LE-1987-350

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-06-02
Publisert:	LE-1987-00350
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 2. juni 1988 i ankesak LE-1987-00350, hl.nr. 543/87 forenet med ankesak LE-1987-00003, hl.nr. 4/87.
Parter:	Ankesak nr. 3/87: Ankende part: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jens Skøyen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Skøyen, Oslo). Ankesak nr. 350/87: Ankende part: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Knut Bjørge, Sarpsborg). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Skøyen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §25, Tvistemålsloven (1915) §98, §1, Ekteskapsloven (1918) §56, Arveavgiftsloven (1964) §13, §2, §180

A, født xx.xx.1917 og B, født xx.xx.1921 giftet seg i X i Y den 11. juni 1944. Dagen før, den 10. juni s.å., hadde de inngått ektepakt om fullstendig særeie.

B, som hadde tjenestegjort i de norske styrker i Y under krigen, kom tilbake til Norge i mai 1945, men reiste etter avsluttet tjeneste tilbake til Y. I 1946 flyttet ektefellene til Norge hvor de slo seg ned på Z ved Æ. De har 2 barn, C, født xx.xx.1946 og D, født xx.xx.1951.

Partene ble separert ved deldom avsagt av Tune herredsrett den 12. desember 1985. I deldommen ble det på grunnlag av enighet mellom partene bestemt at B midlertidig skulle betale underholdsbidrag til A med kr 2.000,- pr. måned. I fortsatt sak om underholdsbidrag til A avsa Tune herredsrett den 23. oktober 1986 dom med slik domsslutning:

"1. A tilkjennes underholdsbidrag fra B med kr 2.500,- - kroner totusenfemhundrede 00/100 - pr. mnd. fra 1. november 1986.

2. Saksomkostninger ilegges ikke."

B v/h.r.advokat Knut Bjørge har i rett tid påanket dommen av 23. oktober 1986. A har tatt til gjenmæle v/advokat Jens Skøyen.

A begjærte 6. mars 1986 offentlig skifte. I skiftesamling den 20. mai 1986 hevdet B at han alene var eier av boets faste eiendommer i henhold til ektepakten av 10. juni 1944, mens A mente å være medeier i eiendommene, hvoretter det ble bestemt at tvisten skulle behandles i søksmåls former. Den 6. mars 1987 avsa Tune herredsrett dom i denne saken. Dommen har slik domsslutning:

"1. A tilkjennes hos B som vederlagskrav på skifte kr 300.000,- - kronertrehundretusen 00/100 etter ektefelleloven §25 annet ledd.

2. B betaler innen 14 - fjorten - dager saksomkostninger til A med kr 18.900,- - kronerattentusennihundre 00/100 -."

B har også påanket denne dommen. Anken er rettidig. A har tatt til gjenmæle og motanket til vederlagsbeløpets forhøyelse.

De to ankesakene er for lagmannsretten forenet til felles forhandling og pådømmelse, jfr. tvistemålsloven §98.

Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg den 12. og 13. april 1988. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble ført 10 vitner hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

B har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"I ankesak nr. 3/87: As bidrag nedsettes og tidsbegrenses. A tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

I ankesak nr. 350/87: B frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

A har lagt ned slik påstand:

"I ankesak nr. 3/87:

1. Tune herredsretts dom av 23. oktober 1986 i sak nr. 125/85 A stadfestes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for såvel herredsrett - som lagmannsrett.

I ankesak nr. 350/87:

I hovedanken:

1. Tune herredsretts dom av 6. mars 1987 stadfestes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

1. A tilkjennes hos B vederlag begrenset oppad til kr 1.000.000 - kronerenmillion - etter ektefelleloven §25 annet ledd. 2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens nevnte dommer av 23. oktober 1986 og 6. mars 1987 og det som er sagt nedenfor.

B gjør stort sett gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Han har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Det må i begge saker tas utgangspunkt i det forhold at partene hadde fullstendig særeie i henhold til ektepakten av 10. juni 1944, som ble opprettet etter ønske av svigerforeldrene for å verne As fremtidige arv. Det er riktig at partene var ubemidlet da de flyttet til Norge i 1946. B tok seg først lønnet arbeid, men har siden 1948 vært selvstendig næringsdrivende. Alt han nå eier er frukten av hans egen innsats. A har gjort sin innsats i hjemmet og oppfylte sin underholdsplikt på den måten, mens B ytet sitt til hennes og barnas underhold ved pengetilskudd, jfr. ektefelleloven §1. Alt hva A har fått, er forbrukt, og hun har ikke noe annet å kreve enn eventuelt underholdsbidrag. Dette følger av loven og ektepakten.

I 1948 startet B - - - Snekkerverksted i leiede lokaler. Etter noen tid flyttet han bedriften til - - -vei - - på - - -jordet. Denne eiendommen kjøpte han i 1951. Kjøpesummen skaffet han til veie ved et lån på kr 113 000,-. På eiendommen var det bolig og verkstedbygning. Verkstedsbygningen bygde han om, bl.a. ved hjelp fra sin far. Til å begynne med produserte han karosserihytter for lastebiler, senere dører og vinduer under navnet - - - treindustri.

B har selv betalt alle maskinene som ble anskaffet til bedriften. De 5 gavebrevene fra svigerfaren til A på diverse snekkermaskiner er alle fiktive, idet hensikten med dem utelukkende var å omgå valuta- og innførselsbestemmelsene. A har således ikke satt særeiemidler inn i snekkerbedriften. Hun har heller ikke på annen måte hatt noe med den å gjøre.

I 1958 startet B V begravelsesbyrå. At byrået ble registrert på A, var bare en formalitet. Virksomheten ble drevet av ham alene, dels ved direkte kundebetjening og dels ved å snekre likkister. Den brukte begravelsesbilen som ble kjøpt i Y, ble betalt av ham. I den utstrekning A har sydd liksvøp, har hun fått betaling for det.

I 1962 stiftet B Å Begravelsesbyrå. Det ble drevet sammen med V Begravelsesbyrå fra - - -vei - - . I 1970 startet B Ø Begravelsesbyrå, som i de første årene ble drevet fra leiede lokaler i - - -gt. - - ved bistand av en ansatt medhjelper. A har aldri hatt noe med Ø Begravelsesbyrå å gjøre. I 1975 kjøpte B - - -gt. - - for kr 53 000. Det er en gammel, vernet eiendom i dårlig stand. Ø Begravelsesbyrå er sammen med de andre begravelsesbyråene som B drev, overtatt av sønnen C, som har flyttet byrået til andre lokaler i Ø. - - -gt. - - leies for tiden bort for en samlet årlig leie på kr 96.000. Det er uvisst hvor lenge leieforholdene der vil vare. Ved takst av 21. november 1986, innhentet i forbindelse med tvisten med A, er eiendommens salgsverdi satt til kr 300.000.

I 1976 kjøpte B hytteeiendommen "- - -" på festet grunn under gnr. 230 bnr. 1 i Ø for kr 27 000. Eiendommen ligger på W. Også denne eiendommen ble taksert 21. november 1986, hvorved verdien ble satt til kr 200.000. Både eiendommen i Ø og på W er ervervet av B alene og tilhører hans særeie.

- - -vei - - i V solgte B høsten 1985 for å hjelpe sønnen D med å skaffe sin svigermor, E, pengene som trengtes for å innfri et banklån på kr 900.000 som i 1983 var opptatt i forbindelse med hennes odelsløsningssak vedrørende eiendommen U i Q. B og A hadde i den sammenheng stilt garanti for det nevnte banklån i form av en sikkerhetsobligasjon med pant i - - -vei - - . Eiendommen - - -vei - - ble solgt for 1,3 millioner kroner. Av salgssummen skulle kr 150 000 brukes til delfinansiering av ny bolig for A, som måtte fraflytte den solgte eiendom. 1 million kroner brukte B til å kjøpe 10 av campinghyttene og 2 sanitærhytter på U campingplass av E. Formålet med denne handelen var fra Bs side å reinvestere i fast eiendom for å unngå gevinstbeskatning av salget av - - -vei - - . Campinghyttene videresolgte B umiddelbart til sønnen D som driver U sammen med svigerdatteren, mot en livsvarig pensjon på kr 24.000 pr. år og borett på eiendommen. Videre har D betalt kr 110.000 til A i forbindelse med hennes kjøp av hus på - - -jordet.

B regner med at han som følge av at han videresolgte campinghyttene til sønnen D, vil bli gevinstbeskattet av salget av - - -vei - - . Det må tas hensyn til det offentliges skattekrav og utbetalingen av kr 110 000 til A ved vurderingen av hva B sitter igjen med etter salget av - - -vei - - , som var hans særeie. Han anfører videre at A var innforstått med at sønnen D skulle tilgodesees på denne måten.

For så vidt gjelder anvendelsen av ektefelleloven §25 annet ledd anfører B at det etter denne bestemmelse er et vilkår at særeiet har økt i verdi som følge av den annen ektefelles innsats, m.a.o. at innsatsen er nedfelt i særeiemidlene. Dette spørsmålet må bedømmes særskilt for de særeiemidler saken gjelder.

- - -vei - - ble som nevnt ervervet av B i 1951 ved låneopptak kr 113.000. Verdiforøkelsen som følge av ombygningen skyldtes utelukkende B og hans fars innsats. Resten av verdiforøkelsen skyldtes prisstigningen. B hadde derfor full rett til å selge eiendommen og alene å disponere over salgsgevinsten.

For så vidt gjelder snekkerbedriften, hadde A som nevnt intet med den å gjøre. Hennes innsats i Bs næringsvirksomhet innskrenket seg til i begrenset utstrekning å sy liksvøp i tiden etter at B begynte å drive begravelsesbyrå i V, noe hun fikk betalt for. Begravelsesbyrået i Ø ble drevet helt uten hennes medvirkning. Bevisbyrden for å ha deltatt i Bs næringsvirksomhet påhviler A.

Eiendommen - - -gt. - - i Ø ble ervervet i forbindelse med driften av Ø begravelsesbyrå, og A har ikke på noen måte bidratt ved anskaffelsen av denne eiendommen. Det samme gjelder hytteeiendommen på W, som ble kjøpt uten noen forbindelse med Bs forretningsvirksomhet.

B har for så vidt angår vederlagskravet vist til dommer inntatt i Rt-1979-1375, Rt-1980-1403, Rt-1982-1269 og RG-1980-330 og RG-1983-690.

For så vidt gjelder underholdsbidraget til A, anfører B at bidrag ikke burde ha vært tilstått, og at det i allfall burde ha vært gjort tidsbegrenset. Han viser for så vidt til at A har egne inntekter i form av alderspensjon og leieinntekter av eget hus. B er med hensyn til inntekter ikke vesentlig bedre stillet enn henne og påberoper seg for så vidt at det må regnes med at leieinntektene av - - -gt. - - vil falle bort om ikke lenge.

A gjør i hovedsak gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Hun har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Ektepakten av 10. juni 1944 hadde ingen realitet da partene kom til Norge i 1946. De eide ingenting og bodde kummerlig. A var hjemmeværende husmor og hadde sønnen C, født i juni s.å., å ta vare på, mens B tok seg lønnet arbeid. Det er riktig at B startet - - - Snekkerverksted i 1948, at bedriften ble flyttet til - - -jordet, at eiendommen der, - - vei - - , ble kjøpt i 1951 og at B og hans far bygget om snekkerverkstedet.

A var i de første årene etter ankomsten til Norge forhindret fra å ta seg arbeid, idet hun hadde mer enn nok med å stelle for mannen og C, og fra 1951 også for den andre sønnen D, født i februar s.å.

I 1958 startet partene V Begravelsesbyrå, som ble registrert på A. Hun er ikke uenig i at det var B som var sjef, men byrået ble drevet av ektefellene i fellesskap. Hun viser for så vidt til vitneforklaringen fra sønnen C, som har overtatt byråene. B snekret likkister og betjente kundene ved begravelsene. A sydde liksvøp, tok imot telefoner og ordnet med bestillinger m.v. over telefonen. Det er riktig at hun tildels fikk betalt for syingen, men betalingen var dårlig og gikk for en stor del med i husholdningen, som hun også stod for. Som følge av at det var egen betjening ved byrået i Ø, hadde A ikke stort med det å gjøre, dog ble liksvøp som hun hadde sydd, levert dit.

Som følge av Bs oppfatning av konsekvensene av ektepakten, og til tross for den store innsats som A har gjort til partenes felles beste gjennom mange år, sitter B igjen med en betydelig formue, mens A ikke har noe. Det sees da bort fra beløpet på kr 110.000, som hun fikk for å skaffe seg ny bolig da hun måtte flytte fra - - -vei - - . Det var nettopp for å åpne mulighet for å rette opp skjevheter som dette at §25 annet ledd ble tatt inn i ektefelleloven i 1970, jfr. Lødrup: Materiell skifterett (1979) 109.

Uten As langvarige og meget betydelige innsats i hjemmet og i næringsvirksomheten som B drev, ville formuesopphopningen på hans hånd ikke ha vært mulig. Ved at A tok hånd om hjemmet og barna så lenge de var små, har B fra første stund kunnet ofre seg for forretningsvirksomheten, fra 1958 med As direkte medvirkning. Hun har også satt særeiemidler inn i snekkerbedriften i form av maskiner som hun mottok som gaver fra sin far. Hun mener også at begravelsesbilen som ble innkjøpt fra Y, var en gave til henne fra faren. Kjøpet av - - -vei - - i 1951 var et ledd i driften av snekkerverkstedet. - - -gt. - - i Ø og hytteeiendommen på W er ervervet ved hjelp av penger tjent i næringsvirksomheten. Verdien av eiendommene bør i samsvar med de foreliggende takster settes til henholdsvis kr 300.000 og kr 200.000.

A var enig i at sønnen D ble hjulpet ved at det i forbindelse med odelsløsningssaken vedrørende U ble stilt sikkerhet for Es banklån, men ikke i måten B har brukt det han fikk ut av salget av - - -vei - - . Det vesentligste av verdien av - - -vei - - er gått til sønnen D og B selv. Også det bør A ha vederlag for.

A har dels påberopt seg de samme dommer som B, således Rt-1979-1375, Rt-1982-1269, og dessuten RG-1977-480.

For så vidt gjelder bidragssaken, anfører A at det ikke er grunnlag for å nedsette bidraget som hun ble tilkjent av herredsretten. Heller ikke bør bidraget gjøres tidsbegrenset. Bidragets størrelse skal avpasses etter en slik vurdering som ekteskapsloven §56 tredje ledd gir anvisning på.

Da A ikke har kunnet opptjene pensjonspoeng, har hun bare minstepensjon, som utbetales henne med kr 3.146 netto pr. måned. Videre leier hun ut 2 værelser i huset sitt i - - -vei - - for tilsammen kr 3.300 pr. måned. I alt utgjør hennes inntekter kr 6.446 pr. måned. Hennes faste utgifter til renter og avdrag på lån, fyring, elektrisk strøm, telefon m.v. beløper seg til ca kr 3.000 pr. måned.

På den annen side har B kr 96.000 i leieinntekter av eiendommen i Ø, kr 24.000 i pensjon fra sønnen D og kr 82.260 brutto i trygd, tilsammen kr 202.260. I tillegg kommer renter på bankinnskudd. Han har sannsynligvis noe lavere faste utgifter enn det A har.

Det kan etter partenes inntektsforhold ikke være rimelig å nedsette bidraget.

Lagmannsretten bemerker:

Til ankesak nr. 350/87:

Det er på det rene at begge ektefeller var ubemidlet da de slo seg ned i Norge i 1946. Økningen av verdien av Bs særeie svarer derfor til det han satt med av formuesgoder på separasjonstidspunktet 12. desember 1985. Spørsmålet blir så om A gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte har medvirket til denne verdiøkningen, jfr. ektefelleloven §25 annet ledd. Det må etter lagmannsrettens oppfatning besvares med ja.

Etter det opplyste var både B og A meget arbeidssomme mennesker, og det de satt igjen med på separasjonstidspunktet, må slik de innrettet seg under samlivet, betraktes som resultatet av deres samlede innsats under ekteskapet.

Lagmannsretten ser det slik at A ved alene å ta seg av hjemmet og barna var med på å legge og befeste grunnlaget for snekkerverkstedet som B drev fra og med 1948 til 1958. I denne perioden satte hun dessuten særeiemidler inn i bedriften i form av maskiner som hun fikk i gaver fra sin far. Det bemerkes i denne forbindelse at B ikke har sannsynliggjort at omhandlede snekkermaskiner ble betalt av ham. I et fremlagt, men ikke underskrevet dokument datert 31. mars 1958, er verdien av maskinene, som opplyses å inngå i As særeie, anslått til kr 51.850, og at de foreløpig er innført i regnskapet med kr 40.000. Det er på det rene at A ikke har fått betalt for maskinene.

Lagmannsretten finner det godtgjort at A fra og med stiftelsen av V begravelsesbyrå i 1958, ved siden av alene å forestå husholdet, har ytet en innsats i byrået i form av sying av liksvøp, pass av telefoner m.v. som ikke står tilbake for B s egen. At A tildels har fått en beskjeden godtgjørelse for syingen, endrer ikke det totale bilde av As innsats i V - og Å begravelsesbyråer. Det vises for så vidt til at partenes sønn, C, som arbeidet i virksomheten fra begynnelsen av 1960-årene, og som har overtatt byråene, har forklart at V begravelsesbyrå var et typisk "mann- og konebyrå" og at faren var helt avhengig av morens medvirkning. I og med at det var fast betjening i Ø, var situasjonen anderledes der.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A har krav på vederlag av Bs særeie for sin medvirkning til at han under ekteskapet har kunnet bygge opp en ikke ubetydelig formue. Ved vurderingen av beløpets størrelse må utgangspunkt tas i hva Bs særeie bestod av på separasjonstidspunktet 12. desember 1985.

Lagmannsretten viser til takstene av 21. november 1986 og legger til grunn at omsetningsverdien av - - -gt. - - i Ø og hytten på W var henholdsvis ca kr 300.000 og ca kr 200.000 på det tidspunkt. Den antas ikke å ha vært vesentlig mindre på separasjonstidspunktet.

Med utgangspunkt i fremlagte selvangivelser regner lagmannsretten med at B på separasjonstidspunktet hadde bankinnskudd i størrelsesorden 130-140.000 kroner, som fratrukket bankgjeld på rundt regnet 80-90.000 kroner, gir et netto innestående på ca kr 50.000. Det sees bort fra verdien av løsøre og kontanter.

Eiendommen - - -vei - - var solgt på separasjonstidspunktet. Av salgssummen hadde B benyttet 1 mill. kroner til å kjøpe 10 campinghytter og 2 sanitærhytter av E, hvoretter hyttene ble videresolgt til sønnen D mot en livsvarig pensjon på kr 24.000 pr. år pluss borett på eiendommen U i Q. Det sees bort fra boretten, som antas å være av liten verdi. B var på separasjonstidspunktet 64 år. Verdien av pensjonen beregnet etter tabellen i arveavgiftsloven §13 utgjør kr 277.512. Det er noe uklart hva som ligger i kjøpet og videresalget av de nevnte campinghytter. I tillegg til den årlige pensjon på kr 24.000, har B fått vederlag i form av kr 110.000 som D har betalt A til kjøp av hus (- - -vei - - ). Etter det som ble opplyst under ankeforhandlingen, har B ikke mer å kreve av D, og lagmannsretten kan ikke se annet enn at campinghyttene må være avhendet til ham for en betydelig underpris, jfr. arveavgiftsloven §2 siste ledd.

Den samlede verdi av Bs særeie på separasjonstidspunktet (eiendommene i Ø og på W, bankinnskuddet og pensjonen fra D), anslås etter dette til ca kr 830.000.

Etter en samlet vurdering av de forhold det er gjort rede for foran, setter lagmannsretten - i likhet med herredsretten - vederlaget som B må betale til A til kr 300.000.

Det er ved vurderingen tatt hensyn til at A har fått kr 110.000 av det som salget av - - -vei - - utbrakte til å kjøpe seg hus for.

Lagmannsretten har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å trekke de skattemessige sider av salget av - - -vei - - og transaksjonene vedrørende campinghyttene på U inn i vurderingen av vederlagsbeløpets størrelse, idet Bs antakelse om at han vil bli gevinstbeskattet av salget av - - -vei - - ikke er underbygget ved uttalelse fra ligningsmyndighetene eller på annen måte.

Herredsrettens dom av 6. mars 1987 blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i dens omkostningsavgjørelse, mens B frifinnes i As motanke.

Til ankesak nr. 3/87:

Lagmannsretten finner at det slik som situasjonen er idag, ikke bør gjøres noen endring med hensyn til underholdsbidraget kr 2.500 pr. måned som herredsretten har pålagt B å betale til A. B har økonomisk evne til å betale bidraget, og A trenger det for å opprettholde en rimelig levestandard sett i forhold til hva B har muligheter for med de inntekter han har.

Lagmannsretten bygger sin avgjørelse på at B for tiden har inntekter i form av utleie av lokaler i - - -gt. - -, pensjon fra sønnen D, uførepensjon og netto renteinntekter, som tilsammen løper opp i bortimot kr 210.000 pr. år, eller vel kr 17.000 pr. måned, mens A har minstepensjon kr 3.146 etter skattetrekk, og kr 3 300 i leieinntekter, tilsammen kr 6.446 pr. måned, som sammenligningsvis bør tillegges skattetrekk kr 746 pr. måned, idet B etter det opplyste har oppgitt størrelsen på sin uførepensjon før skattetrekk. Det legges til grunn at A har faste utgifter til renter og avdrag på lån og utgifter til brensel, elektrisk strøm m.v. på tilsammen ca kr 3.000 pr. måned. Bs faste utgifter antas å være av omtrent samme størrelsesorden som As.

Etter det som er lagt til grunn i ankesak nr. 350/87 om størrelsen på og arten av Bs særeie, jfr. ovenfor, regner lagmannsretten med at han vil måtte selge fast eiendom eller ta opp lån for å kunne betale A vederlaget på kr 300.000 som hun tilkjennes av Bs særeie. Forholdet vil nødvendigvis påvirke Bs økonomi negativt og A s positivt, og kan når beløpet er betalt, gi grunnlag for å ta bidragsspørsmålet opp til ny vurdering, jfr. ekteskapsloven §56 sjette ledd.

Herredsrettens dom av 23. oktober 1987 blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i dens omkostningsavgjørelse.

B har tapt i ankesak nr. 3/87 og i ankesak nr. 350/87 i hovedanken og bør for så vidt betale As saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Han har vunnet i As motanke i ankesak nr. 350/87, som imidlertid ikke antas å ha påført ham meromkostninger av betydning, hvorfor saksomkostninger for så vidt ikke vil bli tilkjent. Saksomkostningene til A settes i samsvar med innsendte omkostningsoppgaver til kr 3.865, herav utlegg kr 305, i ankesak nr. 3/87, og kr 23.025, herav utlegg kr 525, i ankesak nr. 350/87.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesak nr. 3/87:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 3.865 - tretusenåttehundreogsekstifem - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I ankesak nr. 350/87:

I hovedanken:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 23.025 - tjuetretusenogtjuefem - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motanken:

1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.