LE-1986-247

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-09-14
Publisert:	LE-1986-00247
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 14. september 1987 i ankesak nr. 247/86, hl.nr. 386/86 forenet med ankesak nr. 248/86, hl.nr. 387/86.
Parter:	247/86: Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Høverstad, Sandvika). Motpart: Scandinavia Bilutleie A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Kasbohm v/adv.fullm. Lars Haugan, Oslo). Forenet med: 248/86: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Leidulf Digernes, Oslo). Motpart: Scandinavia Bilutleie A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Kasbohm v/adv.fullm. Lars Haugan, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Einar M. Olsen. Ekstraordinær lagdommer Anton Gammelgård. Sakkyndige meddommere: Narve Strandskogen. Johan von der Fehr
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §98, §151, §388, §126, §385, Brannvernloven (1970) §22, Plan- og bygningsloven (1985), LOV-1971-05-21-47, Brannvernloven (1970), §93, §85, §383, Husleieloven (1939) §14, §18, §17, §28, §91, §160, §367, §20, §21, Husleieloven (1939), §144, §156, §180

Leiegården Rostedsgt. 14 ble totalskadet ved brann natten til 18. desember 1982. Leieboerne A og B ble sterkt skadet og de mistet alt de hadde i gården. I 1985 reiste de hver for seg sak ved Oslo byrett mot gårdeieren, Scandinavia Bilutleie A/S, med krav om skadeserstatning. Partene har senere skjelnet mellom tingskader, som gjelder de tingene de hadde i gården, og personskader, som gjelder legemsskadene og de tap som henger sammen med dem.

Byretten holdt hovedforhandling i de to saker under ett og protokollerte da bl.a. følgende:

"Sakene ble forenet i medhold av tvistemålsloven §98, forsåvidt angår behandlingen av ansvarsspørsmålet. Partene var enige om at sakene først skulle behandles forsåvidt angår ansvarsspørsmålet. Avgjørelsen av erstatningsutmålingen utsettes i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd."

Den 11. februar 1986 avsa byretten dom med slik domsslutning:

"I sak nr. 436/1985 -IV -18:

1. Scandinavia Bilutleie A/S er erstatningsansvarlig for personskade påført A som følge av brann i Rostedsgate 14 natt til 18. desember 1982, begrenset til 4/5 av tapet, beregnet etter vanlige erstatningsrettslige regler.

2. I saksomkostninger betaler Scandinavia Bilutleie A/S til A 29 413 - tjuenitusenfirehundreogtretten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

I sak nr. 2515/85 -XXVII -148.

Scandinavia Bilutleie A/S frifinnes."

A anket i rett tid og påsto seg tilkjent full erstatning. I ankeerklæringen anførte hun at byretten hadde "tatt feil vedr. lovanvendelsen og vurderingen av faktum". I samme sak innga gårdeieren rettidig ankeerklæring med påstand om frifinnelse. I den andre saken (nr. 2515/85) anket B med påstand om full erstatning, og gårdeieren tok til gjenmæle med anførsel om at byrettsdommen var riktig. Tilsvarets påstand lød ikke på stadfestelse, men på frifinnelse, - formodentlig ved en inkurie. Samtlige krevet saksomkostninger av sine respektive motparter. Ingen av ankene gjaldt byrettens saksbehandling. Lagmannsretten besluttet å forene ankesakene til felles behandling og i tilfelle avgjørelse.

Felles ankeforhandling ble holdt 24.-27. august 1987. Lagmannsretten hørte 3 partsforklaringer og 10 vitneforklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. B og A hadde fri sakførsel for lagmannsretten.

På vegne av B nedla advokat Høverstad slik endelig påstand:

"1. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for Bs personskader.

2. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for Bs tingsskader.

3. Scandinavia Bilutleie A/S dømmes til å betale saksomkostninger for byretten til B og for lagmannsretten til det offentlige."

På vegne av A nedla advokat Digernes slik endelig påstand:

"1. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for As personskader.

2. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for As tingskader.

3. Scandinavia Bilutleie A/S dømmes til å betale saksomkostninger for byretten til A og for lagmannsretten til det offentlige."

På vegne av gårdeieren, nedla advokatfullmektig Haugan slike endelige påstander:

"I ankesak nr. 247/86 (B): 1. Saken om ansvar for tingskader avvises fra lagmannsretten.

2. Byrettens dom stadfestes.

3. Scandinavia Bilutleie A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I ankesak nr. 248/86 (A): 1. Prinsipalt: Saken om ansvar for tingskader avvises fra lagmannsretten.

Subsidiært: Scandinavia Bilutleie A/S frifinnes for ansvar for tingskader.

2. Scandinavia Bilutleie A/S frifinnes for ansvar for personskader.

3. Scandinavia Bilutleie A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

I rettsboken ble bl.a. protokollert følgende:

"Advokat Høverstad og advokat Digernes fremsatte en subsidiær begjæring om pådømmelse av tingsskadeansvarsspørsmålet etter tvistemålsloven §388. Advokat Haugan anførte at hensynet til hans klient taler imot det. Alle de tre prosessfullmektiger uttalte seg om de prosessuelle spørsmål."

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og av det som sies nedenfor.

De skadelidtes prosessfullmektiger, advokatene Høverstad og Digernes, opplyste for lagmannsretten at de samarbeidet om sakene slik at begges anførsler etc. skulle gjelde for begges parter, idet de også var enige om en arbeidsdeling for å unngå dobbeltarbeid og gjentagelser.

Advokat Høverstad anførte i det vesentlige følgende:

Sakene om ansvar for tingskader kan ikke avvises fra lagmannsretten. Også disse skader var med i stevningene og de var også omfattet av de påstander som ble nedlagt i byretten, jfr. tvistemålsloven §126 første ledd nr. 1. Kravene om erstatning for tingskader er således ikke frafalt. Det var bare erstatningsutmålingene som ble utsatt i byretten, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd. Byrettens domsslutning viser at gårdeieren ble frifunnet for ansvar overfor B, og formuleringen dekker alt ansvar. For As vedkommende sier ikke domsslutningen noe om tingskadeansvaret, men dermed må det også være klart at gårdeieren kan anses frifunnet for dette. Prinsipalt må lagmannsretten således kunne avgjøre også tingskadeansvarsspørsmålet under vanlig ankebehandling. Subsidiært må avgjørelsen kunne skje med hjemmel i tvistemålsloven §388. Atter subsidiært kan det bli tale om opphevelse av byrettens dom forsåvidt angår tingskadeansvaret og hjemvisning til ny behandling av denne begrensede del av saken. Tvistemålsloven §385 hjemler slik delvis opphevelse, og det er jo ingen saksbehandlingsfeil vedrørende personskadene.

Leiegården var en risikobygning p.g.a. konstruksjonen som med førte at brannen ble eksplosjonsartet. Gårdens farlighet var så stor at gården hørte under brannvernloven §22, selv om Oslo brannvesen ikke hadde hatt kapasitet til å føre den inn i fortegnelsen over spesielle bygninger. Kravene til gårdeierens aktsomhet er skjerpet under slike forhold.

Byggeforskriftene, kapittel 55:51 gir regler om rømningsvei, som gårdeieren ikke etterlevet. Det hadde vært to rømningsveier (trappeoppganger), men adgangen til den ene var sperret med lettvegger ved en ombygging som formodentlig var straffbar etter bygningsloven. Det er ikke noe som tyder på at brannvesenet har fått anledning til å vurdere ombygningen, og det må legges til grunn at brannvesenet ikke ville godtatt reduksjonen fra to til en rømningsvei. Ombygningen skjedde før Scandinavia Bilutleie A/S ble gårdeier, men selskapet kunne ikke vinne rett ved et tidligere straffbart forhold. Selskapet pliktet å undersøke gården og å sørge for passasje til begge rømningsveier. Det ville vært relativt enkelt. Subsidiært anføres at en gårdeier må følge med når det kommer nye lover og forskrifter og oppfylle dem.

Parkeringen i Tranga var uaktsom og en av årsakene til personskadene. Gårdsbestyrer C var klar over faren for katastrofe, hvis brannvesenet ikke kom til med sine maskiner etc. Likevel ble det ikke truffet effektive tiltak for å holde passasjen åpen eller for å redusere farene på annen måte, f.eks. ved å sørge for at det bare sto biler der om dagen og bare inntil den ene veggen på langs. Ved skråparkering så man bort fra brannfaren, og gårdeierens biler sto parkert slik både natt og dag.

I As leilighet fantes det ikke branntau, og tauet til Bs leilighet var for kort. Hos B var tauet festet i en vinduskarm, som var så dårlig at festet ikke kunne holde.

Funnet av flasken med whitespirit ble utslagsgivende for at pyromanen valgte Rostedsgt. 14. Flasken sto i den såkalte malerbua i strid med lov om brannfarlige varer av 21. mai 1971 med tilhørende forskrifter, jfr. også forskriftene til brannloven §28. Malerbua var en del av trappehuset. Det var rettsstridig og livsfarlig å oppbevare whitespirit i redningsveien på denne måten.

Formålet med brannlovgivningen er å hindre brann, hindre tap av liv, og hindre tap av materielle verdier. Gårdeierselskapet har aldri drøftet brannsikringsspørsmål i styret, til tross for at en annen av selskapets gårder brant ned, at selskapet hadde opplevet 5 branner et annet sted, at gårdsbestyreren hadde funnet folk på loftet med bart lys, og til tross for brannvesenets kampanje om sikringstiltak i strøket. Styret overlot alt til gårdsbestyrer C, som hadde beskjed om å holde utgiftene nede, og som ikke satte seg inn i brannsikringsreglene og ikke ga vaktmester Andersen noen instruks. C gjorde bare noe når han fikk pålegg av brannvesenet.

Forholdet i strøket og i gården var slik at det var uaktsomt av gårdeieren at ikke porten ble satt i skikkelig stand med skikkelig lås og med skikkelig system for låsingen. Porten var i dårlig forfatning og kunne ikke låses. Også den innvendige port burde vært utstyrt med låser i et strøk som dette. Scandinavia Bilutleie A/S kan ikke høres med at selskapet var i ferd med å selge eller at eierforholdet var uklart. I realiteten var selskapet eier av gården hele tiden. Selskapet kan ikke ta gevinsten ved forsikringsoppgjøret og løpe fra ansvaret og pliktene overfor leieboerne.

Det er en slik sammenheng mellom gårdeierens forsømmelser og skadene at det må sies å foreligge det som Nils Nygaard kaller "hindringssammanheng" på side 302 i "Skade og ansvar" tredje utgave 1985. Hvis gårdeieren hadde holdt porten låst, ville pyromanen ikke gått inn. Hvis den innvendige port hadde vært låst, ville pyromanen ikke kommet inn i trappeoppgangen. Hvis døren til malerbua hadde vært låst, hadde han heller ikke kommet dit. Hvis det der ikke hadde vært whitespirit, ville han kanskje ikke tent på i den gården. Hvis det hadde vært ordnet med passasje til den andre trappen, ville A og B reddet seg den veien. Hvis parkeringen i Tranga ikke hadde stoppet brannvesenet, kunne de blitt reddet ut på den siden, og plasseringen av hoppeputen ville heller ikke vært hindret. Hvis det hadde vært branntau, ville det ha reddet dem. B ble misforstått av byretten med hensyn til sin mulighet for å klare seg ned et branntau og med hensyn til om det brant ut av de vinduer hun da måtte passere.

B kontrollerte ikke lengden av branntauet, men det medfører ikke noen reduksjon i gårdeierens ansvar. Konklusjonen må bli full erstatning på culpagrunnlag, eventuelt supplert med arbeidsgiveransvar for forsømmelsene fra gårdsbestyrerens og vaktmesterens side. Begge var i tjeneste i gården på den tiden det brant.

Gårdeieren må også være ansvarlig på objektivt grunnlag, jfr. gesimsdommen Rt-1939-766 og takstendommen Rt-1972-965. I begge dommer er det lagt vekt på konstruksjonen og den betydelige risiko i form av et særpreget og ekstraordinært risikomoment. Slik også her, jfr. anførselen om gården som risikobygning med ekstraordinær fare for eksplosiv brann. Under disse forhold er det rimeligst at gårdeieren bærer risikoen, som jo kan pulveriseres/fordeles ved forsikring. Hensynet til prevensjonseffekten taler i samme retning, særlig når henstilling fra brannvesenet ikke hjelper. En dom i denne retning vil bidra til å skjerpe gårdeieres aktsomhet.

Advokat Digernes anførte i det vesentlige følgende:

Først under sitt innledningsforedrag fremsatte gårdeierens prosessfullmektig innsigelse mot fremme av en del av saken, jfr. avvisningspåstanden. Innsigelsen ble fremsatt for sent, jfr. tvistemålsloven §93. Subsidiært er det avgjørende at både påstandene i stevningene og i ankeerklæringene dekket alt ansvar, og domstolene kan ikke gå utenom partenes påstander, jfr. tvistemålsloven §85. Byrettsdommen må derfor anses som lovlig påanket for både tingskadeansvarets og personskadeansvarets vedkommende. Atter subsidiært må det legges vekt på at bevisene i allefall er de samme, og på at prosessøkonomiske grunner taler for at alle ansvarsspørsmål avgjøres nå. Det kan også sies at påstandene i ankeerklæringene gir uttrykk for at det hefter saksbehandlingsfeil ved byrettens dom, men i allefall kan lagmannsretten anvende tvistemålsloven §388, jfr. §383 annet ledd.

Scandinavia Bilutleie A/S var eier av gården og hadde ansvaret for brannsikring, men gjorde intet. Bestyrer C hadde ingen instruks og viste til vaktmesteren som heller ikke hadde instruks. Gården var ikke lovlig brannsikret, og ingen gjorde noe med det, men det var gårdselskapets ansvar.

For vurderingen av forholdene i Tranga har det betydning at det var gårdselskapet som eide grunnen og brukte den i sin næring i bilbransjen. Profittmotivet sto i første rekke. Parkering skjedde uten hensyn til brannsikkerheten. Både når det gjelder dette og de øvrige brudd på reglene om brannsikring, var situasjonen at gårdselskapet pliktet å gjøre seg kjent med reglene. Det var ikke nok å vente på eller henvise til brannvesenet.

Når det gjelder branntau er det illustrerende at en tidligere leieboer, Albertsen, tross purringer måtte kjøpe tau selv, og han tok det med seg da han flyttet. Det er bevist at det ikke var branntau i As leilighet. Hun kunne som nevnt ha reddet seg med et branntau.

Avkortning eller medvirkningsansvar bør ikke komme på tale for As vedkommende. Hun fremsatte krav om tau og fikk et løfte av C ("det blir vel en råd"). Senere purret hun to ganger, men da det brant, var tauet ennå ikke kommet. Det manglet forøvrig lovlig feste for tauet. Det var en krok i gulvet, men den ville vært ubrukelig og ulovlig.

Erstatningskravene har hjemmel også i reglene om erstatning i kontraktsforhold, jfr. husleiekontraktene og husleieloven §14, jfr. Kobbes kommentarutgave (5. utgave) side 70, pkt. 13. Utleieren har ansvaret for at leiligheten er tjenlig med tilbehøret i orden. Branntauet skulle være en del av leiligheten, og det var ikke leieboernes oppgave å skaffe det. Det vises ellers til mangler og forsømmelser beskrevet av advokat Høverstad. Gårdeierens erstatningsplikt følger direkte av husleieloven §14 femte ledd, jfr. §18 tredje ledd. Leieforholdet var i strid med brannloven, jfr. husleieloven §18, jfr. §17 om rettslige hindringer. Gårdeieren hadde forsømt vedlikeholdet av gården, jfr. RG-1956-384 og Rt-1970-470, jfr. brannvernloven §28. Det bestrides at de skadelidte hadde kanner med parafin stående i oppgangen utenfor leilighetene.

Scandinavia Bilutleie A/S v/advokatfullmektig Haugan anførte i det vesentlige følgende:

Spørsmålet om tingskadeserstatningsansvaret kom først opp under de øvrige prosessfullmektigers innledningsforedrag. Innsigelsen mot fremme av denne del av saken ble fremsatt umiddelbart, jfr. tvistemålsloven §91. Byrettsdommen gjelder bare personskadene, jfr. formuleringen i dommens 2. avsnitt. Muligens kunne de skadelidte ha begjært tilleggsdom etter tvistemålsloven §160, med det er ikke gjort. As ankeerklæring refererer domsslutningen, som kun gjelder personskade. Da kan det bare være det anken gjelder, - og likedan for B, jfr. hennes ankeerklæring. Ingen av ankeerklæringene nevner tingskadene. Gårdeieren vil ikke gi samtykke som nevnt i tvistemålsloven §367 første ledd og påberoper seg også §383 første ledd. Hvis byrettsdommen lider av saksbehandlingsfeil, fordi den ikke behandler tingskadeansvaret eller fordi domsgrunnene eventuelt er uklare om dette, vil gårdeieren ikke samtykke til å avhjelpe feilen. Tvistemålsloven §388 kan ikke brukes, jfr. det som er protokollert i rettsboken.

Ifølge brannvernloven §20 er det de som utfører brannsyn (brannvesenet) som skal påse at bygninger etc. er sikret mot brann etter gjeldende bestemmelser og føre tilsyn, altså et offentlig kontrollorgan med viktige oppgaver. Gårdeiere og leietagere kan tillegge organet betydelig tillit. En gårdeier som ikke har fått pålegg etter §20 tredje ledd, hvilket gårdeieren her ikke fikk under brannsyn 20. september 1982, må kunne regne med at bygningen tilfredsstiller de krav som lov og forskrifter angir og er da i god tro i relasjon til de forhold brannsynet etter loven skal ta stilling til. Gårdeieren pleide å ordne opp hvis det ble gitt pålegg. Slik gjør nok også de øvrige ca 3000 eiere av tilsvarende gårder i Oslo. Subsidiært må det legges til grunn at gårdeieren ikke var bruker av bygningen. I allefall kan en gårdeier ikke bli ansvarlig for skader under de rådende forhold, når brannen var påsatt av en pyroman.

Når brannsynet ikke treffer folk i leiligheten, blir det vanligvis lagt igjen et skjema med beskjed om selv å kontrollere og ivareta plikter med hensyn til brannsikring. Men brannvesenet er ikke konsekvent, hvilket ikke kan bebreides gårdeieren. I det hele tatt kan forsømmelser fra brannvesenets side ikke bebreides eller belastes gårdeieren. Hvis gårdeieren hadde fått pålegg, ville de blitt utført. Subsidiært, hvis gårdeieren har forsømt seg, var forsømmelsene så relativt uskyldige at de ikke kunne medføre ansvar. Det var ikke påregnelig årsakssammenheng mellom forsømmelsene og skadene.

Det bestrides at A reklamerte over manglende branntau. Det var branntau i leiligheten da den forrige leietageren flyttet. Det er ukjent hvordan branntauet var blitt borte. A hadde folk til å pusse opp for seg. Kanskje tauet ble borte da. Men i allefall: en bekjent av A hadde gjort henne oppmerksom på hva som kunne skje, men hun unnlot likevel å kjøpe tau. Når hun ikke ville kjøpe tau, var det brudd på hennes plikter etter brannloven §21. Hun vurderte altså risikoen, tok sjansen, og må bære skadene selv. Hun burde forøvrig ha tegnet ulykkesforsikring. Videre var det tvilsomt om hun hadde psykisk og fysisk styrke til å klatre ned i et tau. Tvilen må komme gårdeieren til gode.

B har forklart seg annerledes i lagmannsretten enn for byretten. Det må legges til grunn at hun verken kunne eller ville bruke branntau. Det er derfor ingen årsakssammenheng mellom skadene og den omstendighet at branntauet var for kort. Forøvrig kom to andre leieboere seg ut fra tredje etasje ved hjelp av gardiner, og det kunne vel også B ha gjort. Man må også spørre hvorfor hun ikke reddet seg ut mot Rostedsgate, hvor det var brannfolk etc. Subsidiært må det legges til grunn at hun etter å ha kastet ut barnet, kunne ha firt seg ned et stykke i det korte tauet og dermed redusert skadene. Det er uklart om det brant i vinduet under B. Tvil i så henseende må komme gårdeieren til gode.

Begge de skadelidte hadde selvstendig plikt etter brannloven til å anskaffe og vedlikeholde rednings- og slukningsmateriell. Følgelig kan gårdeieren ikke gjøres eneansvarlig angående branntau, eller andre forhold. Det må videre legges til grunn at de skadelidte hadde kanner med parafin stående i trappeoppgangen utenfor sine leiligheter. Dette var medvirkende årsak til at brannen ble så eksplosjonsartet.

Porten og låsen var i forsvarlig stand. Når låsen av og til var i uorden, ble den alltid reparert omgående. Om porten sto ulåst brannatten, skyldtes det ikke uaktsomhet fra vaktmesterens side, og da kan heller ikke gårdeieren ha noe ansvar i denne forbindelse.

Malerbua var alltid låst. Om den likevel var ulåst brannatten, kunne det ha sammenheng med de uklare eierforhold og virksomheten til D jr. Han brukte malerbua når han arbeidet med oppussing, og det var formodentlig hans whitespirit som sto der. Men også i Ds tid ble malerbua holdt låst, jfr. vaktmesterens forklaring om sine vanskeligheter med å få ut sine ting. Han og gårdeieren kan ikke bebreides for noe vedrørende malerbua.

Man vet ikke når lettveggene ble satt opp, eller om det skjedde ulovlig. Det skjedde lenge før Scandinavia Bilutleie A/S ble eier, og det må anses godtgjort at brannvesenet jevnlig har holdt brannsyn uten å gjøre bemerkninger om lettveggene.

Spørsmålet om branntau og andre forhold som har med brannsikring å gjøre er uttømmende regulert i brannvernloven. Husleieloven får ikke betydning. Subsidiært må retten legge til grunn at det ikke ble reklamert etter leiekontraktens §4 og husleieloven §14. I hvert fall er det leieboerne som har bevisbyrden for at reklamasjon er skjedd, og her er reklamasjon i hvert fall ikke skjedd i tide. Husleieloven §18 regulerer forhold som har betydning for den vanlige anvendelighet av en leilighet, men kommer ikke i betraktning vedrørende skader som har sin årsak i ytre begivenheter som ikke kan henføres til leilighetens utstyr og tilbehør. Husleieloven kan ikke hjemle erstatningskrav for skader forårsaket av en pyroman. Men hvis retten mot formodning finner at §18 kan anvendes, kan det i hvertfall ikke gjelde den omvendte bevisregel i §18 tredje ledd. Det ville bety objektivt ansvar.

Betingelsene for ansvar på objektivt grunnlag foreligger ikke, i hvert fall ikke for følgene av en pyromans handlinger. I de påberopte høyesterettsdommer dreide det seg om risiko som gikk utover tilfeldige tredjemenn. Men her gjelder det leieboere med leiekontrakt og med grundig kjennskap til forholdene i gården slik at de kunne enten gardere seg eller ta sjansen. De valgte det siste.

Til slutt: På grunn av de uklare eierforhold hadde Scandinavia Bilutleie A/S ikke den faktiske disposisjon over Tranga. Men parkeringen var i overensstemmelse med brevet fra 1978 til beboerne. Brevet er referert på side 13 i byrettens dom. Det gjengir en avtale mellom gårdeieren og brannvesenet. Av 11 parkerte biler var det 9 som ikke tilhørte gårdeieren, men man kan ikke vente at en gårdeier skal ha vakt døgnet rundt et slikt sted. Det var satt opp plakat om at parkering var forbudt for andre enn Scandinavia Bilutleie A/S. Bilene var imidlertid parkert riktig, og når brannvesenet da ikke klarte å komme inn, var det ikke relevant årsakssammenheng mellom parkeringsforholdene og skadene.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ingen uenighet mellom partene om at hovedforhandlingen i byretten ble gjennomført med full bevisførsel og prosedyre om både tingskadeansvaret og personskadeansvaret. Det var bare avgjørelsen av kravets omfang som ble utsatt, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd. Dette stemmer med de generelt formede påstander som ble nedlagt og med byrettsdommens gjengivelse av partenes anførsler. Byrettsdommen drøftet og tok standpunkt til alle de påberopte ansvarsgrunnlag med det resultat at alle ble forkastet unntagen ett, som gjaldt As "personskader". I Bs sak kan frifinnelsen av gårdeieren, isolert betraktet, forstås slik at den gjelder alt ansvar. Men i As sak har byrettsdommen ingen konklusjon om tingskadeansvaret. Det ser dessuten ut til at denne del av saken ble glemt under avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.

Etter dette finner lagmannsretten at byrettsdommen i As sak lider av tvetydighet med hensyn til hva som er avgjort ved dommen. Under tvil er lagmannsretten kommet til at tvetydigheten også gjelder dommen i Bs sak. På grunn av den felles behandling og redaksjonen kan man komme til at domsslutningene har samme slagvidde og at ingen av dem gjelder tingskadeansvaret, fordi bare personskader er nevnt i domsslutningen i A's sak.

Lagmannsretten finner at forannevnte tvetydighet ikke hindrer prøvelsen av de skadelidtes anker, som begge gjelder begge de omtvistede ansvarsspørsmål: I As ankeerklæring skrev hennes daværende prosessfullmektig at de samme bevis og anførsler som ble påberopt i saken for Oslo byrett, ville bli påberopt for lagmannsretten, og hans påstand var dekkende i så måte. Det samme gjelder ankeerklæringen fra advokat Høverstad på vegne av B. Også anketilsvarene og den øvrige saksforberedelse for lagmannsretten gjaldt begge ansvarsspørsmål.

At byrettsdommen i As sak ikke har en domsslutning om tingskadeansvarsspørsmålet, må imidlertid anses som en særskilt feil, jfr. tvistemålsloven §144 første ledd nr. 5. Denne feilen kan ikke rettes av lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §156. Lagmannsretten skal av eget tiltak tillegge feilen virkning, jfr. §383 annet ledd. Retten anvender imidlertid tvistemålsloven §388 og legger i den forbindelse vekt på at det i byretten, som nevnt, var full bevisførsel og prosedyre om begge ansvarsspørsmål, at det samme var tilfelle under ankeforhandlingen i lagmannsretten, og at hensynet til den annen part ikke taler mot at lagmannsretten avgjør alle de sider ved sakene som ikke ble utsatt av byretten. Den nødvendige begjæring foreligger.

Den ytre port var gammel og tung og utstyrt med en forholdsvis svak smekklås, som imidlertid ble holdt i god orden, på den måten at den ble reparert eller skiftet ut hurtig, når den av og til ble ødelagt av leieboerne eller andre. Under en viss tvil er lagmannsretten kommet til at gårdeieren ikke utviste noen uaktsomhet med hensyn til portens og låsens tilstand og ettersyn, selv om mer forsiktige gårdeiere kanskje ville gjort noe mer for å holde uvedkommende ute.

For lagmannsretten er det ikke fremkommet opplysninger som tyder på at porten eller låsen ikke var i vanlig stand, da pyromanen kom. Det er sannsynlig at han ikke ville ha forsøkt å komme inn, hvis porten hadde vært låst. Han forklarte at han fant porten ulåst, og retten legger dette til grunn. Det er uvisst hvem som hadde latt porten stå ulåst. Det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at det kan ha vært noen som gårdeieren hadde ansvaret for.

Den innvendige port besto av selvlukkende pendeldører uten lås. Under en viss tvil er retten kommet til at denne ordning ikke kan bebreides gårdeieren som uaktsom, selv om brannvesenet på den tiden hadde hatt en kampanje for å få folk til å både lukke og låse. Det er imidlertid intet som tyder på at leieboerne hadde uttrykt ønske om lås, eller at brannsynet noen gang hadde gitt pålegg om låsing av pendeldørene. Når den ytre port er låsbar, er det nokså vanlig i gamle gårder at den indre ikke er det.

Den såkalte malerbua var en bod som lå i trapperommet i første etasje. Trapperommet skulle ikke vært belastet med en slik bod, og det var også en feil at den ikke var brannteknisk adskilt fra trapperommet. Boden hadde imidlertid vært der i alle år uten at brannvesenet hadde reagert. Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at boden alltid ble holdt omhyggelig låst av Scandinavia Bilutleie A/S' vaktmester. Likevel forklarte pyromanen at han fant boddøren ulåst. Hvis dette er riktig, må retten etter bevisførselen legge til grunn at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, hadde glemt å låse boddøren etter seg, og at dette ikke var noen som Scandinavia Bilutleie A/S hadde ansvaret for. Man vet heller ikke når det skjedde, og det foreligger da ikke grunnlag for å bebreide gårdeieren for at det ikke var blitt oppdaget at boddøren var ulåst.

Retten må videre legge til grunn at gårdeierens folk ikke visste at det var whitespirit i malerbua. Man vet ikke når whitespiriten ble plassert der. I betraktning av at denne gårdeier alltid hadde holdt boddøren forsvarlig låst og i betraktning av den korte tid som var gått etter at gårdeieren på ny hadde overtatt gården, var det ikke uaktsomt at gårdeieren ikke hadde inspisert malerbua.

På grunn av byggemåten var gården meget brannfarlig. Det må gårdeieren ha forstått. Kravene til gårdeierens aktsomhet er skjerpet under slike forhold, og retten har tatt hensyn til dette under aktsomhetsvurderingene ovenfor. Konklusjonen blir likevel at gårdeieren ikke gjorde seg skyldig i erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med det hendelsesforløpet og de omstendigheter som førte til at pyromanen kom seg inn, fant whitespirit i malerbua og brukte denne brannfarlige væske til å anstifte brannen. Dermed er det også klart at gårdeieren ikke er ansvarlig for tingskadene på culpagrunnlag. Det var ikke gårdeierens skyld at brannen utviklet seg så hurtig at det var umulig, uansett redningsveier, å berge noen av de ting som B og A mistet i brannen. For ordens skyld bemerkes at spørsmålet om ansvar for en sykkel, som visstnok ble stjålet senere, ikke er avgjort av byretten og heller ikke behandles i nærværende ankesak.

Byretten har med rette påpekt at leieboere kan forsikre sine eiendeler mot skade som følge av brann, og at objektivt ansvar for gårdeier i realiteten medfører at denne må tegne forsikring som dekker slik skade. I denne sammenheng er lagmannsretten også enig med byretten i følgende uttalelse:

"Foreliggende saksforhold faller etter rettens mening ikke innenfor de rammer som rettspraksis foreløpig har trukket opp for det objektive ansvar, og retten kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å utvide området for det objektive ansvar til å dekke slike forhold som det en her står overfor."

De skadelidtes anførsel om at erstatningskravene har hjemmel også i reglene om erstatning i kontraktsforhold, gjelder formodentlig først og fremst personskadene. Når det gjelder tingskadene, er det tilstrekkelig for retten å henvise til ovennstående redegjørelse for årsaksforholdet samt tilføye at de angivelige mangler og forsømmelser med hensyn til vedlikehold ikke hadde noen betydning i denne sammenheng.

Lagmannsretten er kommet til at gårdeieren må være fullt ansvarlig for personskadene. Særlig for Bs vedkommende står saken i en noe annen stilling enn for byretten.

B forklarte i lagmannsretten at hun hadde seler til barnet som hun kunne ha festet på ryggen eller på maven, og hvis tauet hadde vært langt nok ville hun klart å komme ned uskadd. Hun var 22 år og sterk. Da hun oppdaget at tauet var for kort, lot hun det henge utenfor og så på det som en fiende, som en lunte, men hun dro i det for å teste kroken i vinduskarmen med tanke på at hun kunne skjøte tauet og bruke det likevel. Men karmen var råtten og festet ga etter. Ellers ville hun brukt tauet alene, så langt det rakk, etter at hun hadde kastet ut sitt barn som slapp skadefritt fra brannen. I et vindu i leiligheten under sto E som kom seg ut etter B som måtte hoppe ut da det begynte å brenne i håret hennes.

Lagmannsretten legger Bs forklaring til grunn. Den stemmer bra med vitnet Es forklaring. Lagmannsretten har vært i noen tvil når det gjelder spørsmålet om B kunne ha klart å redde seg ned et skikkelig branntau. Tvilen må gå ut over gårdeieren som forsømte seg grovt med hensyn til branntauet og festet.

Retten må videre legge til grunn at både B og A, kunne vært reddet uten skader av betydning hvis brannvesenet, som var meget raskt på pletten med betydelige resurser, hadde kunnet komme inn i Tranga med en skyvestige. På grunn av de parkerte biler var dette ikke mulig. Parkeringen i Tranga var således en av årsakene til begge personskadene. Hovedpoenget i den såkalte avtale av 1978 mellom brannvesenet og gården var følgende setning i brevet til leieboerne: "Passasje for brannvesenets maskiner inn porten må alltid være klar." Det fremgår uttrykkelig av brevet, som er referert i byrettens dom, at gårdeieren var fullt oppmerksom på at brannvesenets bestemmelse måtte overholdes, da forsinkelser ved en eventuell brannutrykning kunne medføre katastrofe. Likevel hadde gårdeieren i alle år latt utleiebiler og andre firmabiler skråparkere der både dag og natt, og lagmannsretten må legge til grunn at gårdeieren ikke sørget for at passasjen for brannvesenets maskiner ble holdt klar. Dette var erstatningsbetingende uaktsomt i relasjon til de personskader som ble en adekvat følge av gårdeierens forsømmelser med hensyn til branntau og parkeringsforhold.

Det var grovt uaktsomt at gårdeieren, tross klage og purringer fra As side, ikke hadde utstyrt hennes leilighet med branntau. Det er liten tvil om at med riktig festet branntau kunne A ha kommet seg ut uten skader av betydning. Lagmannsretten finner det ellers tilstrekkelig å henvise til byrettens domsgrunner på dette punkt.

B hadde ikke undersøkt før om tauet var langt nok, men dette var ikke en uaktsomhet. Nesten alle vanlige mennesker ville ha forholdt seg slik. Hun hadde ikke gardiner som kunne brukes istedenfor branntau. Brannen sperret hennes mulighet til å komme til vinduene mot Rostedsgate. Det er ikke ført bevis for at hun hadde kanner med parafin stående i oppgangen utenfor sin leilighet. Konklusjonen blir at det ikke er noe å bebreide B og at det ikke er grunnlag for medvirkningsansvar.

Det fremgår ovenfor at lagmannsretten har lagt til grunn som bevist at A reklamerte over manglende branntau og senere purret gårdsbestyreren to ganger. Hun ble lovet branntau, men da det brant, var løftene ennå ikke holdt. Etter lagmannsrettens mening kan man ikke bebreide henne at hun stolte på løftene og utviste tålmodighet. Hun visste ikke at gårdsbestyrerens oppgave var å spare. Gårdeieren hadde kjøpt gården for å rive den og hadde ikke noe imot at den forfalt. På bakgrunn av dette og de skjerpede krav til gårdeierens aktsomhet som allerede nevnt, kan As unnlatelse av selv å skaffe seg branntau ikke medføre reduksjon av gårdeierens ansvar. Ansvaret baseres ikke bare på grov uaktsomhet med hensyn til As branntau, men også på den ovennevnte uaktsomhet med hensyn til parkeringene i Tranga.

Med hensyn til eierforholdet på branntiden legger retten til grunn den daværende gårdsbestyrers forklaring om at han, etter beskjed fra styret, straks overtok gårdsbestyrelsen igjen, da salget til D var hevet ved brevet av 10. desember 1982. Lagmannsretten er således enig med byretten i at Scandinavia Bilutleie A/S nettopp hadde overtatt gården, da den brant. Det ca 6 uker lange mellomspillet med en annen gårdeier, fritar ikke Scandinavia Bilutleie A/S for ansvar.

For byretten gjorde de skadelidte gjeldende at gården var dårlig vedlikeholdt og at brannen like gjerne kunne ha oppstått som følge av feil ved det elektriske anlegget. Denne anførsel ble ikke opprettholdt for lagmannsretten. Anførselen om erstatningsbetingende uaktsomhet fra gårdeierens side i forbindelse med lettveggene, ble opprettholdt, men det er, som det fremgår ovenfor, ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på dette. Det er heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar for personskadene og spørsmålet om erstatningsansvar for personskadene på kontraktsrettslig grunnlag. For personskadenes vedkommende har de skadelidte fått medhold på sine prinsipale grunnlag: fullt ansvar for gårdeieren etter culparegelen.

Gårdeierens anke har vært forgjeves. As og Bs anker har ført frem når det gjelder personskadeansvaret, men ikke for tingskadeansvarets vedkommende. Tvetydigheten i byrettens dom, og de tvil saken har frembudt for retten, utgjør slike særlige omstendigheter som er nevnt i tvistemålsloven §180 første ledd. Videre legger lagmannsretten vekt på at det samlede resultat er at saken dels er vunnet, dels tapt for alle parter. Partene bør bære hver sine omkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig. D o m s s l u t n i n g e r:

I ankesak nr. 247/86:

1. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for Bs personskader.

2. Scandinavia Bilutleie A/S frifinnes for erstatningsansvar for Bs tingskader.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.

I ankesak nr. 248/86:

1. Scandinavia Bilutleie A/S kjennes fullt erstatningsansvarlig for As personskader.

2. Scandinavia Bilutleie A/S frifinnes for erstatningsansvar for As tingskader.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.

Erik Smedsrud Einar Olsen Anton Gammelgård Narve Strandskogen Johan von der Fehr

Bekreftet for rettsskriveren: