LE-1987-205
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-19 |
| Publisert: | LE-1987-00205 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 19. desember 1988 i ankesak nr. 205/87 hl.nr. 323/87. |
| Parter: | Ankende part: Knut Aale-Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Hroar Holtet, Oslo). Motpart: Ole Morten Bjørge (Prosessfullmektig: Advokat Tom Bratbak, Askim). |
| Forfatter: | Fung. lagmann Trygve Lange-Nielsen, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Odd Emil Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
Knut Aale-Hansen fikk, som eier av Måsavn 8 D, Ski, ved Ski bygningsråds vedtak av 22. august 1985 byggetillatelse til oppføring av en dobbeltgarasje på 6 x 7 meter med mønehøyde på 4,4 meter, og i en avstand av 1,7 meter fra naboeiendommen Måsavn 8, som eies av Ole Morten Bjørge. Garasjens gavlvegg på 7 meter, og med høyde fra 2,2 meter til 4,4 meter vendte mot Bjørges østenforliggende eiendom. Bjørges terrasse/veranda ligger bare 3 meter fra nabogrensen.
Nærmere oppmåling av Aale-Hansens tomt, viste at avstanden fra bolighus til nabogrense i øst, ikke som forutsatt var 9 meter, men bare 7,8 meter. Dette førte til at bygningsrådet behandlet saken påny, og den 12. september fattet vedtak om at det planlagte bygg kunne plasseres 0,5 meter fra nabogrensen.
Bjørge som hele tiden hadde protestert mot garasjen, påklaget bygningsrådets vedtak til fylkesmannen i Oslo og Akershus, som ved beslutning av 17. desember 1985 ikke tok klagen til følge.
Grunnarbeidene på garasjen var på dette tidspunktet utført, og garasjen ble bygget kort etter fylkesmannens avgjørelse.
Ved stevning av 17. mars 1986 reiste Bjørge sak mot Aale-Hansen med påstand om at den oppførte garasje skulle rives, subsidiært at han ble tilkjent kr 30 000,- i erstatning.
Indre Follo herredsrett avsa 4. november 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Knut Aale-Hansen dømmes til å betale til Ole Morten Bjørge kr. 30000,- - trettitusen - kroner.
2. I saksomkostninger betaler Knut Aale-Hansen kr. 13740,- - trettentusensyvhundreogførti - kroner til Ole Morten Bjørge.
3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet fremgår for øvrig av herredsrettens dom.
Knut Aale-Hansen har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, og nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ole Morten Bjørge har tatt til gjenmæle, og dertil erklært motanke. Han har nedlagt slik påstand:
"1. I hovedanken: Herredsrettens dom stadfestes.
I motanken:
1. Knut Aale-Hansen tilpliktes under namsrettens tvang å rive den oppførte garasje innen en av retten fastsatt frist.
2. Subsidiært: Ankemotparten tilkjennes vederlag begrenset oppad til kr. 50000,-.
2. For både hovedanke og motanke: Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Aale-Hansen har påstått seg frifunnet i motankesaken.
Under ankeforhandlingen den 13. desember 1988 møtte partene med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Et vitne ble avhørt. Det ble foretatt åstedsbefaring. Det dokumenterte fremgår av rettsboken.
Den ankende part har anket over herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Han har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Herredsretten antas å ha tatt feil når den har funnet at dobbeltgarasjen for ankemotpartens eiendom innebærer en ulempe som overstiger naboloven tålegrense. Det er ikke riktig når herredsretten har funnet at garasjen om ettermiddagen vil kaste skygge over uteoppholdsstedet på sydsiden av Bjørges bolig.
Så sent på året som 2. oktober, da herredsrettens hovedforhandling ble holdt, var garasjen ikke til hinder for å slippe sollyset inn på "terrassen" på vestsiden av ankemotpartens hus. Det er for øvrig ingen terrasse, men en "smal veranda" som ikke har vært benyttet til opphold, idet den naturlige uteplass for Bjørges eiendom er på sydsiden av huset. Det er uriktig at all utsikt fra Bjørges "terrasse" og vestvendte havedør er gått tapt, utsikten var fra før sterkt begrenset av bolighuset på den ankende parts eiendom.
Herredsretten har også lagt en for streng norm til grunn når den har funnet at det var unødvendig å bygge garasjen slik den er plassert og med den aktuelle størrelse. Herredsretten har også uriktig trukket inn den omstendighet at Aale-Hansen har bygget om sin carport til hjemmekontor. Dette var han nødt til fordi han lider av angina pectoris.
I motanken gjøres det gjeldende at vilkårene for retting etter naboloven §10 ikke foreligger. Ulempen for ankemotpartens eiendom blir ikke nevneverdig mindre om garasjen trekkes sydover og inn i ankemotpartens have, slik herredsretten har forutsatt. Det bestrides også at det er adgang til å gi vederlag etter naboloven §10. Flytting av garasjen sydover vil i henhold til fremlagt takst, med korreksjon for pristigning, i dag koste ca kr 56 000,-. Det kan eventuelt kun gis erstatning for verdiforringelse, jfr. naboloven §9. Aale-Hansen kan ikke bebreides. Han har ikke kjent til naboloven bestemmelse om naboskjønn, og han har regnet med at bygningsmyndighetenes vurdering var avgjørende.
Ankemotparten gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig. Det gjøres også i det vesentlig gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.
Den ankende part hadde andre plasseringsmuligheter for sin dobbelte garasje, som i tillegg kunne ha vært gjort mindre i lengde, bredde og høyde. Det kunne også ha vært bygget to enkeltgarasjer, en på nordsiden av den ankende parts hus, og en på østsiden.
I motanken hevdes det at betingelsene for rivning er til stede.
Den ankende part må kunne kritiseres at han ikke var villig til å ta mer hensyn til naboeiendommen, og at han satte igang bygging av garasjen uten å holde naboskjønn. En flytting eller en endring av garasjen, vil ikke medføre ulemper eller tap som står i klart misforhold til fordelen ved flytting for ankemotparten.
Det hevdes for lagmannsretten at ankemotparten har krav på kompensasjon ut over økonomisk tap. Han har rett til vederlag etter naboloven §10.
Begge parter har henvist til Brækhus/Hærem: Tingsrett, og Falkanger: Jussens venner 1980 248 følgende. Den ankende part har også henvist til Mons Nygard: Ting og Rettar 187.
Lagmannsretten er i ankesaken kommet til samme resultat som herredsretten, og kan for en stor del tiltre herredsrettens bemerkninger.
Partene er enige om at retten står fritt i sin vurdering etter naboloven, dog slik at bygningsmyndighetenes standpunkt er et moment av betydning for rettens vurdering. Det er henvist til Rt-1974-122, og RG-1983-394. Retten finner situasjonen i den foreliggende sak litt spesiell. Bygningssjefen hadde fått Aale-Hansen til å trekke sin garasje så langt fra nabogrensen som mulig av hensyn til bolighuset, hvilket var 1,70 meter. Det var på dette grunnlag at dobbeltgarasjen først ble godtatt av bygningsrådet. Ved bygningsrådets nye behandling den 12. september 1985, etter at feilmålingen var oppdaget, uttalte bygningssjefen i sin innstilling at man nå ble nødt til å akseptere en avstand til nabogrensen på 0,5 meter. Etter hans forslag ble dette godtatt av bygningsrådet.
Når den planlagte garasje kom så nær eiendomsgrensen, burde bygningsrådet vurdert spørsmålet om en reduksjon av garasjens lengde, bredde og høyde. Når en slik vurdering ikke er foretatt, gir bygningsrådets og fylkesmannens avgjørelse mindre veiledning enn hva som vanligvis vil være tilfelle.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at garasjebygget representerer en verdiforringelse for naboeiendommen, og at Aale-Hansen kunne ha funnet frem til alternative løsninger som ville ivaretatt hans interesser på en tilfredsstillende måte.
Den ulempe som påføres Måsaveien 8 D er således etter rettens skjønn unødvendig. Ulempene er en følge av at den høye og 7 meter lange garasjevegg kommer så nær ankemotpartens hus med veranda. Verandaen er noe smal som oppholdssted, og det vil være sol på den om ettermiddagen det meste av sommeren. Allikevel virker garasjeveggen knugende på en måte som reduserer eiendommens verdi.
Den ankende part hadde flere alternativer for løsningen av sitt garasjeproblem. Disse ville vært såpass tilfredsstillende at det ikke var noen grunn til å belaste naboens eiendom slik som gjort.
Når Aale-Hansen fant det nødvendig å innrede carporten til hjemmekontor, og dessuten å bygge ut huset sydover med 27 m2, så burde han i utgangspunktet med den trange tomt ha vært innstilt på en mindre omfangsrik garasje enn han har bygget.
Retten kan ikke se at det hadde vært noe urimelig offer om han hadde trukket garasjen sydover, slik at en del av bærhaven måtte oppgis. Han kunne også bygget to enkle garasjer, en på nordsiden av huset og en stor, hvor han hadde plass til snefreser og lignende redskaper, på østsiden av huset. Hvis han ville ha en dobbeltgarasje øst for huset, ville det vært rimelig å begrense den til 5 x 5 meter og med en annen takvinkel. Dermed ville garasjebehovet ha vært være dekket og ulempe for naboeiendommen unngått. Redskapsbod kunne han satt opp nord for bolighuset.
Retten behøver ikke å ta standpunkt til hvorvidt garasjebygget er til urimelig skade eller ulempe for naboeiendommen. Den ankende part har fremlagt fotografier fra en rekke dobbeltgarasjer i nabolaget, og gjort gjeldende at området er gjenstand for fortetning og at den garasje som han har bygget ikke er usedvanlig.
Retten finner grunn til å si at den på grunnlag av de nevnte fotografier, er av den motsatte oppfatning. Den ulempe Aale-Hansen garasje representerer for naboeiendommen må, slik garasjen er plassert, sies å være usedvanlig i et villastrøk som det foreliggende.
Motankens påstand om rivning har budt på en viss tvil. Den ankende part har etter rettens mening opptrådt lite hensynsfullt. Han har ikke vært innstilt på å finne frem til mindre belastende løsninger enn den store garasje han først hadde bestemt seg for, særlig gjelder dette etter at han ble oppmerksom på at den planlagte garasje måtte komme så nær nabogrensen som 0,5 meter hvis den skulle oppføres uforandret. Han kunne også ha begjært naboskjønn, noe som dog ville medført ganske store omkostninger.
Den ankende parts kontakt med bygningssjefen, og hans forståelse av bygningsmyndighetenes vedtak, har på den annen side fått ham til å tro at han holdt seg innenfor naboloven grenser. Retten er under tvil kommet til at det ikke er "noko nemnande å leggja" den ankende part til last. Flytting eller rivning antas også å ville medføre så store utlegg at det klart står i misforhold til fordelene på naboeiendommen.
Rivningskravet kan etter dette ikke føre frem.
Herredsretten har, i samsvar med påstanden for herredsretten, bare tilkjent erstatning, jfr. naboloven §9. I motanken er påstanden utvidet. Det følger av granneloven §10 annet ledd annet punktum at ankemotparten har krav på vederlag når et tiltak som volder unødig ulempe blir stående. Dette fremgår også av Falkangers og Brækhus/Hærems fremstillinger, og av høyesterettsdom i Rt-1980-309, hvor forarbeidene til §10 er utførlig sitert.
Ved vurdering av vederlaget står retten i en friere stilling, i og med at det er er forutsetningen at det kan gis erstatning ut over det økonomiske tap, idet det blant annet skal tas hensyn til den fordel det er for den ankende part at han slipper å rive eller flytte garasjen.
Lagmannsretten er kommet til at motanken på dette punkt bør gis medhold. Retten setter vederlaget til kr 35 000,- som da også inkluderer erstatning for økonomisk tap.
Aale-Hansen har gjort gjeldende at byrettens saksomkostningsavgjørelse er uriktig. Så lenge rivningspåstanden ikke ble tatt til følge, har han ikke tapt saken fullstendig, jfr. tvistemålsloven §172. Retten er enig i dette, men finner allikevel at herredsrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes.
Når saksøkeren ikke fikk medhold i sitt rivningskrav, må saken sies å være dels vunnet og dels tapt, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd. Lagmannsretten finner dog at Bjørge i det vesentlige må sies å ha fått medhold. Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt den oppførte garasje kom i strid med naboloven. Unntaksregelen i §174 annet ledd, bør derfor få anvendelse.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste. Anken har ikke ført frem, og den ankende part må erstatte motparten saksomkostninger for lagmannsretten, i ankesaken i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Motankesaken er dels vunnet og dels tapt. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd. Retten finner ikke grunn til å anvende regelen i §174 annet ledd. Rivningsspørsmålet har som foran nevnt voldt tvil. Motparten har fremlagt omkostningsoppgaver som for både ankesaken og motankesaken oppgir honoraret til kr 11 800,- og utlegg i ankesaken til kr 800,-.
Retten legger oppgaven til grunn. Honoraret reduseres med kr 2 000,-, som antas å tilsvare arbeidet med motankesaken. Omkostningsbeløpet settes etter dette til kr 10 400,-.
Rettens domsslutning dekker både ankesaken og motankesaken.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Knut Aale-Hansen frifinnes for rivningskravet.
2. Knut Aale-Hansen betaler vederlag til Ole Martin Bjørge med 35.000 -trettifemtusen- kroner.
3. Herredsretten saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Knut Aale-Hansen til Ole Martin Bjørge 10.400 -titusenfirehundredekroner.
5. Oppfyllesesfristen for punkt 2 og 4, er to -2- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.