senere. Området blir i nødvendig utstrekning påført bark eller annen egnet fyllmasse. VA sørger for nødvendig fundamentering for eventuell tidtagerbod/skrivestue. Eksisterende grøfter ivaretas. Fremtidig vedlikehold påhviler Skikluben. Kostnader ved oppmåling i anledning etableringen av skiarenaen dekkes av VA.
2. april Innen 01. september 86 ferdigstiller VA adkomstvegen fra Skihytta til skiarenaen med belysning samt parkeringsområdet, som vist i detaljplanen.
3. Anleggsarbeidet vil ellers bli søkt lagt opp slik at det oppstår minst mulig konflikt med Skiklubbens virksomhet. I den forbindelse vil man så langt det kan tilpasses arbeidsprogrammet søke å unngå anleggsarbeid etter kl. 1800 i de perioder klubbhuset og løypene benyttes. Disse intensjoner vil også bli søkt ivaretatt dersom anlegget bortsettes på entreprise.
4. VA utbetaler til EVS * konto kr. 313800,- i forbindelse med erstatningsoppgjøret for motorveganleggets gjennomføring. I den utstrekning EVS gjør krav på ytterligerte erstatning, kan kravet i mangel av minnelig overenskomst, kreves avgjort ved ekspropriasjonsskjønnet i forbindelse med motorveganleggets gjennomføring. * konto oppgjøret skal i den forbindelse betraktes som en endelig utbetaling. Beløpet utbetales samtidig med inngåelsen av denne avtale.
5. VA dekker EVS' utgifter til nødvendig juridisk bistand i forbindelse med erstatningsforhandlingene og nærværende avtale.
6. Nærværende avtale i 4 -fire- eksemplarer, ett til hver av partene og ett til h.h.v. h.r.advokat Otto Chr. Hagemann og advokat Svein Arild Pihlstrøm."
Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus har i hovedsak gjort gjeldende:
Den nye motorveiparsellen av E 6 gjennom distriktet skjærer over løypenettet rundt skiklubbens hytte på to steder. Det er derfor nødvendig å flytte/utbedre/opparbeide nye løypeparseller for å få et nytt tilsvarende og sammenhengende løypesystem. Skiklubbens har krav på å få erstattet det det koster å få et anlegg av samme omfang og standard som klubben hadde fra før. Den har ikke krav på erstatning for å få løypene opp i den idealstandard som er satt opp av siv.ing. Aune og som bygger på Norges skiforbunds standardkrav. Tilleggsutgiftene ved en slik tilleggsopprustning må bæres av klubben, eventuelt med støtte fra Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI). For erstatningsutmålingen er det uten betydning at STUI stiller krav om slik standard som betingelse for støtte.
Ettersom kvaliteten på selve den nye arena er blitt høy, trengs ingen ytterligere opparbeidelse av den del av løypenettet som ligger på arenaområdet. Sommerstid er løypebehovet på arenaen dekket ved den forlengelse av adkomstveien som veivesenet har gjort. Under enhver omstendighet må dette veistykket komme til fradrag i antall nye løypemeter på arenaen. For øvrig er Aunes prisberegninger av løype på arenaområdet for høyt. Det samme gjelder hans beregninger på kr. 83,- pr. meter for å bringe 1350 meter av det eksisterende løypenettet opp i den standard som skiklubben har krav på.
Da det nye løypenettet og skihytta blir liggende på hver sin side av den nye motorvegen, var det nødvendig med tiltak i terrenget for å begrense skaden for skiklubben. Etter langvarige forhandlinger inngikk partene avtalen av 9. august 1984. Der forpliktet veivesenet seg til å ferdigstille en ny skiarena, som ble knyttet til løypenettet og som ligger ca 400 meter fra skihytta. Veivesenet forpliktet seg også til å bygge en undergang i motorveien og en adkomstvei fra skihytta til arenaen gjennom denne undergangen. Denne veien er blitt 570 meter lang, fordi veivesenet har ført den helt frem til det punkt på arenaen hvor det er utført fundamenteringsarbeid for eventuell speaker- og tidtagerbod e.l.
Skiklubben fikk utarbeidet skisse/tegninger til arena, basert på Norges Skiforbunds standard. Partene hadde hyppig kontakt. Det var derfor i forståelse med klubben veivesenet fulgte opp avtalen om å bygge arena slik den er blitt. Klubben hadde i mange år hatt planer om å bygge arena og fikk nå løst sitt problem. Begge parter var klar over at avstanden til arenaen medførte visse ulemper. Veivesenet mente - og mener - at fordelene med den nye skiarenaen langt overstiger ulempene med avstanden. Derfor er det heller ikke grunnlag for at veivesenet skal betale omkostningene med å sette opp gjerde rundt eiendommen. Den utbetalte kontanterstatningen, sammen med tiltakene i terrenget, yter klubben full kompensasjon for sitt tap. Klubben er spart for utgiftene ved å bygge en tilsvarende arena etter Skiforbundets standard. Det har kostet veivesenet 7-800000 kroner å bygge arenaen. Det ville kostet klubben omtrent det samme å bygge en arena med samme kvaliteter. Forøvrig har veivesenet også opparbeidet en parkeringsplass som klubben har rett til å bruke.
Den avtalte arena er tatt inn i og gjort til en del av skjønnsforutsetningene. Det er derfor uten betydning om retten eventuelt skulle komme til at arenaen i seg selv ikke er oreigningstiltak, og at den av den grunn ikke skulle kunne komme til fradrag som særfordel etter vederlagsloven §9, jfr. §2b. Avtalen og skjønnsforutsetningene gir den nødvendige hjemmel for fradrag.
Det er ikke nødvendig å ta spesielt forbehold om fradrag. Lysverksdommen inntatt i Rt-1971-69 gjaldt en gjensidig bebyrdende avtale og kan ikke påberopes i dette tilfellet.
For det tilfelle at retten skulle komme til at det er nødvendig å erstatte utgifter til arrangørbygg, må retten vurdere Aunes omkostningsberegninger både til bygg, vanntilførsel og avløp.
Veivesenet motsetter seg kravet om rentesrente.
Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus la ned slik påstand:
"Overskjønnet fremmes."
Eidsvold Værks Skiklub har i hovedsak anført:
Skiklubben skal ha en erstatning som setter den i stand til å drive samme omfattende virksomhet fra skihytta og det tilknyttede løypenett som før. Av Spartadommen, Rt-1967-1556, følger at skiklubben har krav på gjenanskaffelsesverdien. Dette er partene enige om.
Når det gjelder løypenettet må det innebære at klubben har krav på en erstatning som setter den istand til å skaffe seg løyper etter dagens standard. Det offentlige - ved STUI - setter som vilkår for støtte at løypene holder Skiforbundets standard. Til støtte for kravet om erstatning etter Skiforbundets standard, vises til dom i Rt-1972-344. Det fremgår av denne dommen at erstatningene skal dekke de utgifter som er nødvendige for å følge offentlige forskrifter. Det er denne standard klubbens sakkyndige, siv.ing. Aune, har lagt seg på. Klubben har derfor krav på å få løypeerstatning basert på hans utregninger. Etter at adkomstveien er blitt opparbeidet helt frem til det planlagte arrangerbygg, godtar klubben at det kan gjøres fradrag i løypemeter for denne strekningen.
For at foreningen skal settes i stand til å drive samme virksomhet som før, er det nødvendig med arrangerbygg og smørebod ved arenaen. Speakeren kan ikke lenger sitte i skihytta 570 meter unna. Det kan heller ikke de som skal foreta utregningene. For de aktive er det også for lang avstand til toalettene i hytta og også til smørebodene i garasjen ved hytta. Det er også en stor ulempe å ha lagret utstyr som brukes i forbindelse med rennarrangement så langt borte fra arenaen. Selve arrangementet blir mer strevsomt. Det blir vanskeligere å opprettholde den store frivillige innsatsen, som er avgjørende for klubbens virksomhet.
Klubben avviser å benytte seg av enkle løsninger som Moelvenbrakker og lignende. De anbefalinger om bygg som Aune har kommet med er nøkterne, både når det gjelder romstørrelsene, kvalitet og pris. Det lavere erstatningsbeløp på tilsammen kr. 736000,- som klubben forlangte på et trinn i forhandlingene var et forlikstilbud som ikke var basert på relle omkostninger.
Godtar man først at det må føres opp bygg, må man også godta utgifter til strøm, vann og avløp. Også Aunes beregninger over disse utgiftene er nøkterne.
Adkomstveien til arenaen er ikke eksklusiv for klubben. Grunneierne har rett til å kjøre tømmer på den. Det betyr at man ikke kan ha skiløyper fra skistua til arenaen.
Klubben krever også å få dekket utgiftene til gjerde rundt den nye arena. Det er nødvendig for å holde klubben skadesløs. Naboene forventer at klubben sørger for gjerde slik at de ikke blir forulempet i forbindelse med arrangementer på arenaen. Klubben kommer derfor til å måtte sette opp gjerde.
Vederlagsloven §7 tredje ledd er det eneste rettslige grunnlag for fradrag i denne saken. Hvis det gis erstatning for oppføring av arrangørbygg og smørebod, kan skiklubben godta et fradrag - f.eks. kr. 100000,-, som følge av at skihytta og garasjen avlastes. Det er imidlertid ikke hjemmel for å trekke fra særfordeler som man måtte mene at den nye arenaen - og eventuelt også parkeringsplassen - måtte innebære for skiklubben. Hverken arenaen eller parkeringsplassen er oreigningstiltak etter vederlagsloven §2b. Det er heller ikke den nødvendige årsakssammenheng som kreves etter loven §9. En jevnføring med loven §5 tredje ledd viser at lovgiveren har ment å stille strenge krav til årsakssammenheng i §9.
Heller ikke avtalen av 9. august 1984 og skjønnsforutsetningene gir grunnlag for at fordelen ved tiltakene i terrenget kan trekkes fra. Som i lysverkdommen i Rt-1971-69 står man overfor en gjensidig bebyrdende avtale. Det følger av Lysverkdommen at særfordeler som følger av en slik avtale ikke kan kreves fratrukket, hvis det ikke er tatt forbehold om det i avtalen eller i skjønnsforutsetningene. Det har veivesenet ikke gjort. Skjønnsforutsetningene inneholder bare en faktisk opplysning om oppføring av arena.
For det tilfelle at retten kommer til at verdien av arenaen kommer til fradrag, kan retten ikke ta hensyn til de høye omkostningene veivesenet har hatt med byggingen. Klubben ville dessuten kunne ha bygget arena rimeligere, jfr. den sakkyndiges forklaring.
På grunn av den lange tid som er gått siden veivesenet fikk avtale om å starte opp arbeidet, og hensyn tatt til den lave rentesats som ble satt i underskjønnet, krever klubben rentesrente av erstatningsbeløpet. I den sammenheng vises til dom inntatt i Rt-1985-271.
Eidsvold Værks Skiklub la ned slik påstand:
"Underskjønnets erstatning forhøyes og saksøkte tilkjennes erstatning for teknisk og juridisk bistand med overskjønnet."
Lagmannsretten bemerker:
Et hovedspørsmål i skjønnet er hvilken betydning avtalen av 8. august 1984 skal tillegges. Den må tolkes på bakgrunn av de forutgående forhandlinger mellom partene med sikte på å finne frem til løsninger som kunne begrense skadene for skiklubben og dermed også begrense erstatningsutbetalingen fra veivesenet. Begge parter hadde presentert sine interesser og behov. Når det gjaldt løypenettet, ønsket klubben ikke den løsning å krysse motorveien i to broer. Partene ble enige om å samle løypenettet på vestsiden av motorveien.
Klubben hadde selv i lengre tid hatt planer om å bygge arena, altså et større og mer hensiktsmessig start- og målområde enn plassen på 1 1/2 mål foran skihytta. Gjennom avtalen med veivesenet oppnådde klubben å få planene realisert, ved at bygging av arena ble satt som vilkår for å sette i gang arbeidet.
Man står her overfor en avtale av en annen karakter enn lysverkdommen. Bl.a. har avtalen i denne saken både bestemmelser om de løsninger partene valgte for å begrense skadene av inngrepet og i tillegg bestemmelser om kontant erstatningsbeløp. Lagmannsretten tolker avtalen slik at den regulerer en helhetsløsning. I denne helhetsløsningen inngår tiltak i terrenget - bygging av skiarena med adkomstvei - som en kompensasjon - en del av erstatningen, ved siden av kontantbeløpet på kr. 313800,-. Det er dessuten laget en fylling, som klubben har rett til å bruke til parkering.
Skiklubbens forbehold om at "i den utstrekning EVS gjør krav på ytterligere erstatning, kan kravet" avgjøres ved skjønn, bestyrker etter rettens oppfatning denne forståelsen av avtalen. Det må da være tilstrekkeløig at arenaen er trukket inn i grunnlaget for rettens erstatningsfastsettelse på den måten som det er gjort i de spesielle skjønnsforutsetninger. Det innebærer at den fordel klubben har av den nye arena blir å trekke fra i erstatningen. Etter dette blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om vederlagsloven §9 også gir hjemmel for slikt fradrag.
Spørsmålet om ytterligere erstatning beror da på om de avtalte og gjennomførte tiltak i terrenget - nevnt i Skjønnsforutsetningene - sammen med kontantbeløpet kr. 313800,- er tilstrekkelig til å holde skiklubben skadesløs. Like med disse tiltakene regnes forlengelsen av adkomstveien til arenaen til 570 m. Etter ønske fra klubben har veivesenet utført denne forlengelsen utover avtalen 8. august 1984 og klubben har godtatt at den trekkes inn i vurderingen.
Når det gjelder klubbens krav om en erstatning for en løypestandard som tilfredstiller Skiforbundets krav, bemerkes at det ikke kan sees å være rettslig grunnlag for erstatning ut over den standard løypene befant seg i før inngrepet. Skiforbundets standardkrav kan ikke likestilles med offentlige lovbestemmelser/ forskrifter. At STUI stiller krav om standard for å gi støtte, er et forhold uten betydning i denne sammenheng. Den standardhevning som går ut over det nivå løypene hadde før inngrepet, må klubben dekke opp på annen måte. Den tidligere standard var varierende fra helt enkel til meget høy (Hurdalsveien). Dette innebærer at retten ikke fullt ut kan legge seg på Aunes løypeberegninger.
Det er vanskelig å måle den verdi - den fordel - det er for klubben at den, i samsvar med sine ønsker, har fått en arena av meget høy standard. Det er også vanskelig å måle ulempene med avstanden mellom skihytte og arena. Ved større renn - som da klubben arrangerte norgesmesterskap i langrenn i 1981 - kunne start og målområdet ved skihytta ikke brukes. Det er derfor en betydelig fordel for klubben at den nå har fått løst arenaspørsmålet - og det i en rimelig nær avstand fra skihytta. Klubben er spart både for omkostningene med å erverve rettigheter til grunn og opparbeidelsesomkostningene.
Etter bevisføringen legger retten til grunn at det er etter ønske fra klubben at arenaen har fått de kvaliteter den har, bl.a. at den også er drenert og påfylt bark i midtpartiet. Derved er den blitt mer anvendelig til flere formål. Det er lagt grunnlag for en totalløsning som på sikt vil gi klubben et meget godt anlegg. Med den arena klubben har fått vil den være en sterkere kandidat enn før til å arrangere store renn. Det øker klubbens inntektsmuligheter og er en god rekrutteringsfaktor. Plassen utenfor skihytta blir avlastet og kan brukes til parkering. Lagmannsretten har sett bort fra at byggingen av arenaen på grunn av dreneringsproblemer ble spesielt kostbar for veivesenet. Man legger imidlertid til grunn at klubben også ville fått betydelige utgifter til bygging av arena.
Når det gjelder ulempene er det klart at skihytta ikke lengre kan brukes som oppholdssted for speakertjeneste og tidtagertjeneste. Den er heller ikke et velegnet sted for utregntjeneste. Avstanden fra arenaen er dessuten i lengste laget til "smørehuset" (garasjene) ved hytta. Disse ulempene må imidlertid kunne avhjelpes med enklere tiltak enn dem Aune har foreslått.
Det er klart også en ulempe at avstanden fra arenaen til toalettene i skihytta er i lengste laget.
Tømmertransporten på adkomstveien mellom hytta og arenaen får neppe større omfang enn at det kan være mulig å ha løyper der store deler av vinteren. Forholdene ligger likevel nå ikke godt til rette for å bruke plassen ved skihytta som start og målområde selv for mindre viktige renn.
Stort sett alle arrangementer må derfor legges til arenaen. Det gjelder også arrangementer for de yngste gruppene. Disse gruppene - og deres foreldre - legger klubben stor vekt på å få med seg. Når klubben ikke på selve det stedet hvor arrangementene avvikles kan tilby et oppvarmet rom, hvor barn/foreldre kan gå til og fra, blir det vanskeligere å skape den trivsel og det miljø man har hatt i og utenfor hytta i forbindelse med arrangementer. Dette er en ulempe retten legger vekt på.
For at klubben skal holdes skadesløs er lagmannsretten kommet til at veivesenet, i tillegg til den utbetalte erstatning på kr. 313800,- og tiltakene i terrenget, jfr. foran, må tilpliktes å betale ytterligere kr. 100000,- i erstatning. Retten har da tatt med i vurderingen ulemper med støy ved hoppbakken, med uinngjerdet arena og den har vurdert kravet om rentesrente.
Underskjønnet rentefastsettelse omfattes ikke av overskjønnsbegjæringen fra noen av partene.
Etter omstendighetene formes slutningen som en plikt til å betale ytterligere erstatning som bestemt.
Overskjønn er begjært av ekspropianten. Ekspropriaten har begjært aksessorisk overskjønn for enkelte poster, uten at dette har medført spesielle ekstra omkostninger, partenes anførsler tatt i betraktning. Vegvesenet må erstatte skiklubbens omkostninger til juridisk bistand i forbindelse med overskjønnet, jfr. skjønnsloven §54a, fjerde ledd sammenholdt med §54. H.r.advokat Hagemanns omkostningsoppgave legges til grunn. Saksomkostningene for juridisk bistand settes til kr. 27088,- hvorav salær kr. 24500,-.
Saksøkte har også bedt om å få dekket utgifter til teknisk bistand og har lagt frem omkostningsoppgave fra den privatengasjerte sakkyndige, siv.ing. Kjell Ivar Aune på til sammen kr. 31875,90 - derav honorar kr. 23040,-. Saksøkeren har innvendt at rapporten er unødvendig omfattende og kostbar. Aunes forklaring bygde i det alt vesentlige på rapporten utarbeidet for underskjønnet. Saksøkeren mener at kravet bør reduseres vesentlig. Til dette har saksøkte svart at den sakkyndige ble engasjert fordi veivesenet påberopte seg de store utgiftene til arenabygging og hevdet at klubben stort sett ville fått de samme utgiftene om den skulle bygget arenaen selv. Dette var det nødvendig å tilbakevise. Det krevde omfattende arbeid.
Retten finner at omfanget av engasjementet av den tekniske sakkyndige har vært mer omfattende enn det som har vært nødvendig i anledning overskjønnet, jfr. skjønnsl. §54. For overskjønnet ble fremlagt den samme rapport som for underskjønnet med et par mindre vesentlige tilleggsdokumenter. Det beløp saksøkte kan kreve refundert for nødvendig teknisk bistand settes skjønnsmessig til kr. 18000,-.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus betaler til Eidsvold Værks Skiklub 100000 -hundretusenkroner- i ytterligere erstatning i forbindelse med ekspropriasjonen. Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av overskjønnet.
2. I saksomkostninger til Eidsvold Værks Skiklub betaler Statens vegvesen v/Vegsjefen i Akershus 45088,- - førtifemtusenogåttiåtte - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av overskjønnet.