LE-1987-76

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-06-03
Publisert:	LE-1987-00076
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 3. juni 1988 i ankesak nr. 76/87, hl.nr.112/87.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ola Trygve Holt, Oslo). Motpart: Faktum Forlag A/S (Prosessfullmektig: Advokat Dag Stousland, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Lars-Jonas Nygard
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §17-4, §17-6, Ligningsloven (1980) §9-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Kemneren i Oslo v/regnskapskontrollør Paul Christiansen avholdt i februar 1979 bokettersyn hos firma Faktum Forlag A/S. Ettersynet omfattet årene 1977 og 1978. I rapporten er det blant annet uttalt at bilgodtgjørelsen "blir utbetalt på grunnlag av ikke tariffestede bilavtaler mellom arbeidsgiveren og selgerne. Avtalene går i hovedsak ut på at de enkelte selgere skal ha en kombinert bilgodtgjørelse (fast del + variabel del), mens andre kun har krav på variabel godtgjørelse. De variable godtgjørelsene beregnes på grunnlag av antall solgte enheter (jfr. vedleggene "bilavtale A, B og C"). Samtlige bilgodtgjørelser anses av arbeidsgiveren for å være innberetningspliktige, men avgifts- og trekkfrie".

Det heter videre i rapporten at slik nåværende bilavtaler er utformet, er arbeidsgiverens syn ikke i overensstemmelse med Riksskattestyrets rundskriv 556/avd. I av 14. oktober 76. Regnskapskontrolløren har derfor behandlet bilgodtgjørelsene som avgifts- og trekkpliktige ytelser.

Det bemerkes at de nye regler om trekkplikt og arbeidsgiveravgift av bilgodtgjørelse trådte i kraft den 1. januar 1977. Ifølge de nye forskriftene er en utgiftsgodtgjørelse i sin helhet fritatt for forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift dersom godtgjørelsen utbetales i samsvar med satser og legitimasjonskrav fastsatt i overenskomst mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner eller offentlig regulativ, og godtgjørelsen ikke for noen del er fastsatt for å gi arbeidsvederlag i tillegg til utgiftsdekningen. Ifølge forskriftenes §4 nest siste ledd skal utgifter til bilhold ved anvendelse av reglene i denne bestemmelse beregnes etter statens satser for bilgodtgjørelse, og på grunnlag av oppgave som mottakeren utarbeider over tjenestekjøringens lengde. Da regnskapskontrolløren fant at den utbetalte bilgodtgjørelse i sin helhet var avgiftspliktig, ble det i rapporten satt opp en oppstilling over angivelig for lite betalt avgift. Beløpet utgjorde for 1977 kr. 67274,- og for 1978 kr. 81341,-. Det er ingen uenighet om selve utregningen.

Den 28. mars 1979 sendte kemneren bokettersynsrapporten over til Faktum Forlag A/S. Det ble gitt 10 dagers frist for eventuelle bemerkninger.

Den 11. april 1979 sendte kemnerkontoret saken over til ligningskontoret, med forslag om forhøyelse av avgiften slik som foreslått i bokettersynsrapporten.

Den 29. mai 1979 sendte registrert revisor Hans Chr. Høie en imøtegåelse av rapporten til Oslo kemnerkontor. Det er innledningsvis vist til at den opprinnelig gitte frist for bemerkninger til rapporten var forlenget. Det ble blant annet opplyst at selskapets ledelse hadde innhentet de nødvendige opplysninger fra representanter for å belyse forholdet mellom utbetalt bilgodtgjørelse og bilgodtgjørelse etter statens satser på basis av antall kjørte kilometer i tjeneste. Det fremgår av sammendrag at beregnet bilgodtgjørelse etter statens satser basert på oppgitt antall kjørte kilometer i tjeneste overstiger innberettet bilgodtgjørelse i henhold til følgeskriv A med kr. 25833,- for 1977 og kr. 282637,- for 1978. Det anføres at foranstående data "sett på bakgrunn av bestemmelsene i rundskriv 556/avd. I av 14. oktober 1976 skulle da tilsi at arbeidsgiveravgift av bilgodtgjørelse for 1977 og 1978 ikke blir å beregne".

Den 5. november 1981 forhøyet ligningsnemnda avgiften med kr. 67270,- for 1977 og kr. 81338,- for 1978, til sammen kr. 148608,-, som var i overensstemmelse med forslaget i bokettersynsrapporten.

Den 16. november 1981 påklaget registrert revisor Høie fastsettelsen til overligningsnemnda. Han ga noen tilleggsopplysninger om bilgodtgjørelsen for de 2 aktuelle år, og ba om at det aktuelle avgiftsbeløp ble frafalt.

Saken ble angivelig forlagt på ligningskontoret. Overligningsnemnda avsa ikke kjennelse før i november 1985. Ligningsnemndas avgiftsfastsettelse ble fastholdt for begge årene.

Den 19. desember 1985 tok selskapet ut stevning ved Oslo byrett, og nedla påstand om at vedtaket om etterbetaling av arbeidsgiveravgift kr. 148608,- skulle oppheves.

Den 29. august 1986 avsa Oslo byrett dom i saken med slik domsslutning:

"1. Oslo overlikningsnemnds vedtak av oktober 1985 om fastsetting av arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S underkjennes forsåvidt det gjelder året 1977.

2. Oslo kommune frifinnes for saksøkerens krav om opphevelse av overlikningsnemndas vedtak forsåvidt gjelder året 1978.

3. Hver part bærer sine saksomkostninger."

Oslo kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Det gjøres gjeldende at omhandlede bilgodtgjørelse er avgiftspliktig både når det gjelder 1977 og 1978. Det hevdes at det skyldes en ren misforståelse fra byrettens side når den er kommet til forskjellig resultat for de 2 årene.

Faktum Forlag A/S har imøtegått anken og erklært motanke. Det påberopes at bilgodtgjørelsen er avgiftsfri både for 1977 og 1978.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus den 3. mai 1988. Arne Sigurd Skuseth representerte Faktum Forlag A/S og avga partsforklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

De nærmere faktiske omstendigheter fremgår av byrettens dom og det som er anført nedenfor.

Oslo kommune har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Faktum Forlag A/S har i sitt anketilsvar og motanke gjort gjeldende at forhøyelsen av arbeidsgiveravgiften er foretatt for sent.

Det er anført at ligningsloven kapittel 9 gjelder i dette tilfellet, jfr. folketrygdloven §17-4 annet ledd, og at et vedtak til ugunst for den avgiftspliktige skal fattes innen 2 år fra inntektsåret. Denne anførsel ble imidlertid frafalt før ankeforhandlingen.

Kommunen har fremhevet at godtgjørelsen er beregnet på grunnlag av antall solgte bokverk og ikke etter antall kjørte kilometer i stillingen. Dette gjelder både 1977 og 1978. Det er intet holdbart grunnlag for å komme til forskjellig resultat for de 2 årene som byretten har gjort. Godtgjørelsen fremtrer som en bonus for de selgere som har oppnådd gode resultater. Den må da anses mer som et arbeidsvederlag enn som godtgjørelse for utgifter i stillingen.

Etter Rikskattestyrets forskrifter av 14. oktober 1976 er det en sammenheng mellom plikten til å foreta skattetrekk og plikten til å beregne arbeidsgiveravgift. Dersom det foreligger plikt til å foreta skattetrekk, er det klart at det skal beregnes arbeidsgiveravgift av vedkommende godtgjørelse.

I Riksskattestyrets merknader til §4 i forskriftene er det uttalt at regelen i nest siste ledd om hvordan bilutgifter skal beregnes, får betydning i de tilfeller der arbeidsgiveren betaler bilgodtgjørelse med faste beløp pr. måned e.l. Det heter videre at bilutgiftene da skal beregnes "med utgangspunkt i den kilometergodtgjørelse som følger av statens regulativ og på grunnlag av oppgave fra mottakeren over tjenestekjøringen. Oppgaven må innehold slike spesifikasjoner at lengden av tjenestekjøringen kan anses å være legitimert".

Kommunen anfører i denne sammenheng at merknadene til §4 synes å vise at Riksskattestyret særlig tenkte på å ramme med avgiftsplikt de bilgodtgjørelser som var fastsatt til et fast beløp, uten hensyn til antall kjørte kilometer i stillingen. Avgiftsplikten omfatter imidlertid ikke bare bilgodtgjørelse som utbetales med en fast sum, f.eks. hver måned eller hvert kvartal. I nærværende sak er godtgjørelsen beregnet på grunnlag av salgsresultatet, og satsene etter statens regulativ er således ikke fulgt. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift er følgelig til stede.

Det er uten betydning for adgangen til etterberegning av avgift at forlaget inntil utgangen av 1976 innga korrekte oppgaver.

Ligningsmyndighetene har ikke foretatt noen nærmere vurdering av de beregninger som forlaget har foretatt for så vidt angår forholdet mellom utbetalt godtgjørelse og hvilken godtgjørelse som selgerne ville hatt krav på dersom statens satser hadde vært lagt til grunn. Det anses for å være uten betydning for avgiftsplikten om den utbetalte godtgjørelse faktisk ligger lavere enn den ville ha gjort etter statens satser, idet betingelsene for avgiftsfrihet ikke er oppfylt.

Det blir ikke bestridt fra kommunens side at manglende avgiftsberegning av bilgodtgjørelsen skyldes at selskapet og dets revisor ikke var klar over de nye regler som trådte i kraft den 1. januar 1977. Dette forhold kan imidlertid ikke frita forlaget for plikt til å svare etterberegnet avgift etter de nye bestemmelser.

Ligningsmyndighetene har ikke på noen måte akseptert at selskapet skulle slippe å betale etterberegnet avgift for 1977 eller 1978. I de årsoppgavene som forlaget hadde innsendt, stemte den oppgitte bilgodtgjørelse med de terminoppgaver som var innsendt. Ligningsmyndighetene hadde således ingen foranledning til å foreta noen nærmere kontroll av den oppførte bilgodtgjørelse.

Når det gjelder spørsmålet om passivitet, er det naturlig å ta utgangspunkt i at det varte ca 2 1/2 år fra forlagets redegjørelse innkom og til ligningsnemndas fastsettelse forelå. Dette er i og for seg lang tid. Hovedårsaken er den vanskelige bemanningssituasjon på ligningskontoret. Det foreligger ikke slik passivitet fra ligningskontorets side at adgangen til etterberegning av avgift var falt bort. Klagen til overligningsnemnda er inngitt i november 1981. Den ble imidlertid ikke avgjort før i november 1985. Dette skyldes først og fremst at klagen ble forlagt på ligningskontoret. Denne feil er svært beklagelig, men kan ikke føre til at ligningsnemndas vedtak blir ugyldig. Den annen behandlingsperiode kan ikke medregnes i forhold til passivitetsspørsmålet, fordi klagen gjaldt omgjøring av et tyngende vedtak.

Oslo kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Oslo byretts dom pkt. 2 stadfestes.

2. Oslo kommune frifinnes forsåvidt gjelder krav om opphevelse av Overligningsnemndas vedtak av oktober 1985 vedrørende fastsetting av arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S for 1977.

3. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Faktum Forlag A/S har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Selskapet og dets revisor var ukjent med de nye arbeidsgiveravgiftsreglene inntil bokettersynet fant sted i begynnelsen av 1979. For 1977 og 1978 fulgte man de gamle reglene. Bilgodtgjørelsen var etter disse regler avgiftsfri. Da bokettersynsrapporten kom, tok forlaget kontakt med dem som hadde vært selgere i de 2 aktuelle årene. De ble forespurt hvor langt de hadde kjørt i de 2 årene fordelt på privat kjøring og kjøring i tjeneste. De innkomne oppgaver viser at den utbetalte godtgjørelse for begge årene lå betydelig lavere enn godtgjørelsen ville ha vært dersom statens satser hadde vært benyttet. Det er dokumentert så godt som det lar seg gjøre. Dette viser at den feil som er begått, er reparert, og selskapet er således utenfor avgiftsansvar.

Det er videre vist til at det i de innsendte lønnsoppgaver er opplyst at bilgodtgjørelsen er beregnet på grunnlag av antall solgte enheter. Det fremkom således av lønnsoppgavene at godtgjørelsen ikke var betalt etter antall kjørte kilometer i stillingen, og ligningsmyndighetene hadde oppfordring til å undersøke om avgift var beregnet av bilgodtgjørelsen i henhold til de nye forskriftene.

Dessuten har forlaget påberopt seg instruks for kommunekasserernes og ligningsmyndighetenes behandling av kombinert årsoppgave for arbeidsgiveravgift og følgeskriv til lønns- og trekkoppgaver fastsatt den 3. januar 1968. Det heter under post 10 at ligningskontorets kontroll av årsoppgavene i alminnelighet bør foretas i samband med den ordinære ligning av vedkommende arbeidsgiver. Ligningsmyndighetene har forsømt seg på dette punkt.

Når det gjelder spørsmålet om passivitet, gjør forlaget gjeldende at det er kunstig å foreta en oppdeling i 2 perioder. Det avgjørende må i denne sammenheng være at ligningsmyndighetene hadde tilstrekkelig grunnlag å bygge på da de mottok revisor Høies redegjørelse av 29. mai 1979. Ligningsmyndighetenes endelige vedtak i saken forelå imidlertid ikke før i overligningsnemndas kjennelse av november 1985. Det dreier seg her om en periode på over 6 år. Forlaget hadde grunn til å gå ut fra at avgiften var frafalt av ligningsnemnda før utløpet av denne perioden.

Faktum Forlag A/S har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Oslo byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. Overligningsnemndas vedtak av oktober 1985 vedrørende forhøyelsen av arbeidsgiveravgift for 1978 oppheves.

3. Faktum Forlag A/S tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommer Byrkjeland og lagdommer Nygard er kommet til at kommunens anke ikke kan føre frem og at forlagets motanke må gis medhold. Resultatet bygger på at ligningsmyndighetene ikke har truffet sitt vedtak i tide.

I sitt brev av 27. mars 1979 med oversendelse av bokettersynsrapporten satte kemneren i Oslo 10 dagers frist for forlaget til bemerkninger og til å sende inn riktige og fullstendige oppgaver over beregningen av arbeidsgiveravgift for alle perioder i 1977 og 1978, samt riktige og fullstendige årsoppgaver. Det uttales at etter fristens utløp kan ligningsmyndighetene fastsette avgiftsbeløp/avgiftsgrunnlag uten ytterligere varsel, med henvisning til folketrygdloven §17-6 annet ledd (nå opphevet) og §17-4, og påpekes at slik avgjørelse ikke kan påklages.

Etter at forlaget telefonisk hadde fått 10 dagers fristen forlenget til 30. mai 1979, sendte forlaget med brev av 29. mai 1979 til kemneren de avkrevde opplysninger.

Kemnerens nevnte brev med de refererte uttalelser måtte gi forlaget inntrykk av at ligningsmyndighetenes eventuelle vedtak om forhøyet avgift deretter ville komme raskt. Henvisningen til bestemmelsen i folketrygdloven §17-6 om at fastsettelse av avgiften kan foretas uten forbindelse med den ordinære ligning, måtte også peke i samme retning. Noe vedtak kom ikke - heller ikke ved ligningen for 1979 eller 1980, og det ble heller ikke gitt noe tilkjennegivende om at saken var under behandling. Forlaget måtte etter hvert ha grunn til å tro at noe vedtak om forhøyet avgift ikke ville bli truffet, fordi det var blitt dokumentert at forlagets beregning av bilgodtgjørelsen ga lavere avgift enn man ville få om statens satser for bilgodtgjørelse ble lagt til grunn. Forlaget hadde i sitt brev av 29. mai 1979 i.f. gitt til kjenne at man mente dette tilsa at avgift "ikke blir å beregne".

Spørsmålet om passivitetens betydning må vurderes konkret. Det er her tale om en skattyter som har opptrådt lojalt overfor myndighetene, og saken synes for så vidt å stille seg annerledes enn tilfellet i Rt-1974-558 (s. 561). Forlaget søkte uten opphold å rette feilen som var begått ved ikke å følge i tide de nye regler om bilgodtgjørelse. Ved de tidligere bokettersyn hadde forlagets ordning med bilgodtgjørelse passert uten eventuelle merknader om skjult arbeidsvederlag, og forlaget gikk - i mangel av kjennskap til de nye regler - ut fra at det samme ville gjelde fortsatt. Ligningsmyndighetenes vedtak skulle forutsetningsvis ha vært truffet innen rimelig tid, som det også bekreftes gjennom kemnerens brev. Som det fremgår av overligningsnemndas kjennelse av november 1985 gjaldt saken enkle og oversiktlige spørsmål. Forlaget måtte i en sak av denne art og ut fra de konkrete forhold ha et rimelig krav på å kunne anse spørsmålet om forhøyet avgift som bortfalt og innrette seg etter det, når det intet hørte om spørsmålet i ca 2 1/2 år. Flertallet finner støtte for sitt syn i høyesterettsdommen i Rt-1967-581. Den etterfølgende sendrektige behandling av klagesaken, som tok ca 4 år, står prinsipielt i en annen stilling, men må forsterke det rimelighetskrav forlaget nå har på å anse adgangen til å fastsette ny arbeidsgiveravgift for 1977 og 1978 som bortfalt.

Flertallet finner således at Faktum Forlag A/S må gis medhold i sin påstand. Det er ikke påkrevd for flertallet å ta stilling til det prinsipale grunnlag forlaget har anført.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Berg, finner at det ikke er grunnlag for å underkjenne etterberegningen og skal bemerke:

Forlaget har opplyst at det ikke kjente de nye regler om arbeidsgiveravgift av bilgodtgjørelse som trådte i kraft den 1. januar 1977. Det fortsatte følgelig sin tidligere praksis med å utbetale bilgodtgjørelse på grunnlag av antall solgte enheter og unnlot å beregne avgift av disse utbetalingene. Mindretallet finner ikke grunn til å tvile på riktigheten av forlagets opplysninger om manglende kjennskap til de nye forskriftene. Det må imidlertid anses som uaktsomt at selskapet ikke har holdt seg ajour med endringene. De bestemmelser som det her er tale om er sentrale og viktige.

Når det gjelder Riksskattestyrets forskrifter av 14. oktober 1976, gjengitt i rundskriv nr. 556/Avd I, er det naturlig å ta utgangspunkt i §3 om trekkfritak for tariff- og regulativbestemte godtgjørelser. Det heter blant annet at en utgiftsgodtgjørelse i sin helhet er fritatt for forskuddstrekk dersom godtgjørelsen i sin helhet utbetales i samsvar med satser og legitimasjonskrav fastsatt i overenskomst mellom arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjon eller i offentlig regulativ, og godtgjørelsen ikke for noen del er fastsatt for å gi arbeidsvederlag i tillegg til utgiftsdekningen. Som nevnt foran, skal det ikke beregnes arbeidsgiveravgift i ytelser som er fritatt for skattetrekk.

Ifølge §4 nest siste ledd skal utgifter til bilhold ved anvendelse av reglene i denne bestemmelse beregnes etter statens satser for bilgodtgjørelse, og på grunnlag av oppgave som mottakeren utarbeider over tjenestekjøringens lengde. Forlaget påberoper seg at de oppgaver som revisor sendte inn den 29. mai 1979 viser at bilgodtgjørelsen var lavere enn den ville ha vært dersom statens satser hadde vært benyttet, og det gjøres gjeldende at betingelsene for etterberegning av avgift følgelig ikke var til stede.

Mindretallet kan ikke se at denne anførsel kan føre frem. Ved beregningen tok man bare hensyn til antall solgte enheter. Under disse omstendigheter fremtrer godtgjørelsen nærmest som en bonus for oppnådd resultat, altså som et arbeidsvederlag. Etter mindretallets oppfatning er det en absolutt betingelse for avgiftsfrihet etter forskriftenes §4 nest siste ledd at bilgodtgjørelsen er beregnet på grunnlag av antall kjørte kilometer i stillingen, og dette vilkår er ikke oppfylt. Den feil som forlaget begikk ved å følge sin tidligere praksis for avgiftsberegningen, er ikke "reparert" ved innsendelse av revisor Høies brev av 29. mai 1979 med bilag.

Med hensyn til passivitetsspørsmålet, vises til at det gjelder en 10-årsfrist for etterligning av skatt og etterberegning av arbeidsgiveravgift, jfr. ligningsloven §9-6, sammenholdt med folketrygdloven §17-4. Høyesterett har imidlertid slått fast at adgangen til etterligning kan falle bort før 10-årsfristen er utløpt, jfr. Rt-1967-581. Det er også vist til dom i Rt-1974-558. I den siste saken kom Høyesterett til at adgangen til etterligning på grunn av passivitet fra ligningsmyndighetenes side ikke var bortfalt.

Mindretallet finner at de påberopte dommer avsagt av Høyesterett avviker vesentlig fra forholdene i nærværende sak, slik at det er vanskelig å se at dommene kan gi noen særlig rettesnor i vårt tilfelle. Det er for øvrig heller ikke noen andre dommer som mindretallet kjenner til, hvor forholdene ligger slik an at de er til nevneverdig hjelp i nærværende sak.

Det gikk ca 2 1/2 år fra ligningskontoret fikk revisor Høies brev av 29. mai 1979 og til ligningsnemndas avgiftsfastsettelse forelå. Dette er svært lang tid når man tar i betraktning at saken må sies å være oversiktlig, og det er grunn til å kritisere ligningsmyndighetene for sendrektig saksbehandling. Etter mindretallets oppfatning medfører imidlertid den sene saksbehandling ikke at fastsettelsen blir ugyldig. Det skal relativt meget til for å anse adgangen til å foreta etterligning for bortfalt før 10-årsfristen er utløpt. Forlaget hadde ikke tilstrekkelig grunn til å tro at etterberegning av avgift var frafalt.

Det tok ca 4 år fra klagen til overligningsnemnda ble inngitt til overligningsnemndas kjennelse ble avsagt, angivelig fordi klagen ble forlagt på ligningskontoret. Også dette er kritikkverdig. Mindretallet viser imidlertid til at overligningsnemnda stadfestet den foretatte etterberegning, og den foretok således ingen forhøyelse. Selv om det gikk uforholdsmessig lang tid før overligningsnemndas kjennelse ble avsagt, kan det ikke medføre at ligningsnemndas vedtak faller bort. Forlaget hadde intet grunnlag for å anta at den etterberegnede avgift var bortfalt selv om overligningsnemndas avgjørelse lot vente på seg. I denne sammenheng vises også til at forlaget hadde stilt bankgaranti for avgiftsbeløpet. Så vidt skjønnes ble provisjon belastet kvartalsvis.

Forlaget har i de innsendte lønnsoppgaver gjort oppmerksom på at bilgodtgjørelse er utbetalt etter antall solgte enheter. Mindretallet kan ikke se at dette moment kan tillegges vekt for så vidt angår adgang til å foreta etterberegning av arbeidsgiveravgift på selskapet. Det fremgår ikke av lønnsoppgavene om forlaget har beregnet arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen.

Når det gjelder årsoppgavene vedrørende bokførte og innberettede beløp, stemmer disse med summen på terminoppgavene. Årsoppgavene ga således ingen indikasjon på at det var beregnet for lite i avgift. Myndighetene har ikke på noe tidspunkt godtatt at etterberegning av avgift ikke skulle finne sted for noen av årene. Det kan føyes til at adgangen til å foreta etterberegning av arbeidsgiveravgift ikke kan falle bort selv om et ligningskontor ikke har fulgt skattedirektørens henstilling om kontroll av årsoppgaven i forbindelse med ligningen av vedkommende arbeidsgiver, jfr. den foran nevnte instruks av 3. januar 1968 post 10.

Etter dette stemmer mindretallet for at Oslo kommune gis medhold i sin hovedanke og at motanken ikke kan føre frem.

Dom blir etter dette å avsi på grunnlag av flertallets votum.

Lagmannsretten finner enstemmig at saken frembyr slik tvil at saksomkostninger ikke tilkjennes hverken for byretten eller lagmannsretten, idet spørsmålet stiller seg likt for hovedanken og motanken. Det vises til tvistemålsloven §172 annet ledd, §180 første ledd i.f. og §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Domsslutning:

Hovedanken og motanken:

1. Byrettens dom pkt. 1 og pkt. 3 stadfestes.

2. Overligningsnemndas vedtak av oktober 1985 om fastsetting av arbeidsgiveravgift for Faktum Forlag A/S for året 1978 underkjennes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.