LE-1987-324
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-09 |
| Publisert: | LE-1987-00324 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 9 mars 1989 i ankesak nr 324/1987, hl nr 508/1987. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kristensen, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Haugum, 1371 Asker). |
| Forfatter: | Lagdommer Rakel Surlien, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §23, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om det gyldig er bestemt at et formuesobjekt, som er overført ved gavesalg, skal være delvis særeie for mottakeren, jf ektefelleloven §23 første ledd.
Ved kontrakt 28 august 1983 fikk ankemotparten B leie en leilighet i Borettslaget ...gate .., X på framleie av sin mor C og sin onkel D. Kontrakten er gjengitt i skifterettens dom. Blant annet hadde den slik bestemmelse:
"Dersom B ønsker å kjøpe ovennevnte leilighet i ...gt. .., har han forkjøpsrett og salgssummen kr. 140.000.- (kroneretthundreogførtitusen 00/100) blir å betale kontant pr. 1. oktober 1984 og overdragelse av aksjebrevet skal tinglyses med klausul om at denne leilighet skal være Bs særeie ved evnt. ekteskap. Dette er utleieres ønske, da leiligheten har tilhørt hans bestemor."
Da leiekontrakten ble inngått, bodde B sammen med den ankende part, A, som var gravid. Partene flyttet inn i leiligheten i september 1983, og de giftet seg 1 oktober 1983. De fikk en datter 23 februar 1984. Seg imellom hadde partene ikke avtale om særeie.
B benyttet seg av den adgangen til kjøp som var fastsatt i leiekontrakten, og innskuddsbeviset pålydende 2.000 kroner ble transportert til ham 15 november 1983. Transporten ble godkjent av borettslaget samme dag.
Kjøpesummen ble betalt ved at B, som er ansatt i E, tok opp et lån på 150.000 kroner i A/S Es Pensjonskasse. I forbindelse med lånesøknaden ble det holdt takst over leiligheten 31 oktober 1983, der verdien i handel og vandel ble satt til 250.000 kroner.
Partene flyttet fra hverandre i mars 1985, og de ble separert ved Oslo byretts dom 13 juni 1985. I rettsforlik samme dag ble det bestemt at inntil rettskraftig dom foreligger, skal A ha den daglige omsorgen for fellesbarnet og bruksretten til leiligheten i ...gate ...
Ved det offentlige skiftet av fellesboet var partene uenige om leiligheten helt eller delvis var Bs særeie. B reiste skiftetvist og påsto prinsipalt at leiligheten i sin helhet tilhørte hans særeie, subsidiært at 11/25 var særeie mens resten tilhørte felleseiet. A påstod seg frifunnet. Saken ble senere overført til søksmåls former.
Oslo skifterett avsa 20 mars 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Andelsleiligheten i ...gate .. er Bs særeie for 11/25-deler og felleseie for 14/25-deler.
2. I erstatning for saksomkostninger betaler A til B 9240 -nitofirenullkroner innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom."
Saksforholdet forøvrig går fram av skifterettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid anken dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 7 februar 1989. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og gav forklaring. Det ble ikke ført vitner. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.
A gjør i det vesentlige gjeldende:
Leiligheten hører i sin helhet til felleseiet. Det foreligger ingen gave i ektefelleloven §23 første ledd forstand, og særeie kunne da ikke bestemmes. Det aksepteres at verdien av leiligheten på overdragelsestidspunket kan ha vært ca 250.000 kroner, og at den ble solgt til underpris. Men salg til underpris eller rimelig pris innebærer ikke uten videre at det er gitt en gave. Det er tvilsomt om det i dette tilfellet i det hele tatt forelå noe gavemotiv. Leiligheten ble overdratt fra Bs mor og onkel. Onkelen har selv livsarvinger, og det virker usannsynlig at han skulle ønske å gi sin nevø en gave på bekostning av sine egne livsarvinger. Leilighetens salgsverdi er heller ikke avgjørende, men hvilken verdi overdragerne antok at leiligheten hadde. Man kan i dette tilfellet ikke se bort fra at Bs mor og onkel oppfattet leilighetens verdi som omtrent tilsvarende kjøpesummen.
Selv om det skulle foreligge gavehensikt i forhold til en del av leilighetens verdi, er dette ikke tilstrekkelig til at det kan bestemmes særeie etter ektefelleloven §23. I avgjørelse i Rt-1986-164 kom Høyesterett til at en eiendom som var solgt med særeieklausul, i sin helhet måtte anses å tilhøre mottakers særeie. Vederlaget tilsvarte ca 1/3 av eiendommens verdi. Høyesterett mente at gavebegrepet i §23 første ledd ikke bare omfatter de rene gaver uten vederlag, men også disposisjoner som "i det vesentlige har et gavepreg". Uttalelsen må forstås slik at gavedelen ved gavesalg må være vesentlig for at transaksjonen skal komme inn under §23 første ledd med adgang til å sette vilkår om særeie. Avgjørelsen må også forstås slik at eiendommen enten må bli helt særeie eller helt felleseie.
I dette tilfellet er vederlagsdelen 56% av antatt salgsverdi, og utgangspunktet må være at man ikke står overfor en gavetransaksjon i §23 første ledds forstand når vederlaget er over halvparten av verdien. Det må skje en helhetsvurdering av om transaksjonen i det vesentlige har et gavepreg, og her bør det blant annet legges vekt på oppgjørsmåten. I denne saken er hele kjøpesummen betalt kontant, mens mottakeren i avgjørelsen i Rt-1986-164 ikke betalte noe kontant. Det bør også legges vekt på at leiligheten ble kjøpt for å være partenes felles bolig mens de ventet barn. Det må i det hele tatt stilles strenge krav for å kunne konstatere særeie etter §23 første ledd når det gjelder ektefellenes felles bolig. I avgjørelsen i 1986 la Høyesterett vekt på at felleseiet bare i liten grad ble berørt eller belastet av transaksjonen. Ved helhetsvurderingen bør det også tas hensyn til at gavemomentet ved transaksjonen ihvertfall er usikkert. Den ankende part viser også til Rt-1980-1558.
A fikk først kjennskap til særeieklausulen på et senere tidspunkt. Ektefellene oppfattet lånet på 150 000 kroner som felles gjeld, og A har betalt i hvert fall en rentetermin. Det ville gi sterkt urimelige resultater dersom en særeieklausul av denne typen skulle kunne påberopes i et tilfelle hvor den ene ektefellen har bidratt til finansieringen av noe som senere viser seg delvis å være den andre ektefellens særeie. Man vil ikke alltid være tilstrekkelig hjulpet gjennom vederlagskrav på skiftet.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Andelsleilighet i ...gt. .., X anses å tilhøre B og As felleseie.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger både for skifterett og lagmannsrett."
B gjør i det vesentlige gjeldende:
Skifterettens avgjørelse er riktig og fornuftig. Det er ikke tvil om at Bs mor og onkel hadde gavehensikt. Dette er klart dokumentert gjennom leilighetens objektive verdi, Bs partsforklaring og morens forklaring for skifteretten. Det er ingen formkrav til en bestemmelse om særeie i forbindelse med gaver.
For lagmannsretten opprettholder ikke B påstanden om at hele leiligheten skal være hans særeie, ettersom han mener et slikt resultat ikke vil være rimelig overfor B. Men leiligheten må være delvis særeie for ham. De to høyesterettsavgjørelsene som er påberopt, har ikke direkte betydning for saken. I Rt-1980-1558 kom Høyesterett til at det ikke var bevist at det i det hele tatt forelå en gavetransaksjon. I Rt-1986-164 kom Høyesterett til at hele eiendommen skulle være særeie til tross for at det delvis var betalt vederlag. Avgjørelsen kan ikke være til hinder for at 11/25 av leiligheten er Bs særeie: Av dommen må man kunne slutte fra det mer til det mindre. Det kan heller ikke sees reelle grunner mot at bare gavedelen skal anses som særeie.
Det er tvilsomt om det ut fra rettspraksis er grunnlag for å stille noe krav om at gavedelen skal være "vesentlig", men et eventuelt vesentlighetskrav må i alle tilfelle være oppfylt her. Det kan ikke være riktig først og fremst å se på hvor stor prosent gavedelen utgjør. Man må ta utgangspunkt i den faktiske, ikke den relative, verdien av gavedelen. I dette tilfellet er gavedelen forøvrig vesentlig både målt i kroner og i prosent.
Oppgjørsmåten må være uten betydning når det er tale om delvis særeie.
Det foreligger ingen opplysninger om at overdragelsen til B medførte noen forfordeling av Ds livsarvinger. B mener at A fikk kjennskap til særeieklausulen da husleiekontrakten ble undertegnet, men dette er uten betydning.
B har lagt ned slik endelig påstand:
"1. Oslo skifteretts dom av 19. mars 1987 stadfestes så langt den er påanket.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten.
Innledningvis bemerkes at leiligheten i ...gate .. eies av Borettslaget ...gate .., og at det formuesobjekt tvisten gjelder, er innskuddsbeviset (andelen) i borettslaget med tilhørende leierett til leiligheten.
Den ankende part har ikke bestridt at den bestemmelsen om særeie som ble gitt i kontrakten av 28. august 1983, er formelt gyldig. Det erkjennes at det ikke stilles formkrav til en slik særeieklausul. Etter den ankende parts mening foreligger det imidlertid ingen gave i §23 første ledd forstand i dette tilfellet, men et ordinært salg under markedspris.
Som skifteretten finner lagmannsretten at Bs mor og onkel hadde gavehensikt med hensyn til den delen av leilighetens verdi som oversteg kjøpesummen. B og hans mor har forklart at slik hensikt forelå, jf skifterettens dom. Det må antas at partene da avtalen som gav rett til kjøp ble inngått, hadde opplysninger om at andre leiligheter i borettslaget ble omsatt for opptil 300 000 kroner. Slektskapsforholdet mellom partene og det forhold at sønnens samboer og senere ektefelle var gravid, styrker transaksjonens preg av gavesalg. Det er ikke opplyst om skattemyndighetene i samsvar med lov om arveavgift har mottatt noen melding om gave i forbindelse med transaksjonen, men det må etter omstendigheten antas å være uten avgjørende betydning om dette ikke er gjort.
I avgjørelse i Rt-1986-164 er fastslått at det kan bestemmes særeie i medhold av ektefelleloven §23 første ledd også ved gavesalg. Høyesterett kom til at hele den overdratte eiendom måtte anses som mottakerens særeie, selv om det var avtalt et vederlag som tilsvarte ca 1/3 av eiendommens verdi. Den ankende part har anført at avgjørelsen må forstås slik at eiendommen enten må bli særeie i sin helhet eller tilhøre fellesboet i sin helhet, og at det ikke er adgang til mellomløsninger med delvis særeie. Det anføres videre at særeie bare kan bestemmes dersom transaksjonen "i det vesentlige har et gavepreg".
Lagmannsretten kan ikke se at det i avgjørelsen i Rt-1986-164 sies noe om spørsmålet om særeieklausulen kan omfatte bare den vederlagsfrie delen ved en eiendomsoverdragelse. Det går fram av partenes påstander i saken, jf også førstvoterendes uttalelse på side 168 øverst, at Høyesterett bare hadde til prøvelse spørsmålet om eiendommen skulle være fullstendig særeie: Den ankende part hadde akseptert at den delen som oversteg vederlaget i alle fall skulle være motpartens særeie. Etter lagmannsrettens oppfatning inneholder avgjørelsen ikke uttalelser i retning av at det ikke skulle være adgang til å bestemme delvis særeie. Lagmannsretten kan ikke se reelle grunner som taler mot at en særeiebestemmelse gyldig må kunne fortolkes slik at den bare gjelder for den delen av et gavesalg som er vederlagsfri.
I Rt-1986-164 sier Høyesterett (side 167) at gavebegrepet ikke bare omfatter de rene gaver uten vederlag, men også disposisjoner som "i det vesentlige har et gavepreg". Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om denne uttalelsen er ment å angi et generelt vilkår for at en transaksjon skal kunne anses som gave etter §23 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning står man i dette tilfellet overfor en transaksjon som inneholder et så betydelig gavemoment, både beløpsmessig og i forhold til eiendommens samlede verdi, at den må anses som en gavetransaksjon etter §23 første ledd.
Lagmannsretten er derfor kommet til at særeie gyldig er bestemt for den delen av leiligheten som ble overdratt vederlagsfritt. Partene er enige om at denne delen utgjør 11/25.
Anken har vært forgjeves, og A pålegges å erstatte B saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsen samme sted. Advokat Haugum har levert omkostningsoppgave der det går fram at han har beregnet seg et salær for lagmannsretten på 10 500 kroner. Oppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i skifterettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 10.500 -titusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.