Rt-1980-309

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-02-23
Publisert:	Rt-1980-309
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 29/1980
Parter:	Oslo kommune (advokat Odd Jarl Pedersen - til prøve) mot 1. Dag Haarseth, 2. Rolf Kristian Andersen, 3. Sverre Jensen (høyesterettsadvokat Finn Leonthin).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Aasland, Skåre, Christiansen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, §7, Vassdragsloven (1940) §132, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §7, Oreigningsloven (1959) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§7, Fylkeskommuneloven (1961)5-§8, Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965) §43

Dommer Sinding-Larsen: I samsvar med Oslo formannskaps vedtak av 18. mai 1972 tok kommuneadvokaten i Oslo den 20. juni 1975 ut stevning mot 21 grunneiere i Nybrottveien, Brolandsveien, Hagaveien og Stovnerveien med krav om ekspropriasjons- og

Side:310

refusjonsskjønn i henhold til reguleringsplan stadfestet av Kommunaldepartementet 10. september 1966. For Nybrottsveiens vedkommende gjaldt ekspropriasjonen utvidelse av veien fra en bredde på 6-7 meter til 12,5 meter. Oslo skjønnsrett avsa den 29. november 1976 skjønn vedkommende 17 eiendommer. For fire eiendommer ble saken hevet.

For tre takstnummer, nr. 9 a, Nybrottveien 8, eier Dag Haarseth, nr. 10, Nybrottveien 10, eier Peder Pedersen og nr. 11, Nybrottveien 10 b, eier Sverre Jensen, ble det foruten grunnerstatning gitt erstatning for støyulemper eller trafikkulemper med henholdsvis kr 10.000, kr 15.000 og kr 20.000. For takstnr. 10 og 11 ble det dessuten gitt erstatning for flytting av en felles oljetank med kr 2.000 på hver.

Oslo kommune påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett for de tre nevnte takstnummer når det gjaldt erstatninger for støy eller trafikkulemper, og for de to sistnevnte takstnummer også når det gjaldt utgiftene til flytting av oljetanken.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 3. juli 1978 dom med slik domsslutning:

«1. Oslo skjønnsretts skjønn av 29.11.1976 i sak 12/1975 II stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til Dag Haarseth, Peder Pedersen og Sverre Evensen v/h.r.advokat Finn Leonthin 7.000 - sjutusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen

Det er en skrivefeil i domsslutningen. Sverre Evensen skal være Sverre Jensen.

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skjønnet og lagmannsrettens dom.

Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Etter ankeerklæringen gjaldt anken dommen i dens helhet. Senere er imidlertid anken frafalt for så vidt angår erstatningen for utgifter til flytting av oljetanken, slik at saken for Høyesterett utelukkende gjelder støyerstatningen.

Peder Pedersen har den 12. oktober 1978 overdratt sin eiendom til Rolf Kristian Andersen og avtalt at eventuell ekspropriasjonserstatning skal tilfalle kjøperen. Andersen har trådt inn som part i stedet for Pedersen.

Den ankende part, Oslo kommune, har i det vesentlige anført:

Det aksepteres at tålegrensen etter grannelovens §2 er overskredet, og anken gjelder utelukkende erstatningsutmålingen, som påankes på grunn av uriktig rettsanvendelse. I ankeerklæringen er det på samme måte som for lagmannsretten anført tre ankegrunner. Det ble hevdet å være en feil at det ble gitt full ulempeerstatning til tross for at det høye trafikknivå som begrunner erstatningen, bare ville gjøre seg gjeldende i en periode på ca. 8 år. Det ble videre hevdet å være en feil at det ikke ble lagt til grunn som en skjønnsforutsetning at en veiomlegging, som igjen ville redusere trafikknivået, vill være klar i

Side:311

1984. Endelig ble det hevdet å være en feil at erstatningen var utmålt etter gjenopprettingsprinsippet og ikke etter en vurdering av mulig redusert omsetningsverdi. De to førstnevnte anførsler er frafalt under ankeforhandlingen, likevel slik at det gjøres gjeldende at når det er gitt full ulempeerstatning tross ulempens midlertidighet, har dette sammenheng med at skjønnsretten uriktig har satt erstatningen til hva det vil koste å isolere bygningene mot støyen, et beløp som vil være det samme uansett ulempens varighet.

Det kan etter den ankende parts mening ikke være tvilsomt at skjønnet må forstås slik at erstatningen er fastsatt på grunnlag av omkostningene ved de bygningsmessige tiltak skjønnsretten fant rimelige for å motvirke støyulempene. Denne erstatning er tilkjent uten at det er vurdert om støyulempene medførte økonomisk tap i form av nedsatt omsetningsverdi. Når en slik gjenopprettingserstatning er gitt uten hensyn til om det foreligger et økonomisk tap, må skjønnsretten ha bygd på at den boverdi eiendommen har for ekspropriaten har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. For å finne et økonomisk uttrykk for denne subjektive boverdi har skjønnsretten valgt omkostningene ved bygningsmessige tiltak for å motvirke ulempene.

Til støtte for anførselen om at skjønnsretten har bygd på at den subjektive boverdi har et erstatningsrettslig vern uten hensyn til om det foreligger et økonomisk tap, er det vist til andre skjønn avsagt av samme skjønnsrett hvor dette, hevdes det, til dels fremgår enda tydeligere.

Lagmannsretten har forstått skjønnet slik at «verdiforringelse pga. støyulempene er satt til det det vil koste å eliminere eller avhjelpe dem». Uttrykket «verdiforringelsen» finnes imidlertid ikke i skjønnsrettens premisser for støyerstatningen, og det er også uklart hva lagmannsretten har ment med det. Det kan ikke settes likhetstegn mellom omkostningene ved gjenoppretting og nedsatt omsetningsverdi, selv om gjenopprettingsomkostningene kan være et moment ved vurderingen av en mulig reduksjon i omsetningsverdien. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om den subjektive boverdi har vern uavhengig av om fortingelsen av boverdien har gitt seg økonomiske utslag.

Den subjektive boverdi har etter den ankende parts mening ikke erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Selv om tiltak for å opprettholde boverdien medfører omkostninger, er dette ikke et økonomisk tap som følger direkte av ekspropriasjonen, men utgifter ekspropriaten har valgt å påta seg. At det på denne måte settes en pengeverdi på den subjektive boverdi, endrer ikke dens karakter.

Ordlyden i ekspropriasjonserstatningslovens §7 løser ikke spørsmålet om erstatning for ulemper som ikke medfører at eiendommens økonomiske verdi reduseres, men det er et klart ekspropriasjonsrettslig prinsipp at det bare er økonomisk tap som skal erstattes. Et slikt økonomisk tap er reduksjon i omsetningsverdien, og dette skal erstattes også om det ikke har manifestert seg ved et salg. Erstatning for et tap av bruksnytelse som ikke korresponderer med et økonomisk tap, krever særlig hjemmel.

Side:312

Av forarbeidene til granneloven fremgår klart at en nabo ikke vil ha krav på erstatning for ikke-økonomisk skade ved overskridelse av tålegrensen i §2. At naboer ikke har krav på erstatning om den subjektive boverdi blir redusert, fremgår av Rt-1973-1193 - Bodø flyplass - og Rt-1974-524 - Fornebu flyplass.

Grannelovens §10 annet ledd om «vederlag» når et tiltak i strid med lovens §2 får fortsette uten retting, gjelder bare de tilfelle som er nevnt i dette ledd, og ikke overfor tiltak med ekspropriasjonsrett som er omhandlet i tredje ledd.

Ekspropriaten står i samme stilling som en nabo når det gjelder ulempeerstatning, jfr. Rt-1967-1556.

Ekspropriasjonserstatningslovens §10 om erstatning av gjenanskaffelsesverdi kan ikke anvendes analogisk. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsens rekkevidde er grundig vurdert, og at den ikke skal rekke lenger enn det som følger av ordlyden.

Rettspraksis har, bortsett fra de tidligere nevnte avgjørelser i Oslo skjønnsrett, ikke gitt erstatning etter gjenopprettingsprinsippet.

At det undertiden kan fremstille seg som et rimelig krav at ekspropriaten får erstatning etter gjenopprettingsprinsippet, og at stat eller kommune også i en rekke tilfelle har bekostet støyvern, kan ikke være avgjørende. Etter gjeldende rett har ikke den enkelte noe rettskrav på at slike tiltak settes i verk. Det nevnes her at bestemmelsene i grannelovens §10 om retting av forhold i strid med lovens §2 etter uttrykkelig bestemmelse i §10 tredje ledd ikke gjelder for tiltak med ekspropriasjonsrett.

Det må være en oppgave for de politiske myndigheter å fordele de midler som etter en samfunnsmessig vurdering og prioritering kan anvendes til støyvern, og det vil ikke være rimelig å gi dem som rammes av ekspropriasjon et fortrinn fremfor de mange andre som er utsatt for trafikkstøy i like høy eller høyere grad. Det vises til at det nå både fra statens og Oslo kommunes side arbeides med tiltak for å redusere støyulemper langs ferdselsårene, jfr. blant annet Stortingsmelding nr. 50 (1976-77), Tiltak mot støy.

Det påpekes også at man når midlene fordeles av offentlige myndigheter til støyverntiltak, har sikkerhet for at de blir brukt til dette formål og på en hensiktsmessig måte. Denne sikkerhet har man ikke når det ytes ekspropriasjonserstatning. En ekspropriat som får ulempeerstatning, vil fritt kunne anvende midlene til annet formål. Gjeldende ekspropriasjonserstatningsregler er således ikke tilpasset tiltak for å avverge støyulemper som erstatningsgrunnlag.

Ved ny behandling av saken bør skjønnsretten etter den ankende parts mening settes med ny formann og nye skjønnsmenn.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling med ny sammensetning.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er enighet mellom partene om at en halvdel av

Side:313

saksomkostningene for lagmannsretten skal anses å falle på den del av saken som ikke omfattes av anken.

Ankemotpartene, Dag Haarseth, Rolf Kristian Andersen og Sverre Jensen, mener at skjønnet må forstås slik at det er lagt til grunn at støyulempene har ført til en forringelse av eiendommenes omsetningsverdi, og at det er denne verdiforringelse det er gitt erstatning for. Slik har også lagmannsretten forstått skjønnet. Erstatning for slik redusert verdi er i samsvar med de vanlige prinsipper for fastsettelse av ekspropriasjonserstatning, og lagmannsretten har med rette kommet til at det ikke foreligger uriktig rettsanvendelse. Subsidiært hevdes at det i et tilfelle som det foreliggende også må være adgang til å erstatte utgiftene til tiltak som er nødvendige for å avverge støyulempene, selv om disse utgifter skulle være størte enn reduksjonen i eiendommens omsetningsverdi. Det foreligger derfor ingen rettsanvendelsesfeil selv om skjønnet må forstås slik den ankende part hevder.

Når det gjelder forståelsen av skjønnet, fremhever ankemotpartene at det som er sagt om støyulempene ikke kan vurderes isolert, men må forstås ut fra de alminnelige bemerkninger som er inntatt i avsnittet om grunnerstatning. Det fremgår da at det er reduksjonen i eiendommens økonomiske verdi som skal være gjenstand for erstatning.

Når gjenopprettingstiltak er nevnt, er dette å anse som råd til ekspropriatene om hvorledes de best kan anvende erstatningene for å avbøte de ulemper de blir utsatt for. Omkostningene ved slike tiltak er for øvrig under enhver omstendighet et viktig moment ved vurderingen av reduksjonen i omsetningsverdien.

Selv om man skulle finne at det ikke er kommet klart til uttrykk i skjønnsgrunnene at det er det økonomiske tap som skal erstattes, kan dette ikke anses som en mangel ved skjønnsgrunnene. Rettspraksis viser at det ikke er nødvendig at skjønnsretten uttrykkelig presiserer slike rettssetninger som det ikke er uenighet om, jfr. Rt-1964-1124, særlig side 1127.

Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å erstatte utgifter til tiltak for å avverge støyulemper, har ankemotpartene i det vesentlige anført:

Når støyulempene overskrider tålegrensen etter grannelovens §2, og det er mulig å avhjelpe ulempene med støydempende tiltak, er utgiftene til slike tiltak et økonomisk tap som må kunne erstattes. Den som volder ulemper, bør erstatte omkostningene ved tiltak som er nødvendige for å avbøte dem. Det forutsettes da at omkostningene ved å motvirke ulempene ikke er så høye at de må anses uforsvarlige i forhold til husets verdi og det resultat som kan oppnås. Rt-1973-1193 - Bodødommen - og Rt-1974-524 - Fornebu-dommen - gjelder andre spørsmål og er ikke avgjørende i denne sammenheng. Det kan heller ikke uten videre trekkes slutninger fra det som gjelder for naboer generelt, og til ekspropriasjonssaker.

Det er ingen unntaksfri regel at den subjektive bruksverdi er uten vern i ekspropriasjonstilfelle. Bygningslovens §43 nr. 1, oreigningslovens §8 og vassdragslovens §132 nr. 4 inneholder bestemmelser

Side:314

om innløsning av resteiendommen, dersom den taper den vesentlige del av sin verdi for eieren. Ved avgjørelsen av innløsningskrav etter disse bestemmelser kan det tas hensyn til om eiendommen taper den subjektive bruksverdi. Hvis det helt skal ses bort fra denne verdi i de tilfelle hvor det ikke er grunnlag for innløsning, vil det være dårlig sammenheng i reglene.

At granneloven i §10 tredje ledd gjør unntak fra retteplikten etter første ledd for foretagender med ekspropriasjonsrett, er ikke avgjørende for retten til erstatning. Det som følger av tredje ledd, er bare at tiltak med ekspropriasjonsrett ikke skal kunne stanses. Det kan ellers være grunn til å gi regelen i §10 annet ledd om «vederlag» tilsvarende anvendelse i de tilfelle som er omhandlet i tredje ledd.

Endelig anføres at det ikke kan ses å foreligge noen lovanvendelsesfeil ved skjønnsrettens vurdering av betydningen av ulempenes midlertidighet.

Det er etter den ankende parts mening ingen grunn til at skjønnsretten ved eventuell ny behandling skal settes med ny formann og nye skjønnsmenn.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1978 stadfestes.

2. Dag Haarseth, Rolf Kristian Andersen og Sverre Jensen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Som jeg allerede har nevnt, gjelder saken for Høyesterett utelukkende lovanvendelsen vedrørende ulempeerstatningene, og på dette punkt bare forståelsen av skjønnet og spørsmålet om det kan gis ulempeerstatning på grunnlag av omkostninger til støyforebyggende tiltak uten hensyn til om ulempene har medført redusert omsetningsverdi. På dette punkt er partenes anførsler vesentlig utdypet.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Når det gjelder ulempeerstatningene, heter det i skjønnsrettens alminnelige premisser:

«Man er ut fra dette kommet til at de 3 nevnte takstnumre må ventes å bli utsatt for trafikkstøy-ulemper i en grad som overstiger hva deres eiere må anses forpliktet til å tåle og at de følgelig må ha krav på ulempeserstatning.

Eierne av takst nr. 9 A, 10 og 11 har prinsipalt påstått at kommunen på grunnlag av bygningslovens §43 skulle tilpliktes å ekspropriere eiendommene i sin helhet. Heri kan de ikke gis medhold. Betingelsen er efter denne bestemmelse at eiendommene efter ekspropriasjonen «mister en vesentlig del av sin verdi for eieren», og denne betingelse kan ikke sees å foreligge i nærværende tilfelle. Derimot mener Skjønnsretten at eierne bør tilkjennes erstatninger som kan sette dem istand til å foreta bygningsmessige tiltak som best mulig kan tjene til å dempe støyforstyrtelsen i deres boliger. Dette vil kunne skje ved utskifting av vinduer med nye vinduer med mindre støygjennomgang, ombygging av ventiler, plateisolering av yttervegger mot veien etc.

Fastsettelsen vil skje mest mulig konkret i hvert enkelt tilfelle.

Det er opplyst at den sterke støyulempe bare kan ventes å ville vedvare

Side:315

til ca. 1984, og at trafikken derefter vil synke betydelig.

Skjønnsretten finner ikke at dette betinger noen reduksjon i erstatningen. 8 år er i alle tilfelle en lang periode å skulle gjennomleve med støyulemper, og dessuten har offentlige veiarbeider særdeles ofte en tendens til å trekke meget lenger ut enn opprinnelig antatt.»

Dette kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at det er lagt til grunn at ekspropriatene, når tålegrensen er overskredet, har krav på en ulempeerstatning som setter dem i stand til å foreta bygningsmessig tiltak som kan tjene til å dempe støyforstyrrelsene, og at dette gjelder uansett om støyulempene har medført reduksjon i eiendommenes omsetningsverdi. Når det i skjønnets tidligere avsnitt om erstatning for avstått grunn nevnes verdiforringelse, refererer dette seg etter sammenhengen bare til verdiforringelse som følge av grunnavståelsen. At ulempeerstatningen er fastsatt på grunnlag av omkostningene ved støyisolerende foranstaltninger i bygningene, fremgår også av det som er bemerket om erstatningsberegningen for de enkelte eiendommer. Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at skjønnsretten har bygd på at det skal gis erstatning for utgifter til å avverge ulemper, selv om disse utgifter overstiger det direkte økonomiske tap ulempene medfører.

Hvis støyulempene ikke medfører reduksjon verken i eiendommens omsetningsverdi eller i mulighetene for økonomisk utnyttelse av den, er eieren ikke påført noe økonomisk tap direkte ved ulempene. Dette må da legges til grunn ved avgjørelsen av om eieren har krav på erstatning. Og eieren kan iallfall som utgangspunkt ikke komme i noen annen stilling selv om han har mulighet for gjennom påkostninger å avverge ulemper som ikke direkte medfører økonomisk tap for ham.

Ekspropriasjonserstatningsloven har bestemmelser om erstatning for ulemper på resteiendommen i §7. Det sies ikke her uttrykkelig at bestemmelsen bare gjelder ulemper som medfører økonomisk tap, men den generelle regel i første punktum inneholder ikke noe som tyder på at det alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipp, at bare det økonomiske tap skal erstattes, skal fravikes.

De ulemper denne sak gjelder, er ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i strøket. For slike ulemper inneholder §7 annet punktum den begrensning at de bare skal erstattes dersom ulempene overstiger det en eier må finne seg i uten erstatning etter granneloven. Henvisningen gjelder direkte bare de erstatningsvilkår som er fastsatt i granneloven, men gode grunner taler for at også utmålingsreglene bør være de samme. I praksis er det også antatt at det ikke bør være avgjørende for den erstatningsrettslige stilling om det dreier seg om en ekspropriat, som kan gjøre sin rett gjeldende ved ekspropriasjonsskjønnet, eller en annen nabo, jfr. Rt-1960-59 og Rt-1967-1556, særlig side 1563-1564.

Etter grannelovens §9 er det «det økonomiske tapet nokon lid av skade eller ulempe - - -» som er gjenstand for erstatning. At det har vært meningen å begrense erstatningen til det økonomiske tap, fremgår klart av forarbeidene til bestemmelsen. Jeg finner det her til-

Side:316

strekkelig å vise til det som er sagt om dette i Fornebu-dommen, Rt-1974-524, særlig side 537-538. Granneloven inneholder ved siden av erstatningsregelen i §9 bestemmelser i §10 om retting av forhold i strid med lovens forbudsbestemmelser. Heller ikke gjennom disse bestemmelser kan man imidlertid komme frem til noen plikt for Oslo kommune til å avhjelpe eller bekoste avhjelp av støyulemper.

Grannelovens §9 gjelder direkte bare for skader eller ulemper som «er valda», dvs. for skade som alt er oppstått. Dette har sammenheng med at naboen, etter §10 første ledd, har krav på at forhold som er i strid med lovens forbudsregler, blir rettet slik at det ikke oppstår fremtidig skade eller ulempe. Fra retteplikten er det gjort unntak i §10 annet og tredje ledd. Annet ledd gjelder når det er holdt granneskjønn etter §7, eller når fordelen ved retting står i klart misforhold til skadevirkningene, og det er lite å legge tiltakets eier til last. Vilkåret for at retting skal kunne unnlates er at «grannen får vederlag som ikkje må setjast mindre enn skaden eller ulempa». Vederlaget kan som det fremgår, settes høyere enn det økonomiske tap. Etter tredje ledd gjelder retteplikten ikke når det er gjort vedtak om eller gitt samtykke til ekspropriasjon, eller når ekspropriasjonsrett følger direkte av loven. Det er her ikke sagt noe om at det skal være et vilkår at det betales vederlag. Slik §10 er formulert, ligger det nærmest å forstå bestemmelsen slik at oppgjør etter regelen om «vederlag» ikke skal skje i de tilfelle som omhandles i tredje ledd. Spørsmålet er imidlertid noe tvilsomt. Tredje ledd var ikke med i utkastet fra Sivillovbokutvalet, men ble tilføyd av departementet, som i Ot. prp. nr. 24 (1960-61) side 40 spalte 1-2 bemerket:

«Etter utvalsframlegget ville det i slike høve vere tenkeleg at eit tiltak etter fullførd oreigning vart pålagt å stogge, etter krav frå ein granne som ikkje var gjort til part i oreigningssaka. Endå om det er lite truleg at domstolane vil ta ei slik avgjerd, men heller gjere unntak frå rettingsskyldnaden mot vederlag, held departementet det for ei lite tenleg ordning at domstolane i det heile skal måtte ta stode til om eit tiltak, som har oreigna grunn til verksemda si, skal få halda fram eller ikkje. Og det same må gjelde i dei tilfelle då det er gitt oreigningsløyve til tiltaket, men der overføringa av grunnen blir ordna på friviljug veg.»

Siktemålet med §10 tredje ledd var således å unnta spørsmålet om retting fra domstolsprøvelse. Det er ikke sagt noe om det økonomiske oppgjør mellom den ansvarlige for tiltaket og naboen verken i §10 tredje ledd eller i forarbeidene til bestemmelsen. At meningen har vært at dette spørsmålet skulle løses etter §9 kan synes å ha formodningen mot seg, siden §9 bare gjelder skader og ulemper «som er valda» og ikke fremtidig skade. Forutsetningen kan ha vært at det økonomiske oppgjør skulle følge vederlagsprinsippet i §10 annet ledd. Denne forståelse har en viss støtte i departementets konklusjon på side 40 spalte 2 i proposisjonen:

Departementet vil etter dette gjere framlegg om eit nytt tredje stykke slik: «Føresegna i første stykket gjeld ikkje når det er gjort vedtak om eller gitt

Side:317

samtykke til oreigning av grunn til tiltaket, eller når slik oreigningsrett fylgjer direkte av lova.»

På denne måten blir ordninga for tiltak med oreigningsgrunnlag om lag den same som Utvalet gjer framlegg om for tiltak med løyve etter §18, jfr. §23 siste punktum og i utvalsframlegget. Denne ordninga samsvarer og betre med det som prinsipielt gjeld for tilhøvet mellom grannelova og serlovgjevinga, jfr. framanfor 14-15.»

Paragraf 23 siste punktum, som det vises til, synes å måtte forstås slik at vederlagsregelen kommer til anvendelse. Jeg er likevel kommet til at det ikke er grunnlag for å anvende denne regel i tilfelle som går inn under §10 tredje ledd. De synspunkter vederlagsprinsippet bygger på, passer ikke så godt når det dreier seg om et ekspropriasjonsberettiget tiltak og ulemper som er direkte og normale følger av ekspropriasjonsformålet. For å vise hvilke hensyn vederlagsregelen er ment å skulle ivareta finner jeg grunn til å gjengi den begrunnelse som Sivillovbokutvalet har gitt i Rådsegn 2 på side 23:

«Etter dei synsmåtane det alt er gjort greie for, kan ymse flokar i grannehøve best løysast på den måten at den eine grannen svarer vederlag til den andre mot å få rett til noko han elles ikkje hadde lov til, jfr. serleg side 19 ovanfor.

Løysingar av dette slaget liknar i sumt på ekspropriasjon, men er samstundes privatrettslege oppgjer som ikkje kan rivast ut or den grannerettslege samanhengen.

Der lova gjev heimel til ei slik løysing, står den som i tilfelle kan løysa den andre ut med vederlag, fritt om han vil velja den utvegen eller la vera. For den andre kan det ikkje vera høve til slikt val. I staden lyt han ha visse for at vederlaget vert fastsett etter rimelege og rettferdige omsyn til båe sider. Vederlaget skal difor ikkje reknast for skadebot som er like for påført tap, men vera ei motyting for den retten som vert fråteken den eine grannen til beste for den andre.

Ut ifrå dette bør vederlagsskipnaden stetta desse krav:

1. Den retten som grannen skal gjeva frå seg mot vederlag, bør klårt vera mindre verd for honom enn for motparten.

2. Yting og motyting lyt vera vilkår for kvarandre. Den retten det gjeld, går då ikkje over før vederlaget er ytt.

3. Vederlaget må ikkje setjast lågare enn det retten er verd for den som skal gje han frå seg. Kor høgt det skal setjast, lyt elles avgjerast etter tilhøva i kvart tilfelle. Det som vert innvunne med rettsovergangen, kan partane i sume tilfelle vera like nære til å nyta godt av. Men oftast kjem andre omsyn til. Har vederlagsytaren utan skuld kome i ei knipe, bør ikkje vederlaget setjast så høgt at det som er ei ulukke for den eine grannen, vert til ufortent vinning for den andre. Den som har gått sjølvrådig eller urimelig fram, bør derimot ikkje sleppa billegare enn om alt hadde gått rettvist for seg frå fyrst av. Og det er viktig at vederlagsreglane er så at dei ikkje freistar til misbruk, jfr. regelen om dobbel skadebot i den nogjeldande grannelova §8.»

Side:318

Om forholdet til ekspropriasjonsreglene bemerker utvalet på side 24:

«I proposisjonen til ny lov om ekspropriasjon seier Justisdepartementet om det same:

«Departementet er enig med utvalget i at de ekspropriasjoner som vil kunne foretas med hjemmel i den påtenkte felleslov, ikke er av slik art at det er grunnlag for å ta med.noen bestemmelse om at ekspropriaten skal gis et tillegg ut over full erstatning. Man er videre enig i at det ikke er grunn til å søke gjennomført noen endring av spesiallovgivningens regler på dette område.» (Ot. prp. nr. 43 for 1957 8.)

Det som her er gjort gjeldande for sume ekspropriasjonstilfelle, høver ikkje på privatrettslege oppgjer i grannehøve. Føremålet med slike oppgjer er ikkje einsidig å fremja samfunnsgagnlege tiltak, men å koma fram til rettvise løysingar som båe parter kan vera tente med.»

Jeg legger videre vesentlig vekt på at naboene i praksis bare har fått erstatning for det økonomiske tap som støyulemper har påført dem, jfr. således dommen om Fornebu flyplass, Rt-1974-524. Jeg tilføyer at spørsmålet så vidt jeg kan se, ikke er reist i senere saker for Høyesterett. Jeg kan etter dette ikke se at grannelovens bestemmelser gir grunnlag for erstatning av utgifter for å avverge slike ulemper av ikke-økonomisk art som den foreliggende sak gjelder.

Som anført av ankemotpartene, gir bygningslovens §43 nr. l, eventuelt oreigningslovens §8, sammenholdt med ekspropriasjonserstatningslovens §10, gjenanskaffelses- eller gjenopprettingsprinsippet en viss anvendelse når en boligeiendom berøres av ekspropriasjon til veiformål. Forutsetningen er imidlertid at eiendommen blir ubrukelig som boligeiendom, slik at eieren kan kreve at også resteiendommen blir innløst. Jeg kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å anvende det gjenopprettingsprinsipp som ligger i ekspropriasjonserstatningslovens §10 utenfor disse tilfelle. Forarbeidene gir ikke holdepunkter for anvendelse av prinsippet utenfor de tilfelle som uttrykkelig omhandles.

Det kan utvilsomt anføres rimelighetshensyn for en utvidet anvendelse av gjenopprettingsprinsippet. Det vil ofte være en mager trøst for den huseier som rammes av støyulemper, men som likevel blir boende i huset, at eiendommens omsetningsverdi ikke er redusert. De huseiere som foretar fornuftige bygningsmessige endringer for å motvirke støyplagene, vil føle utgiftene som tap de er påført. Vekten av disse synspunkter må likevel ikke overdrives. I de tilfelle hvor ulempene er så sterke at man kommer opp mot grensen for rett til å kreve innløsing, vil vel ulempene i praksis også føre til en betydelig reduksjon i omsetningsverdien, slik at erstatning oppnås på dette grunnlag. I en rekke andre tilfelle vil omkostningene ved bygningsmessige tiltak for å motvirke støyen, være et moment av betydelig vekt ved vurderingen av om omsetningsverdien er redusert og hvor meget.

På den annen side er det vektige grunner som taler mot at domstolen gir gjenopprettingsprinsippet en utvidet anvendelse på dette

Side:319

område. Det er ikke rimelig å sette ekspropriatene i en annen stilling enn andre som rammes av trafikkstøy. Hvis man ser hen til alle som er utsatt for trafikkstøy som ligger på samme eller høyere nivå enn de eiendommer denne sak gjelder, vil støydempende tiltak koste meget store beløp. Jeg viser her til det som er uttalt i St. meld. nr. 50 (1976-77), tiltak mot støy, side 35 sp. 1 om omkostninger ved støydempende tiltak for boliger med støynivå over 60 dB (A).

Støydempende tiltak vil ofte mest effektivt kunne skje ved støyskjermer m.v., som må planlegges og oppsettes for større områder. Det vil da være uhensiktsmessig anvendelse av de forhåndenværende ressurser om de isteden ble brukt til tiltak på den enkelte bolig.

Det vil heller ikke være mulig for domstolene innenfor gjeldende bestemmelser å sørge for at eventuelle ulempeerstatninger blir brukt til støyforebyggende tiltak. Det er ingen hjemmel verken for å sette som vilkår for ekspropriasjonen at eksproprianten selv iverksetter slike tiltak, eller for å gi pålegg til ekspropriaten om hvorledes den erstatning han måtte bli tilkjent, skal anvendes.

Jeg er etter dette kommet til at skjønnet bygger på en uriktig lovforståelse og må oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder ulempeerstatningen. Jeg finner etter omstendighetene ikke at det er tilstrekkelig grunn til at skjønnsretten ved den nye behandling skal måtte settes med ny formann og nye skjønnsmenn.

Lagmannsrettens dom er endelig for så vidt angår erstatningen for flytting av oljetanken. Partene er enige om at halvdelen av de saksomkostninger lagmannsretten har idømt gjelder den del av saken hvor lagmannsrettens dom er endelig. Når det gjelder det spørsmål som er behandlet av Høyesterett, finner jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken for lagmannsretten eller Høyesterett. Det saksomkostningsbeløp lagmannsretten har tilkjent, må etter dette settes ned til kr 3.500, som tilfaller de to som var parter i tvisten om oljetanken, Peder Pedersen og Sverre Jensen.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler 0slo kommune til Peder Pedersen og Sverre Jensen til sammen 3.500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skjønnsrettens skjønn (h.r.adv. Georg Lous med skjønnsmenn):- - -

Takst nr. 9 A gnr. 102 bnr. 545, eier Dag Haarseth, Nybrottveien 8, Oslo 9.

Side:320

Det eksproprieres til Nybrottveien 148,1 m2 grunn, hvorav 18 m2 gammel veigrunn. 95,6 m2 dekkes av tinglyst veierklæring. Netto areal for erstatning 53,1 m2. Kommunen setter opp nytt gjerde som sikringsgjerde ved skrent.

Eiendommen er bebygget med en to-etasjers enebolig oppført i 1961. Huset ligger nær opp til Nybrottveien, men har fasade mot vest. Øst-siden som vender mot Nybrottveien er uten vinduer, og det er også få vinduer mot nord og syd. Tegninger av huset foreligger. Huset har garasje i underetasjen med utkjøring til Nybrottveien. Da veien blir hevet en del på dette sted, forutsettes det at utkjøringen ikke blir brattere enn den er i dag, når veien utvides.

Denne eiendom hører til de som skjønnsretten finner vil bli så sterkt genert av trafikken at det er grunnlag for erstatningskrav. Det fastsettes slik erstatning som finnes påkrevet for å gjennomføre støyisolerende foranstaltninger i bygningen, som i fornøden grad kan avhjelpe ulempene.

1. Erstatning for avstått grunn kr. 2.400,-

2. Erstatning for støyulemper " 10.000,- Tilsammen kr. 12.400,-

Takst nr. 10 gnr. 102 bnr. 650, eier Peder Pedersen, Nybrottveien 10, Oslo 9.

Det eksproprieres 72,7 m2 grunn til Nybrottveien, herav 48 m2 gammel veigrunn. Tinglyst veierklæring dekker 46,2 m2 . Netto areal for erstatning 24,7 m2.

Eiendommen er bebygget med del av en to-mannsbolig i to etasjer, oppført i 1965. Den annen del ligger på takst nr. 11.

Huset ligger nær ut til veien og har mange vinduer på denne side.

Veivesenet flytter den have-mur som vender mot veien og anpasser den trapp som fører opp fra veien. Det er opplyst at det er gravet ned en oljetank med løfteanordning på den del av eiendommen som nu kreves avstått. Tanken er felles med takst nr. 11. Kommuneadvokaten har påpekt at hvis tanken ligger på regulert område, kan det ikke kreves erstatning for flytting. Eierne har imidlertid anført at tanken er plassert innenfor gjerdelinje påvist av oppmålingsvesenet, og at de da ikke kan være forpliktet til å flytte den uten vederlag. Noen nærmere opplysninger om dette foreligger ikke, men eftersom det er en kjent sak at de forskjellige kommunale etater ofte opererer med planer og avstander som ikke alltid stemmer så vel overens, finner man å måtte bygge på eiernes fremstilling, hvorefter erstatning for flytting må bli å tilkjenne.

Også her mener man det er berettiget å fastsette slik erstatning som setter eieren istand til ved bygningsmessige tiltak å dempe ulempene ved trafikkstøyen.

Det fastsettes slik erstatning: For avstått grunn kr. 1.100,- For flytting av oljetank (1/2-part av utgiftene) " 2.000,- For støyulemper " 15.000,- I alt kr. 18.100,-

Side:321

Takst nr. 11 gnr. 102 bnr. 649, eier Sverre Jensen, Nybrottveien 10 B, Oslo 9.

Det eksproprieres 162,8 m2 grunn til Nybrottveien. Herav gammel veigrunn 100 m2. Tinglyst veierklæring dekker 106,6 m2. Netto areal for erstatning 56,2 m2.

Skjønnsforutsetningene og Skjønnsrettens bemerkninger er de samme for denne eiendom som for takst nr. 10.

For denne eiendom er det dessuten anført at ekspropriasjonen vil berøre eiendommen muligheter for oppføring av en garasje ved siden av huset, eller iallfall vil berøve eiendommen tre biloppstillingsplasser.

Til det er å si at på det regulerte areal har man ikke hatt anledning til å oppføre noe byggverk, heller ikke garasje, og hva biloppstillingsplassene angår, synes slike med noen påkostning å kunne innpasses i det gjenværende areal.

Det fastsettes slik erstatning: For avstått grunn kr. 2.600,- For flytting av oljetank med løfteanordning (1/2-part av utgiftene) " 2.000,- For trafikkulemper " 20.000,- Tildanning av skråning 1.000,- I alt kr. 25.600,- - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Håvard Byrkjeland og tilkalt dommer, sorenskriver Nils B. Hohle):- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Anken over rettsanvendelsen gjelder for det første at skjønnsretten har tilkjent erstatning for de økte støyulemper i Nybrottveien uten å legge vekt på at ulempene bare vil være av midlertidig karakter, og ikke vare ut over en 8 års periode. Dette tidsrom går lagmannsretten ut fra er regnet fra 1976 da utvidelsen av Nybrottveien var forutsatt påbegynt og inntil 1984 da forlengelsen av østre Akers vei - som antas å ville redusere trafikken i Nybrottveien - var planlagt å være ferdig. Kommunen har for lagmannsretten opplyst at denne veiforlengelse faktisk vil bli ferdig tidligere enn planlagt, og at det aktuelle tidsrom da økte støyplager kan være aktuelt, bare vil vare 6-7 år. Skjønnet er imidlertid ikke påanket på det grunnlag at det bygger på uriktige faktiske forutsetninger, og lagmannsretten finner at anken over rettsanvendelsen må avgjøres ut fra det faktiske grunnlag som ble forelagt for skjønnsretten, og som den har bygget sin avgjørelse på.

I skjønnet 12 er anført:

«Det er opplyst at den sterke støyulempe bare kan ventes å ville vedvare til ca. 1984, og at trafikken derefter vil synke betydelig.

Skjønnsretten finner ikke at dette betinger noen reduksjon i erstatningene. 8 år er i alle tilfelle en lang periode å skulle gjennomleve med støyulemper, og dessuten har offentlige veiarbeider særdeles ofte en tendens til å trekke meget lenger ut enn opprinnelig antatt.»

Side:322

Lagmannsretten forstår dette slik at skjønnsretten har vurdert støyplagens sannsynlige varighet, noe den må ha adgang til å skjønne over etter som tidsrommet ikke lar seg eksakt fastslå så lang tid på forhånd. Skjønnsretten har kommet til at det måtte forutses økt støybelastning i 8 år eller eventuelt mer, og at dette vil bety samme verdiforringelse på eiendommene som om ulempene var blitt ansett permanente. Lagmannsretten kan ikke se at skjønnsretten her har lagt uriktig rettsanvendelse til grunn og bemerker at den skjønnsmessige side ved avgjørelsen ikke kan overprøves. Det er ikke gjort gjeldende at skjønnet skulle være vilkårlig.

Det er videre anket over at måten erstatningen er fastsatt på er uriktig rettsanvendelse. I skjønnet 10 er det generelt uttalt:

«Her som i tilsvarende saker må man søke å finne frem til den tålegrense som det på angjeldende sted er naturlig å operere med, og se om denne grense kan sies å bli overskredet.

I denne forbindelse må man ta hensyn til hva det på dette sted kan ansees å være påregnelig (grannelovens §2).»

Videre heter det på 12:

«Man er ut fra dette kommet til at de 3 nevnte takstnumre må ventes å bli utsatt for trafikkstøy-ulemper i en grad som overstiger hva deres eiere må ansees forpliktet til å tåle og at de følgelig må ha krav på ulempeserstatning.»

Under takst nr. 9 A - skjønnets 16 - er det videre uttalt at eiendommen blir «så sterkt» genert av trafikken at det er grunnlag for erstatningskrav. Derimot ble det ikke gitt erstatning for anleggsulemper, som ikke ble ansett «verre enn hva man plikter å finne seg i ...» Samme synspunkt antas lagt til grunn også for de to andre takstnumre (10 og 11).

Lagmannsretten forstår disse uttalelser slik at skjønnsretten bare har tatt hensyn til støyulempene for så vidt de overstiger tålegrensen etter granneloven, og finner således ikke at rettsanvendelsen er uriktig.

Skjønnsretten har tilkjent eierne erstatninger «som kan sette dem istand til å foreta bygningsmessige tiltak som best mulig kan tjene til å dempe støyforstyrrelsene i deres boliger» (skjønnet 12). Det nevnes i den forbindelse utskiftning av vinduer, ombygging av ventiler og plateisolering av yttervegger mot veien.

Dette må forstås slik at verdiforringelsen pgs. støyulempene er satt til det det vil koste å eliminere eller avhjelpe dem. Etter de uttalelser som foran er sitert fra skjønnets generelle del må lagmannsretten legge til grunn at fastsettingen av erstatningsbeløpet er skjedd i samsvar med ekspropriasjonslovens §7. Heller ikke for så vidt finnes rettsanvendelsen derfor å være feil. - - -