Rt-1967-1556

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-12-21
Publisert:	Rt-1967-1556
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 127B/1967
Parter:	I. Norges statsbaner (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson) mot 1. Idrettsforeningen «Sparta», 2. Drammen kommune (advokat Karsten H. Wahl - til prøve). II. Norges statsbaner (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson) mot Lilly Syvertsen (advokat Alf Skogly - til prøve). III. Thomas Braathen (høyesterettsadvokat Torolv Hustad) mot Norges statsbaner (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Charles Philipson).
Forfatter:	Gundersen, Anker, Bahr, Bendiksby, Berger
Lovhenvisninger:	Jernbaneloven (1848) §3, Jernbaneloven (1848), Skatteloven (1911) §42, §8, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §47, §4, Bygningsloven (1924), Vassdragsloven (1940), Brannloven (1954), Oreigningsloven (1959) §2, Oreigningsloven (1959), Fylkeskommuneloven (1961)5

Dommer Gundersen: Hovedstyret for Norges statsbaner (NSB) vedtok 2. juni 1965 å ekspropriere grunn og rettigheter i anledning av at det skulle anlegges dobbeltspor på Drammensbanen. Vedtaket hadde hjemmel i oreigningslovens §2 nr. 17 jfr. kgl. res. av 2. juni 1960. Begjæring om skjønn ble fremsatt 30. juni 1965. Skjønnsbegjæringen var begrenset til å gjelde strekningen fra Asker stasjon til Amtmannssvingen i Lier.

Justisdepartementet oppnevnte sorenskriveren i Asker og V. Bærum til å styre skjønnet som ble avhjemlet 4. april 1966 og omfattet en lang rekke takstnumre.

For seksten av de saksøktes vedkommende ble det forlangt overskjønn. Justisdepartementet oppnevnte sorenskriveren i Lier, Røyken og Hurum til å styre overskjønnet, som ble avhjemlet 10. oktober 1966. (Det ble faktisk styrt av embetets dommerfullmektig.)

Den foreliggende ankesak gjelder fire av de saksøkte, nemlig nr. 8 Idrettsforeningen «Sparta», nr. 11 Drammen kommune, nr. 13 Lilly Syvertsen og nr. 5 Thomas Braathen. Om sakens innhold for disse saksøktes vedkommende viser jeg til skjønnsrettens og overskjønnsrettens skjønnsgrunner. Regjeringsadvokaten har fremholdt at fra hans synspunkt gjelder saken prinsippspørsmål, mer enn økonomiske spørsmål, og det er meget om å gjøre å få Høyesteretts avgjørelse av dem.

Det vil være praktisk for min gjennomgåelse og drøfting av saken å dele den i tre deler. Først behandler jeg Idrettsforeningen «Sparta» og Drammen kommune under ett. Deretter tar jeg Lilly Syvertsens sak og til slutt Thomas Braathens.

1) Idrettsforeningen «Sparta» og Drammen kommune.

Side:1557

«Sparta» eier en idrettsbane i Lier. Banen er i alt på 12,5 mål. Men en mindre del av dette, 2,25 mål, har Drammen kommune eiendomsrett til. «Sparta» har leiet denne delen av Drammen kommune og betaler en nominell leie, nemlig 1 kr. pr. år. «Sparta» har opparbeidet banen, utstyrt den med vanningsanlegg og gjerde og oppført et garderobehus på den leiede delen av grunnen og et uthus på egen grunn. Det er gressdekke på banen som holder internasjonale mål. Ved underskjønnet ble det for «Sparta» fastsatt slik takst:

«1. Avstått banegrunn med vei- og andre rettigheter kr. 14,- pr. m2.

2. Avståelse av hus m/ uthus kr. 50.000,-.

3. Anlegg og utstyr kr. 210.000,-.

Skjønnsretten har lagt til grunn hva det koster å anlegge en ny bane med utstyr og gjort et fradrag for den stand den nåværende bane er i.

4. Avsavnsgodtgjørelse i 3 år kr. 30.000,-.»

Drammen kommune fikk erstatning for sin del av «Sparta»-banen med den samme pris for grunnen som ble fastsatt for idrettsforeningen.

Overskjønnsretten kom til et annet resultat. Den gav «Sparta» erstatning for grunnen etter den verdi den ble antatt å ha som industritomt. Bygningene ble erstattet med gjenanskaffelsesverdien, gjerdet og vanningsanlegget etter salgsverdien. Foreningen fikk imidlertid ikke erstatning for hva det ville koste å opparbeide et nytt område til en idrettsbane som svarer til den den nå har. Dette siste mente overskjønnsretten selv var en urimelig og beklagelig avgjørelse, men den fant, for øvrig under stor tvil, at gjeldende rett med nødvendighet ledet til dette resultat.

Taksten lød slik:

«1. Grunn erstattes etter tomteverdi som industritomt med kr. 20,- pr. m2.

2. Bygningene erstattes med kr. 65.000,-.

3. Gjerde og vanningsanlegg erstattes med kr. 12.000,-.

4. Avsavnserstatning kr. 50.000,-.»

Drammen kommune fikk for sin del av «Sparta»-banen den samme grunnerstatning som foreningen ble tilkjent.

For øvrig viser jeg til overskjønnsrettens meget utførlige skjønnsgrunner hvor det også er redegjort for partenes anførsler for denne instans.

«Sparta» har påanket overskjønnet til Høyesterett. Det har også NSB gjort, og denne anke er rettet både mot «Sparta» og Drammen kommune.

«Sparta»s anførsler er i det vesentlige:

Underskjønnet har lagt det riktige erstatningsrettslige syn til grunn for skjønnet. Overskjønnsrettens avgjørelse bygger, for baneanleggets vedkommende, på en uriktig rettsoppfatning. Når «Sparta» ved NSB's tiltak mister hele sitt idrettsanlegg, som var grunnlaget for foreningens stiftelse og er nødvendig

Side:1558

for dens fortsatte eksistens, må den få en erstatning som kan sette den i stand til å skaffe seg et nytt anlegg av den samme størrelse og kvalitet som det den har nå. Foreningen er tilkjent erstatning etter gjenanskaffelsesverdien for de hus som står på banen, og den har fått en avsavnsgodtgjøring for den tid som antas å gå før den har en ny bane i bruk. Da er det inkonsekvent og uriktig at den ikke får erstatning for det arbeid og de omkostninger som det har medført å opparbeide selve banen (drenering, utjevning, gressmatte m.v.) og å anlegge gjerder og vanningssystem. Og denne erstatning må bygges på gjenanskaffelsesprinsippet - det vil her i virkeligheten si at bruksverdien for foreningen må erstattes. Noen annen måte å fastslå bruksverdien på finnes ikke. Og det er ikke mulig å ansette noen salgsverdi for et idrettsanlegg - iallfall ikke utenfor våre største byer - det ville i tilfelle være en ren fiksjon. Gjenanskaffelsesverdien derimot lar seg skjønnsmessig beregne, man kjenner de vanlige tomtepriser i bygda og vet så noenlunde hva det vil koste å bearbeide et grunnstykke til idrettsbane. Det foreligger for øvrig et tilbud på tomt fra en nabo og et overslag fra Statens ungdoms- og idrettskontor for «anlegg av en grasbane basert på normale terreng- og grunnforhold».

Endelig hevder «Sparta» at overskjønnet under enhver omstendighet burde ha redegjort nærmere for hvorledes det har kommet frem til den bruksverdi som salgsverdien er sammenlignet med og gitt uttrykk for hvilke faktorer skjønnet mente var bestemmende for fastsettelsen av bruksverdien - særlig her hvor «Sparta» selv påstod at bruksverdien representerte den høyeste verdi for foreningen. Ved at overskjønnet ikke har gjort nærmere rede for sitt syn i skjønnsgrunnene, foreligger det også feil i saksbehandlingen, jfr. skjønnslovens §28.

Drammen kommune har tatt til gjenmæle mot NSB's anke og hevder at grunnerstatning for det stykke av «Sparta»-banen som den eier, er fastsatt ut fra et riktig prinsipp: salgsverdien som industritomt. Det er enighet mellom «Sparta» og Drammen kommune om at kommunen skal ha grunnerstatningen for sin egen eiendomsgrunn og at «Sparta» da på sin side ikke reiser noe krav mot NSB for inngrepet i foreningens gunstige leieavtale med kommunen - en leieavtale som det var forutsetningen skulle bestå så lenge «Sparta» drev idrettsbanen på stedet.

De to parter har nedlagt slik påstand:

«I. For idrettsforeningen Sparta:

1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling hvorunder det legges til grunn at idrettsforeningen Sparta har krav på erstatning etter gjenanskaffelsesverdien for opparbeidelse av nytt anlegg med gjerder og vanningsanlegg. Forøvrig stadfestes overskjønnet.

2. Idrettsforeningen Sparta tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

II. For Drammen kommune:

1. Overskjønnet stadfestes.

Side:1559

2. Drammen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

NSB har tatt til gjenmæle mot «Sparta»s anke og hevder at overskjønnets avgjørelse er riktig for så vidt det har lagt til grunn at det ikke kan gis gjenanskaffelseserstatning for baneanlegget. Det vises her til Rt-1964-1319 og 1966 1339. NSB hevder at skjønnsgrunnene er klare nok når det gjelder vurderingen av og sammenligningen mellom baneanleggets bruksverdi og salgsverdi. Det forelå utførlige opplysninger om «Sparta»s inntekter og utgifter ved bruken av banen, og disse oppstillinger viste tydelig at bruksverdien - når man tar den som et uttrykk for den verdi «Sparta»-banen har, bygget på dens økonomiske avkastning - måtte være meget lavere enn banegrunnens salgsverdi. Det foreligger da ikke noen saksbehandlingsfeil.

Sin selvstendige anke har NSB i det vesentlige begrunnet slik:

Det er ikke grunnlag for å gi gjenanskaffelseserstatning for så vidt angår bygningene og heller ikke for å gi avsavnsgodtgjøring. Foreningen er neppe interessert i å skaffe seg ny bane. Man må kunne regne med at Lier kommune vil oppføre et nytt idrettsanlegg som klubben kan benytte, eventuelt ved å betale innskudd og leie. Klubben er under enhver omstendighet forpliktet til å innrette seg fornuftig. Bruksverdien, beregnet på et strengt økonomisk grunnlag, ligger så lavt at det ikke kan være berettiget med gjenanskaffelse. Det hevdes at retten i det hele ikke har tatt standpunkt til disse anførsler. Det foreligger for så vidt en saksbehandlingsfeil. Under enhver omstendighet foreligger det feil i rettsanvendelsen, jfr. for øvrig det som senere anføres vedrørende Drammen kommune.

Erstatningen for grunnen er fastsatt på basis av industritomteverdi samtidig med at det er gitt avsavnserstatning og gjenanskaffelseserstatning for bygningene. Det hevdes at grunnen må takseres ut fra sin nåværende benyttelse, dersom det gis erstatning på basis av gjenanskaffelsesverdi for bygninger m.v. Det foreligger ikke noen nærmere begrunnelse fra skjønnsrettens side angående dette spørsmål, og det hevdes for så vidt at det foreligger en saksbehandlingsfeil. Under enhver omstendighet foreligger det også her uriktig rettsanvendelse.

Det ble fra ekspropriantens side subsidiært hevdet at en eventuell avsavnserstatning måtte reduseres som følge av at ekspropriaten kunne benytte rentene av erstatningen til leie av idrettsbaner. Det fremgår ikke av premissene at retten har tatt hensyn til denne anførsel. Det foreligger for så vidt en saksbehandlingsfeil.

Når «Sparta» har fått industritomteerstatning, er det ikke grunnlag for også å tilkjenne foreningen erstatning for gjerde og vanningsanlegg på basis av en antatt salgsverdi.

For så vidt angår Drammen kommune hevder NSB at retten har basert seg på at det foreligger et oppsigelig leieforhold. Det

Side:1560

må imidlertid være en ubetinget forutsetning for eventuell gjenanskaffelseserstatning at det areal som leies av Idrettsforeningen «Sparta» kan betraktes som basert på et langsiktig leieforhold. NSB har forstått Drammen kommune slik at man hevdet at dette var tilfelle. Dersom det foreligger et oppsigelig leieforhold, kan det ikke komme på tale med gjenanskaffelseserstatning for garderobehuset.

NSB har nedlag slik påstand:

«For Idrettsforeningen «Sparta»:

Overskjønnet av 10. oktober 1966 oppheves og henvises til ny behandling.

For Drammen kommune:

Overskjønnet av 10. oktober 1966 oppheves for så vidt angår fastsettelsen av erstatningen for «Sparta-banen», leiearealet og bruksretten til veg. Saken henvises til ny behandling.

Idrettsforeningen «Sparta» og Drammen kommune dømmes til å betale saksomkostninger i Høyesterett til Norges Statsbaner v/ Hovedstyret.»

I anledning «Sparta»s anke over saksbehandlingen er det nedlagt følgende påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Norges Statsbaner v/ Hovedstyret tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at overskjønnsretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn for sitt skjønn, og at dette derfor må bli å oppheve.

Jeg må etter det som foreligger bygge på at «Sparta» er et levende og aktivt idrettslag med en virksomhet som er sterkt knyttet til lagets egen bane. Om betydningen av at et idrettslag har sin egen bane har Norges Idrettsforbund uttalt seg i et brev av 17. mars 1967 til «Sparta»s prosessfullmektig. Det pekes her bl.a. på at et idrettslag har et ideelt formål og ikke kan vurderes bare etter økonomiske prinsipper. Det heter så: «Foreningens formål mener vi best kan oppfylles ved at foreningen har et eget idrettsanlegg og når det anlegg de har, blir fratatt dem ved ekspropriasjon, må nytt anlegg anskaffes. Den betydning det har for en idrettsforening å ha et eget baneanlegg kan neppe overvurderes. For det første viser besiddelsen av egen bane seg gjerne i de resultater som oppnåes idet egen bane gir best anledning til trening m.v. Betydningen av egen bane - idrettsanlegg - viser seg også ved at foreningen får et indre samhold som i sin tur gjør den sterk og levedyktig. Det viser seg også at de foreninger som har egne baneanlegg står økonomisk sterkere enn andre foreninger uten egen bane.»

Jeg er enig med den ankende part i at et idrettsanlegg på landsbygda neppe har noen salgsverdi qua idrettsanlegg, og det ville gi et umulig skjønnstema om man forsøkte en vurdering på dette grunnlag. Derimot kan selvsagt den grunn som anlegget ligger på og de hus og innretninger som finnes der ha sin salgsverdi, og denne verdi må vurderes som ett alternativ til andre

Side:1561

som måtte foreligge. Bruksverdien - slik dette begrep i alminnelighet oppfattes: som en kapitaliseringsverdi av den årvisse, økonomiske avkastning - gir derimot liten eller ingen veiledning under det skjønn som her må foretas. De penger et idrettslag får inn gjennom medlemskontingenten og ved idrettsarrangementer vil regelmessig gå ut igjen til rent idrettslige formål og ikke få uttrykk i økonomiske nettooverskudd, og den kapital laget ser seg i stand til å samle opp vil helst ligge i slike formuesgoder som best tjener dets ideelle formål, f.eks. et idrettsanlegg. Skal man her operere med en bruksverdi for denne ekspropriat, eller - om man vil - anleggets egenverdi for idrettslaget, må den etter min mening falle sammen med gjenanskaffelsesverdien.

De to alternativer som må stilles opp mot hverandre blir da 1) salgsverdien av tomten med hus og andre salgbare innretninger og 2) gjenanskaffelsesverdien av idrettsanlegget slik det nå er. Dersom ekspropriaten ikke får sitt fulle økonomiske tap erstattet ved en erstatning bygget på salgsverdien, må det annet alternativ legges til grunn, dvs. «Sparta» må økonomisk settes i stand til å bygge et nytt anlegg i Lierbygda, men med fradrag i de beregnede omkostninger for den merverdi som et nytt anlegg må antas å representere i forhold til det gamle.

For meg står det så at dette resultat står i godt samsvar med avgjørelsene i Rt-1960-568 og 1962 294. Jeg kan ikke se at dommene i Rt-1964-1319 og 1966 1339 trekker avgjørende i motsatt retning. Det var der tale om boligtomter, mens det i vår sak dreier seg om noe annet og mer: et område som er opparbeidet og utviklet til et idrettsanlegg med den bebyggelse og det utstyr som har vært nødvendig eller ønskelig for å realisere dette formål.

I anledning av NSB's anførsel om at «Sparta» ikke har noen aktuell interesse i å skaffe seg et nytt, eget anlegg, fordi Lier kommune har planer om å bygge et sentralt idrettsanlegg hvor også «Sparta» vil kunne drive idrett, bemerker jeg at realisasjonen av dette prosjekt i øyeblikket ikke synes å fremtre som noen nærliggende mulighet. Dette går jeg imidlertid ikke nærmere inn på, for under enhver omstendighet må det være et gode, også et økonomisk gode, for «Sparta» å ha sitt eget anlegg, og når dette blir fratatt foreningen, har den krav på å bli satt økonomisk i stand til å skaffe seg et nytt.

Jeg kan heller ikke se at det å skjønne over idrettsanleggets gjenanskaffelsesverdi gir et umulig skjønnstema. Underskjønnet synes å ha utført oppgaven på dette grunnlag. Etter det opplyste må jeg også gå ut fra at det foreligger konkrete og brukbare holdepunkter for å ansette en gjenanskaffelsesverdi både for grunnen, husene og utstyret og for opparbeidelsen av banen, jfr. det jeg for så vidt har gjengitt fra «Sparta»s anførsler.

Forholdet mellom «Sparta» og Drammen kommune kan synes å volde komplikasjoner ved erstatningens utmåling og dens fordeling mellom de to ekspropriater. Hvis salgsverdien skal

Side:1562

legges til grunn er forholdet enkelt: da skal hver av dem ha erstatning i forhold til hva de eier. Men hvis gjenanskaffelsesprinsippet leder til at den samlede erstatning må settes høyere enn salgsverdien - og etter de to skjønn som er foretatt, må jeg anta at så er tilfelle - synes man å måtte ta utgangspunkt i følgende forhold:

Det må antas at «Sparta» hadde villet kunne opprettholde leieforholdet med den rent nominelle leie (en krone om året) så lenge foreningen drev sitt idrettsanlegg der. Videre at det ikke for tiden er noe som tyder på at «Sparta»s fremtidige levetid er begrenset. Endelig at «Sparta» har opparbeidet og utviklet hele anlegget, også den del som ligger på Drammen kommunes grunn. Til dette må føyes den avtale mellom «Sparta» og kommunen som er nevnt under gjengivelsen av partenes anførsler, om at kommunen skal ha erstatningen for sin egen eiendomsgrunn, mens «Sparta» da avstår fra å kreve erstatning av eksproprianten for inngrepet i foreningens leieavtale med kommunen.

Skjønnet må da etter min oppfatning bygge på hva det vil koste å skaffe høvelig grunn i et strøk av bygda hvor det kan være aktuelt å anlegge ny idrettsbane og hva det vil koste å opparbeide og utstyre banen til en slik tilstand at den svarer til den nåværende. Av den del av erstatningen som utgjøres av grunnprisen, må så Drammen kommune få en andel som svarer til hva kommunen eier nå.

Jeg har med dette redegjort for mitt syn på hovedspørsmålet i saken, og det blir da ikke nødvendig å ta stilling til en rekke underordnede og subsidiære spørsmål som har vært reist. Skjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling, og dette må gjelde for begge ekspropriaters vedkommende. NSB må betale sakens omkostninger for Høyesterett.

2) Lilly Syvertsen.

Underskjønnsretten la til grunn at ekspropriasjonen gjorde inngrep i fru Syvertsens eiendom for så vidt som den i hvert fall ville ta et bjørketre i hennes hage. Hun måtte derfor bli å betrakte som ekspropriat, og det ble tilkjent henne en ulempeerstatning på kr. 8.000,-. Under overskjønnet var det derimot - slik jeg har oppfattet det - på det rene at fru Syvertsens eiendom ikke direkte ble berørt av ekspropriasjonen. Hun skal ikke gi fra seg noe av det hun eier eller har rådighet over. Men jernbanen kommer til å gå så nær hennes bolighus at den etter overskjønnsrettens enstemmige oppfatning vil volde en støy som betyr en sterkt verdiforringende ulempe. Flertallet, samtlige skjønnsmenn, mente at fru Syvertsen hadde rett til å få fastsatt erstatningen for denne ulempe under skjønnet og satte den til kr. 20.000,-. Mindretallet, rettens formann, mente at siden fru Syvertsen ikke kunne antas å være ekspropriat - hun var for øvrig heller ikke stevnet til skjønnet, og eksproprianten påstod hennes krav avvist - ville hun ikke kunne få en saksøkts stilling under skjønnet, og hennes krav kunne ikke tas opp til påkjenning.

Side:1563

NSB har anket og har i det vesentlige vist til den begrunnelse som overskjønnsrettens formann gav for sin dissens. Subsidiært er det anført at selv om fru Syvertsens krav ikke blir å avvise, så har hun ikke krav på «ekspropriasjonserstatning», og hennes mulige krav på erstatning bygget på naborettslige prinsipper kan ikke avgjøres under skjønnet.

NSB's påstand lyder slik:

«Prinsipalt:

1. Overskjønnet av 10. oktober 1966 oppheves.

2. Fru Lilly Syvertsen avvises fra ekspropriasjonsskjønnet.

3. Fru Lilly Syvertsen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Norges Statsbaner v/ Hovedstyret.

Subsidiært:

1. Fru Lilly Syvertsen, eier av gnr. 21 bnr. 25, har ikke rett til å kreve ekspropriasjonserstatning for det tap hun mener å lide som følge av anlegget av Drammensbanens dobbeltsporanlegg.

2. Fru Lilly Syvertsen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Norges Statsbaner v/ Hovedstyret.»

Fru Lilly Syvertsen har tatt til gjenmæle og hevder at overskjønnsrettens flertall har kommet til det riktige resultat. Det anføres bl.a. at når jernbanen kommer i drift må hun tåle en viss rådighetsinnskrenkning som følger av bestemmelser truffet av NSB's hovedstyre med hjemmel i §3 i jernbaneloven av 1854. Det gjelder her regler om tekning av hustaket slik at det er beskyttet mot antennelse av gnister fra lokomotivet og om at ildsfarlige materialer ikke må lagres på eiendommen. Videre vil hun når jernbanen om vinteren rydder sporet for snø, kunne få kastet snø inntil veggen på uthuset - også et inngrep i hennes rådighetssfære som er en følge av ekspropriasjonen. Endelig hevdes det at støyplagen, som er uunngåelig og alvorlig, betyr at hun fratas et naborettslig vern som hun har etter gjeldende rett. Dette må også ansees som et ekspropriasjonsartet inngrep, som må lede til at hun har krav på å få fastsatt erstatningen under skjønnet og ikke bli henvist til selv å måtte reise sak ved de vanlige domstoler. Hun har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

1. Overskjønnet av 10. oktober 1966 stadfestes.

2. Norges Statsbaner v/ Hovedstyret dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til fru Lilly Syvertsen.

Subsidiært:

1. Anken forkastes.

2. Norges Statsbaner v/ Hovedstyret dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til fru Lilly Syvertsen.»

Jeg er her kommet til det samme resultat som overskjønnsrettens formann, og jeg viser til hans begrunnelse.

Jeg finner først å burde nevne at fru Syvertsens krav materiellrettslig står i samme stilling hva enten det påkjennes under ekspropriasjonsskjønnet eller ved de vanlige domstoler - det har den samme styrke og må i tilfelle tåle den samme

Side:1564

begrensning. Hun hadde ikke kunnet kreve noen større erstatning som saksøkt under ekspropriasjonsskjønnet enn den hun ellers ville ha rett til som nabo. Det er med andre ord et rent prosessuelt spørsmål vi her står overfor.

Dernest vil jeg gjøre en bemerkning om de prosessøkonomiske hensyn som her gjør seg gjeldende og som har vært drøftet under prosedyren.

Det kan nok ofte være så at det ut fra disse hensyn vil være hensiktsmessig at alle som mener at de direkte vil bli skadelidende ved et ekspropriasjonstiltak eller ved den virksomhet som tiltaket tar sikte på å sette i gang, kan komme med sine krav under ekspropriasjonsskjønnet og få dem avgjort der, selv om det ikke eksproprieres noe fra dem. Skjønnslovens §4 - slik denne bestemmelse anvendes i praksis - gjør det da også mulig å ordne forholdet slik når de motstående parter ved en ekspropriasjon er enige om det. Men like ofte vil de prosessøkonomiske hensyn kunne trekke i motsatt retning. Åpner man en så vid adgang til å kunne kreve å være med i ekspropriasjonsskjønnet som det her er tale om, ville det kunne lede til at skjønnene blir altfor omfattende og at det tar urimelig lang tid å få dem gjennomført.

Når det gjelder den ulempe som fru Syvertsen hevder at hun vil bli påført ved støyen fra jernbanen - en ulempe som begge skjønn enstemmig antar gir grunnlag for å kreve erstatning - synes det klart at den ikke er en følge av noen ekspropriasjon fra henne. Hun står her i samme stilling som alle andre som bor like ved jernbanen og som heller ikke må avgi eiendoms- eller rådighetsrett til jernbanen, men som i større eller mindre grad vil bli utsatt for støy eller annen ulempe.

Den rådighetsbegrensning som påføres henne ved de påbud eller forbud som jernbanen i h. t. jernbaneloven av 1854 kan oppstille er for det første i sin økonomiske virkning helt bagatellmessige og for det annet av en slik art at det ikke er naturlig å se dem som ekspropriasjonsinngrep. Det er rådighetsbegrensninger av samme karakter som dem vi finner i en lang rekke offentligrettslige forskrifter, gitt f.eks. med hjemmel i bygningsloven, brannloven m.v. og som vi må avfinne oss med uten krav på erstatning.

Jeg er enig med overskjønnsrettens formann i at det prosessrettslige spørsmål som her behandles må antas å være avgjort ved dommen i Rt-1951-626 jfr. Altens kommentar til skjønnslovens §47 under 2 c. Jeg kan ikke se at oreigningsloven av 1959 kan føre med seg noen endring for så vidt. Så vidt jeg forstår er også Sandene i kommentarutgaven til oreigningsloven 23 av denne oppfatning. Jeg antar at fru Syvertsens krav må bli å avvise fra ekspropriasjonsskjønnet.

Siden det her gjelder et prosessuelt spørsmål som NSB har ønsket å se avgjort uten at de har tatt stilling til det materielle erstatningskrav, mener jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør ilegges.

Side:1565

3) Thomas Braathen.

Underskjønnet gav under nr. 16 følgende takst:

1. Grunn kr. 13,- pr. m2.

2. Erstatning for ulempe ved jord som går ut av produksjon, kantskader, arrondering, dessuten også forringelse av eiendommens bruksverdi p.g.a. den 7 m høye fylling som stenger for utsikten og gjør eiendommen utriveligere som bo- og arbeidssted kr. 43.600. - For øvrig ingen erstatning.»

Overskjønnets takst var:

«1. Grunn erstattes etter bruksverdi med kr. 13,50 pr. m2.

2. Grunn til gårdsvei erstattes med kr. 1,- pr. m2.

3. For markveien betales kr. 5.400,-.

4. Ulemper:

a) herunder jord som går av produksjon, tyngre drift kr. 15.800,-.

b) Tilpasningstap kr. 9.000,-.

For øvrig ingen erstatning.»

Overskjønnet gav altså ingen erstatning for den forringede utsikt fra Braathens våningshus. Dette mener Braathen beror på en uriktig rettsanvendelse, og han anfører i det vesentlige følgende:

Overskjønnsretten har tatt feil når den til tross for at den har kommet til det resultat at veifyllingen utvilsomt vil virke sterkt sjenerende på våningshuset, har funnet at betingelsene for erstatning allikevel ikke er til stede. Den nye fyllingen vil foruten å redusere eiendommens samlede salgsverdi, i meget sterk grad redusere våningshusets leieverdi, bruksverdi og dets verdi som bolig. Det forhold at erstatningen for den avståtte grunn til jernbanetraséen er utmålt etter grunnens verdi som jordbruk, må i denne forbindelse være uten betydning. Et gårdsbruk er foruten et produksjonssted også et sted hvor eieren har sin private bolig, og for inngrep som reduserer denne privatboligens bruksverdi for ham, må han ha den samme erstatningsmessige beskyttelse som eieren av et bolighus på en vanlig boligtomt. Det anføres i denne sammenheng at i skatterettslig henseende ansees våningshuset på et gårdsbruk som en selvstendig økonomisk enhet, og det vises for så vidt til landsskattelovens §42, 8. ledd, §46 og §44c punkt 1.

Braathens påstand er:

«I. Lier, Røyken og Hurum herredsretts overskjønn av 10. oktober 1966 oppheves forsåvidt angår herredsrettens avgjørelse av spørsmålet om ulempeserstatning for våningshuset på takstnr. 5, Huseby.

II. Skjønnet henvises til ny behandling.

III. Thomas Braathen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Fra NSB's side gjøres prinsipalt gjeldende at anken i realiteten gjelder bevisbedømmelsen og den rent skjønnsmessige vurdering av det påståtte tap. Anken bør derfor avvises. Subsidiært hevdes det at rettsanvendelsen er riktig og domsgrunneue klare og fullstendige. Overskjønnet må da bli å stadfeste.

Side:1566

NSB påstår:

«Prinsipalt:

Anken avvises og Norges Statsbaner v/ Hovedstyret tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært:

1. Skjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Norges Statsbaner v/ Hovedstyret tilkjennes saksomkostninger.»

Jeg viser først til overskjønnsrettens skjønnsgrunner i de generelle bemerkninger under VI avsnitt 3 om ulempeerstatning, underavsnitt A. Etter min oppfatning tilrettelegger overskjønnsretten her det riktige vurderingsgrunnlag. Senere, under takstnr. 5 (16), sier overskjønnsretten bl.a. at når man ser Braathens eiendom under ett - og det antar jeg at det her er riktig å gjøre - blir ulempen, altså forringelsen av utsikten, ikke av noen betydning. Det fortsettes slik: «Retten finner ikke at gårdens salgsverdi som følge av ulempen er blitt lavere. Heller ikke virker ulempen slik inn på arbeidsvilkår og arbeidsinnsats at bruksverdien av den grunn blir lavere. Retten vil derfor, i motsetning til underskjønnet ikke gi erstatning for den skjemmete utsikt.»

Når overskjønnsretten etter sin skjønnsmessige vurdering finner at hverken gårdens salgsverdi eller dens bruksverdi er nedsatt som følge av den forringede utsikt, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å angripe avgjørelsen gjennom anke over rettsanvendelsen.

Jeg antar at overskjønnet bør stadfestes og at Braathen bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. For Idrettsforeningen «Sparta» og Drammen kommune:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges statsbaner til Idrettsforeningen «Sparta» og Drammen kommune 7.000 - sju tusen - kroner.

II. For Lilly Syvertsen:

Saken av vises fra skjønnsretten.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

III. For Thomas Braathen:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Thomas Braathen til Norges statsbaner 1.500 - ett tusen fem hundre - kroner.

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Bendiksby og Berger: Likeså.

Side:1567

Av overskjønnet (dommerfullmektig Helge Jakob Kolrud med skjønnsmenn):

- - -

VI. Skjønnsrettens bemerkninger. - - -

3. Ulempeserstatning.

A. Ulemper og vurderingsgrunnlag. Retten er enig med eksproprianten i at man som hovedregel må vurdere ulempeerstatningen ut fra samme vurderingsgrunnlag som for grunnen. I alminnelighet vil det derfor ikke bli tale om å gi erstatning for typiske boligtomtulemper når grunnen erstattes etter jordbruksverdi. Skulle man uten videre gi begge slags ulempeerstatning på en og samme eiendom, kan ekspropriaten komme til å få mer enn full erstatning. Fastsettes grunnerstatningene etter bruksverdien som jordbruk må ulempeerstatningene avbøte de skader som restfeltet qua jordbruksareal får ved ekspropriasjonen. Vurderes grunnen etter tomteverdi, får jo ikke restfeltet jordbruksmessige ulemper. Hvis man ikke er konsekvent i disse vurderinger, vil skjønnet bli det rene gjettverk.

Nå kan selvsagt en del av eiendommen vurderes etter tomteverdi og en annen etter bruksverdi som jordbruk. Ulempeerstatningene blir da også av tilsvarende forskjellig slag. Etter skjønnsrettens vurdering ligger forholdene ikke slik an ved de eiendommer det her dreier seg om. En gårds våningshus kan ikke sees på som stående på et isolert tomteområde. Bolig og driftsbygninger må sees sammen med eiendommen som det jordbruksproduksjonssted det er.

Nå kan det være at støy, skjemmet utsikt og andre typiske tomteulemper gjør det så utrivelig på en gård at den synker i verdi av den grunn. Det kan være at forholdene blir slike at man på grunn av utriveligheten ikke makter å få samme avkastning som før - d.v.s. at bruksverdien blir lavere. At dette kan virke inn på salgsverdien av eiendommen som gårdsbruk er klart nok. Men i begge tilfelle vil slik verdireduksjon med rett til spesiell ulempeerstatning høre til sjeldenhetene. Om den her foreligger vil fremgå under behandlingen av de enkelte takstnumre. - - -

VII. De enkelte takstnumre.

Takstnumrene stilles opp i den nummerorden de hadde i overskjønnsaken. I parentes gjengis takstnummeret fra underskjønnet.

...........................

...........................

Takstnummer 5 (Takstnr. 16), Thomas Bråthen - - -

Ulemper. Retten henviser til sine generelle bemerkninger når det gjelder meteorologiske ulemper og radio- samt TV-forstyrrelser.

Ulempene ved støy blir her for små til at de kan gjøre noen skade. Mer tvilsomt kan det stille seg med den ulempe som følger av at Bråthen får ødelagt utsikten sin. Dette vil utvilsomt virke sjenerende for dem som bor i våningshuset på gården. Dette er det eneste sted hvor skjønnsretten har vært i noen større tvil angående spørsmålet om tomteulemper ved jordbrukseiendommer. Retten har imidlertid etter en grundig vurdering blitt stående ved at erstatning ikke gis. Hadde våningshuset vært et vanlig bolighus på en boligtomt, hadde saken stillet seg anderledes. Ser man imidlertid eiendommen under ett, blir ikke

Side:1568

ulempen av betydning. Retten finner ikke at gårdens salgsverdi som følge av ulempen er blitt lavere. Heller ikke virker ulempen slik inn på arbeidsvilkår og arbeidsinnsats at bruksverdien av den grunn blir lavere. Retten vil derfor, i motsetning til underskjønnet ikke gi erstatning for den skjemmete utsikt. - - -

Takstnummer 8 (Takstnr. 19) Idrettsforeningen «Sparta» - - -

Skjønnsrettens bemerkninger.

Gjenanskaffelsesverdien. Skjønnsretten har vært i stor tvil, men er kommet til at «Sparta» ikke kan kreve erstatning etter gjenanskaffelsesverdien.

Som utgangspunkt må retten erklære seg enig med eksproprianten i at det som hovedregel i norsk rett ikke kan kreves erstatning etter gjenanskaffelsesverdien når bruksverdien er mindre - jfr. Castberg: Norsk Statsforfatning 3. utgave bind II 265 og uttalelser i dom inntatt i Rt-1964-1319 - (side 1324 annet avsnitt). Retten kan ikke finne noen senere rettsavgjørelser som skulle ha endret denne hovedregel. Normalt vil «Sparta» bare kunne kreve gjenanskaffelsesverdien dersom bruksverdien er like høy eller høyere enn denne. Retten kan således ikke være enig med «Sparta» i at man som alminnelig prinsipp skal kunne kreve gjenanskaffelsesverdien uansett bruksverdiens størrelse.

Skjønnsretten kan meget vel forstå de vanskeligheter «Sparta» kommer opp i som følge av ekspropriasjonen. Men selv om avgjørelsen konkret virker urimelig, kan ikke det i seg selv gi retten hjemmel til å fravike den før nevnte hovedregel.

Spørsmålet er derfor om «Sparta» faller inn under unntakene fra den nevnte hovedregel. Disse unntak gjelder som eksproprianten har anført kun eneboliger og ferieboliger. Og det avgjørende må etter rettens mening være at Høyesterett i Rt-1964-1319 har nektet å utvide unntaket til også å gjelde tomter. I denne dom ble det uttalt «... at en utvidet anvendelse av prinsippet (i Rt-1960-568) ikke kan komme på tale». Det heter videre at «... (prinsippet) ... overført på tomteskjønn, særlig hvor som her ingen bestemt erstatningstomt er kommet inn i bildet, gir det et umulig skjønnstema og stiller skjønnsretten overfor en uløselig oppgave». Dommen gjaldt tomter og ikke idrettsanlegg. Men det slås etter rettens mening fast at gjenanskaffelsesprinsippet ikke er et alminnelig prinsipp, men må betraktes som et unntak fra den nevnte hovedregel. Videre nekter Høyesterett prinsippet utvidelse til å gjelde tomter med en begrunnelse som også må være avgjørende i dette tilfelle. Også her er det et så godt som umulig skjønnstema som er stillet opp for skjønnsretten. Det vites ikke om «Sparta» får en annen tomt og hva slags tomt det blir. Skjønnsrettens avgjørelse vil bli så hypotetiske at den nærmer seg gjettverk og ikke skjønn. Selv om skjønnsretten finner resultatet beklagelig, kan den ikke gjøre annet enn å følge den hovedregel som gjelder i norsk rett.

Hvilken verdi er den høyeste?

Retten har vært noe i tvil om hva det her skal vurderes verdien av - grunn og anlegg under ett eller grunn for seg og anlegg for seg. Det må presiseres at situasjonen for «Sparta» er særegen, da dets eneste interesse er å bruke banen.

Side:1569

Bruken av anlegget er også dets eneste inntektskilde, nemlig ved utleie til andre klubber. På den annen side er det på det rene at banen ligger på et meget verdifullt tomteområde. Under de spesielle omstendigheter kunne det være nærliggende å erstatte både bruksverdien av anlegget og grunnverdien etter tomteverdi. Retten finner dog ikke å kunne gjøre dette. «Sparta» kan ikke både selge og bruke eiendommen, erstatning må derfor gis for en verdi.

Retten finner det åpenbart at salgsverdien her er den høyeste verdi. Imidlertid er det ikke salgsverdien som idrettsanlegg som er den høyeste, men salgsverdien som tomt. Området er vel arrondert, og særlig vel opparbeidet. Det har veirett såvel til Husebygaten som til E-18. Det er plant og meget lett bebyggelig. Nettopp på dette området foreligger der store muligheter for industribygg. For en mellomstor bedrift vil området være fortrinlig egnet. Forholdet til naboene og Granneloven skulle ikke skape vansker, da industridrift ikke er upåregnelig i strøket som ligger meget nær en rekke bedrifter straks på andre siden av E-18. Dertil kommer at mangelen på bedriftstomter i Drammensdistriktet er stor og etterspørselen stadig økende. Det viser de priser som er oppnådd de senere år ved salg av industritomter i nærheten. Ved disse salg har prisleiet ligget på omkring 20 kroner pr. m2. Dette areal er ikke dårligere egnet til industritomt enn de ovenfor nevnte.

Området er heller ikke så stort at prisen av den grunn skulle bli trykket ned.

Bygningene. Retten er ikke enig med eksproprianten i at «Spartas» bygninger er nær saneringsmodne. De er vel tjenlige til sitt formål og ville kunne være det i en årrekke fremover. De må derfor erstattes etter gjenanskaffelsesverdien.

Anlegget. «Sparta» må etter rettens mening få erstattet sitt gjerde. Dessuten må «Sparta» få erstatning for det vanningsanlegg som er montert og som nå tas. Erstatning må gis etter den salgsverdi disse gjenstander i dag har.

Avsavnsgodtgjørelse. Retten mener at «Sparta» åpenbart har krav på erstatning for det tap som lides inntil ny bane kan skaffes. Retten legger til grunn at det vil ta 3 år å opparbeide en bane og gjøre den bruksklar. Med de vanskelige forhold på tomtemarkedet må der også regnes med at «Sparta» trenger atskillig tid på seg før man får tak i en skikkelig tomt. - - -

Takstnummer 13 (Takstnr. 18 a), Lilly Syvertsen. - - -

Skjønnsrettens bemerkninger.

Skjønnsretten har delt seg i et flertall, skjønnsmennene, og et mindretall, rettens formann.

Hele skjønnsretten er enig i at Lilly Syvertsens eiendom får svære støyulemper som følge av jernbaneanlegget. Nå ligger hennes eiendom velstelt og pen, som en fredet plett. En sjelden gang passerer en bil langs Husebygata. Ellers er E-18 så langt borte at hun intet hører av bilstøyen derfra. Hun har sin have og altan på den side som vender ut mot Lier-sletten. Der har hun fri utsikt og forstyrres ikke av noen. Rett foran seg - 20 meter borte - vil hun nå få jernbanens dobbeltspor. Der vil gå 80 tog i døgnet. Det er ganske klart at dette vil være henne til usedvanlig stor sjenanse. Og det vil etter skjønnsrettens

Side:1570

vurdering utvilsomt redusere eiendommens verdi i betraktelig grad. Noen forskjell vil det ikke gjøre om der blir anlagt holdeplass.

Skjønnsrettens flertall finner det i høyeste grad urimelig om fru Syvertsen skulle bli stående uten erstatning. Flertallet finner det videre svært lite praktisk å vente med å erstatte fru Syvertsen til et granneskjønn, der hun åpenbart også vil få erstatning. Hennes tilfelle er ikke slik at det er naturlig å holde henne utenfor dette skjønn. Når ulempene er så store, faller hun utenfor det som med naturlig språkbruk kan kalles «nabo». Mer enn noen annen på dette skjønn får fru Syvertsen toget «inn i stuen» til seg. Det er derfor også naturlig å gi henne erstatning her.

Skjønnsrettens mindretall, er de lege ferenda helt ut enig med flertallet. Det er urimelig å stille fru Syvertsen i en særstilling. Men det er også på det rene at hun ikke fraeksproprieres jord eller noe bjerketre. Og inngrepene etter Jernbanelovens §3 er for lite inngripende på en bebygd tomt til overhodet å kunne kalles ekspropriasjonsinngrep.

Selv om Rt-1951-626 særlig side 631 gjaldt en fortolkning av Vassdragslovens bestemmelser, kan ikke rettens formann se det anderledes enn at han er bundet av det som der ble uttalt. Lilly Syvertsen må etter denne dom sees på som «nabo», og hun kan etter hans mening ikke kreve å være saksøkt i skjønnet. - - -