LE-1986-499

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato:	1988-02-18
Publisert:	LE-1986-00499
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom av 18. februar 1988 i ankesak nr. 499/86 hl.nr 772/86.
Parter:	Ankende part: Magnus Eike (Prosessfullmektig: Advokat Hans K. Rohde, Fauske). Hjelpeintervenient: Erling Refsnes (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø, Oslo). Motpart: 1. Sidsel Einlyng (Prosessfullmektig: Advokat Otto J. Berg, Oslo). 2. Bjørn Nærvik (Prosessfullmektig: Advokat Henning E. Asheim, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Per Holm, formann. Lagdommer Emil Harboe Eriksrud. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §75, §384, Domstolloven (1915) §139, §144, §152, §388, Kjøpsloven (1907) §42, Eiendomsmeglingsloven (1938) §1, §12, Avtaleloven (1918) §33, §58, §379, §390, §57, §52, Foreldelsesloven (1979) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-8, §180, §174, §178, §125, §126, §164, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Ved kontrakt av 22. februar 1982 solgte Sidsel Einlyng sin manufakturforretning Sheila A/S (heretter kalt "Sheila") i Oslo til Magnus Eike. Salget ble gjennomført med bistand av advokat Bjørn Nærvik. Magnus Eike drev forretningen frem til 21. september 1982 da Sheila ble tatt under konkursbehandling ved Oslo skifterett. Magnus Eike mente at konkursen var en følge av at Sidsel Einlyng ikke hadde oppfylt en garanti i salgskontrakten hvoretter Sheila skulle overdras gjeldfritt. Han mente dessuten at Sidsel Einlyng og advokat Nærvik begge hadde opptrådt uaktsomt. Magnus Eike reiste derfor sak for Oslo byrett med krav om heving av kjøpet, og om solidaransvar for Sidsel Einlyng og advokat Nærvik for det tap Magnus Eike hadde lidd. Sakene mot henholdsvis Sidsel Einlyng (sak 900/83) og advokat Nærvik (sak 1419/83) ble forenet ved Oslo byretts beslutning av 17. november 1983.

Oslo byrett avsa dom i saken den 4. april 1986 med slik domsslutning:

"I. Sak nr. 900/83

1. De saksøkte frifinnes.

2. Magnus Eike dømmes til å betale saksomkostninger til Sidsel Einlyng med kr. 50 000,- -kronerfemtitusen - og til Bjørn Nærvik med kr. 40 000,- -kronerførtitusen-.

II. Sak nr. 1419/83

1. Saksøkte frifinnes

2. Sidsel Einlyng dømmes til å betale kr. 8 000,- -kroneråttetusen- i saksomkostninger til Bjørn Nærvik.

III.

Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene under I og II er 14 -fjorten- dager fra denne doms forkynnelse."

Magnus Eike har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har under hovedforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom i sak nr. 900/83 oppheves og hjemvises til fornyet behandling.

2. Magnus Eike tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrettens behandling.

Subsidiært:

1. Sidsel Einlyng og adv. Bjørn Nærvik dømmes in solidum helt eller delvis etter rettens skjønn, til å betale til Magnus Eike i erstatning fastsatt etter rettens skjønn, et beløp begrenset oppad til kr. 1400000, med tillegg av 18 prosent rente p.a. fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom og til betaling skjer.

2. Sidsel Einlyng og advokat Bjørn Nærvik dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten."

Det bemerkes at Magnus Eike for byretten nedla selvstendig påstand om at Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik tilpliktes å tilbakebetale kjøpesummen kr. 325000,- for Sheila. Denne påstand er ikke gjentatt for lagmannsretten, men er opplyst å være opprettholdt i den forstand at tilbakebetalingen av kjøpesummen omfattes av erstatningskravet på inntil kr. 1,4 mill. tilsvarende den subsidiære påstand for byretten ("Påstandsgruppe I - Prinsipalt").

Ved prosesskrift av 25. november 1987 har Erling Refsnes erklært hjelpeintervensjon til fordel for Magnus Eike med hjemmel i tvistemålsloven §75. Begrunnelsen er at Erling Refsnes har stillet sidesikkerhet for et krav Nevi Finans A/S (heretter kalt "Nevi") fikk mot Sheila i forbindelse med Magnus Eikes finansiering av kjøpet av Sheila, og at en dom i favør av Magnus Eike i anledning Nevis krav tilsvarende vil redusere Erling Refsnes' ansvar overfor Nevi.

Retten til hjelpeintervensjon er ikke bestridt av noen av partene.

Erling Refsnes har under hovedforhandlingen for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom i sak nr. 900/83 oppheves og hjemvises til fornyet behandling.

2. Magnus Eike tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrettens behandling.

3. Erling Refsnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Subsidiært:

1. Sidsel Einlyng og advokat Bjørn Nærvik dømmes in solidum helt eller delvis etter rettens skjønn, til å betale til Magnus Eike i erstatning fastsatt etter rettens skjønn, et beløp begrenset oppad til kr. 1400000,- med tillegg av 18 % rente p.a. fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom og til betaling skjer.

2. Sidsel Einlyng og advokat Bjørn Nærvik dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

3. Erling Refsnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Sidsel Einlyng har i rett tid tatt til gjenmæle og har under hovedforhandlingen for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Saken fremmes.

2. Oslo byretts dom av 4. april 1986 stadfestes, dog slik at Magnus Eike dømmes til å betale 18% rente av tilkjente saksomkostninger kr. 50000,- fra 1. mai 1986 til betaling skjer.

3. Magnus Eike dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Sidsel Einlyng."

Sidsel Einlyng opprettholdt opprinnelig for lagmannsretten sitt eventuelle regresskrav mot Bjørn Nærvik (i Oslo byretts sak 1419/83) og nedla påstand i anketilsvaret av 27. juni 1986 overensstemmende hermed. Lagmannsretten har under den forberedende behandling i brev av 17. november 1986 stilt spørsmål overfor Sidsel Einlyngs prosessfullmektig, advokat Otto J. Berg, om avvisning av denne anke som for sent fremkommet. Advokat Berg har som følge herav akkviesert ved at anken forsåvidt gjelder Sidsel Einlyngs regress overfor Bjørn Nærvik ikke er lovformelig.

Bjørn Nærvik har likeledes i rett tid tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Saken fremmes.

2. Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksøker nr. 2 får tilkjent fulle saksomkostninger med kr. 70000,-.

3. Ankemotpart nr. 2 tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Hovedforhandling ble avholdt 26 - 29. januar 1988.

Den ankende part, Magnus Eike, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Hans K. Rohde. Hjelpeintervenienten, Erling Refsnes, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Per Flatabø.

Ankemotpart nr. 1, Sidsel Einlyng, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Otto J. Berg.

Ankemotpart nr. 2, Bjørn Nærvik, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Henning E. Asheim.

Partene og hjelpeintervenienten avga forklaringer. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett, Ståle Dahl, var nytt for lagmannsretten. Det ble forøvrig foretatt dokumentasjon og fremlagt nye dokumenter slik rettsboken viser.

For lagmannsretten er det prinsipalt hevdet fra den ankende part, Magnus Eike, og hjelpeintervenienten, Erling Refsnes, at byrettens dom må oppheves og hjemvises til ny behandling på grunn av saksbehandlingsfeil, jfr. tvistemålsloven §384.

Saken foreligger forøvrig for lagmannsretten i det vesentlige i samme skikkelse som for byretten.

Om det nærmere saksforhold henvises til byrettens fremstilling, samt til partenes anførsler og rettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, Magnus Eike, har prinsipalt påstått byrettens dom opphevet og saken hjemvist til ny behandling ved byretten. Det er anført følgende forhold som saksbehandlingsfeil etter tvistemålsloven §384 første ledd:

1) Byretten avviste tre vitner som Magnus Eike påberopte seg under hovedforhandlingen. Den kjennelse som avgjorde dette ble - i strid med rettsboken - avsagt etter hovedforhandlingen. Den var dessuten uriktig. Det er henvist blant annet til tvistemålsloven §125, §126 §164.

2) Den tredje og siste rettsdag for byretten varte til ca kl. 24. Dette svekket i avgjørende grad den ankende parts muligheter for å prosedere saken på en forsvarlig måte, og det representerer en kvalifisert tilsidesettelse av bestemmelsen i domstolsloven §139, jfr. §144.

3) Hovedforhandlingen for byretten ble avsluttet den 13. februar 1986. Dom ble avsagt først den 4. april 1986. Dette er i strid med fristen i tvistemålsloven §152 og har i dette tilfelle klart virket bestemmende på byrettsdommens innhold.

4) Endelig hevdes det at byrettens dom lider av slike selvmotsigelser at den under enhver omstendighet må oppheves etter tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5.

Alle disse feil har virket bestemmende på byrettens domsresultat, og er hver for seg - og i ethvert fall samlet - tilstrekkelig grunnlag for opphevelse av byrettens dom i sin helhet og hjemvisning til ny behandling.

Magnus Eike erklærte forståelse for at lagmannsretten i tilfelle velger å fremme saken etter tvistemålsloven §388. I så fall må under enhver omstendighet de saksbehandlingsfeil som er påvist ved Oslo byretts dom få betydning for lagmannsrettens vurdering forsåvidt angår saksomkostningene for byretten og lagmannsretten.

Til realiteten i saken har Magnus Eike overfor både Sidsel Einlyng og advokat Bjørn Nærvik i det vesentlige henholdt seg til de samme anførsler som for byretten. Det henvises til byrettens gjengivelse av disse.

Anken gjelder både byrettens bevisvurdering og rettsanvendelsen.

I forhold til Sidsel Einlyng er spesielt anført at hun i kontrakten av 22. februar 1982 ga en ubetinget garanti for at Sheila ble overdratt gjeldfritt. Når dette ikke viste seg å være tilfellet, og det førte til konkurs, må det både gi grunnlag for heving av avtalen og tilbakebetaling av kjøpesummen kr. 325000,-, jfr. kjøpsloven §42 første ledd. Det må dessuten gi grunnlag for erstatning for det tap Magnus Eike derved ble påført, jfr. kjøpsloven §42 annet ledd.

Sidsel Einlyng har dessuten, blant annet ved sin manglende oversikt over Sheilas økonomi, hennes unnlatelse av å informere om selskapets økonomiske status og hennes etterfølgende manglende oppfølging av salgsavtalen, opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt overfor Magnus Eike.

Erstatningskravet omfatter følgende fire tapsposter:

1) Det regressansvar Magnus Eike har overfor Erling Refsnes som følge av det tap denne siste lider ved å ha stillet sidesikkerhet overfor Nevi. Dette ansvar påtok Magnus Eike seg muntlig allerede i 1982 da Erling Refsnes erklærte seg villig til å gi sidesikkerhet overfor Nevi i forbindelse med dette selskaps finansiering av kjøpesummen for Sheila. Denne muntlige avtale er senere bekreftet i avtalen av 12. juni 1982 mellom Erling Refsnes og Magnus Eike, og ytterligere bekreftet i den "Erklæring" av 14. august 1987 som ble fremlagt under hovedforhandlingen for lagmannsretten.

Det ble under hovedforhandlingen fra ankemotpart Sidsel Einlyng hevdet at dette krav fra Erling Refsnes overfor Magnus Eike i tilfelle nå ville være foreldet. Etter først å ha protestert mot denne anførsel som ny, og derfor påstått den avvist fra lagmannsretten, frafalt Magnus Eike - med tilslutning fra hjelpeintervenienten Erling Refsnes - denne innsigelse mot anførselen, og hevdet i stedet at kravet ikke er foreldet fordi det stadig har vært erkjent av Magnus Eike overfor Erling Refsnes.

2) Videre hevder Magnus Eike at Sidsel Einlyng er ansvarlig for tap oppstått som følge av et lån på kr. 190414,- som Sheila opptok den 6. mai 1982 hos A/S Carcon, og som Magnus Eike samtidig stilte seg som selvskyldnerkausjonist for. Dette lån ble delvis benyttet til kjøp av en Mercedes 200 (personbil) til bruk i selskapet. Magnus Eikes ansvar overfor Carcon er blitt aktuelt som følge av konkursen, hvorfor Sidsel Einlyng må være erstatningsansvarlig for det tap Magnus Eike derved har lidd.

3) Sheila v/Magnus Eike søkte om og fikk innvilget en kassekreditt i Bergen Bank. For denne kassekreditten måtte Magnus Eike gi personlig kausjonserklæring. Også dette ansvar er blitt aktuelt som følge av konkursen slik at Sidsel Einlyng må erstatte det tap som derved er oppstått for Magnus Eike.

4) Endelig hevder Magnus Eike å ha lidd annet tap som følge av at kjøpet av Sheila ble misligholdt av Sidsel Einlyng. Tapet omfatter i særlig grad den fortjeneste Magnus Eike påregnelig kunne ha oppnådd ved fortsatt drift av Sheila såfremt Sidsel Einlyng hadde oppfylt sin gjeldsgaranti og forøvrig opptrådt aktsomt (den positive kontraktsinteresse).

I forhold til Bjørn Nærvik er spesielt anført at denne overfor Magnus Eike fremsto som megler i forbindelse med overdragelsen av forretningen. Som megler hadde han plikt til å ta vare på både selgers og kjøpers interesser. Denne plikt har han grovt satt til side ved ikke å skaffe seg forsvarlig oversikt over Sheilas gjeld og økonomiske situasjon forøvrig. Derved fikk Magnus Eike ikke de opplysninger om Sheila som enhver kjøper måtte vente å få og være berettiget til. Det henvises i denne forbindelse til lov om eiendomsmegling (av 24. juni 1938) §1 første ledd nr. 2 og §12 tredje ledd.

Bjørn Nærvik må (subsidiært) også være ansvarlig som advokat. Også en advokat har veglednings- og opplysningsplikt overfor partene i en avtale som han formidler. Denne opplysningsplikt er ikke oppfylt hverken i forbindelse med inngåelsen av avtalen 22. februar 1982 eller senere frem til han den 22. mai 1982 meddelte Magnus Eike at han ikke lenger representerte Sidsel Einlyng.

I denne forbindelse er det henvist til dommer referert i RG-1976-630, RG-1979-563 og RG-1981-329.

Det tap som Magnus Eike krever erstattet av Sidsel Einlyng må Bjørn Nærvik da også være ansvarlig for, og solidarisk med Sidsel Einlyng.

Hjelpeintervenienten, Erling Refsnes, har i det vesentlige tiltrådt Magnus Eikes anførsler. I tillegg er anført at advokat Nærviks ansvar tilnærmet er et kontraktsansvar bygget på advokat Nærviks løfte om at Sheilas gjeld skulle bli betalt.

Det henvises dessuten til at Magnus Eike ved brev av 1. september 1982 fra advokat Kristen S. Fari til advokat Otto J. Berg opplyste Sidsel Einlyng om at det fortsatt kom brev fra kreditorer i Sheila fra tiden før 22. februar 1982. Samtidig hevet han kjøpet av Sheila og krevde erstatning for det økonomiske tap Magnus Eike hadde lidd og kom til å lide. Magnus Eike har således reklamert i tide og forut for åpningen av konkursen i Sheila den 21. september samme år.

Spesielt til Magnus Eikes ansvar overfor Erling Refsnes for kravet fra Nevi anføres at Magnus Eike materiellrettslig har erklært at han vil holde Erling Refsnes skadesløs. Dette må derfor legges til grunn.

Det bestrides at kjøpet av Sheila var vederlagsfritt og at kjøpsloven bestemmelse om hevning og erstatning av den grunn ikke kan anvendes. Det er heller intet grunnlag for å hevde at det i forhold til Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik skulle stride mot avtaleloven §33 eller andre tilsvarende bestemmelser nå å påberope et personlig ansvar for Magnus Eike overfor Erling Refsnes.

Oppsummert hevder Erling Refsnes at Magnus Eike gjennom sine krav om hevning og erstatning må stilles i den økonomiske stilling han hadde vært såfremt garantien for gjeldfrihet var blitt oppfylt.

Ankemotpart nr. 1, Sidsel Einlyng, har bestridt at det foreligger saksbehandlingsfeil som begrunner opphevelse av byrettens dom etter tvistemålsloven §384 første og/eller annet ledd. Under enhver omstendighet anmodes det om at lagmannsretten tar opp saken til hovedforhandling etter tvistemålsloven §388.

Når det gjelder realiteten i saken har Sidsel Einlyng i det vesentlige henholdt seg til de samme anførsler som for byretten. Det vises til byrettens gjengivelse av disse.

I to henseender foreligger saken i en noe annen skikkelse for lagmannsretten.

For det første ga Magnus Eike i byretten klart uttrykk for at han ikke var personlig ansvarlig overfor Erling Refsnes for det tap denne måtte lide som følge av den sidesikkerhet (pantsettelsen av sin eiendom) han stilte overfor Nevi.

For det annet er det for lagmannsretten fremlagt som nytt bevis "Erklæring" av 14. august 1987 hvoretter Magnus Eike "skal gjøre alt som står i vår makt for å holde Erling Refsnes skadesløs" for de økonomiske forpliktelser Refsnes blir påført som følge av sin sikkerhetsstillelse overfor Nevi.

Sidsel Einlyng hevder at ingen av disse forhold endrer hennes rettslige stilling i forhold til Magnus Eike.

Overdragelsen av Sheila fant sted med assistanse av advokat Nærvik. Denne fikk i oppdrag å være forretningsfører for Sheila, noe advokat Nærvik selv bekrefter i sitt brev av 2. desember 1981 til Creditreformforeningen for Norge.

Sidsel Einlyng måtte kunne stole på at advokat Nærvik hadde tilstrekkelig oversikt over Sheilas gjeld slik at hun trygt kunne garantere gjeldfriheten. Hun kan således ikke bebreides at hun avga garantien. Garantien kan dessuten ikke påberopes av Magnus Eike fordi denne ble orientert fullt ut om Sheilas vanskelige økonomiske stilling. Ved å redusere sitt kjøpstilbud fra kr. 425000,- til de avtalte kr. 325000,- øket Magnus Eike risikoen for at Sidsel Einlyng ikke kunne oppfylle sin garanti.

Dertil har Magnus Eike i tiden etter overtakelsen av forretningen totalt neglisjert driften av denne. Regnskaper er overhodet ikke ført, post med krav om betaling av forfalt gjeld er enten ikke åpnet eller ikke besvart. Han har ikke holdt Sidsel Einlyng orientert om utviklingen. Til slutt, da utpanting for ikke betalt omsetningsavgift ble forsøkt avholdt (13. juli 1982), og konkursbegjæring ble varslet (21. juli 1982) og senere sendt (23. august 1982), har han ikke reagert overhodet, men latt konkursen bli åpnet. Senere måtte han arresteres for å fremtvinge samarbeid med bostyret.

Det sentrale poeng i saken er således at Sidsel Einlyng intet hørte fra Magnus Eike om ubetalte fakturaer som hun var ansvarlig for. Spesielt graverende er det at skattefogdens krav om betaling av omsetningsavgift for tiden før overtagelsen den 22. februar 1982 ikke ble meddelt Sidsel Einlyng.

Til hevningspåstanden etter kjøpsloven har Sidsel Einlyng anført at kjøpsloven ikke kan anvendes i dette tilfelle, hverken direkte eller indirekte. Overdragelsen av Sheila foregikk vederlagsfritt fordi kjøpesummen for aksjene i sin helhet skulle medgå til å betale gjeld. Restitusjon kan ikke finne sted etter kjøpsloven §58. Det er dessuten ikke reklamert i tide. Først den 1. september 1982 skrev advokat Fari til advokat Berg og forklarte Sheilas situasjon, samtidig som kjøpet ble hevet.

Til de enkelte erstatningskrav hevdes det at tapene for Magnus Eike er selvforskyldte. Garantien for gjeldfriheten kan ikke påberopes etter avtaleloven §33, og det vil være urimelig å gjøre garantien gjeldende. Etter forholdene kan Sidsel Einlyng ikke være forpliktet til å levere forretningen gjeldfritt til Magnus Eike.

Et ansvar for Sidsel Einlyng kan derfor hverken begrunnes i noe garantiansvar, eller i uaktsomme forhold hos Sidsel Einlyng.

Under enhver omstendighet ville Sheila ha gått konkurs uansett om Sidsel Einlyng hadde betalt alle krav oppstått før overtakelsen.

De enkelte tapsposter i Magnus Eikes oppstilling er dertil upåregnelige for Sidsel Einlyng. Til det krav som bygges på at Magnus Eike må betale det tap Erling Refsnes lider ved å gjøre opp overfor Nevi, hevder Sidsel Einlyng spesielt at noen slik personlig forpliktelse for Magnus Eike ikke foreligger. Dertil kommer at lånet til Nevi dekker også andre mellomværender enn Sheila. Et eventuelt krav fra Erling Refsnes er i alle fall foreldet. Det forhold at Magnus Eike - som påstått av ham - senere har erkjent sin forpliktelse, kan ikke være bindende for Sidsel Einlyng.

I alle fall er det ikke påregnelig for Sidsel Einlyng at Magnus Eike har påtatt seg noen forpliktelse overfor en sikkerhetsstillende tredjemann som Erling Refsnes.

Likeledes er det ikke noen påregnelig følge av et eventuelt garantiansvar eller ansvar etter kjøpsloven §42 annet ledd at Magnus Eike påtar seg et personlig ansvar for Sheilas kassekredittlån i Bergen Bank. På samme måte er lånet i Carcon og kjøpet av Mercedes-bilen helt uforsvarlige disposisjoner i den økonomiske situasjon Sheila befant seg og også av den grunn upåregnelige for Sidsel Einlyng.

Det er ikke dokumentert at Magnus Eike har lidd noe tap forøvrig. Konkursen i Sheila ville ha skjedd uansett Sidsel Einlyngs opptreden. Magnus Eike har senere drevet annen virksomhet som han har tjent mer på enn om han hadde fortsatt driften av Sheila. Det er således ikke oppstått noe tap for Magnus Eike som refererer seg til konkursen i Sheila.

Subsidiært anføres det - overensstemmende hermed - at et eventuelt krav fra Magnus Eike må lempes kraftig etter medvirkningsbestemmelsen i erstatningsloven av 18. mai 1979. De tap som måtte være oppstått for Magnus Eike var selvforskyldte.

Atter subsidiært hevdes det at et eventuelt ansvar må pålegges advokat Bjørn Nærvik alene. Han opptrådte som megler og mot honorar. Han må dertil være ansvarlig som forretningsfører for Sidsel Einlyng.

Ankemotpart nr. 2, Bjørn Nærvik, har i likhet med Sidsel Einlyng hevdet at vilkårene for opphevelse av byrettens dom, som følge av saksbehandlingsfeil, ikke er tilstede. Han har likeledes anmodet om at hovedforhandling fremmes etter tvistemålsloven §388.

Til realiteten har Bjørn Nærvik sluttet seg til anførslene fra Sidsel Einlyng forsåvidt gjelder Magnus Eikes krav mot denne. Han har herunder i det vesentlige henholdt seg til de samme anførsler som for byretten. Det henvises til byrettens gjengivelse av disse.

Det hevdes således at Magnus Eike var en rutinert forretningsmann med lang erfaring og med god kjennskap til den bransje Sheila var i. Magnus Eike gikk således inn i avtalen med Sidsel Einlyng med åpne øyne og må selv ha risikoen for den senere selvforskylde utvikling.

Bjørn Nærvik opptrådte ikke som megler. Han fungerte bare som en "postkasse" for henvendelser fra interesserte kjøpere av Sheila, og satte i pennen den avtale partene var enige om. Magnus Eike kunne ikke med rimelighet ha fått noen annen forståelse av advokat Nærviks rolle.

Bjørn Nærviks oppdrag fra Sidsel Einlyng var forøvrig å betale gjeld for Sheila med de inntekter Sheila hadde - og senere å betale gjeld med det beløp han fikk fra Nevi som delvis oppgjør for kjøpesummen. Dette oppdrag har han på en ansvarlig måte utført og etter de instruksjoner han mottok. Han stolte fullt ut på de opplysninger om Sheilas gjeld som Sidsel Enlyng ga ham, og hadde ingen foranledning til å tro at disse opplysninger var uriktige.

Subsidiært anfører Bjørn Nærvik at han - hvis han opptrådte som megler ved salget av Sheila - ikke hadde noen selvstendig plikt til å skaffe frem andre opplysninger enn de partene selv ga. Det henvises her til Brækhus: "Meglerens rettslige stilling" side 270 flg.

Oppsummert hevder Bjørn Nærvik således at hva enten han opptrådte som megler eller som advokat foreligger det ikke noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra hans side.

Vedrørende Magnus Eikes enkelte tapsposter henholder Bjørn Nærvik seg også forsåvidt til Sidsel Einlyngs anførsler med hensyn til påregnelighet m.v.

Lagmannsretten behandler først påstanden fra Magnus Eike - støttet av hjelpeintervenienten - om at byrettens dom må oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten.

Etter sakens stilling besluttet lagmannsretten ved hovedforhandlingens åpning ikke å dele behandlingen etter tvistemålsloven §379. Begrunnelsen var at en gjennomføring av hovedforhandlingen var nødvendig for å kunne vurdere forsvarlig de innsigelser som er fremsatt mot byrettens saksbehandling. Partene hadde ingen innsigelser mot denne beslutning.

Etter å ha hørt parter og vitner kan lagmannsretten konstatere at byrettens avvisning av tre vitner ikke kan ha virket bestemmende på innholdet i byrettens avgjørelse. Ett av vitnene ble frafalt i lagmannsretten, mens de to andre har avgitt forklaring for lagmannsretten, henholdsvis som hjelpeintervenient og vitne. Lagmannsrettens standpunkt bygger på den begrensede innvirkning disse vitners forklaring hadde for sakens opplysning i lagmannsretten, en innvirkning som ikke ville ha vært større i byretten.

Lagmannsretten tilføyer at slik vitneførselen lå an for byretten, var det en riktig avgjørelse å avvise de tre vitnene. Lagmannsretten legger i denne forbindelse til grunn at kjennelsen som avviser vitneførselen, ble avsagt i rettsmøtet slik rettsboken viser, og som senere er bekreftet i brev av 28. april 1986 fra byrettsdommer Peter Vogt til advokat Rohde.

Videre er av Magnus Eike henvist til at hovedforhandlingen for byretten den tredje dag varte til kl. 23.50. Lagmannsretten er enig i at dette er en uheldig tilsidesettelse av hovedregelen i domstolsloven §139. Det unntak fra denne hovedregel som byretten besluttet, kan imidlertid ikke sees å ha vært bestemmende for innholdet i byrettens dom. Lagmannsretten viser blant annet til at en meget grundig innledende redegjørelse var holdt av Magnus Eikes prosessfullmektig innenfor rammen av vanlig arbeidstid, og at samtlige bevis var ført innenfor en forsvarlig tidsramme (kl. 18.35).

Lagmannsretten bemerker også at byrettens dom av 4. april 1986 er grundig og fyldestgjørende i sin fremstilling både av sakens sammenheng, partenes anførsler og i premissene for avgjørelsen. Det er derfor klart at dommen ikke kan tilsidesettes etter bestemmelsen i tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5.

Herav fremgår også at det ikke er sannsynliggjort at den tid som medgikk fra saken ble opptatt til doms (13. februar) og til dommen ble avsagt (4. april) har virket bestemmende på dommens innhold.

Anken over saksbehandlingen blir etter dette å forkaste, jfr. tvistemålsloven §390.

Lagmannsretten vil i tillegg bemerke at begge ankemotpartene har begjært saken opptatt til hovedforhandling etter tvistemålsloven §388. Retten finner at vilkårene herfor under enhver omstendighet er til stede. Hensynet til Magnus Eike kan ikke sees å tale mot en slik beslutning og sakens realitet hører inn under lagmannsretten. Også Magnus Eike har, som referert ovenfor, uttalt forståelse for at lagmannsretten eventuelt ville komme til et slikt resultat, men har ment at de påståtte saksbehandlingsfeil under enhver omstendighet må få betydning i forbindelse med saksomkostningene.

Lagmannsretten er i realiteten i saken for de fleste hovedpunkters vedkommende kommet til samme resultat som byretten, dog med tildels en noe annen begrunnelse. I resultatet mener lagmannsretten - i motsetning til byretten - at Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik in solidum bør betale Magnus Eike en del av det tap denne har lidd gjennom sin garanti for Sheilas kassekreditt i Bergen Bank.

Lagmannsretten behandler først Magnus Eikes krav mot Sidsel Einlyng.

Magnus Eike har påstått at kontrakten av 22. februar 1982 er misligholdt av Sidsel Einlyng, og at han av den grunn kan heve kjøpet og kreve tilbakebetalt kjøpesummen, jfr. kjøpsloven §42.

Lagmannsretten er enig med byretten i at overdragelsen av aksjene i Sheila i realiteten var overdragelse av virksomheten som sådan, og at hevningsspørsmålet må vurderes på den bakgrunn.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at den garanti for gjeldfrihet som selgeren Sidsel Einlyng ga overfor kjøperen Magnus Eike, er bindende for henne. Når denne garanti ikke ble oppfylt, er dette et vesentlig mislighold som i utgangspunktet gir grunnlag for å heve kjøpet etter kjøpsloven §42 første ledd, og å kreve skadeserstatning etter kjøpsloven §42 annet ledd, med mindre andre omstendigheter avskjærer erstatningskravet. Foranlediget av Sidsel Einlyngs anførsler vil lagmannsretten bemerke at kontrakten av 22. februar 1982 gir uttrykk for en gjensidig bebyrdende kjøpsavtale, og at kjøpsloven regler kommer til anvendelse på avtalen. Det vises forsåvidt blant annet til Høyesterettsdom referert i Rt-1959-581 flg.

Lagmannsretten finner at hevningspåstanden må avskjæres både etter kjøpsloven §57, jfr. §58, og etter kjøpsloven §52. Det er på det rene at Sheila ikke av Magnus Eike kan leveres tilbake etter konkursen, og at dette ikke skyldes forhold som er beskrevet i kjøpsloven §58 eller andre forhold som kan henføres under §58 etter en analogisk anvendelse av denne.

Under enhver omstendighet har Magnus Eike først ved advokat Faris brev av 1. september 1982 påberopt seg at gjeldfrihetsgarantien var misligholdt og gjort hevning gjeldende.

I dette kontraktsforhold må legges til grunn at Magnus Eike må reklamere straks han ble klar over at Sidsel Einlyng ikke oppfylte sin garantierklæring. Lagmannsretten legger forsåvidt til grunn at Magnus Eike meget tidlig etter den 22. februar 1982 fikk slik kjennskap, og at han i ethvert fall i løpet av april måned hadde tilstrekkelig viten til å kunne konstatere at garantien var misligholdt. Av dette følger at Magnus Eike har reklamert for sent og at han derfor ikke kan heve kjøpet, jfr. kjøpsloven §52.

Det neste spørsmål er om Magnus Eike kan gjøre gjeldende et erstatningskrav mot Sidsel Einlyng basert på uaktsomhet.

Sidsel Einlyngs salg av Sheila skjedde vitende om at det var en betydelig gjeld i selskapet. Forfalte krav fra leverandører og andre var konstatert. Det var i desember 1981 av advokat Nærvik på vegne av Sidsel Einlyng forsøkt en gjeldsordning, og det var holdt en rekke utleggsforretninger mot Sheila. Når Sidsel Einlyng garanterte gjeldfrihet til tross for at kjøpesummen ble redusert med kr. 100000,-, var det i det håp at hun skulle klare å betale varegjeld samt kassekredittgjelden med kjøpesummen, og med egne, frie midler. Hun gjorde intet for å bringe regnskapene ajour, eller i det hele for å skaffe seg en forsvarlig god oversikt over hvilke forpliktelser hun påtok seg overfor Magnus Eike.

Denne mangel på oversikt og hennes vedholdende unnlatelse av å holde Magnus Eike orientert, må karakteriseres som uaktsomt og må i utgangspunktet medføre erstatningsplikt overfor Magnus Eike for det påregnelige tap denne derved har lidt.

Lagmannsretten tilføyer at Sidsel Einlyng ikke har opptrådt svikaktig. Hun trodde at hun ville makte å betale gjelden. Hun var imidlertid først og fremst opptatt av å få solgt virksomheten, og var mindre interessert i å sikre seg at gjeldfrihetsklausulen hadde et tilstrekkelig økonomisk fundament i Sheilas tilgodehavender pr. 22. februar 1982 og i egen økonomi.

Til Magnus Eikes enkelte tapsposter bemerker lagmannsretten:

1. Nevi Finans A/S.

Dette krav oppstår fra Magnus Eikes side såfremt Erling Refsnes må gjøre opp overfor Nevi i henhold til den sikkerhet han stilte for Sheilas lån i Nevi. Det tap Erling Refsnes derved lider har Magnus Eike hevdet han vil kompensere.

Det er bestridt av Sidsel Einlyng at Magnus Eike har noe personlig ansvar overfor Erling Refsnes såfremt denne siste må betale til Nevi, frivillig eller via tvangsauksjon av pantet.

Videre er det av Magnus Eike hevdet at avtalen av 12. juli 1982 gjengir den muntlige avtale Erling Refsnes og Magnus Eike hadde inngått i forbindelse med sikkerhetsstillelsen overfor Nevi, og at denne avtale pålegger Magnus Eike et personlig ansvar.

Lagmannsretten er enig med byretten i at avtalen av 12. juli 1982 ikke kan forstås slik at den gir Erling Refsnes noe personlig krav mot Magnus Eike. Avtalen gir under bestemte vilkår Erling Refsnes rett til å overta selskapet Sheila, men etablerer ikke noe personlig krav forøvrig mot Magnus Eike.

Heller ikke den "Erklæring" av 14. august 1987 fra Magnus Eike til Erling Refsnes som ble fremlagt under hovedforhandlingen for lagmannsretten, bekrefter eller etablerer noe personlig ansvar for Magnus Eike overfor Erling Refsnes.

Det forhold at Magnus Eike i sin partsforklaring for lagmannsretten uttalte at han under enhver omstendighet vil holde Erling Refsnes skadesløs for tap denne vil lide ved å måtte oppfylle sitt garantiansvar - og derved eventuelt etablerer en rett for Erling Refsnes til å holde seg til Magnus Eike personlig - kan ikke skape noen regressrett for Magnus Eike overfor Sidsel Einlyng. Et erstatningsansvar for Sidsel Einlyng overfor Magnus Eike gjelder tap oppstått som følge av hennes uaktsomhet. Dette tap kan ikke Magnus Eike endre - etter at Sheila er overtatt - ved å påta seg nye forpliktelser knyttet til avtalen med Nevi, en avtale som dannet grunnlaget for finansieringen av kjøpesummen.

Sidsel Einlyng blir derfor å frifinne for dette krav.

Til den under hovedforhandlingen for lagmannsretten påberopte foreldelsesinnsigelse, vil lagmannsretten bemerke at et eventuelt krav fra Erling Refsnes mot Magnus Eike ikke er foreldet. Hovedkravet - Nevis krav mot Erling Refsnes - er under tvangsinndrivelse og således ikke foreldet. Det følger da av foreldelsesloven §8 at heller ikke et eventuelt regresskrav fra Erling Refsnes overfor Magnus Eike er foreldet.

2. A/S Carcons krav.

Dette krav har sitt grunnlag i at Magnus Eike avga personlig kausjonsløfte for gjelden.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det tap Magnus Eike her har lidt, ikke er påregnelig for Sidsel Einlyng og tiltrer byrettens begrunnelse. Lagmannsretten legger således til grunn at dette lån ble opptatt på et tidspunkt da Magnus Eike visste eller burde vite at Sheila ikke var betalingsdyktig. Lånet ble dernest for en betydelig del benyttet til å kjøpe en bil som Sheila - selv under normalt gode driftsforhold - bare i meget begrenset utstrekning hadde anvendelse for.

3. Kassekredittlånet i Bergen Bank.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Det er en påregnelig følge av kjøpet at Sheila opptok et kassekredittlån, og at Magnus Eike - som eier av virksomheten - ga en personlig kausjonserklæring i denne forbindelse. Det er ikke relevant hvorvidt Bergen Bank følger opp kausjonsansvaret overfor Magnus Eike. Det er tilstrekkelig å konstatere at ansvaret består, og at det nå er konvertert til et vanlig gjeldsbrevlån som Magnus Eike er ansvarlig for å oppfylle.

Når det gjelder kravets størrelse legger lagmannsretten til grunn Bergen Banks brev av 3. februar 1983 til advokat Flatabø og av 19. januar 1986 til advokat Rohde, samt at kravet utgjør kr. 98094,30 pr. 1. februar 1988 overensstemmende med advokat Rohdes oppstilling pr. 29. januar 1988.

4. Annet tap.

Lagmannsretten finner - i likhet med byretten - at det ikke er dokumentert eller sannsynliggjort at Magnus Eike har lidt noe tap forøvrig som følge av Sidsel Einlyngs uaktsomhet.

Sidsel Einlyng blir derfor å frifinne forsåvidt.

Lagmannsretten behandler dernest erstatningskravet fra Magnus Eike mot advokat Bjørn Nærvik.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for sitt resultat å ta standpunkt til om Bjørn Nærvik, i de ulike funksjoner han hadde, opptrådte som megler eller advokat. Retten finner det tilstrekkelig å konstatere at Bjørn Nærvik fra Sidsel Einlyng hadde i oppdrag - som advokat - å føre kontroll med kontantstrømmen i Sheila. Dette ble frem til 22. februar 1982 gjort ved at han fra Sidsel Einlyng ble oversendt alle innbetalinger og alle fakturaer, og at han foretok oppgjør av krav så langt pengene rakk. Lagmannsretten viser dessuten til at advokat Nærvik i sitt brev av 2. desember 1981 til Creditreformforeningen for Norge beskrev sitt oppdrag og sin rolle slik:

"Sheila A/S har henvendt seg til meg vedrørende sin likviditetskrise med forespørsel om jeg kan kontakte kreditorene for om mulig å finne frem til en betalingsutsettelse. Jeg har også fra dags dato påtatt meg å føre kontroll med alle selskapets inntekter og utgifter samt følge opp alle betalingsforpliktelser."

Videre fortsatte advokat Nærvik med å yte hjelp til Sidsel Einlyng etter salget av Sheila den 22. februar 1982. Han mottok kr. 275000,- av kjøpesummen fra Nevi, og fordelte deler av dette beløp på de kreditorer som etterhvert meldte seg til ham direkte eller via Sidsel Einlyng.

Videre er det på det rene at advokat Nærvik den 27. januar 1982 averterte Sheila for salg med angivelse av at henvendelser fra interesserte skulle skje til ham. Han deltok aktivt ved forhandlingene mellom Sidsel Einlyng og Magnus Eike om overdragelsen av Sheila, og han formulerte og skrev den avtalen av 22. februar 1982 som overførte eiendomsretten til Sheila fra Sidsel Einlyng til Magnus Eike. Han fremsto dermed klart for kjøperen Magnus Eike som en advokat som formidlet salget av virksomheten fra Sidsel Einlyng til ham. Vurdert på dette grunnlag burde advokat Nærvik ha vist en vesentlig større aktivitet for å få bragt på det rene den økonomiske situasjon Sheila befant seg i ved overdragelsen. Advokat Nærvik visste eller burde ha visst at det ikke var ført regnskap for Sheila etter 3. kvartal 1981, og han foranlediget ikke oppsatt pro et contra-oppgjør mellom selger og kjøper slik avtalen av 22. februar 1982 bestemte. Advokat Nærvik tok, - i likhet med Sidsel Einlyng - heller ikke noen kontakt med Sheilas regnskapsfører eller med selskapets revisor for å få satt opp fullstendig regnskap, herunder en regnskapsmessig balanse pr. overdragelsesdagen.

Også den etterfølgede oppfølging fra advokat Nærviks side er mangelfull. Han tok imot kr. 275000,- fra Nevi og benyttet deler av dette beløp til å betale gjeld pr. 22. februar 1982. Han holdt imidlertid hverken Sidsel Einlyng eller Magnus Eike orientert om hvorledes den økonomiske situasjon utviklet seg med hensyn til gjeldskrav og tilgang på midler. Til slutt sa han fra seg oppdraget på et tidspunkt da Sheilas økonomi ble meget kritisk. Heller ikke om denne situasjon ble Magnus Eike orientert.

Bjørn Nærvik må etter dette erstatte det tap som Magnus Eike har lidt som følge av sin uaktsomhet.

Magnus Eike har krevet de samme tap erstattet av advokat Nærvik som av Sidsel Einlyng. Erstatningsvilkårene må da også være til stede på tilsvarende måte som i forholdet Magnus Eike - Sidsel Einlyng.

Lagmannsretten finner at Bjørn Nærvik bare kan gjøres ansvarlig for Magnus Eikes tap i forbindelse med det personlige ansvar for Sheilas kassekreditt i Bergen Bank, og da solidarisk med Sidsel Einlyng. Som nevnt ovenfor er tapet kr. 98094,30 pr. 1. februar 1988.

Lagmannsretten vurderer dernest om Magnus Eike har medvirket til eget tap på en slik måte at erstatningsbeløpet bør nedsettes etter skadeserstatningsloven §3-8.

Da Magnus Eike kjøpte Sheila gjorde han meget lite for å undersøke virksomheten og de tidligere økonomiske resultater. Det ble holdt vareopptelling som viste at verdien av usolgte varer var ikke uvesentlig lavere enn det beløp som ble oppgitt til Nevi, og som dannet et viktig grunnlag for Nevis finansiering av kjøpet.

Magnus Eike hverken krevet eller fikk oppdaterte regnskaper for Sheila, og han krevet heller ikke at det ble satt opp pro et contra-oppgjør pr. 22. februar 1982.

Magnus Eike hadde på det tidspunkt annen næringsvirksomhet, også innenfor Sheilas bransje. For denne virksomhet er det opplyst at Magnus Eike hadde full regnskapsmessig oversikt.

Magnus Eike var således i noen grad en erfaren forretningsmann som med åpne øyne kjøpte en forretning som han bare i liten utstrekning hadde studert. Lagmannsretten er forsåvidt enig i at Magnus Eike burde kunne stole på de opplysninger om gjeldsansvar m.v. han fikk av selgeren Sidsel Einlyng og av advokat Nærvik. Disse opplysninger var imidlertid langt fra tilstrekkelige til at Magnus Eike derved fikk et forsvarlig grunnlag for sitt kjøp av Sheila.

Etter at Magnus Eike overtok virksomheten viet han driften og de økonomiske resultater liten oppmerksomhet. Av hans forklaring for lagmannsretten fremgikk det klart at han allerede i april/mai måned 1982 i realiteten hadde mistet interessen og oversikten. Han reagerte således hverken på purring fra skattefogden, eller på senere konkursvarsel og konkursbegjæring. Han måtte arresteres for å fremtvinge bistand til bobestyreren.

Av Innberetningen datert 14. mars 1984 fra Kreditorutvalget i Sheila fremgår det at det overhodet ikke ble ført regnskaper for den periode Magnus Eike sto som enestyre og daglig leder av Sheila.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at Magnus Eike ved egen forsømmelse har medvirket til det tap han har lidt ved at kassekredittansvaret er gjort gjeldende mot ham. Lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at Sidsel Einlyngs og Bjørn Nærviks ansvar på dette grunnlag må reduseres med halvparten av tapsbeløpet, altså med kr. 49047,15.

Lagmannsrettens konklusjon er på dette grunnlag at Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik in solidum må erstatte Magnus Eike kr. 49047,15. Beløpet er beregnet pr. 1. februar 1988, og Magnus Eike har dermed krav på loven rente fra dette tidspunkt og til betaling finner sted.

Anken er gitt delvis medhold, men med et beløp som er meget lavt i forhold til påstandsbeløpet.

Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet har den ankende part, Magnus Eike, hevdet at de påståtte saksbehandlingsfeil gjorde det rimelig å få prøvet byrettens avgjørelse ved ny behandling i byretten eller av lagmannsretten.

Lagmannsretten er som det vil fremgå av det ovenstående, kommet til at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på innholdet av byrettens avgjørelse. Lagmannsretten finner derfor ikke å burde ta hensyn til dette ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.

Den ankende part er under saken tilbudt kr. 250000,- som grunnlag for et forlik. Han er av lagmannsretten tilkjent et vesentlig mindre beløp.

Lagmannsretten finner etter dette at den ankende part må pålegges å betale sakens omkostninger i sin helhet, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd.

Hjelpeintervensjonen har bare ført frem i liten grad og har ikke hatt betydning for sakens resultat. Lagmannsretten finner at hjelpeintervenienten derfor selv bør bære sine omkostninger, jfr. tvistemålsloven §178, jfr. §174 første ledd.

Det er ikke fra ankemotpartene nedlagt påstand om saksomkostninger fra hjelpeintervenienten, jfr. tvistemålsloven §178.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse i sak nr. 900/83. Foranlediget av anførslene under ankebehandlingen bemerker lagmannsretten at det ikke er fremlagt opplysninger som tilsier en endring i byrettens fastsettelse av saksomkostningsbeløpet til Bjørn Nærvik.

Sidsel Einlyng har nedlagt påstand om å bli tilkjent 18 % rente p.a. av de tilkjente saksomkostninger for byretten. Spørsmålet om renter av saksomkostninger er avgjort i en rekke høyesterettsdommer avsagt etter dommen referert i Rt-1981-1323. Det henvises som referanse her til Rt-1982-588 og Rt-1986-111.

Lagmannsretten mener at det følger av morarenteloven (lov 17. desember 1976) §2 at en part har krav på renter av tilkjente saksomkostninger fra forfallstid av disse, uansett om det er nedlagt påstand om tilkjennelse av slike renter. Stadfestelsen av byrettens dom for så vidt angår saksomkostninger til Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik medfører da at disse har krav på morarenter fra forfallstiden for saksomkostningene. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig at dette kommer til uttrykk i domsslutningen ved at forfallstiden for disse saksomkostninger fastsettes til det tidspunkt som følger av byrettens domsslutning (III).

Ankemotpartenes prosessfullmektiger har fremlagt omkostningsoppgaver.

Advokat Otto J. Berg har i sin oppgave av 29. januar 1988 beregnet i alt kr. 48000,- for lagmannsretten. Oppgaven godkjennes og omkostningene fastsettes overensstemmende hermed.

Advokat Henning E. Asheim har i sin oppgave av 29. januar 1988 beregnet i alt kr. 52000,- som godkjennes. Omkostningene fastsettes overensstemmende hermed.

Lagmannsretten bemerker at hjelpeintervensjonen ikke i nevneverdig grad har økt ankemotpartens omkostninger.

Kjennelsen og dommen er enstemmig.

Slutning i kjennelse og dom:

1. Anken over saksbehandlingen forkastes.

2. Sidsel Einlyng og Bjørn Nærvik dømmes in solidum til å betale til Magnus Eike 49.027,15 -førtinitusenogtyvesyv 15/100- kroner med 18 -atten- prosent rente p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer.

3. Oslo byretts dom av 4. april 1984 i sak nr. 900/83 pkt. 2 stadfestes med forfall som bestemt i byrettens dom, III.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Magnus Eike til Sidsel Einlyng 48.000,- -førtiåttetusen- kroner og til Bjørn Nærvik 52.000,- -femtitotusen- kroner.

5. Oppfyllelsesfristen for de i pkt. 2 og 4 nevnte beløp er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.