LE-1986-598

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-06-02
Publisert:	LE-1986-00598
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 2. juni 1988 i ankesak nr. 598/86, hl.nr. 944/86.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Amundsen, Oslo). Motpart: Det norske Garantiselskab A/S (Prosessfullmektig: Advokat Lars Haugan, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Håkon Wiker. Lagdommer Hans Petter Lundgaard
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, Tvistemålsloven (1915) §54, §13, Domstolloven (1915) §176, §180

A overtok i 1984 eiendommen Markalleen 70 gnr. 14 bnr. 249 i Bærum på skifte etter sin mor. Eiendommen på 1819 m2 er i 1918 bebygget med en enebolig, som ligger meget støyutsatt nær Drammensveien ved Strand på Høvik.

Mens moren ennu levde, søkte A 19. desember 1983 Det norske Garantiselskab A/S (heretter kalt garantiselskapet) om garanti for et gjeldsbrevlån på kr. 300000 som 6. januar 1984 ble plassert hos Interfond-brokers A/S. Garantiselskapet innvilget søknaden. Som sikkerhet for garantien utstedte A 5. januar 1984 en pantobligasjon på kr. 345000 som ble undertegnet av ham og hans mor, som senere er avgått ved døden.

Da renter og provisjon på gjeldsbrevet ikke ble betalt ved forfall 12. juli 1984, dekket garantiselskapet kravet i henhold til garantien overfor Interfond-brokers A/S og krevet i brev av 6. august 1984 A og B for sitt utlegg på kr. 23421,15 med varsel om at saken ville gå til rettslig inkasso om det ikke ble betalt innen 10 dager. Da det ikke kom svar på varselet, sendte garantiselskapet den 19. september 1984 påkrav før tvangsauksjon etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 til lensmannen i Bærum til forkynnelse for A under adresse Markalleen 70, Høvik. Påkravet ble forkynt på denne adressen 27. september 1984. Da døren var låst, og ingen var til stede, ble det i lukket konvolutt lagt melding i postkassen om at gjenpart av dokumentet kunne hentes på lensmannskontoret.

Garantiselskapet hørte ikke noe fra A, og sendte det 20. november 1984 begjæring om tvangsauksjon til Asker og Bærum namsrett over As eiendom på grunn av misligholdt pantobligasjon. Det kom ingen bud på 1. og 2. gangs tvangsauksjon. Tredje gangs tvangsauksjon ble holdt 12. juni 1985, og høyeste bud var kr. 580000 fra Finn H. Bryde. Dette budet ble stadfestet av Asker og Bærum namsrett i kjennelse av 8. juli 1985. A hevder at han ikke har mottatt påkrav og heller ikke ble varslet om auksjonene eller på annen måte kjente til dem før 27. juni 1985. Han anket kjennelsen til lagmannsretten 24. oktober 1984 etter at han 18. oktober 1984 hadde begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen. Asker og Bærum namsrett tok ved kjennelse av 5. november 1985 ikke begjæringen om oppreisning til følge, og Eidsivating lagmannsrett stadfestet kjennelsen 16. desember 1985. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet ved kjennelse av 20. februar 1986 lagmannsrettens kjennelse og henviste saken til videre behandling ved lagmannsretten. Etter at det var holdt bevisopptak med avhør av en rekke vitner, ble saken behandlet på nytt av lagmannsretten, som ved kjennelse av 10. oktober 1986 ga A oppreisning for oversittelse av fristen for å anke over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985.

Anken gjelder feil saksbehandling og rettsanvendelse og er nærmere begrunnet i et tillegg til ankeerklæringen datert 12. november 1986. Ankemotpart nr. 1 Det norske Garantiselskab A/S og ankemotpart nr. 2 Finn H. Bryde tok til motmæle og hevdet at namsrettens kjennelse var riktig. Før ankeforhandlingen inngikk A og Finn H. Bryde 10. februar 1987 forlik. Finn H. Bryde trådte ut av saken, som ble hevet for hans vedkommende ved lagmannsrettens kjennelse av 9. mars 1987. Garantiselskapet la deretter i prosesskrift av 9. april 1987 ned påstand om at saken måtte bli å avvise fra lagmannsretten fordi forliket innebar at A ikke lenger hadde rettslig interesse i utfallet av ankesaken.

Ankeforhandlingen fant sted 18. og 19. april 1988. A møtte personlig med prosessfullmektig og ga partsforklaring. Han la under ankeforhandlingen ned slik endelig påstand:

"1. Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985 oppheves.

2. Det norske Garantiselskab A/S dømmes til å betale A saksomkostninger (iflg. oppgave)."

Det norske Garantiselskab A/S møtte ved sin prosessfullmektig og la ned slik påstand:

"1. Prinsipalt: Anke over Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985 avvises. Subsidiært: Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985 stadfestes.

2. Det norske Garantiselskab A/S tilkjennes saksomkostninger (etter oppgave)."

Det ble avhørt i alt 8 vitner. Det vil fremgå av rettsboken hva som ble dokumentert.

A har som grunnlag for å opprettholde anken i relasjon til garantiselskapet etter forliket med Bryde anført at forliket skjedde ut fra et rent praktisk økonomisk hensyn og ikke fordi han var kommet til at de holdte auksjoner var lovlige. Forliket ble inngått fordi omstendighetene tvang ham til det. Det var en forutsetning for forliket fra hans side at saken mot garantiselskapet skulle gå sin gang.

A hevder at han er blitt påført betydelige tap fordi det er avholdt tvangsauksjoner etter et ulovlig forkynt påkrav. Hvis påkravet var blitt forkynt på hans riktige adresse, ville tapet ikke ha oppstått. Det er en kausal sammenheng mellom tap og ulovlig forkynt påkrav som kan begrunne et senere erstatningskrav. Et økonomisk krav, som kan bli aktuelt, er et moment ved avveiningen av om det foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. A pretenderer at hans økonomiske krav er avhengig av resultatet av denne saken. Det er vist til kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1987-851 og Rt-1987-1569. Han mener at avvisningspåstanden ikke kan tas til følge.

Når det gjelder realiteten i saken, har A for det første anført at påkrav før tvangsauksjon av 19. september 1984 ikke er lovlig forkynt for ham. Påkravet er ikke forkynt på hans bopel. Det fremgår av hans søknad av 19. desember 1983 om garanti at han den gang hadde adresse Markalleen 70, Høvik. Under rubrikken ny adresse etter eventuell flytting fra 1. februar 1984 har han fylt ut Snøklokkeveien 11, Finstadjordet. Det var således klart avtalt at etter 1. februar 1984 skulle meldinger angående låneforholdet sendes dit. Det er da også denne adresse som långiveren Interfond-brokers A/S har påført omsetningsgjeldsbrevet og som ble brukt. I gjeldsbrevet fastslås uttrykkelig at påkrav etter tvangsfullbyrdelsesloven §13 skal tilstilles ham "under oppgitt adresse". A erkjenner at han har mottatt Interfond-brokers A/S' betalingsvarsel av 14. juni 1984. Men forpliktelsen til å holde seg til den nye adressen på Finstadjordet etter 1. februar 1984 må også gjelde for garantiselskapet, som i sin selvskyldnererklæring av 9. januar 1984 har vedtatt "gjeldsbrevets øvrige bestemmelser som gjeldende for oss".

Til tross for at garantiselskapet kjente til at A fikk ny adresse fra 1. februar 1984, sendte selskapet 6. august 1984 krav i henhold til garantien til hans tidligere adresse i Markalleen 70. Dette brevet mottok han fordi han hadde postboks på Stabekk postkontor og hadde bedt postkontoret der om å sende posten videre til Snøklokkeveien 11, Finstadjordet.

For det andre var det etter As mening en feil at garantiselskapet sendte påkrav før tvangsauksjon. Han begrunner dette med at han hadde vært i kontakt med garantiselskapets daværende direktør Tore Høidahl og økonomisjef Tore Havre og gjort dem kjent med det krav han hadde mottatt fra Interfond-brokers A/S. Han hadde også fortalt økonomisjef Havre at han hadde gitt Christiania Bank og Kreditkasse, Eiendomsavdelingen (heretter kalt Kreditkassen), salgsoppdrag når det gjaldt Markalleen 70. Han hadde fått den oppfatning at garantiselskapet ville dekke rentene m.m. overfor Interfond-broker A/S og selv søke dekning i forbindelse med salget av hans eiendom. Hertil kom at A hadde gjort garantiselskapet oppmerksom på at han nå var syk og nedfor og at han ikke kunne ivareta sine interesser. Han trodde at garantiselskapet tok hensyn til hans vanskelige helbredssituasjon. Garantiselskapet handlet således i strid med en muntlig avtale når det likevel sendte påkrav før tvangsauksjon.

Endelig har A gjort gjeldende at lensmannen i Bærum ikke har forkynt påkravet for ham i samsvar med loven. Forkynnelsen skal etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 skje på hans bopel. Bopel er det sted hvor man faktisk bor. Om forståelsen av begrepet bopel er det vist til Bratholm og Hov, Sivil rettergang, side 50. Som nevnt hadde han allerede i garantisøknaden sagt fra at han etter 1. februar 1984 bodde på Lørenskog. Dessuten måtte enhver se at hans tidligere bopel i Markalleen ikke bare var avstengt, men at stedet var ubebodd. Gresset i oppgangen til huset var ikke slått på flere måneder. Det var ingen gardiner for vinduene, og han hadde fjernet postkassen. Ved oppkjørselen var det en åpen kasse for aviser o.l. Stevnevitnet skulle derfor ha foretatt en nærmere undersøkelse på stedet. Det riktige ville ha vært å ta påkravet tilbake for å få brakt hans nåværende adresse på det rene. Det er en feil at dette ikke ble gjort, jfr. domstolsloven §176. Det må dessuten være en klar feil i namsrettens kjennelse når det der sies at forkynnelsen under enhver omstendighet er skjedd i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd, fordi han ikke hadde kjent oppholdssted her i riket. Det er vist til en dom inntatt i Rt-1980-1390 og til Rt-1977-1377. Påkrav før tvangsauksjon er det eneste varsel som en debitor kan være sikker på å få. I dette tilfelle er det heller ikke dokumentert at varsel om auksjonen er sendt. A hevder at han ikke har mottatt slike varsler. Kravene til forkynnelse av påkrav må derfor være strenge, jfr. ellers reglene om forkynnelse av konkursvarsel. Det er vist til Rt-1987-703, Rt-1986-447 og Rt-1972-1147, samt til Altens kommentar til domstolsloven §176.

Det kan etter As mening ikke legges avgjørende vekt på at hans adresse i henhold til folkeregisteret var Markalleen 70. Han var på det tidspunkt alvorlig syk etter en bilulykke og kunne ikke bo i Markalleen på grunn av støyen fra motorveien. Etter en meget lang saksbehandlingstid i Bærum var han blitt uføretrygdet. Hans lege, dr. Anders Hartmann, hadde anbefalt ham ikke å melde flytting til Lørenskog kommune for å unngå at hans trygdesak måtte behandles på nytt av et annet trygdekontor. For sikkerhets skyld hadde han over telefon gjort folkeregisteret i Bærum oppmerksom på at han midlertidig hadde flyttet til ny adresse: Snøklokkeveien 11, Finstadjordet.

A avviser garantiselskapets subsidiære anførsel om at han har utvist en slik passivitet at han selv må bære ansvaret for at han ikke ble kjent med påkravet og auksjonene. Han bestrider at han har vært passiv. Garantiselskapet hadde lovet å ta seg av saken for ham. Så snart han ble kjent med at det var avholdt auksjon, tok han skritt for å få den kjent ugyldig. Han henvendte seg straks til Kreditkassens filial på Lørenskog og søkte advokatbistand. Han var så syk på denne tid at han ikke kunne følge med i alt som foregikk. Under enhver omstendighet kan passivitet ikke reparere en ulovlig utført forkynnelse.

Det er heller ikke riktig når garantiselskapet hevder at det ville ha vært nytteløst å forkynne påkravet på hans bolig i Lørenskog. Han har bodd i Snøklokkeveien 11 sammen med sin samboer og deres barn hele tiden. Hans navn har stått på døren og på postkassen. At et rekommandert brev til denne adressen er blitt returnert til garantiselskapet 11. februar 1985, må ha skjedd ved et glipp fra postverkets side. Det kan ikke ha vært noe problem å finne frem til ham. Han har ikke gjemt seg for sine kreditorer eller søkt å unndra seg sine forpliktelser.

Det norske Garantiselskab A/S har prinsipalt gjort gjeldende at anken må bli å avvise fordi A etter det forlik han har inngått med Finn H. Bryde, ikke lenger har rettslig interesse i å få dom for at namsrettens stadfestelse av auksjonsbudet på kr. 580000 skal oppheves. Det er inngått avtale mellom A og Bryde om endelig oppgjør for eiendommen. Etter at eiendommen nå er solgt, har A fått den avtalte del av kjøpesummen utbetalt. Det er ikke tilstrekkelig for å fastslå rettslig interesse i saken at lagmannsrettens dom kan få betydning i et mulig fremtidig erstatningskrav mot garantiselskapet. Dette er en ikke aktuell økonomisk interesse som A kan ivareta ved eventuelt å gå til søksmål mot garantiselskapet.

Garantiselskapet har subsidiært hovedsakelig anført at påkravet før tvangsauksjon er forkynt på lovlig måte.

Det er riktig at A i søknaden om garantitilsagn oppga sin adresse til å være Markalleen 70 og at han fra 1. februar 1984 hadde adresse: Snøklokkeveien 11, Finstadjordet, Lørenskog. Men det var på det tidspunkt på det rene at garantien ikke gjaldt et lån som skulle brukes til refinansiering av annen bolig. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at Interfond-brokers A/S hadde brukt adressen på Lørenskog i sin korrespondanse med A.

Grunnlaget for påkravet før auksjon gjaldt ikke misligholdelse av gjeldsbrevet til Interfond-brokers A/S, men mislighold av den pantobligasjon som A hadde utstedt til garantiselskapet som sikkerhet for garantistillelsen. Det var god grunn for garantiselskapet til å gå ut fra at A faktisk bodde i Markalleen 70 som tidligere, idet selskapets brev av 6. august 1984 angående dekning av kr. 23421,15 som det hadde betalt Interfond-brokers A/S i henhold til garantien, ikke kom i retur og ble mottatt av A på denne adressen. Dessuten er det vanlig at påkrav sendes til det sted den faste eiendom ligger. I dette tilfelle hadde garantiselskapet kjennskap til at A fra 1. februar 1984 hadde oppgitt ny adresse. For å være sikker på at man sendte påkravet til forkynnelse på det sted hvor det var mest sannsynlig at A kunne påtreffes, ringte garantiselskapet til Bærum folkeregister, som oppga Markalleen 70 som As boligadresse. Man må kunne stole på de opplysninger folkeregisteret gir. A må selv bære ansvaret for at han ikke har meldt adresseforandring, fast eller midlertidig, til folkeregisteret på sitt hjemsted. Det er riktig at et rekommandert purrebrev til A, sendt til Markalleen 70, den 6. september 1984 kom i retur til garantiselskapet som uavhentet. Dette la garantiselskapet ingen vekt på fordi det er helt vanlig i misligholdssaker at debitor lar være å hente rekommandert post.

Garantiselskapet bestrider at det har hatt kjennskap til at A ønsket å selge Markalleen 70. A ga ingen opplysninger om eventuelle salgsoppdrag, heller ikke om oppdraget til Kreditkassen. Hadde han det gjort, ville garantiselskapet ha fulgt vanlig praksis, tatt kontakt med den som hadde fått salgsoppdraget og inngått avtale om dekning av kravet i forbindelse med salget. Det som skjedde, var imidlertid at A misligholdt sin betalingsforpliktelse overfor Interfond-brokers A/S, som krevet sitt tilgodehavende av garantiselskapet, som på sin side søkte dekning hos A. A hadde ikke fått noe tilsagn om at garantiselskapet skulle ordne opp i saken og at han kunne avvente nærmere beskjed. På grunn av As vanskelige helbredssituasjon fikk han 30 dagers utsettelse med betalingen, men da man ikke hørte noe fra ham, ble saken overført fra eiendomsavdelingen til inkassoavdelingen som en ren inkassosak.

Garantiselskapet kan heller ikke se at stevnevitnet har gjort noen feil i forbindelse med forkynnelsen av påkravet. Stevnevitnet møtte opp i Markalleen 70 for å forkynne påkravet for A. Der var det ingen til stede, men huset så bebodd ut. Det gjaldt et erfarent stevnevitne som brukte vanlig godt skjønn. Han kom til at A bare var midlertidig fraværende. Avgjørende for hans vurdering var at det lå post i As postkasse, også frankert post, ikke bare aviser og reklame. Det kan således ikke være riktig at A før forkynnelsen hadde fjernet postkassen.

Atter subsidiært har garantiselskapet anført at påkravet før tvangsauksjon heller ikke hadde kommet frem til A selv om det var blitt sendt til forkynnelse gjennom lensmannen i Lørenskog. Det er henvist til at et rekommandert brev fra garantiselskapet til A den 30. oktober 1985 kom i retur påstemplet adresse ukjent og at garantiselskapet var kjent med at navnet A verken sto på postkasse eller dør i Snøklokkeveien 11.

A har forholdt seg passiv fordi han ikke kunne ordne opp i sine økonomiske forpliktelser. Han visste at han hadde misligholdt omsetningsgjeldsbrevet og pantobligasjonen, men han tok ikke noe skritt for å unngå tvangsinndrivelse. Det er dessuten høyst usikkert om A kunne ha unngått tvangsauksjonen, selv om påkravet hadde kommet frem til ham. I den situasjon som forelå, var det helt utenkelig at noen ville ha ytet ham ytterligere lån.

Garantiselskapet er ikke enig i at bostedsbegrepet i reglene om verneting i tvistemålsloven nødvendigvis må falle sammen med bostedsbegrepet i domstolsloven. Reglene om forkynnelse har et annet formål enn vernetingsreglene. Det vil ofte være umulig for et stevnevitne å vite sikkert hvor vedkommende faktisk bor.

Når stevnevitnet under fremmøte finner at omstendighetene tilsier at vedkommende bor på den oppgitte adresse, skal forkynnelsen skje der. Det er vist til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1980-1390, der det legges avgjørende vekt på at reglene i domstolsloven §176 ble fulgt.

Lagmannsretten er kommet til at påstanden om avvisning ikke kan tas til følge.

Etter tvistemålsloven §54 er det et absolutt vilkår for å reise søksmål at saksøkeren har rettslig interesse i at det blir fastslått ved dom at et rettsforhold er til stede eller ikke er til stede. Etter sin ordlyd gjelder situasjonen når søksmål reises, men det må være klart at dom heller ikke kan kreves hvis den rettslige interesse faller bort før avgjørelsen i saken er truffet. I en ankesak må det kreves at den ankende part har rettslig interesse i at den påankede avgjørelse blir endret.

Ved avgjørelsen av om rettslig interesse foreligger må det has for øye at hensikten med lovbestemmelsen er å unngå de omkostninger og det bryderi som et unødvendig saksanlegg påfører den annen part. På den annen side må dette hensyn veies mot den annen parts interesse i å få gjennomført det søksmål han har anlagt.

Det tvisten for lagmannsretten gjelder, er om et påkrav før tvangsauksjon er lovlig forkynt for debitor, jfr. domstolsloven §176. Dette er et rettslig spørsmål som ikke er avklaret, og det er et spørsmål som fortsatt berører begge parter i saken for så vidt som utfallet av den kan være avgjørende for deres rettslige stilling i et senere erstatningssøksmål. Det foreligger således en uvisshet om et rettsspørsmål som det i en sak som denne må være naturlig og rimelig å få ryddet av veien. Det er lagt vekt på at det gjelder en anke over stadfestelse av et auksjonsbud og at det nå er lite rimelig å henvise den ankende part til å anlegge ny sak hvor spørsmålet om lovligheten av en forkynnelse måtte avgjøres prejudisielt. Det sees ikke å være urimelig at en tvist som denne avgjøres av domstolene selv om resultatet måtte føre til at grunnlaget for et senere søksmål svikter. Det henvises til avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1987-851 og Rt-1986-308.

Når det gjelder realiteten i saken, har A for det første angrepet namsrettens kjennelse om stadfestelse av Brydes auksjonsbud på det grunnlag at det var uaktsomt av garantiselskapet å sende påkrav før tvangsuksjon til lensmannen i Bærum, dels fordi man kjente til at hans bosted på det tidspunkt var hans adresse i Lørenskog, dels fordi selskapet var kjent med at han hadde gitt Kreditkassen oppdrag om å selge eiendommen.

Lagmannsretten kan ikke se at det var en feil av garantiselskapet å sende begjæringen om forkynnelse av påkrav før tvangsauksjon til lensmannen i Bærum. På pantebrevet hadde A oppgitt Bærum som bosted. Dessuten visste garantiselskapet at det lån på kr. 300000 som de hadde garantert for, ikke skulle brukes til å skaffe annen bolig. Hertil kom at garantiselskapet 6. august 1984 hadde sendt krav til A til adressen på Høvik om å innbetale kr. 23421,15 for å unngå rettslig inkasso. Brevet kom ikke i retur og er mottatt av A, som på det tidspunkt ikke ga selskapet beskjed om at han ikke lenger bodde på Høvik. På den annen side synes garantiselskapet feilaktig å ha gått ut fra at brev med krav om innbetaling av forfalte renter m.m. fra Interfond-brokers A/S til A var kommet i retur påstemplet adresse ukjent. Det er på det rene at A hadde mottatt kravbrevene, men at han ikke hadde reagert overfor långiveren.

Det som i dette tilfelle gjør det rimelig å kreve særlig aktsomhet når det gjelder den adresse påkravet skal sendes til, er at garantiselskapet var klar over at A i garantisøknaden hadde oppgitt ny adresse fra 1. februar 1984: Snøklokkeveien 11, Finstadjordet, Lørenskog. Selskapet var da også i tvil om hvor A bodde. For å få As boligadresse bekreftet tok derfor garantiselskapet kontakt med folkeregisteret i Bærum, som oppga As boligadresse til å være Markalleen 70, Høvik. Under disse omstendigheter kan det vanskelig rettes bebreidelse mot garantiselskapet for at påkravet ble sendt til lensmannen i Bærum til forkynnelse.

Etter lagmannsrettens mening kan det ikke legges avgjørende vekt på at A hadde vært utsatt for en trafikkulykke og fått fysiske skader og psykiske vanskeligheter. Han var etter lang saksbehandlingstid innvilget uføretrygd. Hans lege hadde anbefalt ham ikke å melde flytting til Lørenskog for å unngå forsinkelser og vanskeligheter i forbindelse med behandlingen av trygdesaken. Det må normalt være slik at den som unnlater å melde flytting til folkeregisteret - varig eller midlertidig - som hovedregel må bære risikoen for at meldinger ikke når ham. Lagmannsretten kan ikke se at de opplysninger A har gitt om sin helbredstilstand og behandlingen av søknaden om uføretrygd, har en slik tyngde eller har en slik karakter at det kan frita ham for den risiko han løp ved å unnlate å melde flytting til folkeregisteret. At A - som han hevder selv - har gitt muntlig beskjed til folkeregisteret i Bærum, har lagmannsretten ikke fått bekreftet under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten har ikke funnet det godtgjort at A har meddelt garantiselskapet at han hadde gitt Kreditkassen salgsoppdrag vedrørende eiendommen Markalleen 70, Høvik. Etter bevisføringen for lagmannsretten legges det til grunn at A oppsøkte garantiselskapet etter at han fikk kravet fra Interfond-brokers A/S og at han fikk en måneds utsettelse med betalingen. Det har formodningen mot seg at garantiselskapet muntlig skulle ha gitt A tilsagn om at det ville ordne opp med Interfond-brokers A/S og at han bare kunne avvente nærmere beskjed. Noen skriftlig bekreftelse på at en så viktig avtale var inngått, foreligger ikke. Heller ikke gjennom Kreditkassen sees garantiselskapet å ha fått informasjon om at A hadde gitt et salgsoppdrag.

Garantiselskapet har anført at om det hadde kjent til at A hadde gitt et salgsoppdrag til en eiendomsmekler eller eiendomsavdeling i en bank, ville det øyeblikkelig ha tatt kontakt for å sikre sitt tilgodehavende i forbindelse med salget for å spare omkostninger og arbeid med å tvangsinndrive fordringen. Lagmannsretten antar at det er vanlig å gå frem på en slik måte som garantiselskapet har antydet. Det ville være i alles interesse. Når garantiselskapet ikke forholdt seg slik, taler det for at det ikke var kjent med salgsoppdraget til Kreditkassen.

Det annet angrep på namsrettens kjennelse retter seg mot forkynnelsen av påkravet, foretatt av stevnevitnet i Bærum 27. september 1984. Forkynnelsen påståes å være i strid med regelen i domstolsloven §176 annet ledd. Det er et vilkår etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 at et påkrav skal være forkynt, men det kreves ikke at påkravet skal være kommet til vedkommendes kunnskap. Det avgjørende blir derfor om den forkynnelse som har funnet sted, har skjedd på lovlig måte. Det henvises for så vidt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 12. september 1980, inntatt i Rt-1980-1390.

Det er på det rene at stevnevitnet i Bærum oppsøkte Markalleen 70 på Høvik den 27. september 1984 for å forkynne påkravet. Stevnevitnet har forklart at han fant boligen stengt. Det var ingen som lukket opp da han banket på døren, og den var låst. Han har forklart at det ikke var forhold på stedet som skulle tilsi at huset var ubebodd. Det var ikke påfallende høyt gress i oppgangen til huset. Avgjørende for ham ble at det var postkasse av vanlig type ca 10 m fra huset og at det lå annen post i kassen, også frankert post, ikke bare aviser og reklame.

A har gjort den innsigelse mot forkynnelsen at den ikke har skjedd på hans bolig. Lagmannsretten kan ikke se at regelen i domstolsloven §176 er anvendt feil fordi forkynnelsen har funnet sted i Markalleen 70. Det er på det rene at Markalleen 70 var en enebolig og at A eide den. Stevnevitnet hadde ikke kjennskap til at A rent faktisk bodde et annet sted. Det må legges til grunn at huset på forkynnelsestidspunktet ikke fremsto som ubebodd. Særlig legges vekt på at stevnevitnet undersøkte As postkasse og fant annen frankert post der. A kan ikke høres med at han på det tidspunkt for lengst hadde fjernet postkassen og at det bare sto igjen en åpen aviskasse. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at A i brev av 6. november 1985 til herredsskriver Haremo skrev at postkassen "ble fjernet av undertegnede i november 1984".

Lagmannsretten finner etter dette at påkravet den 27. september 1984 er lovlig forkynt etter domstolsloven §176, idet meddelelse som loven foreskriver, er lagt i As postkasse i Markalleen 70.

Lagmannsretten behøver etter dette ikke gå inn på garantiselskapets øvrige anførsler, bl.a. at A må være bundet av namsrettens stadfestelseskjennelse på grunn av sin egen passivitet. Lagmannsretten vil likevel bemerke:

A mottok i juni 1984 purring på krav fra Interfondbrokers A/S på kr. 22875 for renter og provisjon på hans lån på kr. 300000. Det er videre på det rene at han noe senere møtte opp i garantiselskapet og drøftet saken der. Det som kom ut av møtet, har A selv gitt uttrykk for i et brev av 22. oktober 1985 til Asker og Bærum namsrett, hvorfra siteres: "I begynnelsen av august 1984 etter et påkrav på renter på gjeldsbrevlån til A og B tilsammen kr. 23421,15 - men til dette må jeg bare svare at meg bekjent eksisterer ikke noe slikt lån på A og B. Jeg ble forøvrig lovet utsettelse en tid med innbetaling av beløpet og forholdene var bedre klarlagt etter ferieavvikling, og jeg ble lovet underretning hvis uforutsette ting skulle inntreffe."

Det bemerkes at A ikke sees å ha tatt kontakt med garantiselskapet selv etter neste forfall 12. juli 1984, til tross for at han i brev av 17. januar 1984 var bedt om å betale renter og provisjon selv om han ikke hadde mottatt varsel.

As anke har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må han erstatte ankemotpartens saksomkostninger med mindre særlige forhold gjør det rimelig å frita ham for det. Lagmannsretten er kommet til at det i denne saken foreligger slike særlige forhold. Saken gjelder tvangsauksjon over As eiendom. Det må legges til grunn at A ikke har mottatt påkrav før tvangsauksjon selv om forkynnelse av påkravet er skjedd i samsvar med loven regler. Det er heller ikke dokumentert at han er varslet om auksjonene. Slik saken senere ututviklet seg, har A hatt god grunn til å be om lagmannsrettens avgjørelse i ankesaken. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 in fine.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Asker og Bærum namsretts kjennelse av 8. juli 1985 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.