LE-1987-650

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-11-19
Publisert:	LE-1987-00650
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1987-00650 D Nr. 650/87, hl.nr. 1027/897 forenet med ankesak LE-1990-00020, hl.nr 33/90.
Parter:	Den ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Olav Chr. Myhr, Oslo) Motpart: K (Prosessfullmektig: Advokat Knut Lindboe, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Nils Moe, formann. Kst. lagdommer Hilde Wiesener Haga. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §421, Ektefelleloven (1927) §11, §174, §180, Ekteskapsloven (1918) §56, §24, §25, Skifteloven (1930) §50

De tidligere ektefeller A og K ble separert ved Asker og Bærum herredsretts dom av 18. september 1987. I forbindelse med separasjonen (som senere har ledet til skilsmissebevilling) er det oppstått tvist mellom partene angående bidrag og bruksrett til den siste felles bolig samt angående diverse spørsmål knyttet til delingen av partenes fellesbo, som skiftes offentlig ved Asker og Bærum skifterett.

Asker og Bærum herredsrett avsa den 18. september 1987 deldom i saken vedrørende separasjons-, bidrags- og bruksrettsspørsmålene med slik domsslutning:

"1. A og K separeres.

2. A skal ha bruksretten til boligen i X, inntil 1. august 1988.

3. A tilkjennes ikke underholdsbidrag."

I herredsrettssaken var også medtatt et krav fra K om at tomten til boligen i X tilhørte ham som hans særeie. Det her nevnte krav ble ikke pådømt ved herredsrettens deldom som heller ikke traff avgjørelse om saksomkostningsspørsmålet. Etter at offentlig skifte av partenes fellesbo i mellomtiden var åpnet den 20. november 1987, begjærte K den 30. november 1987 ny hovedforhandling berammet ved herredsretten for avgjørelse av det utsatte særeiespørsmål. Herredsretten fant imidlertid under henvisning til tvistemålsloven §421 ikke å ha adgang til å behandle spørsmålet om formuesfordelingen i forbindelse med ekteskapssaken etter at offentlig skifte var begjært, og avsa 24. februar 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Spørsmålet om hvorvidt tomten på eiendommen gnr. 33 bnr. 333 i Y tilhører K alene som hans særeie, avvises.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale K saksomkostninger med kr. 13.000,- - kronertrettentusen.

3. K dømmes til innen 2 - to - uker å betale A saksomkostninger med kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre 00/100."

I tvisten vedrørende skiftespørsmålene avsa Asker og Bærum skifterett den 6. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:

"I hovedsøksmålet: 1. Tomten på X, gnr. 33, bnr. 333 i Y er Ks særeie.

2. A gis naturalutlegg av eiendommen X bnr. 33 bnr. 333 i Y til skiftetakst.

3. A tilpliktes fra og med 1. september 1987 å betale husleie til K for bruk av X med kr. 5.000,- pr. måned, fordelt med kr. 2.500,- på tomten og kr. 2.500,- på boligen.

4. Ideell halvpart av tomten på gnr. 10, bnr. 95 i Z er Ks særeie.

I motsøksmålet:

1. Konto nr. ....- - ..-..... pr. 14. august 1987, samt innbo og løsøre arvet etter As mor, er As særeie.

2. A gis rett til forlodds uttak av gitterrist og garasjeport i X.

3. For øvrig frifinnes K.

I begge saker:

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler A til K saksomkostninger med 48.000,- - kronerførtiåttetusen 00/100 -."

Herredsrettens deldom og skifterettens kjennelse er begge rettidig påanket av A. K har tatt til motmæle i begge ankesaker og har i skifterettssaken også motanket.

De to ankesaker ble forenet til felles forhandling og pådømmelse ved lagmannsrettens beslutning av 8. februar 1990.

Saksforholdet forøvrig fremgår av de påankede avgjørelser og av det som er anført nedenfor. Saken er spesiell fordi begge parter er handicappet og i særlig grad den ankende part, som har fått amputert begge ben og derfor er avhengig av rullestol.

Det bemerkes at herredsrettens forannevnte kjennelse av 24. februar 1988 ikke ble påkjært og således er rettskraftig.

A har i ankesaken vedrørende herredsrettens deldom (ankesak nr. 650/87) nedlagt slik endelig påstand:

"1. A gis bruksrett til eiendommen X inntil skifte finner sted.

2. A tilstås underholdsbidrag fastsatt etter rettens skjønn og betalt fra det tidspunkt retten fastsetter.

3. K tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, eventuelt til det offentlige."

A har i ankesaken vedrørende skifterettens kjennelse (ankesak nr. 20/90) nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedsøksmålet

1. A frifinnes for Ks påstand om at tomten i X, gnr. 33, bnr. 333 i Y er hans særeie.

Subsidiært:

Ks særeie begrenses til kr. 23.000,- eller kr. 10.000,- av tomtens omsetningsverdi etter lagmannsrettens skjønn.

2. A frifinnes for Ks krav på husleie for bruk av X.

3. A frifinnes for Ks påstand om at den ideelle halvpart av tomten gnr. 10 bnr. 95 i Z er hans særeie.

Motsøksmålet

1. Prinsipalt

Tomten på eiendommen X gnr. 33 bnr. 333 i Y er for 58,25 % av dens omsetningsverdi As særeie og for 41,75 % partenes felleseie.

Subsidiært

A gis rett til forlodds uttak av 58,25 % av tomtens omsetningsverdi etter ektefelleloven §11, annet ledd.

Atter subsidiært

Tomten på eiendommen X er felleseie.

Atter subsidiært

A tilkjennes et vederlag på halvparten av den overskytende verdi (verdiøkningen) av tomten i X etter ektefelleloven §25 annet ledd.

2. Prinsipalt

A eier som sitt særeie kr. 60.000,- av selve boligens omsetningsverdi.

Subsidiært

A gis rett til forlodds uttak av kr. 60.000,- av boligens omsetningsverdi etter ektefelleloven §11 annet ledd.

3. Prinsipalt

A eier som sitt særeie et beløp av boligens omsetningsverdi som står i forhold til 12 m2 av boligens leieareal på 96,1 m2.

Subsidiært

A gis rett til forlodds uttak av et beløp av boligens omsetningsverdi som står i forhold til 12 m2 av boligens leieareal etter ektefelleloven §11 annet ledd.

4. Prinsipalt

Den ideelle halvpart av tomten gnr. 10 bnr. 95 i Z er i felleseie mellom partene.

Subsidiært

A tilkjennes et vederlag vedrørende ervervet av tomten på halvparten av verdiøkningen etter ektefelleloven §25 annet ledd.

5. K tilpliktes å betale husleie til A for sin bruk av hytteeiendommen i Z fra den 1. september 1987 som fastsettes til markedsleie etter rettens skjønn.

6. Skifterettens kjennelse stadfestes for så vidt angår frifinnelse av K for As krav om forlodds uttak av kr. 68.000,-.

I motanken

A gis medhold i sitt krav om naturalutlegg i X slik at skifterettens dom stadfestes.

Hovedsøksmål og motsøksmål

K tilpliktes å betale A, eventuelt det offentlige sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett."

K har i ankesak nr. 650/87 nedlagt slik endelig påstand:

"1. A gis bruksrett til eiendommen X inntil skifte finner sted.

2. For øvrig stadfestes herredsrettens del-dom i den grad den er påanket.

3. K tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

K har i ankesak nr. 20/90 nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedsøksmålet

Skifterettens kjennelse stadfestes i den grad den er påanket av A, med unntak av at K frifinnes for A s krav om naturalutlegg av X.

Motsøksmålet

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Hovedsøksmål og motsøksmål

K tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 18. september, 19. september og 20. september 1990. Begge parter møtte personlig med prosessfullmektiger. Det ble avgitt forklaringer av begge parter samt av et vitne.

Under hovedforhandlingen fant K etter omstendighetene å kunne endre sin opprinnelige påstand hva angår A s bruksrett til X, slik at han nå ga sin tilslutning til hennes påstand på dette punkt (punkt 1 i sak nr. 650/87). Videre frafalt A under hovedforhandlingen tidligere nedlagt påstand om rett til forlodds uttak av et beløp på kr. 68.000,- tilsvarende arvemidler brukt til familiens beste, hvilket kom til uttrykk ved at hun nedla ny påstand om stadfestelse av skifterettens kjennelse for så vidt angår dette punkt, jfr. nå hennes påstand i sak 20/90, motsøksmålet punkt 6.

A har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og for skifteretten. Begrunnelsen for hennes påstander i ankesaken kan sammenfatningsvis gjengis som følger:

Sak nr. 650/87:

- - - - - - - - - - - - - -

Underholdsbidraget

Hjemmel for A's bidragskrav finnes i ekteskapsloven §56 annet ledd, jfr. at hennes utsikt til å sørge for et passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet og omsorgen for partenes barn. Om så ikke er tilfelle, tilsier særlige grunner at bidrag allikevel må tildeles. Ved vurderingen må det spesielt tas hensyn til den langvarige ekteskapstid (21 år), til det klare bidragsbehov samt til at K tjener vesentlig bedre enn hva hun selv gjør. Det var hensynet til partenes barn som var årsak til at hun i sin tid, mens barnet var lite, måtte gå ut av yrkeslivet. Det er uten betydning for bidragsplikten at hun senere, da barnet var blitt større, valgte å studere, istedenfor på ny å gå ut i yrkeslivet. For bidragsplikten er det også uten betydning at hun er uføretrygdet med 100 % uførepensjon, jfr. Rt-1974-342.

Sak nr. 20/90.

- - - - - - - - - - - - -

Tomten i X.

Av verdien for tomten i X må en andel på 58,25 % anses som gave fra Y til A og derfor som særeie for henne ifølge ektepaktens gavebestemmelse. At ektefellene fikk kjøpe tomten, skyldtes alene A's handikap, og gaven tilsvarer differansen mellom dagjeldende markedspris, ca kr. 115.000,- og betalt kjøpesum kr. 43.000,-.

Subsidiært kreves med hjemmel i ektefelloven §11 annet ledd forlodds uttak av en tilsvarende andel, 58,25 % av tomtens verdi. Det gunstige tomtekjøp skyldtes alene A's handikap og må derfor anses som en fordel for henne av personlig art.

Atter subsidiært påstås tomten å være felleseie og ikke for noen dels vedkommende særeie for K. Tomten ble felleseie i og med at den helt ut ble betalt med felleseiemidler, nærmere bestemt med salgssummen for partenes tidligere tomt i Æ. At tomten i Æ var felleseie følger av at denne ved anskaffelsen i 1968 ikke ble oppført på noen av ektepaktens særeielister. Ektepaktens bestemmelse om oppføring på disse lister som vilkår for særeie må gå foran ombytningsregelen i ektefelleloven §24.

Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at bare en begrenset del av Æ er blitt K's særeie, dette fordi alene ca kr. 23.000,- av en samlet kjøpesum på ca kr. 57.000,-ble betalt med K's særeiemidler. Dette har sammenheng med at hans særeie i form av bankinnskudd og kontanter ved ekteskapets inngåelse, tilsammen kr 51.790,-, pr. kjøpet av Æ var blitt redusert til ca kr. 23.000,-. I den grad tomten i X ble betalt med K's særeiemidler, skjedde dette derfor bare med kr. 23.000,-. Da salgssummen for Æ var høyere enn kjøpesummen for X kom det ved oppgjøret et kontantoppgjør på ca kr. 13.000,- til utbetaling til K. Antagelig må også disse kr. 13.000,- komme til fradrag i de nevnte kr. 23.000,- slik at bare ca kr. 10.000,- av kjøpesummen for X kan anses som betalt med K's særeiemidler.

Ytterligere subsidiært anføres at hvis tomten anses som K's særeie, må A med hjemmel i ektefelleloven §25 annet ledd ha krav på et vederlag av K's særeie. Vederlaget må settes til halvparten av tomtens verdiøkning under ekteskapet, en økning som her vil tilsvare differansen mellom kjøpesummen kr. 43.000,- og verdien ifølge sivilingeniør Agdesteins takst av 2. september 1988, kr. 550.000,-.

A's særeie- /forloddskrav vedrørende boligen - kr. 60.000,-.

Det er enighet mellom partene om at bebyggelsen i X, i motsetning til tomten, er felleseie. Ved finansieringen av husbygget oppnådde imidlertid partene på grunn av A's handikap et husbanklån på tilsammen kr. 85.000,- fordelt med kr. 72.000,- som førsteprioritet og kr. 13.000,- som annenprioritet. Renteutgiftene for disse to lån utgjorde i perioden 1971 til 1987 ca kr. 60.000,- mindre enn de tilsvarende utgifter i en vanlig bank. I denne besparelse ligger en gave til A og denne gave må prinsipalt lede til at hun med hjemmel i ektepaktens særeiebestemmelse må kunne kreve at kr. 60.000,- av bebyggelsens omsetningsverdi anses som hennes særeie. Subsidiært må hun med hjemmel i ektefelleloven §11 annet ledd kunne kreve forlodds uttak av et tilsvarende beløp, dette fordi beløpet representerer en særfordel for A, som er av personlig art.

A's særeie - /forloddskrav vedrørende boligen - 12/96 av omsetningsverdien.

Da husbanklånet ble innvilget, var det for slike lån fastsatt en øvre arealgrense på 84 m2 boligflate. Grunnet A's handikap fikk partene imidlertid i dette tilfellet anledning til å bygge 12 m2 mer uten allikevel å tape retten til husbanklån. Også den her nevnte fordel må anses som en gave til A og må derfor prinsipalt lede til at hun nå kan kreve som sitt særeie en forholdsmessig andel, her 12/96, av boligens omsetningsverdi. Subsidiært må hun også i forbindelse med dette forhold, med hjemmel i ektefelleloven §11 annet ledd kunne kreve forlodds uttak fra felleseiet av et tilsvarende beløp.

Kravet om uttaksrett til eiendommen X.

Skifterettens avgjørelse hva angår uttaksretten er riktig både i sitt resultat og i sin begrunnelse. Skifteretten har således riktig funnet at en slik uttaksrett er hjemlet i skifteloven §50 tredje ledd, og som for skifteretten vises særlig til at boligen her er spesielt bygget og innredet under hensyntagen til A's handikap, at dens beliggenhet er spesielt gunstig for A nær X med adgang til butikker og serviceinstitusjoner i flatt og rullestolvennlig terreng, samt til at A etter ca 20 års beboelse nå er blitt avhengig både av huset og av det omkringliggende miljø. K kan ikke sees å ha noen rimelig grunn til å motsette seg uttaksretten, idet hans eneste grunn til dette er å sikre seg adgang til å selge boligen på det åpne marked. Når det særlig gjelder forholdet med tomten, gjøres gjeldende at selv om retten skulle finne at denne helt eller delvis er særeie for K, bør A etter omstendighetene og med hjemmel i skifteloven §50 tredje ledd kunne gis uttaksrett også til denne.

Husleie vedrørende X.

Skifteretten har tatt feil når den er kommet til at A skal belastes husleie for sin bruk av X fra og med 1. september 1987. Den av K påberopte avgjørelse i Rt-1977-1147 er i det hele tatt ikke anvendelig i og med at det her dreier seg om en bolig som er subsidiert til fordel for A og som er klausulert som invalidebolig. Det kan ikke være meningen at de aktuelle subsidier indirekte skal tilfalle K i og med at hustruen nå belastes en markedsleie for bruken av boligen. A har på grunn av sin helsemessige situasjon ikke hatt andre boalternativer etter bruddet med sin mann og har derfor vært nødt til å bli boende i huset. Denne tvangssituasjon må ikke komme henne til belastning.

Hyttetomten i Z.

Skifteretten har feilaktig ansett den angjeldende ideelle halvdel av tomten som gave til K og dermed som hans særeie ifølge ektepakten. Tomteandelen ville i det hele tatt ikke bli overdratt K uten A's initiativ til og bistand med omstøtelsessaken mot K's bror. Overdragelsen til K fra hans mor mistet av denne grunn sitt gavepreg, og tomteandelen er derfor heller ikke blitt særeie for ham, men må anses som felleseie. Tomteandelen ble forøvrig ikke overført vederlagsfritt, men for en pris av kr. 13.570,- og iallfall denne forholdsmessige andel av tomteandelens samlede verdi, kr. 55.000,- må anses som felleseie.

Subsidiært, for tilfelle retten måtte anse tomteandelen som K's særeie, må A være berettiget til et vederlag av dette særeie fastsatt som bestemt i ektefelleloven §25 annet ledd.

Leiekravet vedrørende hytteiendommen i Z.

A må være berettiget til at K betaler henne husleie for sin bruk av hytteeiendommen ut fra det syn at stedet alene har vært benyttet av K, idet hun selv, grunnet sitt handikap helt har vært avskåret fra å bruke stedet. Leien må fastsettes til markedsleie etter rettens skjønn.

K har i det vesentlige gjort gjeldende:

Sak nr. 650/87. - - - - - - - - - - - - - -

Herredsrettens avgjørelse av bidragskravet, som nå er det eneste gjenstående tvistepunkt i denne sak, påstås å være riktig, både i sitt resultat og sin begrunnelse. Det gjøres gjeldende at vilkåret for å tilkjenne A bidrag etter ekteskapsloven §56 annet ledd ikke er tilstede, og også forøvrig i det vesentlige de samme anførsler som for herredsretten.

Ankesak nr. 20/90. - - - - - - - - - - - - - - - - -

Tomten i X.

Skifterettens avgjørelse av K's særeiekrav påstås å være riktig. Æ ble i det vesentlige finansiert ved hjelp av K's særeiemidler fra tidligere og ble derfor også hans særeie ifølge ombytningsregelen i ektefelleloven §24, som ikke er satt til side av ektepakten. Også tomten i X måtte da bli K's særeie i og med at kjøpesummen for denne, kr. 43.000,- i sin helhet ble dekket av salgssummen for Æ. Det bestrides at noen del av X må anses som gave fra kommunen til A og derfor som hennes særeie, likesom det også bestrides at noen slik gavedisposisjon har gitt henne rett til forlodds uttak av den påståtte gaveandel etter ektefelleloven §11 annet ledd. Likeledes bestrides at A, for tilfelle tomten er blitt særeie for K, kan gjøre noe vederlagskrav gjeldende mot denne etter reglene i ektefelleloven §25 annet ledd.

A's særeie- /forloddskrav vedrørende boligen i X.

Det bestrides at de sosiale ytelser til A som var knyttet til husbanklånet er å anse som gave. Det dreier seg her om ytelser som hun hadde rettslig krav på, og dermed om ytelser som hverken kan gi grunnlag for noe særeiekrav eller for noen uttaksrett etter ektefelleloven §11 annet ledd. Dette gjelder både i relasjon til rentebesparelsen, beregnet til kr. 60.000,-, og i relasjon til den påberopte fordel ved økningen av det tillatte boligareal fra 84 m2 til 96 m2.

Kravet om uttaksrett til eiendommen X.

Skifterettens avgjørelse av dette spørsmål er uriktig.

Dersom tomten er blitt K's særeie har retten i det hele tatt ikke kompetanse til å gi uttaksrett til denne del av eiendommen, jfr. "i felleseie" i skifteloven §50 tredje ledd.

For øvrig bestrides at skifteloven §50 tredje ledd i det hele tatt gir hjemmel for noen uttaksrett for A. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, og det foreligger hittil i det hele tatt ikke avgjørelser der kravet om uttaksrett er gitt medhold. I det aktuelle tilfelle foreligger ikke slike "sterke grunner" som kreves i bestemmelsen, og det vises her til at om A ikke får uttaksrett må hun ikke derfor nødvendigvis fraflytte, men må i så fall bare være med på å erverve eiendommen til ordinær pris. Ikke bare K's, men også A's interesse i uttaksretten er derfor primært av økonomisk art. Skjønt det nok vil være en fordel for A å bli boende i X, er dette ingen nødvendighet. Selv om huset i noen grad er innredet som invalidebolig, er eiendommen ikke spesielt velegnet for A. For henne å bo i en enebolig med have er bl.a. forbundet med problemer knyttet til plenklipping og snemåking, likesom boligen i alle fall vil være for dyr for henne.

Husleie vedrørende X.

Det er i saken ikke uenighet hverken om størrelsen av den samlete leie, kr. 7.500,- pr. måned fordelt med kr. 5.000,- for boligen og kr. 2.500,- for tomten, eller om utgangspunktet for en eventuell leieberegning, 1. september 1987. Skifteretten har riktig lagt til grunn at A plikter å betale leie for sin bruk av eiendommen, med tilsammen kr. 5.000,- pr. måned, fordelt med kr. 2.500,- på tomten og kr. 2.500,- på K's andel av boligen. Dette resultat finner støtte i Høyesterettsdom i Rt-1977-1143, som også må få anvendelse i den foreliggende sak.

Hyttetomten i Z.

Ved K's overtagelse av den ideelle halvdel av tomten i 1982 ble han bare belastet med et vederlag som tilsvarte 20 % av verdien mens de øvrige 80 % var arveforskudd og dermed gave fra moren. I og med at den vesentlige del av tomteandelen således var gave, ble hele andelen K's særeie i henhold til ektepaktens bestemmelse. Det bestrides at A's støtte til K ved den forutgående omstøtelsessak kunne frata transaksjonen dens gavepreg. Likeledes bestrides at den her nevnte støtte fyller kravet til vesentlig medvirkning til ervervet av tomteandelen og dermed til vederlagskrav til A etter ektefelleloven §25 annet ledd.

Leiekravet vedrørende hytteeiendommen i Z.

Som riktig antatt av skifteretten kan et husleiekrav fra A ikke føre frem da K ikke har hatt eksklusiv rett til å bruke stedet og A derfor i utgangspunktet har hatt samme adgang til dette, en rett hun eventuelt kunne ha benyttet seg av ved å medbringe nødvendig reisefølge.

Lagmannsretten skal bemerke:

Sak nr. 650/87.

Som herredsretten er også lagmannsretten kommet til at A's krav om underholdsbidrag etter ekteskapsloven §56 annet ledd, ikke kan tas til følge. Lagmannsretten er enig i at uten hensyn til A's behov for slikt bidrag kan det her ikke sees at hennes utsikter til selv å sørge for passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for datteren, likesom det heller ikke kan sees å foreligge "særlige grunner" for tilkjennelse av bidrag. Lagmannsretten finner også for øvrig å kunne tiltre herredsrettens begrunnelse og viser til denne.

Sak nr. 20/90.

Tomten i X.

Lagmannsretten er som skifteretten kommet til at tomten må ansees som K's særeie.

A har prinsipalt gjort gjeldende at en andel på 58,25 % må betraktes som gave til henne og derfor som hennes særeie ifølge ektepaktens gavebestemmelse. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Den fordel som her måtte være oppnådd ved at ektefellene fikk kjøpe tomten til lovlig pris, er helt uviss av størrelse, og for øvrig må det iallfall ansees klart at en mulig slik fordel ikke kan ansees som gave i relasjon til den foreliggende ektepakt.

A har subsidiært gjort gjeldende at tomten i sin helhet må ansees som felleseie og ikke for noen dels vedkommende som særeie for K. Hennes standpunkt er begrunnet med at tomten angivelig ble betalt med felleseiemidler, nærmere bestemt med salgssummen for Æ, jfr. hennes nærmere begrunnelse slik denne er referert ovenfor. Lagmannsretten kan heller ikke være enig i dette. Som skifteretten finner den at ektepaktens bestemmelse om felleseie for "hva vi senere måtte erverve i fall det ikke er tilføyet hver enkelts særeieliste", ikke kan omfatte aktiva tilkommet ved ombytning av verdier som var særeie pr. ektepaktens opprettelse, og at slike aktiva derfor må dekkes av ombytningsregelen i ektefelleloven §24. En motsatt forståelse ville, som det anføres av skifteretten, gjøre ektepakten meningsløs.

Etter bevisførselen legger retten for øvrig til grunn at av kjøpesummen for Æ, kr. 57.904,- ble kr. 43.168,- tilsvarende 75 %, dekket av midler som måtte ansees som K's særeie, nærmere bestemt av hans daværende bankinnskudd. Når A har hevdet at bare ca kr. 23.000,- eventuelt ca kr. 10.000,- av disse bankinnskudd var hans særeie, så kan retten ikke være enig i dette. I og med at K's likvider ved ektepakten var gjort til hans særeie følger det av ombytningsregelen i ektefelleloven §24, at det for særeievurderingen må være uten betydning om størrelsen av likvidene senere ble endret ved foretatte inn- og utbetalinger. Den aktuelle beholdning til enhver tid forble i alle fall K's særeie.

Men når en så vidt betydelig del av kjøpesummen som 75 % ble betalt med midler som var K's særeie, må det også legges til grunn at Æ i sin helhet ble hans særeie, jfr. for så vidt det vesentlighetsprinsipp som er fastslått i de av skifteretten påberopte dommer i Rt-1982-666 og 1279 og Rt-1979-1375. Av dette følger at også tomten i X, hvis kjøpesum i sin helhet ble dekket av salgsprovenyet for Æ, er blitt K's særeie.

I forbindelse med sitt prinsipale krav om at 58,25 % av tomtens omsetningsverdi ansees som hennes særeie, har A subsidiært krevet rett til forlodds uttak av et tilsvarende beløp etter ektefelleloven §11 annet ledd. Da lagmannsretten er kommet til at tomten må ansees som K's særeie og ektefelleloven §11 annet ledd alene hjemler rett til forlodds uttak i felleseiemidler, kan det her nevnte krav ikke gis medhold.

A har også subsidiært gjort gjeldende at hun for tilfelle tomten ansees som K's særeie, med hjemmel i ektefelleloven §25 annet ledd må tilkjennes et vederlag av dette særeie og slik at vederlaget må settes til halvparten av tomtens verdiøkning under ekteskapet. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at et slikt vederlagskrav må bli å forkaste idet den også finner å kunne tiltre skifterettens begrunnelse slik denne er gjengitt i kjennelsen.

A's særeie- /forloddskrav vedrørende boligen i X - kr. 60.000,-.

A's krav er basert på at det ved byggingen av boligen ble innvilget ektefellene et husbanklån på særlige gunstige rentevilkår, vilkår som gjennom perioden 1971 - 1987 har gitt en rentebesparelse på tilsammen ca kr. 60.000,-. Lagmannsretten kan ikke se at den her nevnte besparelse kan gi grunnlag hverken for noe særeiekrav eller for noen uttaksrett etter ektefelleloven §11 annet ledd. Særeiekravet må forkastes allerede fordi besparelsen er oppnådd ved et lån som A grunnet sitt handicap, hadde rettslig krav på, og som derfor heller ikke kan ansees som noen gave. Hva angår det subsidiære uttaksrettskrav er lagmannsretten enig med skifteretten i at dette må forkastes fordi den angjeldende besparelse ikke har sammenheng med noen rettighet "som ikke kan overdras eller i øvrig er av personlig art", eller " som etter sin art er unntatt fra deling". Det kan i denne forbindelse nevnes at også K er funksjonshemmet (går med leggprotese og bruker en utfyllingsprotese i skoen på det andre benet) og derfor alene fyller Husbankens vilkår om at boligen må brukes av bevegelseshemmede.

A's særeie- /forloddskrav vedrørende boligen i X - 12/96-deler av omsetningsverdien.

Lagmannsretten er kommet til at hverken særeiekravet eller forloddskravet kan gis medhold. Det vises til begrunnelsen for å forkaste særeie-/forloddskravet på kr. 60.000,- idet denne har gyldighet også for de her nevnte krav.

Kravet om uttaksrett til eiendommen X.

Skifteretten har ved sin avgjørelse av dette krav, som er gjort til gjenstand for motanke fra K's side, gitt A uttaksrett til "eiendommen X gnr. 33 bnr. 333 i Y", d.v.s. så vel til tomten som til den påstående bebyggelse. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat, idet den finner at den aktuelle bestemmelse i skifteloven §50 tredje ledd, ikke kan hjemle noen uttaksrett for A til tomten da denne er K's særeie. At bestemmelsen må forstås på denne måte fremgår klart av dens ordlyd, jfr. "rett til å få utlagt eiendeler i felleseiet" i lovteksten. Når det derimot gjelder boligen (bebyggelsen), som er felleseie, er også lagmannsretten kommet til at A bør tilkjennes uttaksrett til denne. Som skifteretten finner også lagmannsretten at sterke grunner taler for en slik uttaksrett liksom det heller ikke er rimelig grunn for K til å motsette seg denne. Det vises for øvrig til skifterettens nærmere begrunnelse for dette standpunkt som tiltres.

Husleie vedrørende X.

Lagmannsretten er for så vidt angår dette husleiespørsmål kommet til samme resultat som skifteretten idet den også finner å kunne tiltre skifterettens begrunnelse.

Hyttetomten i Z.

Lagmannsretten er hva angår kravene i forbindelse med dette aktivum kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige også slutte seg til skifterettens begrunnelse. Det må etter omstendighetene legges til grunn at overføringen av tomteandelen representerte en gave til K og at denne derfor ble hans særeie ifølge ektepaktens gavebestemmelse. Som K finner også lagmannsretten at A's støtte til ham under den forutgående omstøtelsessak ikke har kunnet frata transaksjonen dens preg av gave.

I likhet med skifteretten er også lagmannsretten kommet til at A's subsidiære krav om et vederlag med hjemmel i ektefelleloven §25 annet ledd ikke kan gis medhold, da hennes medvirkning til ervervet av tomten ikke oppfyller vesentlighetskravet i den nevnte bestemmelse.

Leiekravet vedrørende hyttetomten i Z.

Som skifteretten finner også lagmannsretten at kravet fra A ikke kan tas til følge idet den også finner å kunne slutte seg til skifterettens begrunnelse for dette resultat. - - - Etter dette blir det i sak nr. 650/87 og i henhold til partenes felles påstand herom å avsi dom for at A gis bruksrett til eiendommen X inntil skifte finner sted, mens herredsrettens deldom for øvrig blir å stadfeste så langt den er påanket. I sak nr. 20/90 blir det i hovedsøksmålet hva angår kravet om uttaksrett til eiendommen X å avsi dom for at A tilkjennes uttaksrett til boligen (bebyggelsen) på eiendommen mens K blir å frifinne for kravet om uttaksrett til den resterende del av eiendommen. For øvrig blir skifterettens kjennelse i hovedsøksmålet å stadfeste så langt den er påanket. I mot-søksmålet blir skifterettens kjennelse å stadfeste.

I sak nr. 650/87 har anken delvis ført frem for så vidt som K under ankesakens behandling, men først under ankeforhandlingen, fant å kunne slutte seg til A's påstand hva angår bruksretten til X. Lagmannsretten finner etter dette at hver av partene bør bære sine egne omkostninger, så vel for herredsretten som for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. For så vidt angår omkostningene for herredsretten omfatter avgjørelsen alene de omkostninger som ble ilagt A ifølge punkt 2 i herredsrettens kjennelse av 24. februar 1988.

I sak nr. 20/90, hovedsøksmålet, har anken vært forgjeves, mens motanken delvis har ført frem. Hensett til at den vesentlige del av arbeidet hva angår dette søksmål antas å vært voldt ved de poster der K har fått medhold (anken og motanken sett under ett) finner lagmannsretten med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174, at A må tilpliktes å erstatte K delvise saksomkostninger. Under hensyntagen til at K's prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på tilsammen kr. 18.000,- fordelt med kr. 13.000,- for anken og kr. 5.000,- for motanken, settes disse omkostninger skjønnsmessig til kr. 15.000,-.

I motsøksmålet har anken ikke ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må A erstatte K saksomkostninger for lagmannsretten idet det ikke sees å foreligge særlige grunner som tilsier fritagelse for omkostningsansvaret. K's prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser et krav på kr. 9.000,- som blir å legge til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til skifterettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Sak nr. 650/87:

1. A gis bruksrett til eiendommen X inntil skifte finner sted.

2. For øvrig stadfestes herredsrettens deldom i den utstrekning den er påanket.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byrett eller for lagmannsrett.

Sak nr. 20/90: Hovedsøksmålet:

1. A tilkjennes uttaksrett til boligen (bebyggelsen) i X.

2. K frifinnes for kravet om uttaksrett til tomten i X.

3. For øvrig stadfestes skifterettens kjennelse så langt den er påanket.

4. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til K 15.000,- - femtentusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til K 5.000,- - femtusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.