LE-1986-49

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1988-08-03
Publisert:	LE-1986-00049
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn av 3. august 1988 i overskjønn nr. 49/1986, hl.nr 814/1986.
Parter:	Saksøker:Staten v/ Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern, Drammen). Saksøkte: Takst nr. 5 Paul R. Reinertsen Takst nr. 6 Reidun Haukedalen (Prosessfullmektig: H.r. Advokat Sverre Thune, Hønefoss). Takst nr. 11 Bjarne Sørensen (Prosessfullmektig: Advokat Per E. R. Bentzen, Hønefoss).
Forfatter:	Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Skjønnsmenn: Entreprenør Trygve Ellingsen, Røyse. Rørleggerarbeider Erik Kjemperud, Skotselv. Teknisk sjef Sverre Fagerhus, Vikersund. Eiendomsmegler Bente Haldorsen, Hokksund
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §9, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54A, §5

Overskjønnet gjelder erstatning i forbindelse med omleggingen av vegtraseen fra Klækken til Bølgen i Ringerike. Underskjønnet som omfattet 17 takstnummer, ble avhjemlet den 22. august 1986 og hadde slik slutning:

"1. Erstatninger fastsettes som angitt under hvert takstnummer.

2. Av de fastsatte erstatninger betaler Staten v/Vegsjefen i Buskerud 12 - tolv - prosent årlig rente fra tiltredelsen til betaling skjer. Tiltredelsen for takstnr. 11 er 18. august 1986, for de øvrige 1. september 1985.

3. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler Staten v/Vegsjefen i Buskerud saksomkostninger til de saksøkte v/ h.r.advokat Sverre Thune med kr. 35750 trettifemtusensyvhundreogfemtikroner og til de saksøkte representert ved h.r.advokat Trygve Larssen - hans dødsbo v/advokat Ivar Sigstad med kr. 7000 - syvtusen - kroner."

Saksøkeren har godtatt underskjønnet. Det er begjært overskjønn av de saksøkte for så vidt gjelder tre takstnummer: 5, 6 og 11. Skjønnsforhandlingene ble avholdt på Hønefoss den 28. og 29. juni 1988.

De alminnelige skjønnsforutsetningene er de samme som for underskjønnet. Disse er gjengitt i underskjønnet fra 3 til 6, som overskjønnet viser til. Saken står stort sett i samme stilling for overskjønnet som den gjorde for underskjønnet, dog slik at Staten aksepterer at vannforsyningen til takstnummer 5, Reinertsen, er beskadiget som følge av vegutbyggingen.

Saksøkeren Staten v/Samferdselsdepartementet v/ Vegsjefen i Buskerud, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er på det rene at det er verdiene på innløsningstiden som skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §10. Eiendommene ble tiltrådt den 1. september 1985 for alle unntatt for Sørensen, takstnummer 11 som ble tiltrådt den 18. august 1986.

Når det gjelder de enkelte takstnummer bemerkes:

Takstnummer 5 gjelder en boligeiendom på 3.8 mål m/bolighus. For underskjønnet ble det gitt slik erstatning: For grunn ca 300 m2, kr. 20 pr. m2, for beplantning kr. 2000.-, for gjerde kr. 100.- pr. løpemeter. Det ble ikke gitt erstatning for nærføring.

Etter saksøkerens oppfatning er erstatningen fastsatt korrekt av underskjønnet. De avståtte m2 grunn er uten betydning for byggemulighetene, de lå i alle fall innenfor byggeforbudsbeltet for den gamle vegen, og må derfor betraktes som forhage, uten noe egentlig prisnivå. Det må være riktigere å vurdere eiendommens verdi før og etter inngrepet. Etter dette synes det riktig å erstatte grunnen med kr. 20.-pr m2 slik som underskjønnet har fastsatt. Det kan heller ikke være noe å bemerke til erstatningen for beplantningen.

Når det gjelder gjerdet må det bemerkes at det var et eldre gjerde. Det er derfor naturlig med en viss reduksjon i forhold til det det koster å sette opp et nytt.

Som nevnt aksepterer staten erstatning for skade på vanntilførselen. Vannet er nå så hardt at det er ubrukelig som drikkevann, og den naturlige løsning er at Reinertsens eiendom blir koblet til det offentlige vanntilførselssystem. Offentlig vann fra Ringerike kommune koster kr. 63.50 + moms pr. m2 brutto boligflate i tilknytningsavgift, i tillegg kommer kr. 4.80 + mva pr kubikkmeter vannforbruk. Dette forutsetter installasjon av vannmåler, hvis ikke blir det stipulert et visst minstekvantum.

Saksøkeren vil godta erstatningen for tilknytningen, men ikke for vannforbruket. Kommunal tilknytning vil representere en vesentlig sikrere og bedre løsning på vanntilførselen enn den tidligere løsning med brønn og privatledning, og det ville i alle fall bare være et spørsmål om tid før det ville blitt påkrevet med tilslutning til det kommunale vannverk. Etter saksøkerens mening vil det derfor ikke være riktig å gi erstatning for annet enn tilknytningsavgiften.

Underskjønnet gav ikke erstatning for nærføring. Ut fra de fremlagte støyberegninger er ikke støyen mer plagsom ved den nye vegen enn den ville ha vært om trafikken hadde fortsatt utelukkende på den gamle. For at det skal gis erstatning må støy og andre ulemper overstige "tålegrensen" i grannelovas §2, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §9, det gjør den ikke ved Reinertsen eiendom. Det er derfor ikke riktig å gi erstatning for slike ulemper i dette tilfelle, hvor støyen som nevnt neppe overstiger det tidligere nivå, og hvor det heller ikke forøvrig er ulemper som går utover "tålegrensen".

Takstnummer 6. Området gjelder ca 2000 m2 grunn som av underskjønnet ble erstattet som skoggrunn med kr. 2 pr. m2, inklusive venteverdi.

I tillegg ble det gitt erstatning for arbeid med vannforsyning under anleggsperioden med kr, 2000 og for vannforsyning til egen bolig med kr. 12000. For overskjønnet kreves det ytterligere erstatning for grunnen i det det hevdes at denne skal erstattes som tomtegrunn, og arbeidet med vannforsyningen var vesentlig mer byrdefullt enn det byretten har lagt til grunn. Erstatningen for vannforsyningen er godtatt, men det kreves erstatning for det opprydningsarbeidet som ble gjort i vegtraseen til beste for vegvesenet, og for en ødelagt boligtomt.

Saksøkeren kan ikke se at underskjønnet har lagt en uriktig vurdering til grunn når den har vurdert det avståtte areal som skoggrunn. Det lå nede i en trang v-dal og var særdeles uegnet som byggegrunn. Det kunne eventuelt innmåles som deler av tomter, men såpass ubrukelig som delene ville være, ville de snarere forringe enn øke verdien av disse tomtene. Saksøkeren kan ikke se at det er påvist at noen tomt er gått tapt som følge av veianlegget. Saksøkeren erkjenner at det var ulemper i forbindelse med vannforsyningen i anleggsperioden, men disse er nå løst tilfredsstillende, og den erstatningen som er gitt må være fullt ut tilstrekkelig.

Takstnummer 11. Denne ble av underskjønnet erstattet som boligtomt med kr. 20000. Tomten som var på 922 m2, er innløst i sin helhet. Denne som ble utskilt i 1959, ble overført til Bjarne Sørensen ved skjøte av 6. mai 1979, tinglyst 8. juni s.å. Sørensen har forgjeves forsøkt å få gjort tomten byggeklar, men har ikke fått dette til på grunn av manglende kloakk. Klage over nektet utslippstillatelse er blitt avslått både av Fylkesmannen i Buskerud og av Miljøverndepartementet i 1981 og 1982, og fornyet søknad ble avslått av bygningsmyndighetene i Ringerike i 1983 fordi det ikke var kommet til nye momenter.

Da tomten ble overtatt av vegvesenet i august 1986 var tomten fortsatt ikke byggemoden. Det var imidlertid klart at den etterhvert ville bli det på grunn av at det ble lagt kloakk på den andre siden av hovedvegen, slik at det ville bli tilknytningsmuligheter. Dette ville imidlertid i alle fall bli dyrt. Avstanden er stor, i alle fall 100 m, og ledningen måtte legges under riksvegen. Tomta ville dessuten ligge nær beferdet veg, og var derfor ikke særlig attraktiv. Etter saksøkerens mening har underskjønnet fastsatt en korrekt erstatning for denne tomta.

Når det gjelder saksomkostningene, er saksøkeren av den oppfatning at det ikke var nødvendig for Sørensen å ha egen prosessfullmektig for overskjønnet, jfr. skjønnsloven §54a, jfr. §54. Utgiftene i den anledning må Sørensen bære selv.

Saksøkeren har nedlagt slik endelig påstand:

1. For takstnummer 5 - Paul Reinertsen, gis erstatning for tap av privat drikkevannsforsyning. For øvrig stadfestes herredsrettens erstatningsfastsettelser.

2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger for overskjønnet.

Saksøkte Paul R. Reinertsen, eier av takstnummer 5, har i det vesentlige gjort gjeldende: Ved utmålingen av erstatningen for grunnen, må det tas hensyn til Sandefjordsdommen, Rt-1976-1507. Det er verdien av eiendommen før og etter inngrepet som må sammenlignes. I den forbindelse må det tas hensyn til at Reinertsens eiendom var av en slik størrelse at det uten videre kunne skilles ut en tomt. Da skal erstatningen fastsettes etter tomteverdi. Det skal da tas hensyn til prisene ved salg av eiendommer i strøket. Det nærmeste å sammenligne med er det salg som er nevnt i underskjønnet på 7 fra Viul til Klækken hotell, hvor prisen ble satt til 50 kr. pr. m2. Også salget av Færden gård som var skoggrunn, og hvor prisen var 25 kr. pr. m2 råtomt viser at underskjønnets erstatning var for lav.

Skjønnsretten har ikke uttalt noe om hva slags gjerde det var tale om, men skjønnsrettens erstatningsfastsettelse, med kr, 100 pr. l.m. er i alle fall for lav. Det er innhentet tilbud den 4. desember 86 fra Røa Gjerdefabrikk for et tilsvarende flettverksgjerde, riktig nok med overligger, på 180 kr. pr. m2 + moms, og saksøkeren har ikke påvist at det ville være mulig å få tak i tilsvarende gjerde rimeligere enn dette.

Når det gjelder nærføringen, er det nå på det rene at eiendommen er blitt liggende i et vegkryss med både fjerntrafikk og en ikke-ubetydelig lokaltrafikk. Den nye vegen er dessuten på en helt annen måte blitt liggende direkte i utsynet ved at den er kommet høyere enn den gamle. Det er blitt en økende plage av så vel støy som støv som innsyn. Det at eiendommen er blitt liggende i et vegkryss er en særulempe i forhold til det naboer ellers må tåle. De fremlagte støyberegninger går ut fra at den gamle vegen ikke ville få noen trafikk. Dette er uriktig, det er et nytt boligfelt der, og støy fra to veger blir mer enn fra en og overstiger det Reinertsen er forpliktet til å finne seg i uten erstatning. Det er et nytt veianlegg og da bør ikke støyen i følge rundskriv T 8/79 fra Miljøverndepartementet, overstige 55 desibel.

Nevnes bør også at takstnummer 2 fikk erstatning for nærføring. Saksøkte Reinertsen kan ikke se at han er noe mindre plaget.

Når det gjelder beplantningen må erstatningen ansees for å være alt for lav. Frukttrærne var i sin beste bærealder og frukten gav besparelse på husholdningsbudsjettet.

Det er ingen uenighet om at ødeleggelsen av vannforsyningen skal erstattes, og at det praktiske nå er å skaffe tilknytning til det offentlige vannverk. Han må derfor ha krav på kostnadene ved omlegging, tilknytningsavgiften samt den årlige vannavgift som ansettes etter et kvantum på min 160 kubikkmeter, dersom det ikke måles ved vannmåler. Tidligere hadde ikke Reinertsen utgifter til vann i det hele tatt,

For takstnummer 5 er det nedlagt slik spesiell påstand:

Saksøkte tilkjennes erstatning for

1. Tomtegrunn

2. Gjerde og port

3. Beplantning

4. Skade på vannforsyningen

5. Nærføring

Når det gjelder saksøkte Reidun Haukedalen, eier av takstnummer 6, anføres det særlig:

Det området som er blitt fraekspropriert henne er i henhold til generalplanen regulert til tomtegrunn, og området er planlagt og brukt som boligtomter. Hun har nå fått ordnet sitt vannproblem og også skaffet kloakktilknytning, og må få erstattet den tapte grunnen med minst kr. 50.- pr. m2. Selv om det var skog, ville det tapte arealet gått inn som en del av tomten og kunne bli solgt som den. I alle fall har anlegget av vegen ført til at hun har en tomt mindre å selge enn hun ellers ville ha hatt.

Anleggsperioden var frustrerende i og med at vannforsyningen hennes ble ødelagt. Den kompensasjon som underskjønnsretten har gitt for vannbæring mv. kr. 2000, er alt for lav, og må forhøyes vesentlig. Det er også feil når underskjønnet ikke gav erstatning for rydding i vegtraseen. Vegvesenet ryddet for de øvrige naboer. Det arbeidet som saksøktes sønn gjorde må ha vært til vesentlig hjelp for vegvesenet og bør være gjenstand for erstatning. Den midlertidige avkjøring var ingen kompensasjon for dette.

Reidun Haukedalen har nedlagt slik spesiell påstand:

Saksøkte tilkjennes erstatning for

1. Tomtegrunn og en ødelagt byggetomt

2. Ulempe i forbindelse med vannbæring i anleggstiden

3. Rydding i traseen

Saksøkte Bjarne Sørensen, eier av takstnummer 11, har i det vesentlige fremholdt:

Hans tomt er var en helt ordinær byggetomt, fredelig beliggende i et jordbruksområde. Den er blitt skilt ut fordi man skulle bygge på den. Ved ekspropriasjon av en slik tomt er det salgsverdien som skal være avgjørende jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §5. Riktig nok har Sørensen fått avslag på byggesøknader flere ganger, men nå er situasjonen en annen, det er mulig å få kloakktilknytning via Kverndalenfeltet noe som vil komme på ca 130000 kr. i henhold til de opplysninger han har innhentet. Det er fremlagt dokumentasjon for at byggeklare tomter i nabolaget som det er naturlig å sammenligne med, men som riktig nok er ferdig opparbeidet, er solgt for fra 230000 til 325000 kroner. Det viser at underskjønnets ansettelse er fullstendig feil. Sørensen nevner også at i booppgjøret mellom ham og hans tidligere hustru ble tomten verdsatt til 90000 kr. Dette var før 1986, og ble ansett som en rimelig pris den gangen. Etter Sørensen mening må prisen for tomten settes til minst 100000 kroner.

Grunnen til at Sørensen for overskjønnet har valgt en annen prosessfullmektig var at han følte behov for det. Det må være fullt tillatt i en sak som dette.

Sørensen har nedlagt slik påstand:

1. Bjarne Sørensen tilkjennes loven høyeste erstatning som boligtomt.

2. Bjarne Sørensen tilkjennes også omkostninger for lagmannsretten.

Overskjønnsretten bemerker:

1. Takstnummer 5. Paul R. Reinertsens eiendom var på 3.8 mål og er blitt redusert med ca 300 m2 forhagegrunn. Det fraskilte areal reduserer etter overskjønnsrettens oppfatning, ikke muligheten for å få utskilt en byggetomt. Erstatningen må derfor gis etter differanseprinsippet, jfr. den tidligere nevnte dom i Rt-1976-1512. Etter overskjønnsretten er den tilkjente erstatning satt noe for lavt hensyn tatt til de priser som er oppnådd i distriktet forøvrig, og den omstendighet at bebyggelsen, etter at ekspropriasjonen er gjort,- blir liggende nærmere vegen, noe som vil redusere restverdien av den. Overskjønnsretten er kommet til at erstatning for grunnen skal settes til kr. 25 pr. m2.

Også erstatning for beplantningen er etter overskjønnsrettens mening satt for lavt. Inklusive nøttehekken, frukttrærne og de øvrige trær som også gav skjerming mot vegen, settes erstatningen til 4000 kroner.

Det er på det rene at det gjerdet som er blitt fjernet var et flettverksgjerde med dobbelt piggtråd oppe. Underskjønnsretten har erstattet dette med 100 kroner pr l.m. Det er fremlagt tilbud fra Røa gjerdefabrikk på 180 kr. pr. l.m. + moms.

Overskjønnsretten antar at dette gir et riktigere uttrykk for prisnivået, og legger dette til grunn. Erstatningen settes til kr. 180 pr. l.m. + moms. Hensett til at det tidligere gjerde ikke var nytt gis det ikke særskilt erstatning for porten.

Overskjønnsretten er kommet til at Reinertsen må gis erstatning for nærføring. Etter rettens oppfatning gir ikke støymålingene fullgodt uttrykk for ulempene i forbindelse med den nye vegen. Det er således ikke tatt hensyn til at eiendommen nå blir liggende i et vegkryss, noe som vil medføre atskillige start og stopp. Det er også lagt til grunn at den nye vegen har 70 km. fartsgrense. Det kan imidlertid ikke ha vært tatt hensyn til at 80 km. skiltet ligger nær oppi bakken, slik at vegen foran Reinertsen eiendom vil bli benyttet som akselerasjonssone, noe overskjønnsretten ved befaringen kunne konstatere medførte meget støy. I tillegg ligger den nye vegen høyere, det medfører innsyn, og ikke minst et helt annet utsyn.

Overskjønnsretten setter erstatning for nærføring til kr. 10000.

Det er enighet om at Reinertsen skal ha erstatning for ødelagt vannforsyning og at den adekvate løsning nå er å knytte seg til den offentlige vannledning. Det innebærer for det første tilknytningsavgift, for det annet avgift for vannforbruk, for det tredje utgifter i forbindelse med selve tilkoblingen. På den annen side vil offentlig vann utvilsomt representere en mer fordelaktig løsning, og det ville være et tidsspørsmål når Reinertsen likevel måtte koble seg til offentlig vann. For Reinertsen bolig vil tilknytningsavgiften skjønnsmessig være mellom 7 og 8000 kr. + moms, vannavgiften vil være omtrent det samme. Det er ikke klart hvor meget det vil koste å legge ledning frem til offentlig ledning. Overskjønnsretten finner, hensett til de ovenstående momenter å sette erstatning for tapt vannforsyning til kr. 20000.

2. Takstnummer 6. Den del av Reidun Haukedalens eiendom som er blitt ekspropriert, lå nede i en trang v-dal, og kunne ikke være gjenstand for selvstendig bebyggelse. Arealet er imidlertid regulert til bebyggelse, og overskjønnsretten finner at arealet i prinsippet må erstattes som tomtegrunn. Arealet kunne gå inn som en del av tomtene og selges etter samme kvadratmeterpris som disse for øvrig. Den eksproprierte delen, som altså lå i bunnen av v-dalen, ville imidlertid ikke føre til en forhøyelse av tomteprisen som helhet, snarere ville prisen pr. m2 bli lavere dersom denne delen av tomta skulle regnes med ved eventuelle salg. Somt tomt betraktet må altså arealet betraktes som marginalt. Spesielt nevnes at det areal som ligger nedenfor kontorbygget til M.G. bygg har liten verdi som tomtegrunn. Overskjønnsretten kommer etter dette til at grunnen skal erstattes som tomtegrunn med gjennomsnittlig 5 kroner pr. m2.

Overskjønnsretten kan ikke se at veianlegget har ført til at Reidun Haukedalen har fått en tomt mindre. Det foreligger ingen reguleringsplan, verken nå eller tidligere, og utparselleringen synes noe usikker. Dersom noe skulle ødelegge en tomt synes det heller å være kloakkledningen som er ført gjennom anlegget, og som muliggjør utbygging, enn veianlegget.

Derimot antar overskjønnsretten at underskjønnet har satt erstatningen for ulempene i forbindelse med den avbrutte vannforsyning (vannbæring mv.) for lav. Det kan ikke bare legges vekt på det antall timer som medgikk til vannbæring, men også på de ulemper for øvrig som problemene med vannforsyningen medførte. Overskjønnsretten setter erstatningen for dette til 5000 kroner.

Overskjønnsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for den rydding i vegtraseen som Reidun Haukedalen foretok. Etter skjønnsforutsetningene skulle saksøkte hugge selv og beholde virket. Selv om vegvesenet i forbindelse med anlegget var behjelpelig med dette arbeidet for enkelte andre takstnummer, kan ikke dette betinge erstatning for Reidun Haukedalen uten særskilt avtale.

3. Takstnummer 11. Det er på det rene at denne skal erstattes som boligtomt slik underskjønnet har gjort. Etter overskjønnsrettens oppfatning var tomten imidlertid ikke særskilt attraktiv som boligtomt, slik den lå like ved en sterkt trafikkert riksveg. Overskjønnsretten er således ikke enig med saksøkte når han fremhever at denne som frittliggende tomt hadde større beliggenhetsverdi enn tomtene i det nye byggefeltet i Færdenmarka som det ellers er naturlig å sammenligne med. Når det gjelder dette feltet er det dokumentert at ferdig opparbeidete tomter er omsatt for fra 230000 til 250000 kroner. Råtomtepriser er ikke dokumentert.

Det vil uten tvil ville koste meget å knytte tomten til de offentlige anlegg. Det er opplyst, men ikke dokumentert at Sørensen kunne få tilknyttet sin tomt til de tekniske anlegg som nå var opparbeidet i Færdenmarka på den andre siden av riksvegen, for 130000 kr. Overskjønnsretten antar at dette beløpet i alle fall ikke inkluderer mer enn deltagelse i opparbeidelsesutgiftene frem til Sørensens eventuelle tilknytningspunkt. I tillegg til dette ville Sørensen vært nødt til å betale de kommunale tilknytningsavgifter for vann og kloakk, og bekoste leggingen av ledning fra sin tomt og frem til anlegget på den andre siden av riksvegen, en avstand på vel 100 m, skjønnsmessig ansatt. Overskjønnsretten antar at disse utgiftene til sammen ville blitt så høye at den råtomtepris som underskjønnet har fastsatt, i alle fall ikke var for lav.

4. Renter. Det er ikke reist innvendinger mot skjønnsrettens rentefastsettelse eller mot de fastsatte tiltredelsesdatoer.

4. Saksomkostninger. Etter det resultat overskjønnsretten er kommet til må Staten erstatte Reinertsens og Haukedalens omkostninger ved overskjønnet, jfr. skjønnsloven §54a første ledd pkt. a. Disse settes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fra advokat Thune til 18250 kroner, hvorav 18000 er salær. I tillegg kommer utgiftene til skjønnsmenn og gebyr.

Sørensen må bære sine egne omkostninger i forbindelse med overskjønnet. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for overskjønnet.

Skjønnet er enstemmig.

Skjønnslutning

1. Erstatninger fastsettes som angitt under hvert takstnummer.

2. Underskjønnets pkt. 2 stadfestes.

3. Innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse betaler Staten v/Vegsjefen i Buskerud saksomkostninger for overskjønnet til de saksøkte Paul R. Reinertsen og Reidun Haukedalen v/ H.r. advokat Sverre Thune 18.250 - attentusentohundreogfemti - kroner. I tillegg kommer utgifter til gebyr og til skjønnsmenn.