LE-1988-172
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-15 |
| Publisert: | LE-1988-00172 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 15. august 1988 i Kjæremålssak nr.172/88, hl.nr 585/88. |
| Parter: | Kjærende part: Norges Tannteknikermesterforbund. (Prosessfullmektig: Adv. Bjørn Krangsaas, Trondheim.) Kjæremotpart: A. (Prosessfullmektig: Adv. Kjell Marcussen, Lier). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann 2. Lagdommer Råmund Stuhaug 3. Lagdommer Liv Gjølstad ***** |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Domstolloven (1915) §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder oppreisning for oversittelse av ankefrist i sak om avskjed i arbeidsforhold.
A ble 6. april 1987 meddelt avskjed fra sin stilling som direktør og sekretariatsleder i Norges Tannteknikermesterforbund. Ved stevning 7. april 1987 anla han søksmål for Oslo byrett for å få prøvet avskjedigelsen og med krav om erstatning. Han begjærte samtidig rettens kjennelse for å kunne fortsette i stillingen inntil saken er avgjort, et krav som senere er frafalt. Forbundet tok til motmæle og påsto seg frifunnet.
Oslo byrett avsa 11. februar 1988 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler A til Norges Tannteknikermesterforbund kr. 30000,- kroner tredvetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Byretten bygde på at A hadde gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd ovenfor sin arbeidsgiver, jfr. arbeidsmiljøloven §66 nr. 1, idet den fant det bevist at han for så vidt angikk fire reiseregninger bevisst og i vinnings hensikt hadde tilegnet seg forbundets midler.
Utskrift av dommen kom til As prosessfullmektigs kontor 13. februar 1988. Anke på vegne av A ble innsendt 12. april 1988, mottatt i byretten 13. april 1988. Med anken ble blant annet fremlagt et notat fra firmaet Lavi Consult A/S, som ikke var kjent under byrettsbehandlingen, for å underbygge at byrettens bevisvurdering var uriktig. Samtidig ble det begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen som i disse sakene er 1 måned.
Norges Tannteknikermesterforbund tok til motmæle og påsto begjæringen om oppreisning forkastet.
Oslo byrett avsa 16. mai 1988 slik kjennelse:
"Begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefristen tas til følge."
Kjennelsen var begrunnet slik:
"Det kan etter rettens mening ikke være tvil om at oppreisning for fristoversittelsen ikke kan gis etter det første alternativet i bestemmelsen (domstolloven §153 tredje ledd - tilføyd av lagmannsretten). Det må bebreides prosessfullmektigen at han ikke har informert sin klient om ankefristen, eventuelt feilinformert ham. Retten går ut fra at anke av dommen har vært diskutert mellom A og hans advokat, ikke minst fordi A allerede 15. februar - to dager etterat dommen er mottatt - satte i gang innsamling av nye bevis. Prosessfullmektigens forsømmelse må gå ut over hans klient. Dersom ankefristen hadde vært kjent for A, måtte det vært mulig å fremskaffe angjeldene dokument i tide til at ankefristen kunne vært overholdt.
Spørsmålet i saken blir hvorvidt det annet alternativ i domstolloven §153 kommer til anvendelse. Retten finner ikke fristoversittelsen forsetlig, og er under noen tvil kommet til at oppreisning bør gis. Retten legger vekt på at det gjelder en arbeidsrettssak der avgjørelsen er av stor personlig betydning for den ankende part, og at han etter opplysningene umiddelbart hadde til hensikt å påanke dommen, i hvert fall dersom han klarte å fremskaffe det bevis som han nå har fremlagt. Han har anført at han hadde problemer med å få Lavi Consult A/S til å reagere på den henvendelsen han rettet til firmaet, noe som ikke er imøtegått av motparten. Retten kan ikke se at det er noe i veien for å legge vekt på dette forholdet ved avgjørelse av spørsmålet om oppreisning bør gis.
"Ankefristen i arbeidsrettssaker er kort av hensyn til betydningen av å skape klarhet i forholdene. Nærværende sak gjelder imidlertid ikke spørsmålet om gjeninntreden i stillingen, og hensynet til motparten veier derfor ikke så tungt som dersom dette var krevet."
Om partenes anførsler vises til kjennelsen.
Norges Tannteknikermesterforbund har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og lagt ned slik påstand:
"Begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist forkastes."
A har tatt til motmæle og nedlagt denne påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostningene."
Norges Tannteknikermesterforbund har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldene:
Etter loven er det ikke adgang til å gi oppreisning i et tilfelle som dette. Fristoversittelsen var forsettlig og det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som domstolloven §153 første ledd tar sikte på. Kjennelsen er vilkårlig og i strid med nevnte bestemmelse.
Alt i brev av 15. februar 1988 til Lavi Consult A/S opplyste A at han mente å ha levert fra seg en notatoversikt vedrørende reisene og reisegodtgjørelsene. Allerede på dette tidspunkt, en måned før ankefristens utløp, var han således klar over dette forhold. Det fremgår videre av As brev av 23. februar 1988 til Lavi Consult A/S at han var klar over at ankefristen nå nærmet seg. Det er usannsynlig at A ville ha formulert seg slik dersom han trodde at ankefristen først utløp 15. april 1988.
Fristoversittelsen synes her klart å være forsettlig, ikke bare uaktsom. A kunne ha anket rettidig idet hans prosessfullmektig hele tiden har vært klar over den spesielle ankefristen i arbeidsrettssaker. Dette fremgår av oppreisningsbegjæringen hvor det opplyses at grunnen til at anke ikke ble inngitt rettidig var at Lavi Consult A/S først ved brev av 6. april 1988 bekreftet funnet av det notat som nå danner grunnlag for anken.
Riktig rettsmiddel i et slikt tilfelle er begjæring om gjenopptagelse, ikke anke. Omstendighetene omkring det nye bevis er i alle fall ikke en slik særlig omstendighet som domstolloven §153 første ledd omhandler. Det er heller ikke korrekt lovforståelse når byretten ved vurdering av om det foreligger særlige omstendigheter tillegger det betydning at det ikke er spørsmål om gjeninntreden i stillingen og at hensynet til arbeidsgiveren derfor ikke veier så tungt som om dette var tilfelle.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
I telefonsamtale 15. januar 1988 mellom prosessfullmektigen og A ba prosessfullmektigen A forsøke å få fremlagt eventuelle opplysninger som kunne bekrefte As forklaring vedrørende de faktiske forhold i tilknytning til reiseregningene. Prosessfullmektigen ga uttrykk for at A etter hans vurdering ikke kunne oppnå endret resultat i lagmannsretten dersom det ikke kunne fremlegges nye opplysninger som støttet hans forklaring i saken. Samtidig informerte prosessfullmektigen A om at ankefristen vanligvis er to måneder, men at det i denne sak gjaldt en spesiell frist på en måned. Han ba A ta kontakt med ham i god tid før ankefristens utløp dersom han hadde fremskaffet nye opplysninger. A misforsto orienteringen om ankefrist og trodde den var to måneder.
Når oppreisning er gitt av byretten, er lagmannsretten kompetanse i saken begrenset, jfr. domstolloven §156 annet ledd og Bratholm/Hov, Sivil rettergang s.389.
Forbundet har ikke fremlagt opplysninger eller bevis som kan underbygge påstanden om at fristoversittelsen er forsettlig. Det kan ikke tillegges vekt at A kunne ha anket i rett tid så lenge han ikke oppfattet at en kortere ankefrist gjaldt og han av sin prosessfullmektig var tilrådet å fremskaffe nye opplysninger til støtte for sin forklaring før anke burde skje. Det kan heller ikke tillegges vekt at prosessfullmektigen var klar over ankefristen, idet han først fikk anmodning om å anke ved As brev av 7.april 1988.
Kjæremotparten er for øvrig enig i de skjønnsmessige vurderinger som byretten har foretatt og bestrider at byrettens vurdering er vilkårlig.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at rettens kompetanse i en slik sak er begrenset. Når oppreisning er gitt, kan avgjørelsen ikke angripes ved kjæremål "uten paa det grundlag, at der efter loven ikke er adgang til at gi opreisning", jfr. domstolloven §156 annet ledd. I dette ligger at kjæremål over bevisbedømmelsen eller den skjønnsmessige vurdering av om oppreisning kan gis, bortsett fra i rene unntakstillfeller, er utelukket. Om kjæremålsrettens kompetanse i slike saker vises blant annet til kjennelsen i Rt-1983-1087, Rt-1985-110 og Rt-1986-318 og til den kjennelsen som er omtalt hos Walnum, Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg s.159.
Byretten har lagt til grunn at fristoversittelsen kan legges den ankende parts prosessfullmektig til last,men at den ikke er forsettlig og at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Det er da etter loven adgang til å gi oppreisning. Avgjørelsen finnes ikke å være vilkårlig,og de øvrige angrep på byrettens avgjørelse kan lagmannsretten ikke prøve. Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at den kjærende part må tilpliktes å erstatte kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr.1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norges Tannteknikermesterforbund til A 1000,- ettusenkroner innen 2-to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.