LE-1988-22

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1989-12-27
Publisert:	LE-1988-00022
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn av 27. desember 1989 i overskjønnssak nr. 22/88, hl nr. 224/88.
Parter:	Saksøker: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Ellen Fossum, Oslo). Saksøkt: Klara Finstad (Prosessfullmektig: Advokat Elling Follestad, Gjøvik).
Forfatter:	Lagdommer Ola Melheim, formann. Skjønnsmenn: Bonde Kristen Nygaard, Jessheim. Skogbestyrer Ottar Blådammen, Skogbygda. Gårdbruker Per Pedersen, Oppåker. Gårdbruker Bjørn Blakstad, Sørum
Lovhenvisninger:	Konsesjonsloven (1974) §14, Avtaleloven (1918) §36, Jordloven (1955), §13, Tvistemålsloven (1915) §213, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54, §27

Ved kjøpekontrakt av 19. juni 1982 solgte Klara Finstad gnr. 66 bnr. 24 ("Vegamot Skog") i Eidsvoll til Tor Karlsen.

Kjøperen søkte konsesjon som ble anbefalt av de lokale myndigheter. Karlsens nabo, Ola Rustad, som eier gnr. 66 bnr. 1, krevet at staten skulle bruke sin forkjøpsrett til fordel for han. Han fikk imidlertid avslag i fylkeslandbruksstyret. Etter klage fattet Landbruksdepartementet vedtak den 26. januar 1983 om å bruke statens forkjøpsrett.

Fylkeslandbruksstyret i Akershus krevet skjønn den 24. februar 1983 til fastsettelse av vederlaget, jfr. konsesjonsloven §14 annet ledd. Ved Eidsvoll herredsretts kjennelse av 26. august 1983 ble skjønnet nektet fremmet.

Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse av 20. desember 1983 besluttet at skjønnet skulle fremmes.

Klara Finstad reiste deretter sak for å få kjent Landbruksdepartementets vedtak ugyldig. Ved Eidsvoll herredsretts dom av 9. april 1985 ble staten frifunnet. Dommen ble anket til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet herredsrettens dom den 3. oktober 1986.

Staten begjærte skjønnet gjenopptatt den 27. januar 1987.

Eidsvoll herredsrett avhjemlet skjønnet den 2. september 1987 med slik slutning:

"Den erstatning som staten ved Akershus fylkeslandbruksstyre skal betale Klara Finstad for benyttelse av forkjøpsrett til eiendommen Vegamot Skog, gnr. 66, bnr. 24 i Eidsvoll, fastsettes til kr. 315.000,-. Av kjøpesummen svares 10% renter av kr. 64.000,- fra 26. januar 1983 til betaling skjer. I saksomkostninger til Klara Finstad betaler staten ved Akershus fylkeslandbruksstyre kr. 10.000,- med tillegg av hennes utlegg til Mjøsen skogeierforening. Da ingen av partene var til stede under avhjemlingen av skjønnet, blir dette å forkynne."

Regjeringsadvokaten har i rett tid begjært overskjønn for Eidsivating lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:

"Overskjønnet fremmes."

Klara Finstad har tatt til gjenmæle. Det er lagt ned slik endelig påstand:

"1. Prinsipalt:

Underskjønnets verdsettelse av Vegamot skog, g.nr. 66, br.nr. 24 økes vesentlig, bl.a. p.g.a. at verdsettelsen skjer på bakgrunn av forholdene på skjønnstidspunktet.

2. Subsidiært:

Skulle verdsettelsen mot formodning skje på bakgrunn av forholdene i 1982, økes verdsettelsen vesentlig og fru Klara Finstad tilkjennes renter fra 26. januar 1983.

3. Klara Finstad tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet, herunder utgifter til juridisk og teknisk bistand."

Om det nærmere saksforhold vises det til herredsrettens skjønn, de tidligere rettsavgjørelser og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Overskjønn ble holdt den 21. og 22. november 1989 i Eidsvoll.

Regjeringsadvokaten var representert ved advokat Anne Ellen Fossum. Statskonsulent Jorulf Saltnes og fylkesskogsjef Kjell Kapaasen møtte og avga forklaring som vitner, jfr. tvistemålsloven §213 annet ledd. Klara Finstad, som møtte med prosessfullmektig, advokat Elling Follestad, avga forklaring. Som oppnevnt skogsakkyndig møtte Halvor Svenkerud. I tillegg til disse ble det avhørt ett vitne. Det ble foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av de gjennomstrekede deler av lagmannsrettens eksemplar av utdraget. Det ble dessuten fremlagt en del nye dokumenter, som partene var enige om å dokumentere.

Da den skogsakkyndige ikke var gitt noe klart mandat på forhånd, hadde han ikke avgitt skriftlig redegjørelse. I forbindelse med hans forklaring i retten, ble det foretatt slikt protokollasjon som fremgår av rettsboken.

Det foreligger ikke noen skjønnsforutsetninger i egentlig forstand. Partene er imidlertid enige om at de faktiske opplysninger som fremgår av skogbruksplanen av 10. mai 1988 for perioden 1987 - 1997, skal legges til grunn for skjønnsrettens vurderinger. Dette gjelder særlig tabellene, som av den sakkyndige er betegnet som en ressursoversikt. Dette skal likevel ikke innebære noen bundethet ved selve de vurderinger som retten må foreta.

Partene er videre enige om at skjønnsretten bør legge til grunn 7% som kapitaliseringsfaktor.

Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Underskjønnet har korrekt lagt til grunn at det er prisnivået i 1982 som skal benyttes ved vurderingen av skogens verdi.

Herredsretten har imidlertid tatt feil når den ikke har anvendt prinsippet for hele eiendommen. Landbruksdepartementets rundskriv M-1947/80, som er anvendt av underskjønnet for å taksere slaktverdien av den gamle del av skogen, gjelder ikke i et tilfelle som det foreliggende. Rundskrivet er ment å gjelde i ordinære konsesjonssaker ved salg mellom private, og ikke som her hvor staten gjør forkjøpsrett gjeldende. Rundskrivet tar på dette punkt dessuten sikte på en raskere oppgjørssituasjon, fortrinnsvis innenfor samme kalenderår. Subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke er så mye som 50% av den gamle skogen som må felles omgående. I alle tilfelle er det en feil når herredsretten har lagt 1987-prisnivået til grunn ved vurderingen av slaktverdien. Også her skal 1982-priser anvendes.

Når det gjelder selve skjønnsvurderingen, er det gitt anvisning i konsesjonsloven §14. Den nedre grense for verdien, nemlig bruksverdien for Klara Finstad, skaper ikke problemer i saken.

Den lå i 1982 lavere enn den objektive bruksverdi, som bør fastsettes i et langsiktig perspektiv. Det er ikke det individuelle tap som skal erstattes slik situasjonen er ved ekspropriasjonsskjønn. Den avtalte kjøpesum er heller ikke avgjørende, bare et moment i totalvurderingen. Kjøperens personlige forhold er heller ikke av betydning. Det er skogens produksjonsevne fratrukket faste og variable omkostninger som er hovedtemaet. Det overordnede mål er at skogeiendommer skal kunne erverves av personer som med vanlig faglig kunnskap og dyktighet, skal kunne skaffe seg en eiendom uten urimelig stor egenkapital. Herunder skal det tilstrebes at det ved normal god utnyttelse, blir en avkastning som gir tilfredsstillende godtgjørelse. Ved herredsrettens vurdering er det tatt for lite hensyn til driftsutgiftene, samtidig som man har verdsatt skogen for høyt hva boniteten angår.

Ved lagmannsrettens vurdering må man legge til grunn at staten ble eier ved vedtaket om forkjøp. Dette fremgår direkte av ordlyden i konsesjonsloven §14 første ledd. I det øyeblikk forkjøpsretten gjøres gjeldende, trer selgeren ut av kontrakten.

Det gjenstår bare et krav på vederlag, slik det blir fastsatt ved endelig skjønn. Det er her vist til Rt-1973-136, særlig side 139 annet nye avsnitt. Videre er det vist til Rt-1978-672, hvorav fremgår at forkjøpsretten ikke utløses ved verdsettelsen, men på aktualiseringstidspunktet (der arvefallet). Selv om den tidligere bestemmelse i §14 i jordloven er opphevet ved iverksettelsen av konsesjonsloven, er det i hovedsak de samme bestemmelser som gjelder. Det er også vist til Øystein Knudsen: Konsesjons- og forkjøpsrett side 186.

Når det etter dette må legges til grunn at staten blir eier fra tidspunktet for forkjøpsvedtaket, tilhører det innestående beløp på jordfonnet, kr. 20592,-, staten. Dersom forkjøpsretten ikke benyttes, tilfaller beløpet kjøperen.

Det følger av de samme høyesterettsdommer, jfr. også Rt-1971-876, at det er avtaletidspunktet som skal legges til grunn for verdsettelsen, det vil si 1982-nivået. Dette må gjelde hele skogen, også om retten velger en oppdeling med en såkalt slaktverdi. På tilsvarende måte må retten skjønne over driftsutgifter etter 1982-nivået. Det er som nevnt ikke foretatt tilstrekkelig fradrag i underskjønnet for disse utgifter, særlig er kulturomkostningene satt for lavt. Det er her vist til dokumentert oppstilling av 10. november 1989 fra Mjøsen Skogavdeling A/L.

Endelig har staten gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å kreve renter for noen del vederlaget. Rentekrav må være hjemlet i lov eller avtale. Det er ingen renteklausul i kjøpekontrakten, og det kan ikke innfortolkes noen forutsetninger om renter slik herredsretten har gjort det. Noen morasituasjon foreligger ikke.

At saken har trukket i langdrag, endrer ikke denne situasjon.

Det er her vist til Rt-1973-136, hvor det gikk vel 5 år til endelig avgjørelse forelå.

Saksøkeren har imøtegått Klara Finstads anførsel om at nåtidsverdien skal legges til grunn fordi hun fortsatt er eier. Det er også gjort gjeldende at anførslen om kontraktsrevisjon etter avtaleloven §36, ikke er relevant slik saken her ligger an.

Saksøktes anførsel om at de nevnte høyesterettsdommer er gamle og ikke i pakt med nyere praksis som tar hensyn til inflasjonsmomentet, er blant annet imøtegått med at det uansett ikke foreligger noen berikelse på statens hånd. Det er her vist til Kruger: Pengekrav side 212.

Saksøkte, Klara Finstad, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Underskjønnet har tatt feil når man for deler av vurderingen har lagt til grunn 1982-priser. Hele skogen må vurderes etter dagens priser, og verdien må settes vesentlig opp. Dette gjelder enten lagmannsretten bruker samme vurderingstema som underskjønnet, eller takserer hele skogen i et lengere perspektiv.

Det første spørsmål retten må avgjøre, er om det er Klara Finstad eller staten som eier skogen i dag. Dette kan lettest gjøres ved å avklare hva slags rett staten har fått gjennom konsesjonsloven bestemmelse om forkjøpsrett. Her kan man enklest sammenligne med en annen type løsningsrett hjemlet i lov, nemlig odelsretten. Begge disse rettigheter kan sies å inneholde fire elementer. Staten har en latent rett etter loven, men er ikke dermed eier. Forkjøpsretten ble utløst i det øyeblikk Klara Finstad solgte eiendommen, men verken da eller ved det etterfølgende vedtak av 26. januar 1983, ble staten eier. Det skjer først når staten beslutter å gjennomføre kjøpet, det vil si innen fire uker etter endelig skjønn, jfr. konsesjonsloven §13 fjerde ledd. Med denne forståelse blir det sammenheng i loven formulering og oppbygning. Hvis staten allerede ble eier ved forkjøpsvedtaket, ville det harmonere dårlig å si at staten må treffe nytt vedtak for å "..... gjennomføre forkjøpet.....", jfr. ovennevnte §13 fjerde ledd.

En annen ordning ville også være underlig dersom staten ikke gjennomførte vedtaket. I så fall måtte man tilbakeføre eiendomsretten til selger eller kjøper. I nærværende sak hvor det er gått ca 7 år, vil det antakelig ikke være grunnlag for å hevde at kjøperen, Tor Karlsen, fortsatt er bundet av kontrakten.

Etter dette synspunkt bør det legges til grunn at så lenge Klara Finstad er eier, må hun ha krav på takst etter dagens skogverdi til landbruksformål. De tre høyesterettsdommene som staten påberoper seg i motsatt retning, er ikke direkte anvendelige. I nærværende sak har vi å gjøre en ren skogeiendom, hvor investeringene går over en mye lengere periode enn hva tilfelle er med jordbrukseiendommer. Dommene samsvarer heller ikke helt med nyere avgjørelser som tar mer hensyn til tidsmomentet og inflasjonens virkning i kontraktsforhold. Prisene på skogbrukseiendommer har steget med ca 60% i perioden 1982 - 1989. Det er den som får eiendommen overdratt fra staten som i så fall får en helt urimelig berikelse, nesten av ekspropriasjonsrettslig karakter. Når vedkommende først får eiendommen etter endelig skjønn, bør han betale det den da er verdt. Den som staten vil tilgodese, bør ikke bli beriket på grunn av den lange saksbehandling som er en følge av konsesjonsloven. I en slik berikelse ligger også en tilvekst i skogen på ca 500 m3, som i dag har en verdi på ca kr. 100.000,-.

Dette synspunkt er grunnlaget for saksøktes annen anførsel for å legge nåtidsprisen til grunn. Dersom man sier at staten har trådt inn i kjøpekontrakten helt ut, må man underkaste kontrakten en revisjon etter avtaleloven §36 på grunn av prisutviklingen. Dette forhold, samt den meget ulykkelige situasjon som Klara Finstad er kommet i ved ikke å få oppgjør, tilsier en revisjon av hele kjøpekontrakten. Klara Finstad har vært nødt til å ta opp banklån til 14% rente i påvente av et oppgjør hvor hun i bare liten grad kan lastes for forsinkelsene. Hun har for øvrig bare brukt de rettsmidler som ordningen legger opp til.

Det er her vist til Huser: Avtalesensur, særlig side 13, side 42 - 43, og side 49, samt Rt-1988-276, særlig side 284.

Til selve vurderingen av skogens verdi har saksøkte fremhevet at man kan bruke forskjellige måter med sikte på kapitalisering av de fremdtidige inntekter. Klara Finstad har latt en god del av skogen bli stående. Dette var ment som hennes sparepenger.

Retten må derfor kunne dele skjønnstemaet slik underskjønnet har gjort det, men i begge tilfelle må dagens pris legges til grunn.

Bruksverdien må kunne settes til slaktverdien av hele den gamle skogen, ca 3.000 m3, og til en pris av ca kr. 200,pr. m3. I tillegg kommer et mindre beløp for nåtidsverdien av resten av skogen.

Som en følge av det forhold at Klara Finstad anses som eier, må hun ha krav på det innbetalte beløp på jordfondet.

Subsidiært har saksøkte gjort gjeldende at underskjønnets vurdering og prisfastsettelse må følges.

Atter subsidiært er det gjort gjeldende at Klara Finstad må har krav på renter av kjøpesummen. Man kan her anvende herredsrettens synspunkt, idet det må sies å ha vært en klar forutsetning mellom partene at kjøpesummen ville bli betalt innen rimelig tid. Når staten ved sin inntreden ikke overholder dette vilkår, foreligger egentlig en morasituasjon. De tre høyesterettsdommene som saksøkeren påberoper seg, er klart ikke bindende. I alle disse avgjørelsene var det selgerne som hadde beholdt disposisjonsretten og avkastningen. Hvis staten anses å ha disposisjonsretten over eiendommen, herunder inntekten av vindfallhugst med videre, må det åpenbart betales renter etter prinsippet om ytelse mot ytelse. Renten bør prinsipalt fast settes som morarente, subsidiært kan man benytte den faktiske renteutgift som er 14% pro anno.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Innledningsvis vil retten si seg enig med partene i at det er eiendommens skogverdi som landbrukseiendom som er vurderingstemaet. Ved fastleggelsen av nåtidsverdien ved kapitalisering av fremtidige inntekter, har retten lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 7%. De faktiske opplysninger som fremgår av skogbruksplanen av 10. mai 1988, er lagt til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for takseringen, må valget stå mellom dagens prisnivå eller avtaletidspunktets, hvilket i praksis vil si 1982-priser.

Lagmannsretten vil først bemerke at man i prinsippet er enig med saksøkte i at mange reelle hensyn taler for takseringstidspunktet slik det fremgår av anførslene. Det er imidlertid på det rene at man i rettspraksis har lagt avtaletidspunktet til grunn ved vurderingen av lovbestemt forkjøpsrett etter de tidligere bestemmelser i jordloven av 1955. Løsningen synes i noen grad å bygge på en prinsipiell vurdering av forkjøpsrettens innhold som en spesiell form for løsningsrett, forskjellig fra den som gjelder for eksempel ved odelsløsning. Forkjøperen anses å ha trådt inn i avtalen slik den opprinnelig var, selv om det først ved skjønn i ettertid kan fastsettes hva som var den "riktige" pris på avtaletidspunktet. Lagmannsretten må være enig med saksøkte i at denne praksis vil medføre en del ulemper, særlig i tider med inflasjon. Ordningen kan i uheldige tilfelle føre til at selgeren blir den tapende part, mens den kjøper som staten vil tilgodese, får en tilfeldig og ofte urimelig fordel på selgerens bekostning.

Spørsmålet blir da om det i den nye konsesjonsloven er hjemlet eller forutsatt en annen ordning. Lagmannsretten kan ikke se at det verken av ordlyden eller loven forarbeider, er uttalt noe som kan begrunne en ny praksis hva selve takseringstidspunktet angår. Man kan heller ikke se at det kan etableres en ny praksis på grunnlag av de øvrige argumenter som saksøkte har fremhevet, blant annet at det her er en ren skogeiendom som skal takseres.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at ifølge rettspraksis er det avtaletidspunktets prisnivå som skal danne grunnlag for takseringen av skogens verdi.

Spørsmålet om eiendomsrettens overgang får imidlertid betydning for spørsmålet om avkastning, herunder krav på tilgodehavendet i jordfonnet, og kravet på renter. Etter lagmannsrettens mening må spørsmålet løses ved en fortolkning av kjøpekontrakten. Kontraktens bestemmelse om oppgjørstidspunktet må være avgjørende hvis det ikke på annen måte er forutsatt et annet tidspunkt for eiendomsrettens overgang. Denne løsning følger også av den alminnelige forståelse av innholdet av denne type løsningsrett.

Det følger herav at rettighetshaveren får de rettigheter og plikter som omfattes av den rett han trer inn i. Lagmannsretten er derfor uenig med staten i at spørsmålet er direkte regulert i konsesjonsloven §14. Man kan ikke se at det fremgår av loven at aktualiseringstidspunktet uten videre faller sammen med eiendomsrettens overgang. Tvert om må konsesjonsloven §14 første ledd oppfattes som bare å referere til ovennevnte alminnelige oppfatning av forkjøpsretters innhold. Lagmannsretten kan heller ikke se at spørsmålet om eiendomsrettens overgang, er løst i de tre dommene som staten påberoper seg.

Det kan imidlertid reises spørsmål om konsesjonsloven §27 som hjemler et midlertidig hugstforbud, gjør et så stort innhugg i selgerens disposisjonsrett at dette får betydning for spørsmålet om eiendomsrettens overgang. Etter bestemmelsens ordlyd kunne det se ut som om den retter seg såvel mot selgeren som den opprinnelige kjøper (Karlsen). Lovgrunnen synes imidlertid først og fremst å være å forhindre at kjøperen foregriper begivenhetenes gang, noe som ikke er et aktuelt problem i nærværende sak. Lagmannsretten finner derfor at det ikke kan trekkes noen slutninger fra hugstforbudet av betydning for spørsmålet om eiendomsrettens overgang.

Som fremhevet av saksøkte, har man en annen bestemmelse i konsesjonsloven som etter ordlyden kan peke i motsatt retning.

Dette gjelder §13 siste ledd, hvor staten er gitt en frist for å vurdere om forkjøpsretten skal gjennomføres i samsvar med skjønnet. Denne bestemmelse ville harmonere dårlig med en ordning hvoretter det av selve konsesjonsloven kunne utledes at staten allerede var blitt eier.

Det er noe uklart hva som kan anses avtalt eller forutsatt i kjøpekontrakten vedrørende oppgjørstidspunktet på grunn av sakens utvikling. Det er ikke fastsatt en bestemt dato, men det fremgår av punkt 2 at eiendommen "...overtas når konsesjon er gitt". Etter lagmannsrettens mening må det være klart at Finstad og Karlsen har forutsatt en relativt rask overføring av eiendommen etter en ordinær administrativ behandling av konsesjonsspørsmålet. Det er ikke opplyst for retten hvor lang tid en slik behandling normalt tar. At saken her er vesentlig forsinket på grunn av partenes bruk av skjønn og andre rettsmidler, endrer ikke behovet for å klarlegge det forutsatte oppgjørstidspunkt.

Lagmannsretten finner at det i mangel av tilstrekkelige holdepunkter i kjøpekontrakten, og ut fra en antakelse om partenes forutsetning om et snarlig oppgjør, må legges til grunn at staten fikk en betinget eiendomsrett på aktualiseringstidspunktet (26. januar 1983). Betingelsen refererer seg til det forhold at staten etter konsesjonsloven §13 må treffe et nytt vedtak om å gjennomføre forkjøpet. Dette forhold kan imidlertid ikke få noen betydning for statens forpliktelser på aktualiseringstidspunktet i henhold til den kontrakt som saksøkeren har trådt inn i.

Før lagmannsretten går nærmere inn på spørsmålet om statens forpliktelser, skal man drøfte det annet grunnlag som saksøkte har anført på dette punkt. Det fremgår av anførselen at dersom staten har trådt inn i kjøpekontrakten, må man av flere grunner revidere kontrakten etter avtaleloven §36, slik at oppgjøret skjer til den pris som gjelder på overdragelsestidspunktet til den som staten vil tilgodese (eller avrundet til prisnivået ved avhjemling av overskjønnet). Lagmannsretten er innforstått med at den nye bestemmelse i avtaleloven gir retten en meget vid adgang til revisjon av avtaler, og at inflasjonsmomentet her er en viktig faktor. Man finner imidlertid ikke at bestemmelsen kan anvendes i nærværende sak. Det pekes blant annet på at selv om saksgangen her har tatt lengere tid enn ønskelig, er det ikke et tilsvarende perspektiv frem endelig avgjørelse, slik situasjonen var i de påberopte dommer vedrørende regulering av festeavgifter. Ved den totalvurdering av forholdet som må foretas, legges det også vekt på den løsning som lagmannsretten kommer til i saken, nemlig at Klara Finstad har krav på rentegodtgjørelse fra 26. januar 1983, konferer nedenfor.

Til nevnte rentespørsmål vil retten først uttale at det ikke kan sees å foreligge noen rettspraksis som stiller rentespørsmålet i forkjøpstilfelle i en særstilling. De høyesterettsdommene som saksøkeren har påberopt seg, bygger på et annet faktum enn i nærværende sak. I nevnte saker hadde selgerne beholdt disposisjonsretten og avkastningen og fikk derfor ikke renter av kjøpesummen. I nærværende sak har staten med stor kraft påpekt at Klara Finstad ikke bare er fratatt disposisjonsretten, men også eiendomsretten. Det vises her til saksøkerens prosesskrift av 13. juni 1988 hvor det trues med erstatningskrav dersom Klara Finstad foretar opprydning etter vindfallet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Klara Finstad har vært avskåret fra å oppebære avkastningen etter 26. januar 1983.

Staten kunne her ha dispensert fra hugstforbudet og gitt rett til ordinær drift og avkastning, hvilket det måtte ha vært tatt hensyn til ved skjønnet. Når det ikke ble gjort, og kjøpesummen heller ikke ble betalt eller deponert, må dette etter rettens mening få betydning for rentespørsmålet. Selv om saksøkeren har krevet skjønn av hensyn til den staten vil tilgodese, foreligger det objektivt sett mislighold i forhold til Klara Finstad. Det bør da svares morarente. Det kan her vises til lagmannsrettens begrunnelse i Rt-1980-1, selv om problemstillingen der synes å ha vært litt annerledes. I nærværende sak antar lagmannsretten at man også har dekning for rentekravet i de opprinnelige parters forutsetning om oppgjørstidspunktet slik herredsretten har lagt til grunn. Det kan også sies at renteplikten i disse tilfelle følger av de ikke oppfylte forutsetninger om ytelse mot ytelse. Staten kan ikke både heve avkastningen (eller la den komme tredjemann tilgode) og samtidig betinge seg betalingsutsettelse. Klara Finstad må derfor ha krav på vanlig morarente fra aktualiseringstidspunktet, 26. januar 1983.

Partene har bedt retten uttale seg prejudisielt om hvem som tilkommer det beløp på kr. 20592,- som står inne på jordfondet.

Siden lagmannsretten bygger på det syn at Klara Finstad ikke har hatt disposisjonsretten og avkastningen i perioden og derfor får renter av kjøpesummen, må konsekvensen bli at beløpet tilfaller staten.

Til selve skjønnsvurderingen av skogverdien, skal lagmannsretten bemerke:

Man er enig med herredsretten i at den del av skogen i hugstklasse 5 som burde ha vært avvirket omgående i 1982, utgjør 1204 m3 fratrukket 6% for råte og topp. Ved beregningen av 1982-priser har lagmannsretten i utgangspunktet brukt den oppstilling av 10. november 1989 som er foretatt av Mjøsen Skogavdeling A/L. Retten finner dog at de oppgitte driftsutgifter (kr. 91,-), er noe høye. Lagmannsretten legger derfor til grunn en netto gjennomsnittspris pr. m3 på kr. 120,-. Retten har ellers ingen bemerkninger til beregningen, men vil nevne at kulturarbeidene er forsvarlig dekket gjennom den oppgitte skogavgift på 10%.

Lagmannsretten mener som herredsretten at det er korrekt å legge til grunn at en del av den gamle skogen bør takseres etter såkalt slaktverdi. Landbruksdepartementets retningslinjer i det omhandlede rundskriv M-147/80, vil ikke under noen omstendighet være bindende for retten. På den annen side kan man ikke se at de innvendinger som saksøkeren har gjort gjeldende, er avgjørende.

Med de justeringer som fremgår av det foran anførte, skulle en omgående avvirkning av ovennevnte kvantum i 1982 gi en netto tømmerverdi på kr. 144480,-.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at når 50% av stående masse i den gamle del av skogen er realisert, faller det årlige langsiktige hugstkvantum til anslagsvis 40 m3 pr. år. Med en netto gjennomsnittspris pr. m3 på kr. 120,- og en kapitali seringsrente på 7%, utgjør netto tømmerverdi av det resterende etter 1982-priser kr. 68570,-. Den samlede netto tømmerverdi utgjør da kr. 213050,-.

Som det fremgår av skjønnsgrunnene foran, må Klara Finstad ha krav på morarente. Etter det resultat som retten er kommet til, legges 26. januar 1983 til grunn som forfallsdag. Lagmannsretten kan ikke se at den forsinkelse som foreligger med hensyn til oppgjøret, er av en slik art at den i denne relasjon kan ansees som fremkalt ved forhold på fordringshaverens side.

Renten blir etter dette å beregne med 15% fra 26. januar 1983 til 31. januar 1986, og med 18% fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

Saksøkte har under henvisning til skjønnsloven §54 krevet dekket utlegg til prosessfullmektig, herunder utlegg til teknisk bistand. Prosessfullmektigen, som er ny for lagmannsretten, har redegjort nærmere for kravet i prosesskrift av 23. november 1989. De samlede omkostninger er oppgitt til kr 43.529,-, hvorav salær kr 35.000,-. Regjeringsadvokaten har i prosesskrift av 27. november 1989 uttalt at regningen synes å ligge i overkant av vanlig salærfastsettelse i skjønnssaker.

Lagmannsretten antar at det er §42 i skjønnsprosessloven som her kommer til anvendelse. Retten kan ikke se at bestemmelsen i §42 annet ledd kommer til anvendelse. Saksøkte har for øvrig oppnådd en vesentlig høyere rentegodtgjørelse for lagmannsretten. Etter skjønnsprosessloven §42 første ledd bør staten derfor erstatte Finstads nødvendige utgifter.

Lagmannsretten finner at de utgifter som er omhandlet i omkostningsoppgaven er av en slik art, og at det etter omstendighetene ikke er grunn til å redusere kravet, som utgjør til sammen kr 43529,-. I tillegg betaler staten gebyr samt utgifter til skjønnsmennene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

I. Verdien av eiendommen "Vegamot Skog" gnr. 66 bnr. 24 i Eidsvoll settes til 213.050,- -tohundreogtrettentusenogfemti- kroner. I tillegg betaler staten morarente med 15 -femten- % pro anno av beløpet fra 26. januar 1983 til 31. januar 1986, og deretter 18 -atten- % fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

II. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Landbruksdepartementet til Klara Finstad 43.529,- -førtitretusenfemhundreogtjueni- kroner. I tillegg betaler staten lovbestemte utgifter samt godtgjørelse til skjønnsmennene.

III. Oppfyllelsesfristen for så vidt angår godtgjørelsen til skjønnsmennene er 2 -to- uker fra meddelelsen av endelig fastsettelse. For øvrig er oppfyllelsesfristen etter punkt I og II 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet.