LE-1987-332
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-09 |
| Publisert: | LE-1987-00332 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 9. desember 1988 i ankesak nr. 332/87 hl.nr. 519/87. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rigmor Røger, Stokmarknes). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Myklebust, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Odd Emil Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Ektefelleloven (1927) §45, §46, §26, §33, §30, Skifteloven (1930) §50, §22, §180 |
A, født xx.xx.1940 og B, født xx.xx.1939, giftet seg 15. juli 1960. Det er 3 barn i ekteskapet. Den 9. januar 1986 ble partene separert.
B, som i noen år hadde vært ansatt i et firma i teppebransjen, startet i 1976 et eget agenturfirma som importerte tepper fra Danmark. Hans kone hadde arbeid på kontoret i firmaet. De første årene gikk firmaet ikke godt økonomisk og det ble endel pågang fra kreditorene. Det førte til at partene ble enige om å opprette ektepakt. Dette ble gjort 27. februar 1980. I ektepakten ble det bestemt at deres felles bolig, leilighet nr. ... ...åsen .. i X Bolig og Byggelag med inventar og løsøre heretter skulle tilhøre hustruen som hennes særeie. Samme dag inngikk partene en skriftlig avtale om at det i tilfelle skilsmisse skulle forholdes mellom dem som om ektepakt ikke var opprettet.
Etter separasjonen ble offentlig skiftebehandling av fellesboet åpnet ved Strømmen skifterett. Under skifteoppgjøret ble det reist skiftetvist om gyldigheten av ektepakten og tilleggsavtalen. Tvisten ble overført til søksmåls former. Strømmen skifterett avsa 15. april 1987 dom i saken med slik domsslutning:
"Ektepakt opprettet av B og A 27. februar 1980 kjennes ugyldig sammen med tilleggsavtale opprettet samme dag."
Det fremgår av dommen at skifteretten ikke fant å ville ilegge saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, men avgjørelsen er ikke kommet med i domsslutningen.
Om saksforholdet henvises for øvrig til skifterettens dom og partenes anførsler gjengitt nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Tilleggsavtale mellom A og B av 27. februar 1980 kjennes ugyldig, slik at ektepakt av samme dato legges til grunn for skiftet mellom partene.
2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett."
B har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Ankeforhandling fant sted i Oslo 29. november 1988. Partene møtte personlig med sine prosessfullmektiger og ga partsforklaringer. Det ble ikke avgitt vitneforklaringer. Om det som ble dokumentert henvises til rettsboken.
A har i det vesentlige anført det samme som for skifteretten og har henvist til anførslene som er gjengitt i skifterettens dom.
Ektepakten tilfredsstiller alle formkrav etter ektefelleloven §45 og §46 og ble tinglyst 29. februar 1980. Den tok sikte på å holde den felles bolig utenfor de aktiva mannens kreditorer kunne ta utlegg i for hans gjeld, som på det tidspunkt var stor. Hun oppfattet ektepakten slik at hun ved den fikk eiendomsretten til leiligheten og at den ble sikret for henne og barna.
Når det gjelder tilleggsavtalen, har A gjort gjeldende at det ikke var lovlig adgang til å inngå en tilleggsavtale som tok sikte på å endre innholdet i ektepakten hvis en fremtidig, hypotetisk skiftesituasjon skulle inntre. Det er et ufravikelig krav at avtaler om bortfall av særeie skal inngås under iakttagelse av de samme formkrav loven oppstiller for ektepakter. Tilleggsavtalen må derfor være ugyldig.
Det er i strid både med loven bokstav og dens intensjoner når skifteretten la til grunn at både ektepakten og tilleggsavtalen ikke var reelle disposisjoner. Det strider også mot alminnelig rettsfølelse. Resultatet åpner dessuten for illegale disposisjoner overfor kreditorer. Saken har således også en prinsipiell side.
Når ektefelleloven stiller strenge formkrav for opprettelse av ektepakter som endrer et bestående felleseie til særeie for den ene ektefelle, har dette sin bakgrunn i at lovgivningen på visse fastsatte vilkår aksepterer at en ektefelle ved ektepakt sikres mot den annen ektefelles kreditorer. Det må ha den konsekvens at eiendom som er overført til den enes særeie, også må bli vedkommendes eiendom i forhold til andre enn ektefellens kreditorer. Den som vil sikre seg selv mot egne kreditorers pågang, kan ikke få både i pose og sekk ved å inngå ektepakt. Den kreditortruede ektefelle må treffe et valg. Det en ektepakt kan inneholde, er uttømmende regulert i ektefelleloven §26. Det kan ikke i en ektepakt avtales at den ikke skal gjelde hvis ektefellene senere separeres eller skilles. Men det kan tas inn i ektepakten hvorledes det skal forholdes hvis den ene ektefelle dør eller blir sittende i uskiftet bo. Det er henvist til en dom inntatt i RG-1954-473.
Når det stilles strenge formkrav for inngåelse av ektepakt, er det for å tvinge gjennom at partene tenker seg nøye om før slike avtaler inngås. Det skal tas hensyn også til tredjemann, og det må stilles store krav til notoritet. Det skal spilles med åpne kort. Kreditorene må ha krav på at det som står i ektepakten, også er dens reelle innhold. Dette er slått fast i rettspraksis, jfr. dom inntatt i Rt-1950-176. Det går imidlertid et klart skille her mellom ektepakter som skal sikre en av ektefellene mot den annen ektefelles kreditorer og andre ektepakter, jfr. Rt-1956-913.
Skifteretten har tatt feil når den bygger på at ektepakten ikke ville ha blitt opprettet om ikke også tilleggsavtalen var kommet i stand. Ingen av partene hadde på det tidspunkt tanke på separasjon, men A har ingen forklaring på hvorfor tilleggsavtalen kom i stand. Hun tok selv ikke initiativet til den. Det var mannen som var den dominerende person i avgjørelser som ikke gjaldt hjemmet. Det var også hans forretningsmessige uheldige disposisjoner og store personlige pengeforbruk som var årsak til den økende gjelden.
Det kan ikke tillegges betydning at mannen har betalt avdrag og gjeld på leiligheten også etter inngåelse av ektepakten. Han bodde fortsatt sammen med familien i leiligheten. Også hun hadde inntekt, slik at familiens økonomi var sammenvevd.
A har i det vesentlige anført:
Partene var begge klar over hva de gjorde i 1980. De opprettet en ektepakt i lovlige former og de inngikk en skriftlig avtale som ikke oppfylte kravene til ektepakts form, og som gikk ut på at ektepakten ikke skulle gjelde hvis ektefellene ble separert eller skilt. Etter separasjonen i 1986 var de fortsatt av den oppfatning at felleseiet besto og at det skulle skiftes i samsvar med det.
Det var den klare intensjon ved opprettelsen av ektepakten at den skulle hindre hans kreditorer i å ta utlegg i boligen. Noe proformaverk var således ektepakten ikke. Skattemyndighetene tok utlegg i boligen, men dette er nå endret slik at utlegget er flyttet over til Bs andel av nettoutbyttet ved salg. Han har akseptert at nettoutbyttet av salget av leiligheten skal deles mellom ektefellene, dog slik at skattegjelden skal bæres av ham alene.
Den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1950-176 og som er påberopt av ektefellen, er ikke sammenlingbar med vårt tilfelle. Der var det mannen som hadde særeie og som lang tid etter inngåelsen av ektepakten ønsket å gi hustruen særeie for å redde ekteskapet. Og i dommen i Rt-1956-913 var det ikke avtalt noe om at ektepakten skulle være ugyldig hvis partene gikk fra hverandre. B ser det slik at det i 1980 ble opprettet en gyldig ektepakt, idet formreglene ble iakttatt. Ektepaktens innhold må imidlertid tolkes i lys av tilleggsavtalen. Det partene mente i 1980, må være avgjørende for forholdet dem imellom. Det var rådigheten over leiligheten som ble overført hustruen, ikke eiendomsretten, jfr. ektefelleloven §33, jfr. §30. Når rådigheten ble overført til hustruen, var boligen sikret overfor mannens kreditorer. Ved et eventuelt skifte av felleseiet ville hustruen kunne kreve leiligheten utlagt til seg i henhold til skifteloven §50 første ledd. En slik innskrenkende fortolkning av ektepakten gir det resultatet som var tilsiktet mellom partene: kreditorene kunne ikke ta utlegg i boligen for mannens gjeld og ektepakten fikk ingen innvirkning på et senere skifte mellom ektefellene. Det er ikke noe nytt i praksis at ektepakters ordlyd fravikes.
B hevder at tilleggsavtalen fra hans side var en forutsetning for at ektepakten ble opprettet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til skifterettens begrunnelse.
Skifteretten slår fast at det følger av ektefelleloven §22 §26 sammenholdt med §45 annet ledd at avtaler mellom ektefeller om overføring av en ektefelles eiendeler til den annen eller avtale om omgjøring av særeie til felleseie, må inngås i ektepakts form for å være gyldig mellom partene. Hvis ektepakten er tinglyst, står den seg også overfor ektefellens kreditorer, jfr. §46. Lagmannsretten er enig i dette.
Partene i saken er enige om at ektepakten av 27. februar 1980 oppfyller de formkrav som ektefelleloven §45 oppstiller. Det er heller ingen uenighet om at tilleggsavtalen av samme dag ikke oppfyller loven formkrav.
Tilleggsavtalen, som ble satt opp og underskrevet av partene i direkte tilknytning til ektepakten, gir klart uttrykk for at det særeiet som hustruen fikk til den felles bolig m.m. ved ektepakten, ikke skulle gjelde ved et mulig fremtidig skifte mellom dem, f.eks. ved senere separasjon. Hvem som bragte dette spørsmål på bane, er uklart. Etter partsforklaringene for lagmannsretten må det imidlertid legges til grunn at begge parter var klar over at de avtalte noe som ikke går frem av ektepakten og som skulle holdes skjult for andre. Hensikten med ektepakten var fra begge sider bare ment å være et skjold mot kreditorene. Slik har ektepakten også virket i praksis. Selv om bestemmelsen i tilleggsavtalen først ville få betydning ved oppløsning av ekteskapet, gjelder kravet om ektepakts form også i et slikt tilfelle, jfr. høyesterettsdom inntatt i Rt-1950-176.
Etter dette må tilleggsavtalen settes til side som ugyldig. Det spørsmål som gjenstår, er om den omstendighet at tilleggsavtalen kjennes ugyldig, også medfører at ektepakten som sådan anses ugyldig, eventuelt at ektepakten bare anses ugyldig i forholdet mellom partene, men kan få gyldighet overfor utenforstående tredjemann.
Lagmannsretten er enig med skifteretten i at selve ektepakten må sees som en proformaavtale mellom partene. Riktignok har ektepakten, slik den er utformet, et fornuftig innhold, idet begge parter hadde en klar interesse i at boligen skulle holdes utenfor kreditorens dekningsmulighet. De forsto at dette bare kunne gjøres ved tinglysing av en formelt sett gyldig ektepakt. I relasjon til kreditorene var således ektepakten reell i den forstand at den ga uttrykk for hvilke intensjoner partene hadde da de inngikk den. På den annen side gir tilleggsavtalen klar beskjed om at partene hadde avtalt og ment noe annet enn det som sto i ektepakten og som det heller ikke var lovlig adgang til å ta med i den. For så vidt fremtrer ektepakten som et simulert avtaleforhold mellom ektefellene og kan ikke anses gyldig dem imellom. Spørsmålet om den tinglyste ektepakt vil kunne anses som gyldig i relasjon til mannens kreditorer, behøver lagmannsretten ikke å ta stillig til.
Skifterettens dom blir etter dette å stadfeste, idet man heller ikke har noe å bemerke til skifterettens omkostningsavgjørelse.
Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, bør unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd komme til anvendelse. Saken gjelder prinsipielle sider ved avtaler mellom ektefeller. De har begge ansvar for opprettelsen av de avtaler som er gjenstand for søksmålet og anken. Det foreligger etter lagmannsrettens mening slike særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part ikke bør betale ankemotpartens saksomkostninger selv om anken har vært forgjeves.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom av 15. april 1987 stadfestes.
2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.