LE-1987-266
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-16 |
| Publisert: | LE-1987-00266 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 16. mai 1989 i ankesak nr. 266/87 hl.nr. 420/87. |
| Parter: | Ankende part: Geir Arild Haugen (Prosessfullmektig: Advokat Petter Wulfsberg, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/statsadvokat Vidar Helgheim, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Bror Oskar Scherdin, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Ekstraordinær lagdommer Knut J. Hougen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Geir Arild Haugen, født xx.xx.1961, søkte ved brev av 10. oktober 1984 - etter å møtt til førstegangstjeneste 1. oktober s.å. - om å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han avga 10. januar 1985 forklaring for politiet. Ifølge rapporten uttalte han bl.a.:
"Hvis landet ble angrepet, vet han ikke om han ville gjøre militærtjeneste og forsvare landet, ettersom han ikke har vært utsatt for den situasjonen. På spørsmål om ingen burde forsvare landet sitt, mener han som nevnt ovenfor, at det bør stå enhver fritt.
I en situasjon som den vi hadde her i landet i 1940, vet han ikke om han kunne deltatt i væpnet motstand. Det ville vært avhengig av stedet han var på og situasjonen, om han hadde merket noe til det hele."
Søknaden ble avslått i påskriftbrev av 29. mars 1985 fra Justisdepartementet som på bakgrunn av de foran refererte uttalelser fant "at mannskapets overbevisning ikke er av et slikt absolutt innhold som loven krever for fritak". Departementet antok "at søknaden i det vesentlige skyldes et ønske om å unndra seg militærtjenesten på grunn av problemer med å tilpasse seg det militære kommandosystem".
Ved stevning av 8. august 1986 gikk staten til søksmål mot Haugen med påstand om at vilkårene for fritak ikke var til stede.
Fredrikstad byrett avsa den 27. februar 1987 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for fritak for militærtjeneste i medhold av §1 i lov av 19. mars 1965 for Geir Arild Haugen er ikke tilstede."
Byretten fant at Haugens standpunkt ikke var tilstrekkelig grunnfestet i et pasifistisk standpunkt (dommen side 6): ".....De fleste er motstandere av krig og medvirkning til å ta liv, men dette er ikke nok. Det kreves at overbevisningen går ut på at det er uriktig å gjøre militærtjeneste i enhver situasjon. Det er etter rettens syn ikke urimelig å kreve at han skal ha gjort seg opp en mening om hvor langt han vil gå i mottiltak i gitte situasjoner, når han samtidig hevder å ha slikt absolutt standpunkt som loven krever. I og med "at han ikke vet" om hans nektelse av å gjøre militærtjeneste gjelder i enhver situasjon, vil myndighetene og domstolene være ute av stand til å vurdere om han fyller loven vilkår for å bli fritatt......
Når Haugen ikke har klarlagt hvorledes han ville forholde seg i gitte situasjoner, må konsekvensen være at han ikke kan antas å ha tatt et absolutt standpunkt mot militærtjeneste av enhver art i den forstand dette uttrykk brukes i loven §1."
I byrettens referat av Haugens forklaring under hovedforhandlingen, er hans uttalelse på det kritiske punkt gjengitt slik (dommen side 2):
"Hvis landet ble angrepet, visste han ikke om han ville forsvare landet, ettersom han ikke hadde vært utsatt for situasjonen."
Av interesse i denne forbindelse er den gjennomgang av Haugens politiforklaring som ble foretatt under hovedforhandlingen (dommen side 4-5):
"Haugens prosessfullmektig hevdet under hovedforhandlingen at Haugens forklaring til politiet var ufullstendig og ikke fullt var dekkende for Haugens oppfatning i dag.
Etter en nøyaktig gjennomgåelse av forklaringen med Haugen punkt for punkt bekreftet han at opplysninger og synspunkter som fremkom i rapporten i enhver henseende var riktige og dekkende for hans oppfatning. Han mente imidlertid at han ikke burde uttalt seg om situasjonen i 1940 her i landet, fordi det var et hypotetisk spørsmål. Hans prosessfullmektig viste i den sammenheng til Ofstad-dommen, Rt-1974-674. Retten finner å kunne legge Haugens forklaring til politiet til grunn."
Geir Arild Haugen har ved advokat Petter Wulfsberg påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for fritak for militærtjeneste i medhold av §1 i lov av 19. mars 1965 for Geir Arild Haugen er til stede."
Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom av 27. februar 1987 stadfestes."
Under ankeforhandlingen har den ankende part avgitt forklaring. Det har ikke vært vitneførsel. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Om skolegang, utdannelse og arbeid har Haugen forklart at han etter å ha fullført 9-årig skole, gikk ett år på folkehøgskole ved Hurdal verk like utenfor Eidsvoll. Han gikk kjøkkenlinjen hvor han også fikk undervisning i matematikk, norsk, engelsk, historie og musikk. Deretter gikk han ett års tid uten å gjøre noe spesielt. Han tok i skoleåret 1979-80 et 10 måneders grunnkurs på Østfold Maritime skole i Fredrikstad. Etter dette fikk han hyre på ulike båter. Sommeren 1983 mønstret han av etter eget ønske. Han begynte på to-årig styrmannsskole høsten 1983. Han hadde søkt og fått lån. Da han ikke fikk stipend, sluttet han etter noen måneder. Han var deretter arbeidsledig i lengre tid, bortsett fra leilighetsjobber. I to sommersesonger - 1985 og 1986 - haddde han hyre i 4-5 måneder (Tønsberg - Strømstad). Videre har han en tid jobbet som industriarbeider. Fra høsten 1987 har han hatt 1/4 stilling som ungdomsarbeider i ungdomsklubb i regi av Oslo kommune.
Haugen var på sesjon i 1979 og har senere vært innvilget utsettelse av førstegangstjenestegjøringen. Han ble i 1981 underrettet om at han rullemessig ville bli overført til "den særlige ordning for sjømenns verneplikt". Den 1. oktober 1984 møtte han til førstegangstjeneste på leiren KNM Harald Hårfagre.
Haugen har under ankeforhandlingen på enkelte punkter utdypet det han tidligere har forklart om sitt forhold til militærtjenesten. I tiden før han møtte til førstegangstjeneste i oktober 1984, hadde han ingen klar tanke for eller mot militærtjenesten. Det var først etter at han hadde påbegynt tjenesten og selv opplevd hva denne innebar, at han gjorde seg nærmere tanker om forholdet og da i første omgang slik at han kom i tvil om dette var meningsfyllt. Problemstillingen ble aktualisert særlig etter at våpeninstruksjonen var kommet i gang. Han reagerte mot på denne måte å bli påtvunget å lære hvordan han skulle drepe andre mennesker. Tidligere hadde han ikke hatt noe forhold til våpen i det hele tatt. - Opplevelsene under tjenesteoppholdet ga Haugen en negativ innstilling også til andre sider av militærtjenesten. Han var lite begeistret for den måten overordnede opptrådte på i forsvaret sammenliknet med det han var vant til fra andre arbeidsplasser som handelsflåten. Andre steder har man dessuten oftest bare en overordnet som man får ordre fra, mens man i forsvaret mottar ordrer fra flere hold og således har flere overordnede å forholde seg til. I forsvaret får man ikke ha sine egne meninger slik tilfellet er på andre arbeidsplasser. Han opplevde noe i retning av kadaverdisiplin som han ikke likte. - Når Haugen er imot våpenopplæring i det militære er det også fordi dette etter hans oppfatning øker muligheten for krig. Innlater man seg først på våpenbruk vil det, slik han ser det, erfaringsvis lett ende galt.
Haugen har ellers under ankeforhandlingen fastholdt tidligere uttalelser om at han ikke vet hva han ville ha gjort dersom han hadde levd i 1940 og opplevd det tyske angrep dengang. Dersom landet skulle bli angrepet, er hans endelige standpunkt idag at han ikke ville delta i et militært forsvar med våpenbruk. Derimot kan han tenke seg å delta i passiv motstand mot en angriper eller okkupant. Han har imidlertid ikke gjort seg nærmere tanker om hvilke former for passiv motstand som i tilfelle ville være aktuelle og heller ikke om hva det mer konkret kunne bli tale om av medvirkning fra hans side.
Den ankende part, Geir Arild Haugen, gjør gjeldende at hans overbevisning - slik den fremgår av hans forklaring under ankeforhandlingen - oppfyller vilkårene for fritak for militærtjeneste etter loven av 1965. At innholdet i overbevisningen fyller lovens krav, er helt klart. Om overbevisningen er av den styrke (alvor, dybde) som kreves kan være noe usikrere, men også her må svaret bli bekreftende.
Det er ikke til hinder for fritak at Haugen ikke har gjennomtenkt alle problemstillinger som han er blitt forelagt. Byretten har stillet for strenge krav når det gjelder plikt til å svare på hypotetiske spørsmål. Noen ubegrenset plikt i denne retning foreligger ikke, jfr. Rt-1974-674 (Ofstad). Det hevdes således at gjeldende rett ikke pålegger Haugen å svare på hypotetiske spørsmål, hvis hans innstilling for øvrig kommer klart til uttrykk. Særlig anføres at han ikke kan være forpliktet til å svare på spørsmål om hva han ville gjort stillet overfor det tyske angrep i 1940.
Vi står overfor en overbevisning som har vært under utvikling over tid frem til idag, jfr. til sammenlikning Rt-1973-1044 (Berge). Det er situasjonen pr. idag som er avgjørende. Selv om lagmannsretten skulle være enig med byretten i at Haugens overbevisning den gang ikke fylte loven krav, må han likevel fritas dersom lagmannsretten finner at hans overbevis ning idag - slik den fremtrer etter hans forklaring under ankeforhandlingen - oppfyller vilkårene for fritak.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige henholdt seg til byrettens begrunnelse for at Haugen ikke kan fritas for militærtjeneste etter loven av 1965. Det bestrides at byretten har stilt for strenge krav til overbevisningens innhold og styrke. Heller ikke idag har Haugen en overbevisning som fyller loven krav med hensyn til fasthet og styrke.
Lagmannsretten skal bemerke:
Byrettens dom er etter lagmannsrettens oppfatning utvilsomt riktig ut fra de opplysninger om Haugens overbevisning som den gang forelå - det vil i hovedsak si hans forklaring under hovedforhandlingen og hans tidligere politiforklaring.
Under ankeforhandlingen har Haugen forklart seg stort sett i samsvar med sine tidligere forklaringer. Det gjelder likevel ikke spørsmålet om hans reaksjon i tilfelle Norge idag ble utsatt for et militært angrep. Først uttalte han seg riktignok i samsvar med sine tidligere forklaringer om at han ikke visste hvordan han ville forholde seg i dette tilfelle. Men han justerte senere sin forklaring derhen at han i en slik situasjon ville nekte å bruke våpen. For lagmannsretten blir spørsmålet om hvilken vekt man skal legge på hans endrede forklaring på dette punkt.
Utgangspunktet er at det er Haugens nåværende overbevisning som skal legges til grunn av lagmannsretten. Har Haugen i tiden fram til ankeforhandlingen nådd fram til en overbevisning som fyller lovens krav, skal han fritas for militærtjeneste. Innholdsmessig fyller hans standpunkt - slik det er kommet til uttrykk i den justerte forklaring under ankeforhandlingen - langt på veg lovens krav. Spørsmålet blir om overbevisningen har den styrke, det alvor og/eller den dybde som kreves og om standpunktet idag i det hele er tilstrekkelig grunnfestet.
Haugen har ikke redegjort nærmere for den utvikling som i tilfelle - etter hans justerte forklaring - forutsetningsvis skulle ha funnet sted i hans overbevisning i tiden fra hovedforhandlingen for byretten i januar 1987 og fram til ankeforhandlingen i februar 1989, når det gjelder det sentrale spørsmål om hvordan han ville stille seg dersom landet ble utsatt for et militært angrep idag. Såvidt lagmannsretten har forstått har han ikke tenkt nevneverdig over dette eller andre spørsmål i forbindelse med saken i det nevnte tidsrom.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at saken ikke står i noen vesentlig annen stilling enn for byretten. Haugen er riktignok i mellomtiden kommet fram til et slags standpunkt - eller i alle fall blitt i stand til verbalt å formulere et standpunkt - om hvorledes han vil forholde seg dersom landet blir utsatt for et militært angrep. Dette standpunkt synes imidlertid å være så løst og lite grunnfestet at det vanskelig vil kunne tillegges avgjørende vekt.
Det er neppe grunn til å tvile på at Haugen mener det alvorlig når han ikke finner å kunne gjøre militærtjeneste. Tvilen knytter seg til om dette standpunkt bygger på en grunnfestet pasifistisk overbevisning. Dette har det ikke lykkes å sannsynliggjøre på en noenlunde troverdig måte. Haugens motforestillinger mot å ta liv og delta i krig synes ikke i nevneverdig grad å skille seg ut fra det som er normalt også hos vernepliktige som finner å kunne gjøre militærtjeneste. Når Haugen ikke finner å kunne gjøre militærtjeneste synes det først og fremst å være av andre grunner - andre negative trekk ved militærtjenesten - enn de som er relevante når det gjelder fritak etter loven av 1965.
Det er i denne forbindelse grunn til å understreke at det i og for seg ikke diskvalifiserer fra fritak for militærtjeneste at også slike andre - ikke relevante - motforestillinger mot militærtjeneste gjør seg gjeldende med styrke i det enkelte tilfelle. En grunnfestet pasifistisk overbevisning vil således kunne tjene som et selvstendig og avgjørende grunnlag for fritak, selv om den vernepliktiges standpunkt til militærtjenesten også har vært sterkt motivert av andre - ikke relevante - grunner. Når lagmannsretten ikke finner å kunne frita Haugen for militærtjeneste ut fra betraktningene foran, er det fordi den overbevisning av pasifistisk innhold - som Haugen idag verbalt bekjenner seg til - ikke ansees å være tilstrekkelig grunnfestet. De pasifistiske aspekter ved militærnektingen virker lite gjennomtenkt. Haugens motforestilliner på dette grunnlag synes å ha gjort seg gjeldende med en relativt beskjeden styrke sammenliknet med de øvrige motforestillinger mot militærtjenesten. Han har i det hele vanskelig for å holde de ulike motforestillinger fra hverandre. Pasifistiske og andre - irrelevante - forestillinger blir sammenblandet og innfiltret i hverandre.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.