LE-1987-593
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-02 |
| Publisert: | LE-1987-00593 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. juni 1989 i ankesak nr. 593/87, hl.nr. 914/87. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Eriksen, Sandefjord). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Carsten Roshauw, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Nils Erik Lie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Rettshjelpsloven (1980) §8 |
Saken gjelder spørsmål om tidspunktet for verdsettelsen av leilighet ved skifte av felleseie.
A og B inngikk ekteskap i 1965.
A flyttet den 1. februar 1979 fra ekteparets felles leilighet i X. Den 30. mars s.å. søkte ektefellene separasjon, som ble innvilget 9. mai 1979. De ble skilt den 17. juni 81. På grunn av uenighet mellom ektefellene om hvilken verdi som skal legges til grunn ved hustruens innløsning av leiligheten, begjærte mannen offentlig skifte. For skifteretten krevde B som saksøker prinsipalt leiligheten utlagt til seg etter verdien pr. 1. februar 1979, altså tidspunktet for den faktiske separasjonen, og subsidiært etter verdien pr. 1. juli 1981, som i følge fru B er det tidspunkt da partene gjennom sine advokater ble enige om at hun skulle overta leiligheten til skiftetakst. A hevdet for skifteretten at verdien på takseringstidspunktet skulle legges til grunn ved bodelingen.
Lier, Røyken og Hurum skifterett, feilaktig angitt som herredsrett, avsa den 23. juni 1987 dom med slik slutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr. 7.500,- - kronersyvtusenfemhundre 00/100 -."
B påanket dommen i rett tid. A har tatt til gjenmæle. Ankeforhandlingen ble holdt 3. mai 1989. A bor nå i USA og møtte ikke personlig. Han var representert med sin prosessfullmektig. Retten hørte forklaring fra fru B og fra tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part la ned slik endelig påstand:
"Prinsipalt
Taksttidspunktet for leiligheten i - - -, X settes til 9. mai 1979.
Subsidiært
Taksttidspunktet for leiligheten i - - -, X settes til 1. juli 1981.
Såvel prinsipalt som subsidiært
Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger såvel for skifterett som for lagmannsrett."
Ankemotparten la ned slik endelig påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes, dog slik at de tilkjente saksomkostninger for skifteretten forrentes med 15 % rente fra 16. juli 1987 til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skifterettens dom og fremstillingen som følger. Saken står i samme stilling som for skifteretten. Dato i den ankende parts prinsipale påstand, er endret til 9. mai 1979, den dag partene fikk separasjonsbevilling.
Den ankende part, B har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:
Da B gikk med på separasjon, var det en betingelse at hun skulle få beholde leiligheten. Dette var en avtale mellom dem. Med det ansvaret hun hadde for barna ville hun ellers ikke gått med på separasjon. Partene ble også enige om fordeling av boets øvrige aktiva og av gjelden. Da de formelt ble separert 9. mai 1979 var det således enighet om delingen, og skiftet var allerede i realiteten gjennomført. Hun har hele tiden etterpå innrettet seg etter dette, blant annet har hun betjent lånet for leiligheten og oppgitt leilighet og gjeld i sin selvangivelse.
Da hun skrev under separasjonssøknaden 30. mars 1979 var hun ikke klar over at pkt. 4 uttrykte noe annet enn det partene tidligere var blitt enige om. Det var for øvrig A som hadde latt søknaden sette opp, og han sa dengang at den ikke innebar endring i det de hadde avtalt. Han forklarte også at søknaden måtte utformes slik det var vanlig.
Da det i realiteten allerede forelå avtale om fordeling av boet på det tidspunkt ektefellene fikk separasjon 9. mai 1979, må det være verdien av leiligheten på dette tidspunkt som må legges til grunn ved booppgjøret.
Om verdien på dette tidspunktet ikke legges til grunn, må man legge til grunn verdien pr. 1. juli 1981, den dagen partene ble enige om at hustruen skulle overta leiligheten til skiftetakst. I alle fall fra da av har begge parter forutsatt at leiligheten tilhørte henne og innrettet seg etter det. A, som er bosatt i USA, var passiv i lang tid og svarte ikke engang på korrespondanse vedrørende boslutningen. Det var den verdistigning leiligheten fikk etter at takstplikten opphørte i 1983, som fikk ham til å ombestemme seg og kreve verdien på utlodningstidspunktet lagt til grunn.
Standpunktet har støtte i dom i Rt-1984-992, og hos Lødrup: Materiell Skifterett 1986 94-95.
Ankemotparten, A har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:
I mangel av annen avtale er det verdien av leiligheten på utlodningstidspunktet som skal legges til grunn ved booppgjøret, Rt-1974-439. Partene har ikke gjort noen avtale som tilsier at annet tidspunkt legges til grunn ved verdsettelsen. Man må se bort fra eventuelle utsagn i opphetede diskusjoner om separasjon. I separasjonssøknaden avtalte partene fremgangsmåten ved bodelingen og at hustruen skulle ha bruksretten til leiligheten. Disse avtalepunktene viser klart at skiftet ikke var gjennomført på søknadstidspunktet. Avtalen viser også klart at hustruen da fikk bruksretten til leiligheten, ikke mer. Det var ikke gjort noen nye avtaler da separasjon ble innvilget 9. mai 1979. Verdien på separasjonstidspunktet kan derfor ikke legges til grunn. At hustruen ble boende i leiligheten og betalte renter og avdrag fulgte av avtalen om borett.
Heller ikke korrespondansen mellom ektefellenes advokater ledet til enighet som gir grunnlag for å fravike hovedregelen om å legge til grunn verdien på utlodningstidspunktet. I brev av 1. juli 1981 konstaterte hustruens advokat at det var enighet om at hustruen skulle overta leiligheten til skiftetakst, men der opphørte også enigheten. Hustruens advokat foreslo dengang at tidspunktet for den faktiske separasjon skulle legges til grunn ved verdsettelsen, men det ble ikke enighet om dette. I denne forbindelse nevnes at A, som i 1982 lot avholde takst på tomtene på Nesodden, også til samme tid ba B avholde takst på leiligheten. Hun hadde da svart at taksten skulle holdes av skifteretten. Dette viser at hun var innforstått med at det ikke var gjennomført forhåndsutlodning av leiligheten.
Dommen i Rt-1984-992 gjelder andre forhold. Det var der inngått en avtale om et bestemt overtagelsestidspunkt. I fellesskap meddelte partene banken at hustruen fra samme tid overtok gjelden som hvilte på eiendommen.
Det er ikke tvist om tidspunktet for verdsettelse av tomtene på Nesodden, idet begge parter godtar at boets interesse i disse skal innløses etter verdien på utlodningstidspunktet, eventuelt et taksttidspunkt en tid forut for selve utlodningen. *****
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter hovedregelen er det verdien på utlodningstidpunktet - eller et taksttidspunkt nær opp mot utlodningen - som skal legges til grunn ved booppgjøret jfr. Rt-1974-439. Annerledes vil forholdet kunne stille seg om det er avtalt delutlodning eller loddeierne har truffet avtale om å innrette seg på annet vis. Rt-1982-906.
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Lund og Austbø, finner det noe uklart hva A lovet hustruen forut for og i forbindelse med den faktiske separasjonen 1. februar 1979 og hva partene avtalte om bodelingen. Det ble da ikke satt opp noen skriftlig avtale. Den 30. mars 1979 skrev de derimot under en separasjonssøknad der det i pkt. 4 avtales at hustruen skal ha bruksretten til leiligheten. I pkt. 3 avtales fremgangsmåten ved skifte. Hustruen har forklart at hun trodde at det de skrev bekreftet at leiligheten skulle være hennes. Flertallet legger ikke avgjørende vekt på innholdet i separasjonssøknaden. Derimot legger flertallet stor vekt på at hustruen senere - våren 1981 - ved sin advokat skriftlig forhandlet om bodelingen og herunder om retten til leiligheten. I brev av 25. mai 1981 fra hennes advokat heter det således at hun er enig i at boet deles etter avtale. Det gjøres også oppmerksom på at ektemannen har frasagt seg alle rettigheter, men hun krever samtidig bruksrett til boligen. I brev av 1. juli s.å konstaterer hennes advokat at "det synes som om det er enighet mellom ektefellene at B skal overta eiendomsretten til ektefellenes tidligere bolig etter skiftetakst". Flertallet ser dette som en bekreftelse på at det forut for dette tidspunktet ikke var avtalt å gjennomføre en delutlodning for så vidt gjelder leiligheten.
Heller ikke den enighet som ble oppnådd gjennom den nevnte korrespondansen, jfr. sitatet foran fra brevet av 1. juli 1981, gir B grunnlag for å kreve leiligheten utlagt til seg etter verdien denne dato. Det hennes advokat konstaterte enighet om i dette brevet, var at hustruen skulle overta leiligheten og at prisen skulle fastsettes ved skiftetakst. Det ble ikke, som i dommen i Rt-1984-992, avtalt noe tidspunkt som overtagelsen skulle gjelde fra. Heller ikke ble det enighet om verdsettelsestidspunkt. Hustruens advokat foreslo i brevet at verdien pr. 1. juli 1979 skulle legges til grunn, men dette forslaget ble ikke akseptert. Flertallet finner det godtgjort at hun senere, i 1982, inntok det standpunkt at det skulle holdes skiftetakst for å fastsette innløsningsverdien. Skiftetakst var da - og er - fremdeles ikke holdt. Flertallet finner ikke å kunne tillegge det betydning at hustruen hele tiden har bodd i leiligheten, og at hun har betjent det lån som var knyttet til denne. Dette må anses som en konsekvens av at hun har hatt bruksrett. Flertallet finner således ikke at det i denne saken er grunnlag for å innfortolke en avtale om delutlodning. Heller ikke sees å foreligge avtale om bestemt tidspunkt for verdsettelse av leilighetene. Det vil da etter flertallets oppfatning være verdien på utlodningstidspunktet fastsatt ved skiftetakst nær opptil dette tidspunktet som skal legges til grunn ved utlodningen. Den omstendighet at loddeierne er enige om hvem som skal utlegges leiligheten i forbindelse med utlodningen av boet, endrer ikke dette forhold. Denne oppfatningen styrkes av dommen i Rt1982 906. Høyesterett kom der til at det kunne kreves ny skiftetakst i et tilfelle der taksten var holdt på et tidlig tidspunkt og bobehandlingen hadde trukket ut.
Mindretallet, lagdommer Lie, bemerker at en sak av denne art vil kunne stille seg slik at hovedregelen om verdsettelse ut fra verdien på taksttidspunktet ikke nødvendigvis kommer til anvendelse, der hvor loddeierne har truffet avtale om å innrette seg på annet vis, jfr. Rt-1982-906 og 1984 992. I den foreliggende sak må det legges til grunn at bruddet mellom partene var definitivt allerede i 1979, da A forlot det tidligere felles hjem. Allerede fra det tidspunkt må partene etter mindretallets syn ha vært innforstått med at B ikke bare skulle ha bruksrett til leiligheten, men også skulle overta den på skifte. At den skulle overtas til skiftetakst, er bekreftet i korrespondansen mellom partenes advokater fra sommeren 1981. B har også opptrådt som eier, idet hun i hele perioden etter samlivsbruddet har betalt løpende husleie og betjent det felles lån ektefellene hadde tatt opp for å finansiere kjøpet av leiligheten.
Etter mindretallets syn var det således senest sommeren 1981 klarlagt mellom partene at B skulle overta leiligheten til skiftetakst. At dette ikke var formalisert i noen avtale ut over det som fremgår av korrespondansen mellom advokatene, kan ikke være avgjørende. Saken har, slik mindretallet ser den, vesentlige likhetstrekk med avgjørelsen i Rt-1984-992. Den avtale partene må anses for å ha inngått sommeren 1981, må etter en konkret vurdering ha bygget på en forutsetning om at også verdsettelsen av leiligheten skulle skje med utgangspunkt i verdien på det tidspunkt partene var enige om at B skulle overta den, eller senest i løpet av sommeren 1981. Mindretallet finner støtte for sitt standpunkt i Lødrup: Materiell skifterett (1986) 94-95. Etter mindretallets syn bør den ankende parts subsidiære påstand tas til følge. *****
Under ankeforhandlingen viste det seg at det var enighet om at A skulle overta boets interesse i tomtene på Nesodden til skiftetakst etter verdi på taksttidspunktet. Etter at denne enigheten var konstatert ble motanken trukket tilbake. Retten finner det etter omstendighetene ikke nødvendig å avsi hevningskjennelse for så vidt gjelder motanken.
I overensstemmelse med flertallets standpunkt blir skifterettens dom å stadfeste for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1.
Saken har budt på slik tvil at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Hver av partene bør derfor bære sine omkostninger for skifteretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Anken har vært forgjeves. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte motpartens utgifter for lagmannsretten. I samsvar med inngitt oppgave settes beløpet til kr. 9.900,- som alt er salær.
Dommen er avsagt med slik dissens som referert foran.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom stadfestes, men slik at hver av partene bærer sine omkostninger for skifteretten.
2. B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med 9.900,- - nitusennihundre - kroner.
Ankesak 593/87 B - A
Etter rettshjelpsloven §8 skal samlet inntekt og formue legges til grunn for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, se også Justisdepartementets runkskriv G00.32 1986 20.
Den leilighet tvisten gjelder bebos av B og hennes samboer. Deres økonomi må derfor ses i sammenheng. Betingelsen for at retten kan innvilge B fri saksførsel for lagmannsretten sees da ikke å foreligge. Søknaden om fri sakførsel blir derfor å avslå.