Rt-1973-1044

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-09-28
Publisert:	Rt-1973-1044
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 151/1973.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug).
Forfatter:	Blom, Dick Henriksen, Bølviken, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Blom: Justisdepartementet avslo i brev av 16. februar 1972 en søknad om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner fra Anders Berge. Berge krevde saken innbrakt for retten, og Trondheim byrett avsa 15. juni 1972 dom med slik domsslutning:

«Betingelsene for fritaking av Anders Berge for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er ikke til stede.»

Berge påanket saken til lagmannsretten, og Frostating lagmannsrett, satt med 4 domsmenn, avsa 25. oktober 1972 dom med slik domsslutning:

«Trondheim byretts dom av 15. juni 1972 stadfestes.»

Dommen var avsagt under dissens, idet én av lagdommerne og to av domsmennene fant at Berge måtte fritas for militærtjeneste.

Lagmannsrettens dom er av Berge påanket til Høyesterett. Berge hevder at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, når den er kommet til at vilkårene for fritaking ikke forelå. Det er Berges overbevisning slik den foreligger i dag som er prøvelsesgrunnlaget. Det forhold at Berge bygger på flere grunner for å motsette seg militærtjeneste, hvorav noen etter rettspraksis ikke er gyldige fritakingsgrunner, kan ikke komme ham til skade. Man må søke å finne frem til den begrunnelse som er den dominerende, og i dette tilfellet er det Berges pasifistiske grunninnstilling som ikke rokkes ved at han

Side:1045

har tatt visse reservasjoner når det gjelder bruk av våpen i ekstreme og hypotetiske situasjoner.

Han har nedlagt slik påstand:

«Betingelse for fritaking av Anders Berge for militærtjeneste etter lov nr. 3 av 19.3.1965 §1 er tilstede.»

Regjeringsadvokaten har på vegne av Justisdepartementet imøtegått anken. Han henholder seg til den begrunnelse byretten og lagmannsrettens flertall har gitt, men under henvisning til at retten selv våker over sakens rette opplysning og forståelse, har han reist tvil om det i det hele tatt foreligger en overbevisning av den dybde og styrke som loven forutsetter for at det skal kunne gis fritakelse for militærtjeneste. Han har i denne forbindelse særlig henvist til at Berges begrunnelse for å motsette seg militærtjeneste har vært under konstant forandring like fra hans første søknad og frem til i dag. Det er den opprinnelige begrunnelse - uviljen mot å gjøre militærtjeneste fordi Norge er medlem av NATO - som i virkeligheten er det dominerende trekk, men endog de begrunnelser Berge i dag gir, er ikke hver for seg eller samlet tilstrekkelig fritakelsesgrunnlag. Regjeringsadvokaten har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Berge har utarbeidet en skriftlig redegjørelse i saken og er ved bevisopptak til bruk for Høyesterett avhørt på grunnlag av denne redegjørelsen.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Etter loven av 19. mars 1965 nr. 3 §1, vil avgjørelsen bero på om det er «grunn til å gå ut fra» at Berge «ikke km gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning». Slik loven er tolket gjennom senere års rettspraksis, er det på det rene at det i prinsippet ikke er avgjørende om den overbevisning det er tale om, springer ut av religiøse, moralske eller politiske vurderinger. Men skal fritakelse gis, må det foreligge en alvorlig overbevisning, og denne overbevisning må være rettet mot det å gjøre militærtjeneste under alle forhold.

Når jeg da først tar for meg arten av den overbevisning Berge har påberopt, må det være helt utvilsomt at det opprinnelige grunnlag han henviste til, ikke kunne føre frem. Jeg nevner ber bare at i hans to søknader av 2. mai 1969 og 9. juni 1971 er det Norges medlemsskap i NATO og bare dette som angis som grunn til ikke å ville tjenestegjøre i det norske militærvesen. I sin politiforklaring av 18. august 1971 gir han uttrykk for det samme og sier dessuten at han er villig til å gjøre tjeneste i et «rent» norsk forsvar og som soldat ta liv om nødvendig i en eventuell forsvarskrig. Etter sikker rettspraksis kan en slik overbevisning ikke lede til fritakelse.

Da saken ble behandlet i byretten sommeren 1972, hadde han modifisert sin begrunnelse noe. Han forklarte blant annet at han ikke er egentlig pasifist, men han har sterke motforestillinger mot å ta liv og kan bare tenke seg å bruke våpenmakt og ta liv

Side:1046

som en siste utveg. Han påberopte seg videre at han hadde fått en avgjort innstilling mot bruk av atomvåpen, og at han så lenge vårt forsvar er basert på bruk av atomvåpen, ville anse det bedre med okkupasjon enn med motstand. Heller ikke denne begrunnelse kunne føre frem. Etter byrettens fremstilling var hans motforestilling mot å ta liv betinget. Når det gjelder hans innstilling overfor atomvåpen, fremgår det av Hokstaddommen ( Rt-1969-1285) at en absolutt og reservasjonsløs motstand mot militærtjeneste, bygget på truselen om masseutslettelse ved atomvåpen o.l. i og for seg kan godtas som fritakelsesgrunn, men Berges begrunnelse, slik den er gjengitt i byrettens dom, fyller ikke disse krav og er dessuten av ham selv betegnet som et «biargument» i forhold til «NATO-motiveringen».

Da saken ble behandlet i lagmannsretten i oktober 1972, gav Berge imidlertid uttrykk for at hans motstand mot anvendelsen av atomvåpen og hans innstilling til fredsbevegelsen var like viktige grunner som NATO-argumentet, og hans generelt pasifistiske innstilling er særlig fremhevet. Han var, sies det i lagmannsrettens dom «etterhvert blitt stadig sterkere opptatt av den tanke at han ikke vil kunne være med på å ta liv». Men lagmannsrettens flertall fant det bevist at han kunne tenke seg å gjøre militærtjeneste hvis Norge ble gjenstand for et angrep så sant angrepet var uprovosert.

For Høyesterett ligger imidlertid saken annerledes an. I sin skriftlige redegjørelse forut for bevisopptaket skriver Berge at det er umulig for ham å stå under militær kommando, fordi dette innebærer aksept av å ta liv på ordre fra andre. Og han konkluderer slik: «Det er frykt for å bli tvunget til å ta liv til tross for at jeg mener det er moralsk uforsvarlig som gjør at jeg ikke kan stille meg under militær kommando.» Han kan fortsatt tenke seg situasjoner hvor det er riktig å gjøre motstand med våpen, men dette gjelder som ytterligere fremhevet under bevisopptaket, ikke en omfattende organisert militær motstand. Han kan i det hele tatt ikke akseptere militær kommando. Jeg kan ikke se det annerledes enn at hans standpunkt slik det nå foreligger, vitner om en pasifistisk grunninnstilling, slik tilfellet var i Såheimsaken. ( Rt-1971-769.) Denne grunninnstilling er riktignok forbundet med reservasjoner i og med at han i visse situasjoner kan tenke seg å delta i en forsvarskamp, men det gjelder da et spontant, uorganisert våpenbruk i tilfelle av et isolert angrep på Norge i hensikt å underkue folket. I Dahlsaken ( Rt-1973-170) ble fritakelse nektet fordi det ble funnet karakteristisk for Dahls innstilling at han på grunnlag av sin personlige vurdering av forholdene var villig til å delta i væpnet kamp for å oppnå sosiale mål som han godkjente. Jeg finner etter det jeg har gjengitt at det samme ikke kan sies om Berge. Hans pasifistiske grunninnstilling synes derimot mer å kunne sammenliknes med det som var tilfellet i Såheimsaken, og de reservasjoner Berge har tatt, synes ikke mer vidtgående enn det Høyesteretts flertall i Såheimsaken fant å kunne akseptere.

Side:1047

Slik saken foreligger opplyst for Høyesterett gjennom Berges skriftlige redegjørelse og hans forklaring under bevisopptaket, antar jeg da under noen tvil at Berges overbevisning er av en slik art at det foreligger grunnlag for fritakelse.

Nå er det i og for seg på det rene at det er den vernepliktiges innstilling ved pådømmelsestiden som er avgjørende for utfallet, ikke hva han tidligere har ment. Men regjeringsadvokaten har henvist til den stadige utvidelse av eller glidning i Berges vegringsgrunnlag og hevder at man her ikke har å gjøre med en så alvorlig og rotfestet overbevisning som er nødvendig dersom den skal føre frem. Også på dette punkt har jeg vært i noen tvil. Det er i og for seg all grunn til å være på vakt overfor vernepliktige hvis argumentasjon for militærnektelse veksler og utdypes med deres økende innsikt i hva som godtas og hva som ikke godtas av domstolene. Og at Berges vegringsgrunnlag har vært i påfallende sterk bevegelse gjennom sakens gang, er ganske på det rene.

Her må jeg imidlertid ta i betraktning at Berge da han søkte om fritakelse, var en voksen mann som for lengst var ferdig med sin førstegangstjeneste. Denne hadde vart i 19 måneder, og ved avslutningen var han vernepliktig sersjant. Søknaden fremkom uten at innkalling til repetisjonsøvelse var umiddelbart aktuelt, og i det hele synes Berge ikke å ha vært i en stilling hvor byrdene ved en fortsatt militærtjeneste kan ha fortonet seg som store. Dette gir en indikasjon om at hans vegring var alvorlig og idealistisk fundert. Dertil kommer at myndighetene til og med lagmannsrettens behandling av saken har godtatt at vi i Berges tilfelle står overfor en overbevisning av slik styrke og fasthet at den tilfredsstiller lovens krav, og at både byretten og lagmannsretten som selv har mottatt forklaringer av Berge, er kommet til samme resultat. Regjeringsadvokaten har for sin del ikke villet bestride at Berges vekslende forklaringer alle har vært avgitt i subjektiv god tro og ut fra et sterkt personlig engasjement. Når det ligger slik an, kan jeg ikke finne at den omstendighet at nektelsesgrunnlaget i dag er et annet enn det opprinnelige, gjør det forsvarlig å konstatere at hans overbevisning ikke er tilstrekkelig fast og sterk.

Jeg stemmer for denne dom:

Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita Anders Berge for militærtjeneste er til stede.

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Johan Kr. Borten med domsmenn):

Politimesteren i Trondheim har på statens vegne reist sak ved stevning av 10. april 1972 mot sivilingeniør Anders Berge, født xx.xx.1938,

Side:1048

i henhold til §5 i lov nr. 3 av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. - - -

Vernepliktig nr. 52.42616/58 Anders Berge er fra 9.7.1959 sersjant. Han har avtjent militærtjeneste i tiden: 16.7.1958-8.2.1960. I brev av 2. mai 1969 til forsyningsregiment nr. 5 bar han søkt om å bli fritatt for videre militær tjeneste. Han har opprettholdt denne søknad i brev av 22.3.1971, og i brev av 9.6.1971. I brevet av 9.6.1971, som han har fastholdt som en del av sin forklaring for retten i dag, anfører han følgende begrunnelse for sin søknad om fritaking for videre militær tjeneste:

«Størsteparten av verdens befolkning lever i fattigdom og nød. Dette er ingen naturkatastrofe, men er resultatet av århundrelang utbytting. Denne utbyttingen fortsetter også i vår tid, og er årsaken til den voksende kløft mellom den fattige og rike verden Utbyttingen har mange former, men hviler i siste instans på direkte maktbruk. Frankrikes krig i Indo-China og Algerie, Portugals kolonikrig i Angola, og U.S.A.s krigføring i Vietnam er konkrete eksempler på dette. Gjennom NATO er Norge alliert med stater som er ansvarlig for utbyttingspolitikken, og gjennom NATO gir Norge sin støtte til denne politikken.

Det er min alvorlige overbevisning at vi ikke kan fortsette en slik politikk. Hvis ikke kløften mellom rike og fattige land skal fortsette å vokse, kreves det en total omlegging. I stedet for å utbytte, må vi solidarisere oss med de fattige. Vi må bekjempe den politikk stormaktene i NATO fører, og støtte de fattige land i deres kamp for frihet og selvstendighet.

Å gjøre tjeneste i det norske militærvesen vil si å gi aktiv støtte til NATO. Dette kan jeg ikke, og søker om å bli fritatt for videre militærtjeneste.»

I en forklaring for politiet 18.8.1971 har saksøkte anført at han er villig til å gjøre tjeneste i et «rent» norsk forsvar, og som soldat er han villig til å ta liv om nødvendig i en eventuell forsvarskrig av landet. Han er ikke medlem av noe politiske parti, organisasjon eller forening med pasifistisk syn. Han nekter å delta i landets forsvar så lenge Norge er tilsluttet NATO. Norges medlemskap i NATO er hovedgrunnen til søkerens militærnekting. Disse uttalelser i politiforklaringen har han i retten modifisert, og dette vil bli redegjort for senere i dommen.

Justisdepartementet avslo 16. februar 1972 søknaden. Avgjørelsen ble forkynt for Berge den 25.2.1972. Han fastholdt at han ikke var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt.

Under hovedforhandlingen har Berge fastholdt det han har uttalt i sin søknad av 9.6.1971. Han har forklart i retten at hans hoved-argument for nektelse av militærtjeneste er Norges medlemsskap i NATO, idet han dermed anser Norge som medlem av en imperialistisk maktblokk, som utbytter de fattige land, som saksøkte ønsker å solidarisere seg med. Hvis Norge sto i omtrent samme situasjon som et u-land i dag, og hvis det ble angrepet av en makt som ville okkupere og underkue oss, ville han anse det viktig å gjøre motstand, og hvis det ikke var andre muligheter, også motstand ved våpen. Han ville ikke stille opp i det militære selv om Norge var uten tilknytning til NATO, uten i en akutt tilstand. Han mener ikke at han er egentlig pasifist, men han har sterke motforestillinger mot å ta liv, og kan bare tenke seg å bruke våpenmakt og ta liv som en siste utveg.

Side:1049

Som et bi-argument for ikke å gjøre militærtjeneste i Norge for tiden, anfører han at han har fått en avgjort innstilling mot bruk av atomvåpen, og at han så lenge vårt forsvar er basert på bruk av atomvåpen, vil anse det bedre med okkupasjon enn med motstand. - - -

Retten skal bemerke: Det er ikke grunn til å tvile på at saksøkte Berge's motstand mot å gjøre militærtjeneste bunner i en alvorlig overbevisning. Dette er heller ikke bestridt av saksøkeren.

Retten finner imidlertid at saksøktes nektelse av å gjøre militærtjeneste ligger på det politiske og militær-politiske plan.

Retten finner etter en samlet vurdering av saksøktes anførsler at hans overbevisning ikke er av den art at den kan danne grunnlag for fritak etter militærnekterlovens §1 etter den forståelse av loven som er kommet til uttrykk i Høyesterettsdommer i Rt-1969-1285, og Rt-1968-843. Retten finner at saksøkte ikke har en klar pasifistisk innstilling gående ut på at han ikke kan bruke våpen i forbindelse med militærtjeneste av noen art. Saksøkte har selv ikke villet betegne seg som pasifist, og han er ikke motstander av våpen eller militærtjeneste i alle situasjoner. Han er klar motstander av NATO og Norges tilknytning til denne alliansen, og vil ikke støtte den imperialistiske maktpolitikk overfor, og utnyttelse av u-landene, som han mener NATO representerer. Hans standpunkt til militærtjeneste er imidlertid at han vil delta i militærtjeneste forutsatt at Norge ikke er medlem av NATO eller noen annen blokk, og befinner seg i en forsvarsposisjon, som han kan godkjenne. Det avgjørende for saksøktes standpunkt når det gjelder militærtjeneste er Norges forhold til NATO. Som et bi-argument har han under hovedforhandlingen anført sin uvilje mot bruk av atomvåpen, men retten finner ikke at dette moment har vært avgjørende for hans standpunkt til militærtjeneste. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart, Odd Nørstebø og kst. lagdommer, justitiarius J. M. Jacobsen med fire domsmenn): - - -

I byrettens dom er hans forklaring under hovedforhandlingen gjengitt således: (se byrettens dom) - - -

I sin forklaring under ankeforhandlingen har han opplyst at denne gjengivelse i hovedsaken gir et riktig uttrykk for det han forklarte i byretten, men han mener at byretten har lagt altfor stor vekt på NATO og har sett bort fra hans andre grunner, således hans motstand mot anvendelsen av atomvåpen og hans innstilling til fredsbevegelsen som er like viktige grunner for hans nektelse.

Han har videre forklart at han på den tid han utførte militærtjeneste i årene 1958-60 ikke fant dette uriktig og ikke hadde noen motforestillinger mot slik tjeneste. Det var først etter at han i 1961 var kommet inn i aktivt politisk miljø og organisasjon «En verdens ungdom» at han begynte å reflektere over det umoralske i å tjenestegjøre i en militærmakt som var tilsluttet NATO, som omfattet rike land som undertrykket og utbyttet fattige land. Vietnam-krigen var således et eksempel - rike land som gikk til krig for å forsvare sine interesser i et fattig land.

Om sitt forhold til fredsbevegelsen har Berge forklart at han har vært med i den siden 1968, og at han har vært leder av fredskontoret i

Side:1050

Trondheim i et år. Han er etterhvert blitt stadig sterkere opptatt av den tanke at han ikke vil kunne være med på å ta liv. Han har opplyst at han ved behandlingen av saken i byretten ble spurt om han var pasifist og at han svarte nei på det spørsmålet. Senere har han imidlertid lest Høyesteretts dom i Såheimsaken, Rt-1971-769, og han er nu tilbøyelig til å si at han, etter den oppfatning av hva som ligger i begrepet pasifist som denne dommen bygger på, er pasifist. Oppfatningen i denne dommen stemmer godt med hans eget syn. Om sitt syn på forskjellige av spørsmålene i forbindelse hermed bar han bl.a. forklart:

Selv om Norge nå ikke var medlem av NATO ville han ikke kunne gjøre militærtjeneste. Dette standpunkt kan han tenke seg å fravike bare dersom vårt land blir utsatt for et angrep fra et fremmed land som vil underkue oss. Det vil ikke være avgjørende hvilken makt som angriper oss. Også når det gjelder deltakelse i militærtjeneste ved angrep tar han sterke forbehold. Angrepet må være uprovosert og det spørsmålet må han selv ta stilling til. Og han vil ikke under noen omstendighet kunne delta i en krig der det nyttes atomvåpen.

På spørsmål om han kunne tenke seg å gjøre slik tjeneste som de norske FN-tropper gjorde på grensen mellom Egypt og Israel, gir han uttrykk for at han vanskelig kunne tenke seg å gjøre slik tjeneste, men tilføyer at det her kun dreiet seg om en vakttjeneste.

Berge peker imidlertid på at det her gjelder hypotetiske situasjoner. Den aktuelle situasjon veier tyngre for ham og det er ut fra den han har tatt sitt standpunkt. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det er ingen grunn til å tvile på at Berges standpunkt om ikke å gjøre videre militærtjenste har sitt grunnlag i en alvorlig overbevisning og dette bestrides heller ikke fra Statens side.

Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at denne overbevisning hviler på et grunnlag som ikke kan befri ham for den plikt for alle borgere som det her er tale om. Med den rettspraksis som foreligger ved Høyesteretts avgjørelser, herunder også «Såheim-dommen», må det etter lagmannsrettens oppfatning være helt klart at Justisdepartementet, med det grunnlag som da forelå i Berges søknad og senere forklaring for politiet, fattet en riktig avgjørelse.

Lagmannsretten kan heller ikke se at hans senere forklaringer for byrett og lagmannsrett kan lede til at Berge fritas for ytterligere militærtjeneste. Retten vil i denne forbindelse bemerke at når han nu gir uttrykk for en mer pasifistisk innstilling enn hva som fremgår av hans tidligere begrunnelser, synes dette i noen utstrekning å ha sin årsak i Såheimdommen.

På bakgrunn av Høyesteretts enstemmige dommer i sakene mot ingeniørene Hokstad, Giske og Ramstad ( Rt-1969-1285 ff.) må det etter rettens oppfatning være klart at Berge ikke kan fritas, og retten kan heller ikke se at «Såheim-dommen» gir uttrykk for noe endret syn, hvor forholdene er slik som i dette tilfelle

Retten er av den oppfatning at Berges nektelse av å gjøre militærtjeneste i første rekke fremtrer som utslag av hans uenighet og misnøye med Norges forsvars- og alliansepolitikk, og hans innrømmelse av at han kan tenke seg å gjøre militærtjeneste hvis Norge blir gjenstand for et

Side:1051

angrep og forsøk på okkupasjon fra en fremmed makts side såsant angrepet er uprovosert, viser at det kan foreligge forhold hvor han kan tenke seg å gjøre militærtjeneste. Retten vil i denne forbindelse vise til flertallets votum i «Såheim-saken» hvor det bl.a. heter:

«Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige føler seg overbevist om at det er berettiget å nekte militærtjeneste. Lovens krav er bare oppfylt dersom overbevisningen har det innhold at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art». Denne ordlyd må oppfattes slik at fritakelsesvilkåret bare foreligger når det strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste under alle forhold. For så vidt han i det hele vil kunne delta i tvungen eller frivillig militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin overbevisning, kan han ikke fritas av den grunn at han ikke ser seg istand til å gjøre norsk militærtjeneste fordi han er uenig i den politikk landets myndigheter fører.»

Etter lagmannsrettens oppfatning vil det være uforenlig med grunnlaget for den alminnelige verneplikt såfremt den enkelte, når angrepet kommer, skal avgjøre om det foreligger en slik situasjon at han finner det moralsk forsvarlig å delta i landets forsvar.

Etter dette er lagmannsrettens flertall kommet til at byrettens dom må bli å stadfeste.

Et mindretall, kst. lagdommer Jacobsen og domsmennene Sverre Sivertsen og Aud Skjetneli, er kommet til et annet resultat.

De mener at slik saken foreligger for lagmannsretten, er den tildels noe annerledes enn den forelå for byretten. Det synes som om Berge for lagmannsretten i sterkere grad enn tidligere har gjort gjeldende at grunnlaget for hans nektelse av å gjøre militærtjeneste også er en pasifistisk innstilling og sterk reaksjon mot tanken om å ta liv. Det er ingen grunn til å tvile på riktigheten av denne forklaring og heller ikke på at hans standpunkt om ikke å gjøre militærtjeneste har sitt grunnlag i en alvorlig overbevisning. Dette bestrides da heller ikke fra statens side.

Etter de opplysninger som foreligger, synes det som om Berges overbevisning i alt vesentlig hviler på samme grunnlag som Høyesterett i Såheimsaken fant hadde vært avgjørende for Såheim og som ledet til at vilkårene for fritakelse for å gjøre militærtjeneste ble funnet å være tilstede.

Etter den forklaring Berge har gitt for lagmannsretten, finner retten å måtte bygge på at Berge har en sterk pasifistisk innstilling som også tidligere er kommet til uttrykk i hans arbeide for fredsbevegelsen. Den har ikke sammenheng med den aktuelle utenriks- eller innenrikspolitikk og han vil uansett hvilken politikk norske myndigheter følger nekte å gjøre militærtjeneste. De reservasjoner Berge for så vidt har tatt er klart av mindre rekkevidde enn de som var tatt av Såheim.

Om sitt forhold til fredsbevegelsen har Berge forklart at han har vært med i den siden 1968 og at han har vært leder av fredkontoret i Trondheim i 1 år. Han er etterhvert blitt stadig sterkere opptatt av den tanken at han ikke vil kunne være med på å ta liv. Han har opplyst at han ved behandlingen av saken i byretten ble spurt om han var pasifist og at han svarte nei på det spørsmålet. Senere har han imidlertid lest Høyesteretts dom i Såheimsaken og han er nå tilbøyelig til å si at han, etter den oppfatning av hva som ligger i begrepet pasifist som denne

Side:1052

dommen bygger på, er pasifist. Oppfatningen i dommen stemmer godt med hans eget syn. Om sitt syn på fortkjellige av spørsmålene i forbindelse hermed har han bl.a. forklart:

Selv om Norge nå ikke var medlem av NATO ville han ikke kunne gjøre militærtjeneste. Dette standpunkt kan han tenke seg å fravike bare dersom vårt land blir utsatt for et angrep fra et fremmed land som vil underkue oss. Det vil ikke være avgjørende hvilken makt som angriper oss. Også når det gjelder deltagelse i militærtjeneste ved angrep tar han sterke forbehold. Angrepet må være uprovosert og det spørsmålet må han selv ta stilling til. Og han vil ikke under noen omstendighet kunne delta i en krig der det nyttes atomvåpen.

På spørsmål om han kunne tenke seg å gjøre slik tjeneste som de norske FN-tropper gjorde på grensen mellom Egypt og Israel før 6-dagers krigen, gir han uttrykk for at han vanskelig kunne tanke seg å gjøre slik tjeneste.

Berge peker imidlertid på at det her gjelder hypotetiske situasjoner. Den aktuelle situasjon veier tyngre for ham, og det er ut fra den han har tatt sitt standpunkt.

Mindretallet er etter dette kommet til at Berge «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning» og at han derfor må fritas for slik tjeneste. - - -