LE-1987-222

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-11-11
Publisert:	LE-1987-00222
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 11. november 1987 i ankesak nr. 222/87 hl.nr. 349/87
Parter:	Ankende part: 1. Platou Investment A/S 2. Skips A/S Hans 3. A/S Primanor 4. A/S Poseidon 5. A/S Scorpio 6. A/S Selvaagbygg 7. A/S Fjellbakke 8. Per Engeset 9. Kjell Faraasen 10. Fredrik Steenbuch 11. Eivind Astrup Prosessfullmektig: H.r.advokat Chr. Haneborg Motpart: Oslo Kommune Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ragnhild Dæhlin.
Forfatter:	Lagdommer Odd Friberg, formann. Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Einar M. Olsen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §20, Selskapsloven (1985) §1-1, §1-2, §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Platou Investment A/S (heretter kalt Platou) har som investor i det Singapore-registrerte selskap, SAFE Drilling Pte, Ltd., krevd fradrag for sin andel av underskudd i dette selskap med kr. 1.520.950, ved ligningen for 1982 i Norge. Ved ordinær ligning ble fradrag nektet. Både ligningsnemnda og overligningsnemnda i Oslo opprettholdt ligningen uforandret.

Platou og en rekke andre investorer i nevnte selskap har gått til søksmål mot Oslo kommune for å få opphevet overlignigsnemndas vedtak og få fastslått rett til fradrag.

Oslo byrett avsa 28. november 1986 kjennelse og dom med slik slutning:

«1. Saksanlegg fra Jan-Erik Dyvi, A/S Viul Tresliperi, A/S Kreditt-Finans, A/S Fjellbakke og Magne Reed avvises.

2. Oslo kommune frifinnes.

3. Platou Investment A/S, Skips A/S Hans, Jan-Erik Dyvi, A/S Primanor, A/S Poseidon, A/S Scorpio, A/S Viul Tresliperi, A/S Kreditt-Finans, A/S Selvaagbygg, A/S Fjellbakke, Magne Reed, Per Engeset, Kjell Faraasen, Fredrik Steenbuch og Eivind Astrup dømmes til - en for alle og alle for en - innen 2 - to - uker fra dommen og kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Oslo kommune med kr. 33.000 - kroner - trettitretusen -.»

Når saksanlegget ble avvist for 5 av saksøkerne, skyldtes det at de ikke var skattepliktige i Oslo. For en av disse, A/S Fjellbakke, var det blitt opplyst feil adresse. Det riktige er at dette selskap lignes i Oslo. Bortsett fra feilen som skyldtes denne inkurie, er avvisningkjennelsen godtatt. Lagmannsretten legger til grunn at saksanlegget er endelig avvist fra Oslo byrett for de 4 saksøkere utenom A/S Fjellbakke og at dette selskap omfattes av dommen.

De saksøkere som ikke har fått medhold i dommen, har i rett tid anket og søkt om tillatelse til å bringe saken direkte inn for Høyesterett, men dette er blitt avslått.

Anken er deretter brakt inn for lagmannsretten. De ankende parter har lagt ned slik endelig påstand:

«1. Ligningen for 1982 oppheves for så vidt angår de ankende parters deltagelse i SAFE Drilling.

2. Det foretas ny ligning for 1982 for de ankende parter basert på at de lignes direkte som deltagere for sin deltagelse i SAFE Drilling med rett til fradrag for individuelle avskrivninger.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten».

Oslo kommune har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 28. november 1986 stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten».

Ankeforhandlingen fant sted 11. og 12. november 1987. Prosessfullmektigene møtte for sine parter. En representant fra ligningsvesenet i Oslo var til stede. Ett vitne ble avhørt. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.

Saksforholdet er gjengitt i byrettens dom. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, bortsett fra at Platou m.fl. har lagt frem en hovedavtale mellom Dyvi Offshore A/S på den ene side og de norske interessenter på den annen side. Hovedavtalen trekker opp retningslinjene for prosjektet hvor interessentene står som aksjonærer og investorer ved opprettelsen av et aksjeselskap for inngåelse og finansiering av en kontrakt om bygging og drift av en borerigg. Oslo kommune har akseptert at hovedavtalen fremlegges.

Platou m.fl. har i det vesentlige anført for lagmannsretten:

Byretten har tatt feil ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Byretten har bedømt innholdet av den rettslige konstellasjon av foretagendet uriktig og har dermed trukket gale slutninger om de faktiske forhold. Grunnlaget for rettens avgjørelse er først og fremst en vurdering av investeringsavtalen og de opplysninger som er meddelt i forbindelse med søknad om deltakelse i utenlandsk selskap m.v. Retten er feilaktig kommet til at partnerne har valgt å la et aksjeselskap med liten aksjekapital stå som formell eier og at de dermed er bundet av den form som er valgt. Retten har således godtatt at investorenes kapitalinnskudd skal anses som ansvarlig lånekapital slik som ligningsmyndighetene har lagt til grunn.

Det selskap som ble opprettet ved hovedavtalen og investeringsavtalen, er imidlertid et selskap hvor interessentene deltar med risiko og ansvar for innskuddskapitalen. Både i form og i realitet er interessentene deltakere som i et kommandittselskap eller stille selskap.

Kommandittister og stille deltakere lignes etter skatteloven §20 annet ledd hver for seg for sine innskudd og inntekter. Begrepet selskap er nå definert i selskapsloven §1-1 (1) som en økonomisk virksomhet som utøves for to eller flere deltakeres regning og risiko. Stille deltaker er deltaker i et selskap der det er avtalt at deltakeren ikke skal fremtre utad og at deltakeren bare har et begrenset ansvar for en fastsatt sum ( §1-2 (1) (d)).

Kommandittselskap er et selskap hvor minst en av deltakerne har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser og minst en annen deltaker har begrenset ansvar med en fastsatt sum for selskapets forpliktelser uten å være stille deltaker ( §1-2 (1) (e)).

I det skattespørsmål som skal avgjøres i denne sak, vil en kommandittist og en stille deltaker stå i samme stilling. I kommandittselskaper og selskaper med stille deltakere lignes selskapets formue og inntekt på deltakernes hånd i forhold til deres andel. Avskrivningsadgangen følger av at kommandittisten anses som andelseier i selskapets eiendeler. På samme måte skal forholdet med den stille deltaker. Det vises til Rt-1973-678 flg.

I foreliggende sak er SAFE Drilling hovedmannen. De ankende parter er deltakere i selskapets formue og inntekter og ansvarlige med sine andeler av de innskutte midler.

Ved vurderingen av om de norske interessenter skal anses som deltakere i selskapets formue og inntekter må man se på de økonomiske realiteter som kontrakten innebærer for disse.

Gjennom hovedavtalen med investorene ble grunnlaget lagt for et prosjekt hvor egenkapitalen utgjorde omlag 200 mill. kroner omregent i norsk valuta. Hele prosjektet kostet mellom 500 og 600 millioner kroner. Lånekapitalen ble finansiert ved fransk kreditt, d.v.s de midler som ble skaffet til veie ut over investorenes innskudd.

I hovedavtalen mellom Dyvi Offshore A/S og de norske interessenter blir interessentene kalt deltakere, og deltakerne som yter kapitalinnskudd, blir kalt investorer. De har etter punkt E i «premissene» i kontrakten samtykket i å delta i å anskaffe, eie og drive riggen på den måte som er beskrevet i avtalen. Etter punkt 3 i bestemmelsene skal dog ingen deltaker selv direkte være både aksjonær opg investor. Hensikten med denne bestemmelse var å unngå identifikasjon mellom aksjonærer og investorer. Både reelt og formelt sett ønsket partene å skille mellom deres deltakelse i aksjekapitalen og kapitalinnskuddet som var tilleggsmidler og som skulle forvaltes slik som bestemt i investeringsavtalen.

Kapitalinnskuddet består etter investeringsavtalen i et kontantinnskudd og et garantiinnskudd. Etter punkt 1.02 skal selskapet innkalle investorenes kontantinnskudd med 4 dagers varsel. Dette er en typisk bestemmelse i en avtale om kommandittselskap. I punkt 1.04 er investorenes ansvar begrenset til deres kapitalinnskudd.

Investeringens varighet er etter punkt 10.1 fastsatt til 15 år. Investor ser på forrentningen over hele dette tidsrom. Avtalen inneholder regler om utbytte av kapitalinnskuddet som tas ut årlig (punkt 2.01). Dette er beregnet utbytte. Det endelige utbytte skal etter punkt 10.03 fordeles mellom investorene i samme forhold som hver investors kapitalinnskudd har til den totale investeringskapital. Reglene må ses i sammenheng. Regelen om 5% utbytte pr. år er en fordelingsregel. Blir det overskudd ut over dette, skal det benyttes til tilbakebetaling av kontantinnskuddet. Overskuddet beregnes årlig på grunnlag av et likviditetsregnskap. Aksjeselskapet skal ta ut SGD 15.000,-, d.v.s. 15% på sin kapital før investorene får noe. Hvis likviditetsoverskuddet er utilstrekkelig til å dekke full utbetaling av utbytte, skal det ubetalte utbytte betales så snart et likviditetsoverskudd står til disposisjon. Dette viser at investorene har den første risiko, d.v.s. at de bare får avkastning på sin kapital etter at aksjeselskapet har fått sin.

Investorene er sikret deltakelse og innsyn i selskapets drift og beslutninger ved regler om investormøter, salg eller overdragelse av andel, forkjøpsrett og verdiansettelse m.v. Dette er helt forskjellig fra en vanlig långivers forhold til lånekapitalen.

Opplysningene som er lagt frem for de norske myndigheter i forbindelse med de norske investorers deltakelse i prosjektet, er fullstendige og dekkende for de reelle forhold. Forutsetningen har vært at deltakerne skal skatte i Norge for overskuddet på vanlig måte. Det har ikke vært noe forsøk på å omgå skattereglene eller tildekke de underliggende forhold.

At aksjeselskapet står som formell eier utelukker ikke at det kan foreligge et kommandittselskap eller stille selskap. Det er ikke noe i veien for at komplementærselskapet står som eier i et kommandittselskap. For det stille selskaps vedkommende er det typiske at hovedmannen fremtrer utad som eier. Når det i investeringsavtalen er fastsatt at selskapet skal handle under eget navn, er dette helt vanlig når investorene er medeiere.

Subsidiært anfører de ankende parter at de må lignes etter de reelle forhold ved bruk av gjennomskjæringsprinsippet. Vilkårene er til stede for gjennomskjæring, og likhetsprinsippet tilsier at dette følges i denne sak. Det vises til den praksis som er fulgt og departementets syn på denne, jfr. Ot.prp. nr. 30 (1983-84) 5. Departementet har ellers godtatt direkte ligning i borefartøyeiende selskap på samme grunnlag for skipseiende selskap, jfr. Innst.O.nr. 87 (1984-85) 5.

Når det gjelder skattlegging av kommandittister vises særlig til HRD i Rt-1973-679 flg. For skattlegging av stille interessenters vedkommende vises til en artikkel av Magnus Aarbakke i Skatterett 3-86 211 flg. En uttalelse av Finansdepartementet i brev av 3. juli 1987 til et advokatfirma om ligning av stille interessent, tatt inn i Utv. 1987 410-411, kan ikke aksepteres. Den er i strid med gjeldende rett. Det vises i denne forbindelse til Rt-1933-500, Rt-1955-238, Rt-1956-942 og Rt-1986-58.

Oslo kommune har i det vesentlige gjort gjeldende for lagmannsretten:

Byrettens dom er riktig så vel i resultat som i begrunnelse.

Aksjeselskapsformen er valgt, og det er man bundet av. Selskapsmassen er i Singapore, og aksjeselskapet står som eier av boreriggen. I dette tilfelle er formen realiteten, jfr. Per Sandviks artikkel i Skatterett 2-82 122-123. I korrespondansen med myndighetene er det lagt til grunn at foretagendet skal knyttes til aksjeselskapet SAFE Drilling, jfr. brev av 22. desember 1981 fra Dyvi Offshore A/S til Handelsdepartementet. Norske myndigheter har vist tilbakeholdenhet med å tillate norsk deltakelse i kommandittselskaper i utlandet, selv om komplementæren er norsk aksjeselskap, jfr. St.meld. nr. 27 (1977-78) 13, St.meld. nr. 53 (1984-85) 39 og Ot.prp. mr 14 (1984-85) 5-6. Om de norske interessenter hadde ment å opprette et kommandittselskap, burde de ha opplyst dette. Når de ikke har gjort det, må de bli bundet av at de har opptrådt som et aksjeselskap.

Av standardvilkårene for departementets tillatelse av 27. april 1981 til å delta i utenlandsk selskap fremgår det ikke at den gjaldt et kommmandittselskap. Formålet med vilkårene er å hindre at det skjer en oppsamling av kapital i utlandet. Det kan ikke av disse sluttes noe om hvorledes skatteplikten blir for deltakerne.

Investeringsavtalen er en låneavtale og hovedavtalen er en aksjonæravtale.

For å være en avtale om kommandittselskap må dette fremgå av benevnelse og de enkelte bestemmelser. Det er fremlagt et eksempel på en kommandittselskapsavtale. Denne avviker fra investeringsavtalen.

Investeringsavtalen forplikter ikke investorene som andelseiere. De bare skyter inn kapital på like vilkår med långivere som yter ansvarlig lånekapital. Bestemmelsen om 5% årlig utbytte av kapitalinnskudd er en vanlig rentebestemmelse. Den gir ikke innskyterne noen andel i overskuddet. De får ikke noe ansvar for underskuddet, men risikerer bare ikke å få renter av innskuddet. Reglene om overdragelse, forkjøpsrett og verdsettelse m.v. fratar ikke avtalen karakteren av en låneavtale. Bestemmelsen om at selskapet ikke kan pantsette, overdra, selge eller avhende eiendommen uten samtykke av investorer som representerer minst 2/3 av investeringskapitalen, er å anse som en sikkerhet for långiveren. Etter punkt 10.03 skal investorene ha sitt tilbake før aksjekapitalen tilbakebetales, men stå etter de øvrige kreditorer. Dette er såkalt ansvarlig lånekapital.

Hovedavtalen er en aksjonæravtale og gir intet holdepunkt for at investorene har forpliktet seg ut over aksjekapitalen. Investorene er ikke sameiere og deltar ikke i tap og vinning.

Samme vurdering gjelder også for stille selskap, bortsett fra at selskapsformen ikke skal nevnes utad. Investorene er ikke stille deltakere, de er ikke medeiere av boreplattformen og kan derfor heller ikke foreta avskrivninger.

Grensen mellom lån og kapitaldeltakelse har vært flytende, og det finnes overgangsformer, jfr. NOU 1980:19 1. Skatterettslig må det stilles strenge krav til dokumentasjon før det kan godkjennes at det forligger et reelt kommandittistforhold eller stille selskap, jfr. Rt-1986-58.

Såfremt investorene finnes å være kommandittister, skal de ha fradragsrett for underskudd. Annerledes stiller det seg for stille interessenter. Det vises til Finansdepartementets uttalese av 3. juli 1987.

Når det gjelder skattemyndighetenes anvendelse av gjennomskjæringsprinsippet, gir praksis ikke rett til å kreve slik lignigsbehandling. Det må være skattemyndighetenes sak å avgjøre om de vil legge til grunn nevnte prinsipp. Etter den praksis som er fulgt, er prinsippet bare blitt lagt til grunn for skip eiet av utenlandske selskaper og ikke for borerigger på slike selskapers hånd. Det vil således ikke være i strid med likhetsprinsippet om gjennomskjæring ikke skjer i foreliggende sak.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Lagmannsretten skal først ta stilling til om investorene i foreliggende sak kommer inn under skattelovens §20 annet ledd som kommandittister eller stille deltakere. Som utgangspunkt for vurderingen legger lagmannsretten til grunn de avtaler som regulerer investorenes deltakelse i prosjektet. Retten vil også se på om de disposisjoner som initiativtakeren har gjort og de opplysninger som er gitt av myndighetene, kan kaste lys over spørsmålet.

Retten forutsetter at skattelovens §20 annet ledd bygger på de alminnelige selskapsrettslige begreper for kommandittselskap og stille selskap. Disse begreper er nå definert i selskapslovens §1-1 uten at det antas at det dermed er skjedd noen endring i det rettslige syn. Loven omfatter økonomisk virksomhet som utøves for en eller flere deltakeres felles regning og risiko, og minst en av deltakerne har et ubegrenset, personlig ansvar for virksomhetens samlede forpliktelser. Kommandittisten og den stille deltaker står i samme stilling for så vidt som de bare står ansvarlig med innskutt kapital (en fastsatt sum). Forskjellen er at den stille deltakers deltakelse ikke fremtrer utad.

Kommandittisten eller den stille deltaker må således være forpliktet til å være med på å dekke andel i underskudd som hovedmannen har i virksomheten. Det kan være mange former for en slik forpliktelse, men det avgjørende må være at deltakeren reelt sett må svare med sin innskutte kapital for forpliktelser som ikke dekkes av virksomhetens overskudd. På den annen side vil slike deltakere ha rett til andel av virksomhetens overskudd.

Det antas ikke å være avgjørende om den stille deltaker formelt sett kan sies å være medeiere i selskapets formue eller ikke. Kommandittisten anses etter alminnelig oppfatning som medeier i selskapets midler. Skatterettslig og økonomisk sett vil den stille deltaker og kommandittisten stå i samme stilling for så vidt gjelder den økonomiske realitet som ligger i måten de satser kapital på.

Lagmannsretten fortolker investeringsavtalens punkt 1.04 slik at investorene er ansvarlige for selskapets gjeld eller forpliktelser innenfor rammen av sine kapitalinnskudd. Retten mener at dette går frem av både den norske oversettelse og den engelske tekst, men spesielt tydelig er orginalteksten.

De øvrige bestemmelser i investeringsavtalen støtter etter rettens mening opp under det standpunkt at investorene er deltakere i selskapets inntekter og formue. Retten ser bestemmelsen om årlig avregning av utbytte i punkt 2.01 som en rett for deltakerne til å ta ut en andel av overskuddet etterhvert som det tjenes opp. Likviditetsregnskapet viser hvorledes overskuddet beregnes. Er det dekning for det, skal det også hvert år betales tilbake en del av de innbetalte kontantinnskudd. Hvis likviditetsoverskuddet ikke er tilstrekkelig til å dekke utbyttet fullt ut, utsettes utbetalingen.

Det endelige oppgjør skjer først når selskapet avvikles etter avtalens utløp (15 år) eller ved tidligere salg av boreriggen. Av investeringsavtalens punkt 10.03 går det frem at overskuddet skal deles mellom aksjonærer og investorer i forhold til innskutt kapital. Først skal imidlertid selskapets gjeld til tredjemann dekkes, og om nødvendig skal investorenes kapitalinnskudd brukes til dette.

Investeringsavtalen inneholder ellers bestemmelser som gir investorene innflytelse over forvaltningen av selskapets midler, Selskapet kan for eksempel ikke pantsette, selge eller avhende noen av eiendommene eller foreta vesentlig endring i byggekontrakten, certepartiet eller kredittavtalen medmindre investorer som representerer minst 2/3 av investeringskapitalen har samtykket på forhånd. Investorene skal videre gis innsyn i selskapets regnskaper, og de har bestemmelsesrett etter nærmere regler i avtalen.

Hovedavtalen inneholder bestemmelser som i nevneverdig grad belyser selskapsforholdet ut over investeringsavtalen. De to avtaler danner imidlertid en naturlig sammenheng som gir forståelse av hele prosjekts struktur. Hovedavtalen har bestemmelser som søker å skille mellom innskutt aksjekapital og tilleggsmidler som kalles kapitalinnskudd. Hensikten var at aksjonærene og kapitalinnskyterne ikke skulle identifiseres i skattemessige henseende. Retten antar imidlertid at bestemmelsen har reell betydning for interessentenes interne mellomværende. De ankende parter har ellers påberopt at deltakerne etter hovedavtalen har samtykket i å delta i å eie riggen. Retten er dog ikke tilbøyelig til å tillegge denne uttrykksmåte særlig vekt, idet dette også kan sikte til deres eierinteresse som aksjonærer.

Etter en samlet vurdering av det avtalemessige grunnlag er retten kommet til at det foreligger et økonomisk samvirke i selskaps form for hele den kapital som er skutt inn av interessentene. Retten legger i denne forbindelse vekt på at investorene er ansvarlige for selskapets forpliktelser innenfor rammen av sine innskudd og har rett til sin forholdsmessige del av overskuddet. Avtalene avviker i stor grad fra vanlige låneavtaler, og retten kan ikke finne grunnlag for å anta at det foreligger et kamuflert låneforhold. Retten ser det slik at det er de økonomiske realiteter som er regulert og fremgår av avtaleverket slik dette er bygget opp.

Avtalene inneholder trekk som er vanlige for kommandittselskapsavtaler. Hvis det var meningen å inngå en kommandittselskapsavtale, finner retten at dette burde ha kommet til uttrykk ved benevnelse i avtalen. Da ville man ha skapt klarhet over avtalens rettslige karakter. Når dette ikke er gjort og det heller ikke er brukt benevnelsen kommandittselskap i korrespondanse eller på annen måte, legger retten til grunn at det ikke foreligger et kommandittselskap, men et selskap som har mange felles trekk med et slikt selskap.

Som retten har vært inne på er deltakernes rettslige stilling i et kommandittselskap og et stille selskap sammenfallende på de fleste punkter. Sett hen til den økonomiske realitet som retten leser ut av de underliggende avtaler, mener retten at det selskap som her foreligger skatterettslig sett er et stille selskap. Etter rettens mening går det frem av avtalene at de norske investorer skal delta med eierandeler i prosjektet og at deres kapitalinnskudd er med på å utgjøre selskapets egenkapital. Investorenes rettigheter og plikter er regulert i avtalene. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at opplysningene til myndighetene om de norske investorers deltakelse og rettslige forhold er kommet til uttrykk på riktig måte og gir et riktig bilde av prosjektet. Riktignok er det ikke gitt noen uttrykkelig presisering av at eierinteressene også er knyttet til investeringskapitalen, men det går frem hvor store andeler de norske investorer skal delta med. Og det er klart at dette gjelder egenkapitalen. Det antas ikke å ha vært nødvendig å opplyse annet enn det som er gjort for å få de nødvendige tillatelser til å delta i det utenlandske selskap. Når deltakerne rettslig sett opptrer som stille interessenter, er det nettopp meningen at dette ikke skal komme til uttrykk utad.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at de norske investorer må lignes som stille interessenter hver for seg for sine innskudd og inntekter i henhold til skattelovens §20 annet ledd på grunnlag av den selskapsavtale som er inngått. De opplysninger som er gitt til myndighetene og de disposisjoner som er truffet, synes å reflektere innholdet i avtalene og er i samsvar med intensjonene i disse.

Når det gjelder spørsmålet om de stille interessenter har rett til fradrag for underskuddet i selskapet ved ligningen, antar lagmannsretten at den stille interessent i mangel av særbestemmelser kommer inn under skattelovens alminnelige bestemmelser etter en nærmere fortolkning av disse. Det følger av skattelovens §15 første ledd bokstav b at et stille selskap ikke kan være egen skattyter. Et slikt selskap står ikke under «egen bestyrelse» som forutsatt i loven. Virksomheten som er blitt drevet av selskapet i foreliggende sak, er å anse som skjedd i næring. Det innebærer at den stille deltaker som har tatt del i denne virksomhet, skal beskattes etter de regler som gjelder for overskudd i virksomhet av dette slag.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn på de fradragsregler som gjelder for inntekt innvunnet i stille selskap. Utgangspunktet for tvisten er at ligningsvesenet har nektet fradragsrett for andel i selskapets underskudd. Påstanden går ut på at det skal gis fradrag for individuelle avskrivninger. Det må være nok å fastslå at underskudd i selskapet kommer til fradrag hvor enten dette skyldes avskrivninger eller annet.

Finansdepartementet har i en tidligere nevnt uttalelse av 3. juli 1987 pekt på at en stille interessent ikke er medeier i selskapets formue og at hans fortjeneste vil være skattepliktig som fordel innvunnet ved kapital, mens tap ikke vil være fradragsberettiget. Lagmannsretten mener at dette syn ikke kan anvendes i foreliggende sak hvor retten etter bevisvurderingen er kommet til at interessentene etter deres reelle økonomiske interesser har karakteren av å være medeiere i selskapet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Platou m.fl. er å anse som stille deltakere, at de skal lignes hver for seg for sine innskudd og inntekter og at de har individuell fradragsrett. Retten finner ikke grunn til å komme inn på den subsidiære anførsel om anvendelse av gjennomskjæringsprinsippet.

Etter det resultat lagmannsretten er kommer til, har de ankende parter fått medhold i sin påstand og anken er tatt til følge. Saken har ikke budt på slik tvil at retten har funnet grunn til å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. Kommunen må etter dette erstatte motpartens saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 færste ledd. Advokat Haneborg har fremlagt omsetningsoppgave som viser samlede saksomkostninger på kr. 241,963,- hvorav salær for byretten er kr. 115.000,- og for lagmannsretten kr. 95.000,-. Hensett til sakens omfang og de til dels meget kompliserte skatterettslige spørsmål saken reiser samt det betydelige antall parter finner retten å kunne godta omkostningsoppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ligningen for 1982 oppheves for så vidt angår de ankende parters deltakelse i SAFE Drilling.

2. Ved ny ligning skal det legges til grunn at de ankende parter har individuell fradragsrett som stille deltakere hver for sin andel av underskudd i SAFE Drilling.

3. Oslo kommune betaler 244.963 -tohundreogførtifiretusennihundreogsekstitre- kroner til Platou Investement A/S, Skips A/S Hans, A/S Primanor, A/S Poseidon, A/S Scorpio, A/S Selvaagbygg, A/S Fjellbakke, Per Engeset, Kjell Faraasen, Fredrik Stenbuch og Eivind Astrup, alle ved h.r.advokat Chr. Haneborg, innen 2 -to- uker etter domsavsigelsen.