LE-1987-630

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1989-04-24
Publisert:	LE-1987-00630
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og kjennelse av 24. april 1989 i ankesak nr. 630/87 hl.nr 988/87.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dagny Kjøde, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Rein Carlsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Ola Melheim. Kst. lagdommer Peter A. Blom
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Barnevernloven (1953) §17, §11, §47, §52, §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §172

B, født xx.xx.1935, og A, født xx.xx.1957, inngikk ekteskap 6. juni 1980. De har et barn sammen, nemlig datteren C, født xx.xx.1984. Ved stevning 24. september 1986 til Oslo byrett fremmet hustruen separasjonssak med bl.a. krav om den daglige omsorg for datteren. De ble separert ved byrettens deldom 4. mai 1987 og er senere skilt.

Oslo byrett avsa dom vedrørende de andre krav 31. august 1987 med slik domsslutning:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.84.

2. B skal ha den daglige omsorg for C mens A skal ha samværsrett. Samværsordningen utformes etter avtale mellom partene dog således at omfanget ikke skal være mindre enn det som forstås med vanlig samværsrett jfr. barneloven §44.

3. I oppfostringsbidrag betaler A minstebidrag som for tiden utgjør kr. 770,-.

4. Saksomkostninger idømmes ikke."

Punkt 1 i domsslutningen var i overensstemmelse med partenes sammenfallende påstand.

A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Det er opplyst at dommen ble påanket i sin helhet, men i ankeerklæringens påstand gjentas punkt 1 i byrettens domsslutning. Anken er begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har tatt til gjenmæle og har påstått byrettens dom stadfestet.

For byretten fungerte psykolog Fritz Johannessen som sakkyndig. Etter krav om nye sakkyndige ved ankebehandlingen fra ankende part oppnevnte lagmannsretten psykolog Elisabeth Backe-Hansen som ny sakkyndig ved siden av psykolog Johannessen, med mandat "å avgi uttalelse om hvem av partene som bør ha den daglige omsorg for fellesbarnet C, født xx.xx.84."

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 4., 5. og 6. april 1989. Begge parter var til stede og avga partsforklaringer. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav 8 var nye for lagmannsretten. De sakkyndige var tilstede under ankeforhandlingen og supplerte sine tidligere avgitte erklæringer. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

B er lite egnet til å ha den daglige omsorgen for C idet han besitter personlige egenskaper som kan virke negativt på datterens oppvekst og tilpasning til samfunnet. Hans livsførsel er uryddig, og dette sammen med et opportunistisk syn på spillereglene i samfunnet gjør at han har liten evne til å sette nødvendige grenser for datterens daglige livsførsel. Det har også vist seg at han er lite påpasselig når det gjelder tilsyn med datteren i de perioder hun har oppholdt seg hos ham.

På den annen side vil morens familieforhold sikre at C får den stabilitet hun trenger dersom moren tilkjennes omsorgen. Hun er samboende med en mann omtrent på hennes alder, og som er far til den sønnen hun fødte 23. februar 1988. Hos henne vil C vokse opp i en typisk småbarnsfamilie. Hun vil prioritere barna fremover og er innstilt på å søke sakkyndig råd for C i en overgangsperiode.

Moren hadde størsteparten av omsorgen for C så lenge samlivet eksisterte. Selv om datteren synes å ha greid å bevare tilknytningen til begge foreldre i den vanskelige tid som fulgte etter samlivsbruddet, er det nærliggende å tro at hun har sterkest tilknytning til moren. Det vil også være en fordel på sikt at en pike vokser opp hos mor.

Høsten 1988 inntrådte en forandring i Cs væremåte, noe som også ble observert i barnehagen. Hun hadde en rekke mareritt som kunne tyde på at hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep, noe som førte til legeundersøkelse og anmeldelse av faren. Anmeldelsen ble riktignok henlagt som straffesak, men spørsmålet om hva som har skjedd er ikke endelig avklart. Det er besluttet å opprette undersøkelsessak ved Vinderen sosialsenter etter barnevernloven §17 i forhold til begge foreldre i samarbeid med Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Før en slik avklaring har funnet sted, må det tas hensyn til sannsynligheten for at seksuelle overgrep kan ha funnet sted når det skal avgjøres hvor barnet skal bo og hvilken besøksordning som skal etableres.

Det bestrides ikke at foreldrene har hatt store samarbeidsproblemer etter samlivsbruddet med gjensidige anklager, noe som har gått ut over C. Moren har etter byrettssaken i en viss grad greid å bearbeide sin aggressive holdning overfor faren forårsaket av farens opptreden under samlivet. Det er derimot ikke riktig når byretten har funnet at faren har vist positiv holdning til moren. Han har tvert imot fremkommet med en rekke beskyldninger mot henne og aktivt brukt en psykiatrisk diagnostisering på løst grunnlag for å bli tilkjent omsorgen.

Moren er positivt stemt for at C skal ha kontakt med begge foreldre. Faren kan bidra til at datteren får positive opplevelser, særlig i tilknytning til friluftsliv, men dette vil kunne ivaretas gjennom en hensiktsmessig samværsordning. På grunn av de samarbeidsproblemer som fortsatt eksisterer mellom foreldrene, må en slik ordning foreløpig baseres på faste regler med minst mulig kontakt mellom foreldrene. Dette kan gjøres ved at overleveringen knyttes til oppholdet i barnehagen. Finner retten det sannsynlig at C har lidd seksuelle overgrep hos far, må samværsordningen begrenses inntil dette spørsmål er nærmere avklart. På den annen side frykter moren at kontakten med begge foreldre vil bli vanskeliggjort om faren skulle få den daglige omsorgen. Han har flere ganger vist at han ikke loyalt følger opp avtaler om morens samvær med datteren.

Moren har av prosessuelle grunner ikke funnet å burde endre påstanden om felles foreldreansvar. Retten må imidlertid selvstendig vurdere om en slik ordning vil kunne fungere, idet retten ikke er bundet av påstandene på dette punkt, jfr. Rt-1974-1343.

Selv om C for tiden har fast base hos far, vil en overføring av omsorgen til mor ikke representere noe uheldig miljøskifte. Hun er gjennom hyppige opphold hos mor fullt fortrolig med miljøet hjemme hos henne, samtidig som hun bibeholder tilknytningen til farens miljø gjennom besøksordningen. Det er imidlertid viktig at C snarest mulig får en trygg og velordnet tilværelse hjemme hos mor, hvorfor det kreves midlertidig avgjørelse om at C skal bo hos mor inntil saken er endelig avgjort.

Moren gjør krav på oppfostringsbidrag, men godtar at dette fastsettes i overensstemmelse med minstebidraget til enhver tid.

Den ankende part har lagt ned slik endelig påstand:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.84.

2. A skal ha den daglige omsorg for C mens B skal ha samværsrett.

3. Samværsordningen utformes slik:

Prinsipalt:

Far skal inntil behandlingen av C på SSBU er avsluttet og utredet, ha vanlig samvær med C annenhver helg, fra fredag etter barnehagen til søndag kl. 18.30 og hver onsdag etter barnehagen til kl. 18.30.

C hentes av far i barnehagen og leveres hos mor i ...veien ...

Subsidiært:

Far skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag etter barnehagen til mandag i barnehagen og hver onsdag etter barnehagen til torsdag i barnehagen. Videre skal han ha samvær annenhver jul, fra lille julaften til 3. juledag og annenhver nyttår fra 29. desember til 2. januar og videre annenhver skolevinterferie og påskeferie og 4 uker i sommerferien fordelt på 2 ganger 2 uker. Far skal ha samvær julen 1989 og vinterferien 1990.

4. I oppfostringsbidrag betaler B minstebidrag som for tiden utgjør kr. 840,-.

5. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

6. Inntil saken er rettskraftig avgjort skal A ha daglig omsorg for C."

B har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

B bestrider på det bestemteste at det har foregått noe seksuelt overgrep mot datteren hos ham. Anmeldelsen fra moren må enten være bevisst uriktig med sikte på å oppnå omsorgsrett til datteren eller som utslag av en bristende realitetsoppfatning hvor fantasien har tatt fullstendig overhånd. Saken ble også henlagt av politiet uten at faren var blitt avhørt.

Henleggelsen ble stadfestet av statsadvokaten etter klage fra svigerfaren.

Ved avgjørelsen av hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg, må det etter dette sees bort fra spørsmålet om seksuelt overgrep. Faren har forøvrig ikke motsatt seg at datteren skal underkastes behandling ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri for sine eventuelle psykiske problemer, og han har også selv vært i forbindelse med Nic Waals Institutt om det samme. C har imidlertid hatt en klart positiv utvikling etter at hun fra januar i år fikk en fastere base hos faren med den trygghetsfølelse den har gitt.

Når retten skal ta stilling til hvem C skal bo fast hos, vil barnets tarv være det eneste momentet. En vurdering av partenes personlige egenskaper tilsier at faren er mest egnet som oppdrager. Han har hele tiden søkt å samarbeide med moren for å finne en løsning som vil være best for datteren. Moren har på sin side vært mest opptatt av å sverte sin tidligere mann og har snakket nedsettende om ham i datterens nærvær. Hun har vist ustabilitet i sine følelser og i forholdet til andre mennesker. Særlig under stress vil denne ustabile personlighet kunne slå ut i psykiske problemer hos den hun måtte ha oppdrageransvar for som følge av den loyalitetskonflikt dette skaper.

Foreldrene har hatt forskjellig oppfatning når det gjelder barneoppdragelse, herunder om betydningen av å sette klare grenser og om fremgangsmåten ved en slik grensesetting. Faren har ment at grensesettingen ikke måtte bli så snever at den hindrer barnets naturlige utfoldelse. Det kan ha flytt noe ut med hensyn til punktlighet, men her har han strammet inn etter hvert. Han er også villig til å søke sakkyndig hjelp for å gi C best mulig oppdragelse. Han har en arbeidssituasjon som gjør det mulig fullt ut å prioritere datterens behov.

Det er viktig å finne frem til den ordning som best kan sikre kontakten med begge foreldre, jfr. Rt-1982-116. Faren er innstilt på at C fortsatt skal ha et utstrakt samvær med sin mor og har gjennom sine samarbeidsbestrebelser klart vist at han har både evne og vilje til dette. Den tid som er gått etter samlivsbruddet viser at moren ikke har den samme innstilling på grunn av sin aggressive holdning overfor faren og på grunn av press fra sine foreldre, som alltid har vært klart negativt innstilt overfor C.

C er vel fortrolig med miljøet hos far, hvor hun har bodd fra hun ble født. Riktignok har foreldrene praktisert en deling av omsorgen etter samlivsbruddet, men det må være hos far hun føler å ha sitt hjem. Hun har nær tilknytning til de andre som bor i huset, både fars samboer og hennes datter på Cs alder og fars sønn på 22 år, som har brukt meget tid på de to pikene. En overføring av den daglige omsorgen til mor vil for C oppleves som et miljøskifte som kan virke svært uheldig, særlig hvis moren legger vanskeligheter i veien for videre kontakt med faren og det miljø hun her er blitt vant til.

C bor for tiden hos far med samværsrett for mor. Det er ikke grunn til å endre denne ordning gjennom midlertidig avgjørelse for den tid som vil gå frem til saken er endelig avgjort.

For det tilfelle at moren blir valgt som omsorgsperson, vil faren ikke motsette seg å betale oppfostringsbidrag, og han godtar det krav som er fremsatt fra moren.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes

2. Ankemotparten tilkjennes fulle saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten".

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder valg av omsorgsperson for C. Byretten la avgjørende vekt på at moren på grunn av sin aggressive holdning overfor faren hadde mindre vilje og evne til å sikre barnet maksimal samlet foreldrekontakt enn faren. Selv om det fortsatt eksisterer betydelige samarbeidsproblemer mellom foreldrene, synes begge foreldre å ha utviklet seg positivt etter byrettssaken når det gjelder de momenter som har betydning for å fungere som en god oppdrager for datteren. Samlivsbruddet og de forhold som førte frem til dette er kommet mer på avstand, samtidig som moren er kommet i en mer stabil situasjon gjennom sitt samboforhold og etter fødselen av sønnen 23. juli 1988.

Med unntak av perioden 3. juli - 14. november 1986, da far var fraflyttet den felles bopel i ...veien, og perioden 14. november 1986 - 1. mars 1987, da mor bodde på Krisesenteret sammen med datteren, har foreldrene delt omsorgsansvaret tilnærmet likt fra samlivsbruddet sommeren til desember 1988. Faren har bortsett fra den første perioden bodd i ...veien, mens moren bodde i en leilighet på X frem til høsten 1987 da hun flyttet inn i sin nåværende leilighet på Y. 13. desember 1988 ble C av politiet plassert i Frydenberg barnevernsenter i medhold av barnevernloven §11 etter at moren hadde anmeldt faren for seksuelle overgrep mot datteren. Vedtaket ble opphevet 2. januar 1989 samtidig som anmeldelsen ble henlagt uten at faren var blitt avhørt. Henleggelsen ble senere stadfestet av statsadvokaten etter klage. Fra da har C bodd hos sin far, mens moren har hatt samvær annen hver helg og en gang i uken. 6. januar 1989 opprettet Vinderen sosialsenter undersøkelsessak etter barnevernloven §17 for bl.a. i samarbeid med Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri å kartlegge forholdene rundt barnet "slik at hennes behov på alle områder i framtida blir ivaretatt på best mulig måte". Denne undersøkelsessak er ikke avsluttet.

De sakkyndige har 29. mars 1989 avgitt en erklæring hvor de har foretatt følgende vurdering av hvor C bør bo fast:

"8. De sakkyndiges vurdering av hvor C bør bo fast.

Barnevernsgruppa ved Vindern helse- og sosialsenter opplyser pr. tlf. at ingen av foreldrene anses som uskikket som omsorgspersoner i henhold til lov om barnevern, men at de foreslår tilsyn med hjemmet uansett hvem av foreldrene C bor fast hos. De sakkyndige observerer ikke pr. idag noe påfallende ved noen av foreldrene i forhold til de faktorene som bekymret oss ved forrige informasjonsopptak, og vurderer også at begge foreldre faller innenfor normalområdet som foreldre slik vi har kunnet observere det. I utgangspunktet vil derfor foreldrene stille relativt likt som mulige omsorgspersoner for C, sett isolert fra spørsmålet om deres personlighet og deres holdning til hverandre som foreldre.

Det beklagelige i denne saken blir derfor at et valg mellom foreldrene lett vil knytte seg til en vurdering av deres personlighetsegenskaper, noe som igjen vil gjøre belastningen med å ikke "vinne" stor. Det blir også slik at selv om den ene parten kan påpeke feil og mangler hos den andre, gjør ikke det automatisk den som påpeker feilene feilfri, og derved best skikket til å ha daglig omsorg for C.

Det vi vet om C, er at hun er glad i begge sine foreldre, og viser at hun har behov for å være sammen med dem begge. Uten at vi vet hvorfor, vet vi også at hun hadde det svært vanskelig høsten 1988, og at hun nå er i bedring. Dette uttrykker begge foreldre at de er glade for.

Hadde spørsmålet om seksuelle overgrep vært avklart i retning av at far faktisk hadde forgrepet seg på C, ville det tilsagt at C flyttet til mor, og hadde samvær med far under tilsyn. Vi vet at det å bli utsatt for seksuelle overgrep er svært skadelig for barn, og at det er vanskelig å reparere disse skadene. Hadde spørsmålet om seksuelle overgrep vært avklart i retning av at det ikke har forekommet, ville dette imidlertid ikke automatisk ekskludert mor som daglig omsorgsperson, ut fra det som er anført tidligere i erklæringen.

Kan det dokumenteres på en tilfredsstillende måte at mor faktisk er borderline fungerende og har tidvise realitetsbrister, vil det styrke fars posisjon som daglig omsorgsperson for C. Det vil imidlertid ikke automatisk ekskludere mor. Psykisk robuste barn, som C karakteriseres som, kan utvikle seg bra hos en psykisk forstyrret omsorgsperson så lenge de har god kontakt med noen stabile omsorgspersoner utenom vedkommende. Det utslagsgivende vil i denne sammenheng være om de psykiske problemene direkte innvirker på barnets selvoppfatning og realitetsorientering. Kan de ovennevnte psykiske problemene ikke dokumenteres hos mor, slik at de sakkyndiges vurdering av mor kan påregnes å medføre riktighet, vil dette ikke ha noen innvirkning på vurderingen av hvem som skal ha daglig omsorg for C. Kan det dokumenteres at far på sin side har brukt psykiatrisk diagnostisering av mor aktivt i kampen for å beholde daglig omsorg for C, vil det imidlertid tilsi at C bør bo fast hos mor fordi fars oppfatning av mor vil vanskeliggjøre et rimelig samarbeid mellom ham og mor.

Kan det dokumenteres på en tilfredsstillende måte at fars personlighetsegenskaper vil virke negativt inn på Cs videre oppvekst og tilpasning til samfunnet, vil det styrke mors posisjon som daglig omsorgsperson for C. Samtidig vil ikke det som er anført om fars personlighet og livsførsel automatisk ekskludere far, med mindre dette direkte innvirker på Cs selvoppfatning og tilpasning. Kan det dokumenteres at mor aktivt forsøker å sverte far i så henseende utelukkende for å få daglig omsorg for C, vil det tilsvarende tilsi at C bør bo fast hos far fordi mors oppfatning av far vil vanskeliggjøre et rimelig samarbeid mellom henne og far.

Hvis det kan dokumenteres at begge foreldre har de negative personlighetstrekkene som er anført, vil det medføre store problemer for C uansett hvem av dem hun bor hos. Dokumenteres det gjennom ankeforhandlingen at ingen av dem har personlige problemer av en slik art at det vil skade Cs utvikling, vil man være tilbake til utgangspunktet.

De sakkyndige finner ikke å kunne legge vekt på de forskjellene som kan anføres mellom foreldrenes interesser og aktiviteter i det daglige, spesielt etter som C uansett skal ha kontakt med begge sine foreldre. En vekting mellom partene på dette grunnlaget, vil uansett ikke kunne gjøres ut fra et fagpsykologisk grunnlag.

De sakkyndige finner heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på de problemene som vil oppstå for C i og med at hun må forholde seg til at det bor et annet barn fast der hun selv besøker. Pr. idag ville det sannsynligvis være mer problematisk for henne å være "besøksbarn" i ..veien hos far enn på Y hos mor, på grunn av forskjellene i alder og utviklingstrinn mellom fars samboers D og mors E, og på grunn av Cs lange tilhørighet til ...veien. Samtidig er E Cs halvbror med en felles mor, noe som på lang sikt kan få større betydning for henne. Es annektering av plass og ting på Y vil også bli mer synlig og sannsynligvis mer konfliktfylt for C ettersom han blir eldre. Dette er imidlertid, som tidligere nevnt, problemer C vil måtte forholde seg til uansett hvem av foreldrene hun bor fast hos.

Den informasjonen de sakkyndige har fått siden vi avga våre forrige erklæringer, tilsier at mor i noe større grad enn far ser Cs problemer og handler i samsvar med dette, mens far i noe større grad en mor bagatelliserer Cs vanskeligheter eller ønsker å tilskrive dem mors patologi. I den grad forholdet mellom partene fortsetter å være like konfliktfylt som i dag, vil det være en fordel for C å bo hos den av partene som har best innsikt i og evne til å hjelpe henne med de vanskelighetene hun vil få på grunn av dette. Den informasjonen vi har fått, tilsier også at far for tiden er noe mer "ondartet" enn mor i sin karakteristikk av henne som person og omsorgsperson.

Skal man på den annen side legge hovedvekten på "status quo"-prinsippet, er det klart at C har vokst opp i ...veien, og det derfor innebærer mindre forandringer for C å få ...veien som varig, fast base.

Holdningen hos partene til samvær mellom C og den andre, vil også kunne tillegges vekt. På dette punktet har far inntil oppholdet på Frydenbergsbarnehjemsentret vært innstilt på at mor skal ha mye kontakt med C, og i realiteten har de mer eller mindre delt omsorgen seg imellom. Etter at C ble tilbakeført til far, har samværet med mor blitt innskrenket til omtrentlig vanlig samvær. Mht. hva som bør skje framover, opplyste far og samboeren i samtalen 8.3 at de kan tenke seg at den nåværende ordningen bør fortsette hvis C skal bo fast i ...veien. Dels begrunnes dette med Cs behov for å ha en fast base, og dels uttrykker far i sitt brev til den sakkyndige Fritz Johannessen av 19.3 at "...Jeg tror at C's trivsel nå skyldes at hun for tiden har klar base det sted hvor hun slipper å komme i konflikt. Ved første tegn til at A klarer å mestre seg selv overfor C, vil jeg med stor glede gå inn for å forsøke utvidet samvær med mor."

Det er de sakkyndiges vurdering at så lenge far forblir såvidt fiksert i at mor har en patologisk personlighet, vil han ikke være i stand til å se slike tegn. Uansett hvor gode intensjoner far har, tror vi at konfliktene rundt samværene mellom mor og C vil vedvare mens C bor fast hos far, med mindre en utenforstående instans fastsetter en detaljert besøksordning som ikke avhenger av fars vurdering av mors evne til å mestre seg selv overfor C.

Mor oppgir på sin side at hun er innstilt på at far skal ha noe utvidet samvær med C hvis C bor fast hos henne. Hun ønsker imidlertid at samværsordningen skal fastsettes av retten. Da C ikke har bodd fast hos mor etter dommen i byretten, vet vi ikke hva mor vil være i stand til å etterleve i praksis. I forhold til de informasjoner vi har fått, virker imidlertid mor i noe større grad enn far innstilt på å administrere en samværsordning slik at mulighetene for direkte konfrontasjoner mellom henne og far blir minimalisert.

Det er de sakkyndiges vurdering, i tråd med vår tilleggserklæring av 4. september 88, at C bør ha en fast baser framover, slik at hun opplever å bo et sted. Det er også vår vurdering at hun innenfor denne rammen bør ha utvidet samvær med den av foreldrene hun ikke bor fast hos, for å ivareta den tilknytningen hun har til begge sine foreldre. Hvis konflikten mellom foreldrene vedvarer med samme intensitet og omfang som i dag, vil imidlertid konsekvensen måtte bli at samværet med den C ikke bor hos, begrenses noe for å skjerme henne.

I denne vurderingen har de sakkyndige forsøkt å klargjøre at den beslutningen retten må ta om hvem av foreldrene C skal bo fast hos, vil måtte avveies i forhold til mange ulike og til dels uavklarte faktorer. Det vil også bli et spørsmål om valg mellom ulike verdier, og ulik vektlegging av foreldrenes personlighetsegenskaper. Denne vektleggingen vil måtte skje innenfor rammen av at begge foreldre pr. idag framtrer som upåfallende slik de sakkyndige har kunnet observere det, og innenfor rammen av at begge foreldre har utviklet seg positivt siden forrige informasjonsopptak.

De sakkyndige finner det også nødvendig å påpeke at en dom i Lagmannsretten neppe vil innebære avslutningen på denne konflikten, med mindre foreldrene selv kommer fram til en ordning for C som begge kan leve med. I siste instans vil en slik minnelig ordning, som begge foreldrene virkelig er innforstått med, være best for C. Hvis konflikten mellom partene derimot vedvarer med samme intensitet som nå, kan ikke de sakkyndige gjøre annet enn å understreke sin bekymring for Cs videre utvikling i brennpunktet mellom sine stridende foreldre."

De sakkyndige har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at det foreligger flere kontrollerbare momenter som tyder på at C har vært involvert i seksuelle handlinger som hun har oppfattet som krenkende. Selv om de pågående undersøkelser skulle vise at C ikke har vært utsatt for seksuelle overgrep, er de sakkyndige av den oppfatning at C bør bo hos mor, men da far og miljøet rundt ham har meget å gi C, bør det sørges for et omfattende samvær med far. Psykolog Johannessen har opplyst at det omfattende arbeid med saken etter byrettssaken har vist at mor nå er mer egnet til å tre inn som omsorgsperson, slik at han har endret standpunkt om hvor C bør bo.

Lagmannsretten er av den oppfatning at foreldrenes personlige egenskaper ikke gjør den ene mer egnet som oppdrager enn den andre. Det synes også på det rene at C har greid å bevare tilknytningen til begge foreldre til tross for de vanskeligheter som har eksistert, selv om hun ifølge de sakkyndige framtrer mer åpen på sin situasjon hos mor enn hos far. Når retten allikevel må velge omsorgsperson for C, finner den etter en totalvurdering at det vil være til Cs beste om den daglige omsorg overlates til moren. C vil da vokse opp i en typisk småbarnsfamilie sammen med sin halvbror og morens relativt unge samboer, selv om det foreligger usikkerhetsmomenter knyttet til stabiliteten av dette forhold. Retten er ikke i tvil om at faren også kan tilføre C meget positivt under hennes oppvekst. På grunn av hans alder og fordi hans livssituasjon synes mer uryddig, finner retten at dette bør skje innenfor den besøksordning som blir etablert.

Som de sakkyndige nevner i sin erklæring, er C i en situasjon hvor hun må forholde seg til at hennes foreldre er skilt og reetablert på hver sin kant og at hun må vokse opp under forhold hvor hun i større eller mindre grad må dele både tid og kjærlighet mellom sine foreldre. Det er viktig at begge foreldre på en konstruktiv måte bidrar til at C får bearbeidet de konflikter som følger av denne typen livssituasjon, og at de eventuelt søker sakkyndig bistand til dette, noe de begge har erklært å ville gjøre. Det pekes også på de mange råd som kan utledes av de sakkyndiges erklæringer i saken.

Som nevnt ovenfor er det av vesentlig betydning for C at hun kan sikres en fortsatt kontakt med begge foreldre. Lagmannsretten kan ikke se at dette forhold bør være avgjørende for valg av omsorgsperson i denne sak. Den deling av omsorgen som i praksis har skjedd etter samlivsbruddet, har fungert uten alt for store problemer. Moren har også under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at hun ser positivt på Cs samvær med faren og at hun derfor vil respektere en samværsordning. Lagmannsretten går ut fra at moren vil ta konsekvensen av sin uttalelse og positivt arbeide for at samværsretten blir gjennomført på en tilfredsstillende måte.

I forhold til situasjonen idag vil valget av moren som omsorgsperson medføre et miljøskifte for C. Lagmannsretten ser ikke dette miljøskiftet som særlig risikobetont i og med at C gjennom tidligere deling av omsorgen er vel fortrolig med morens hjem og miljøet rundt henne. Gjennom samværsordningen vil C fortsatt få tilknytning til det miljø som hun er blitt vant med hos far.

Lagmannsretten har ved valg av omsorgsperson ikke tatt hensyn til morens uttrykte mistanke om seksuelle overgrep. Selv om det foreligger omstendigheter som kunne peke i retning av slike overgrep, må det tas i betraktning at morens anmeldelse er blitt henlagt etter avhør av datteren uten at faren er blitt avhørt. På bakgrunn av den undersøkelsessak som er innledet ved Vinderen sosialsenter, finner lagmannsretten også å kunne fastsette samværsordningen uten å ta stilling til sannsynligheten for at seksuelle overgrep har funnet sted. Det tas i den forbindelse hensyn til at den adferdsendring som ble observert hos C sist høst, nå synes å være avtagende. Da behandlingen av C på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri neppe vil føre til noe resultat som oppfattes som entydig av alle parter, finner retten å burde fastsette samværsordningen i overensstemmelse med den ankende parts subsidiære påstand. Dersom det senere skulle vise seg at det finner sted seksuelle overgrep vil samværsordningen kunne tas opp med vernetiltak etter barnevernloven eller som endringssak etter barneloven §47 tredje ledd.

Partene har under byrettssaken og under saksforberedelsen for lagmannsretten vært enige om felles foreldreansvar for C og har lagt ned sammenfallende påstand om dette. Under ankeforhandlingen har A reist spørsmålet om ønskeligheten av en slik ordning på bakgrunn av de samarbeidsproblemer som fortsatt eksisterer mellom foreldrene, selv om hun av prosessuelle grunner ikke fant å burde endre påstanden på dette punkt. Lagmannsretten finner at spørsmålet om foreldreansvaret reelt sett ikke er påanket og at retten derfor ikke kan fravike byrettens avgjørelse på dette punkt. Formelt gis dette uttrykk ved at ankedomstolen ikke behandler spørsmålet om foreldreansvar i sin domslutning. Byrettens avgjørelse er således rettskraftig på dette punkt.

Lagmannsretten finner at B må pålegges å betale oppfostringsbidrag etter barneloven §52. I overensstemmelse med partenes sammenfallende syn fastsettes dette til det minstebidrag som til enhver tid gjelder, for tiden kr. 840,- pr. måned.

A har i medhold av barneloven §38 krevet foreløpig fastsettelse av hvem barnet skal bo hos inntil dette spørsmål er rettskraftig avgjort. Retten legger til grunn at barnet nå bor hos far og finner ikke at det bør gjøres endring i dette ved en slik foreløpig fastsettelse. Med barnets tilknytning til begge foreldre kan det ikke foreligge noe sterkt behov for allerede nå å gjennomføre den ordning av omsorgen som retten under tvil er kommet fram til. Avgjørelsen gis uttrykk i særskilt slutning tilknyttet den kjennelse som er behandlet felles med dommen.

Med den tvil lagmannsretten har gitt uttrykk for, finner den ikke å burde tilkjenne saksomkostninger, hverken for byrett eller lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning

1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.1984, mens B skal ha samværsrett. Samværsordningen utformes slik: B skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag etter barnehagen til mandag før barnehagen og hver onsdag etter barnehagen til torsdag før barnehagen. Videre skal han ha samvær annenhver jul fra lille julaften kl. 14.00 til tredje juledag kl. 14.00 og annenhver nyttår fra 29. desember kl. 14.00 til 2. januar kl. 14.00 og videre annenhver skolevinterferie og påskeferie og 4 uker i sommerferien fordelt på 2 ganger 2 uker. B skal ha samvær julen 1989 og vinterferien 1990.

2. I oppfostringsbidrag betaler B minstebidrag som for tiden utgjør kr. 840,-.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.

Slutning

B frifinnes for kravet om foreløbig fastsettelse av den daglige omsorg for C.