LE-1988-463
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-24 |
| Publisert: | LE-1988-00463 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 24. mai 1989 i ankesak nr. 463/88 hl.nr. 731/88. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Steinar Forsberg (Prosessfullmektig: Advokat John I. Henriksen, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating Statsadvokatembeter v/statsadvokat Kristian Nicolaysen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Bror Oskar Scherdin, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer Anton Gammelgård |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Bjørn Steinar Forsberg møtte 3. april 1986 til rekruttskole ved KNM "Harald Hårfagre" og innga dagen etter søknad om fritak for militærtjeneste der det heter at han "er overbevist pasifist og aldri ville kunne ta et menneskes liv eller medvirke dertil".
Krigskommissariat Buskerud oversendte 12. juni 1986 saken til politimesteren i Oslo med bemerkning om at søknaden inngikk i en gruppe på i alt 22 likeartede søknader mottatt "i løpet av få dager" og at man fant det klart "at det i dette tilfelle foreligger et samarbeid og at disse søknader ikke er basert på en slik alvorlig og personlig overbevisning som loven forutsetter".
I sin politiforklaring avgitt 2. juli 1986 uttalte Forsberg ifølge rapporten "at det ikke på noen måte var noen organisert aksjon og han har ikke søkt om fritak ut fra makelighetshensyn". I ordet "pasifisme" legger Forsberg ifølge rapporten "at han ikke kan være med på å ta livet av noen". Om voldsbruk heter det i rapporten "at han i utgangspunktet er i mot enhver form for voldsbruk, men han innser at det i enkelte tilfelle kan være nødvendig å benytte seg av vold for å hindre at uskyldige mennesker skal lide". Dersom Norge skulle bli angrepet av en fremmed makt, ville han "komme seg til et sted hvor det var fred og ro". Ifølge sluttmerknaden var rapportskriverens inntrykk at Forsberg "gikk minste motstands vei når det gjaldt forholdet til militærtjenesten", at han "hadde svært lite forståelse for sine samfunnsplikter", "at han var ute etter å slippe billigst mulig unna, selv i en krig" og "at søkerens påberopte pasifisme er for å komme seg bort fra en verneplikt".
Justisdepartementet avslo søknaden i påtegning av 29. juli 1986 der departementet "antar at mannskapets søknad ikke er grunnet i en alvorlig overbevisning slik loven krever, men i det vesentlige skyldes et ønske om å unndra seg militærtjeneste av andre grunner". Det ble i denne forbindelse vist til bemerkningene fra rapportskriveren og fra krigskommissariatet. Departementet fant videre "grunn til tvil om mannskapets overbevisning er av en slik art som loven krever" og viste særlig til det Forsberg ifølge politirapporten hadde uttalt om voldsbruk.
Ved stevning av 10. juni 1987 reiste staten søksmål mot Forsberg med påstand om at vilkårene for fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ikke var til stede.
Oslo byrett avsa den 24. mai 1988 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita Bjørn Steinar Forsberg, født xx.xx.1966, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 §1 er ikke tilstede."
Byretten la i sine premisser til grunn "at de svar saksøkte har gitt på relevante spørsmål han har blitt stilt, verbalt gir uttrykk for en pasifistisk holdning", men fant "at saksøktes overbevisning ikke har det alvor og den fasthet som kreves etter loven §1". Det siste er i premissene nærmere utdypet slik:
"På den annen side har saksøkte ved enkelte hypotetiske spørsmål ikke kunnet svare, og forøvrig gitt det inntrykk at hans ønske om å slippe militærtjeneste er sterkt i seg selv."
"Slik saksøkte har forklart seg for retten, har han tildels gitt uttrykk for bekvemmelighet og valg av minste motstands vei når det gjelder militærtjenesten. Han har bl.a. gitt uttrykk for at Norge kanskje bør ha et forsvar, men at han selv ikke vil være en del av dette, og at han ved et eventuelt angrep på Norge ville komme seg til et sted hvor det var fred."
Bjørn Steinar Forsberg har ved advokat John I. Henriksen i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Bjørn Steinar Forsberg, født xx.xx.66 for militærtjeneste er tilstede."
Staten v/Justisdepartementet har ved Eidsivating statsadvokatembeter tatt til gjenmæle og har ved statsadvokat Nicolaysen nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom blir å stadfeste."
Under ankeforhandlingen avga Bjørn Steinar Forsberg partsforklaring. Det ble avhørt ett vitne: Politibetjent Per Strøm som 2. juli 1986 opptok forklaring av Forsberg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Bjørn Steinar Forsberg har under ankeforhandlingen forklart at han etter avsluttet niårig skole har gått ett år på idrettslinje i videregående skole. Han arbeider som ekspeditør i herreekviperingsforretning. Han har ingen særlig politisk interesse eller tilknytning.
Han møtte på sesjon i februar 1985. I tiden før sesjonen hadde han nok streifet spørsmålet om militærnekting i tankene, men uten å gjøre det til gjenstand for nærmere overveielse. Det var først i tiden etter sesjonen at han for alvor begynte å tenke over spørsmålet. Bortsett fra litt løst og fast med venner har han ikke diskutert militærnekting eller pasifisme med andre. Da han senere møtte til førstegangstjeneste i april 1986, hadde han allerede på forhånd bestemt seg for å søke om fritak. Når det gjelder selve søknaden, hadde han utelukkende kontakt med presten. Han har således ikke samarbeidet med andre om utarbeidelse av søknaden.
Forsberg fastholder tidligere forklaringer om at han ikke søker seg fritatt ut fra makelighetshensyn. Han har vært aktiv speider i flere år og er vant til tilsvarende strabaser og besværligheter som han kunne regne med i det militære.
Når det gjelder innholdet i overbevisningen, fastholder Forsberg i det vesentlige det han har forklart for politiet og byretten. Han vil ikke selv kunne ta noens liv. Det eneste unntak han kan tenke seg er dersom det er nødvendig for å redde liv i tilfelle av angrep på ham selv eller hans nærmeste. I tilfelle av angrep på Norge, mener han at landet ikke bør forsvare seg med militære midler og vil selv ikke delta i et militært forsvar. Han er imot voldsbruk, men godtar vold fra politiets side når det er nødvendig for å passivisere en desperat person som i handling har vist seg å være en fare for andre. Han er motstander av dødsstraff, også når det gjelder straff for drap. Men skulle man først ha dødsstraff, måtte det først og fremst være aktuelt for drap. En drapsmann kan ikke beklage seg over at han som har tatt andres liv, anses å ha forbudt sitt eget liv.
Den ankende part, Bjørn Steinar Forsberg, anfører:
Forsbergs overbevisning fyller vilkårene for fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter loven av 1965. Det gjelder såvel overbevisningens innhold som alvoret i overbevisningen.
Innholdsmessig gir Forsbergs forklaringer - for politi, byrett og lagmannsrett - uttrykk for et klart pasifistisk syn. Kjernepunktet i hans holdning ligger nettopp i dette ikke å ta andres liv. Han tar konsekvent avstand fra voldsbruk. Den eneste reservasjon gjelder rene nødvergesituasjoner og faller klart innenfor rammen av det som i rettspraksis kvalifiserer for fritak, jfr. Rt-1969-1285 (Hokstad m.fl.) og Rt-1971-769 (Såheim-dommen, referat i St. meld. nr. 27 (1988-89) side 19).
Dette er erkjent av staten for byretten og av byretten selv for så vidt som begge uttaler at Forsberg "verbalt" har gitt uttrykk for en pasifistisk holdning. Når han likevel ikke er blitt fritatt, er det fordi byretten har funnet at overbevisningen ikke har det alvor og den fasthet som kreves etter loven. Det er i tilfelle staten som har bevisbyrden for at overbevisningen ikke er tilstrekkelig alvorlig, dersom det for lagmannsretten skulle melde seg tvil på dette punkt. Statens anførsel om at ønsket om å bli fritatt for militærtjeneste i det vesentlige skulle være motivert ut fra makelighetshensyn er tilbakevist i de forklaringer Forsberg har avgitt for politi, byrett og lagmannsrett og det foreligger i det hele ikke noe holdepunkt for en slik antakelse. En annen sak er at hans frykt for eget liv kan komme inn her. Men det er intet til hinder for at en pasifistisk overbevisning kan eksistere parallelt med en velutviklet omsorg for eget liv. Dersom søkeren først har en pasifistisk overbevisning, diskvalifiserer det ikke for fritak at søknaden også er motivert i grunner som ikke er relevante etter loven av 1965.
Den pasifistiske holdning hos Forsberg er resultatet av en utvikling hvor det opprinnelige og grunnleggende utgangspunktet ligger i hans frykt for å miste livet. Omsorgen for eget liv har ledet til en avvisende holdning til det å ta andres liv. Frykten og omsorgen for eget liv er hos Forsberg utviklet i retning av en rett til å redde og verne om eget liv. En konsekvens er at han ikke har noen plikt til å ofre sitt liv for andre eller hjemlandet. Retten til liv må videre gjelde generelt slik at den også tilkjennes andre. Dette må så Forsberg respektere - noe som utelukker at han kan ta andres liv. Når han i sin politiforklaring uttrykker det slik at han ikke er "tøff" nok til å ta andres liv - eller ofre sitt eget liv - må dette ikke misforstås dithen at han skulle ønske at han var "tøff" nok til dette. Han bruker her ordet "tøff" som beskrivende, ikke som en positiv karakteristikk. - Ved at Forsberg har innsett og erkjent sin frykt og omsorg for eget liv, er hans holdning mot å ta andres liv blitt skapt. Når først en slik pasifistisk holdning har utviklet seg, er det selve holdningen som etter loven er avgjørende. Loven spør ikke etter grunnlaget - motivasjonen - for holdningen.
En pasifistisk holdning kan som nevnt eksistere side om side med en vidtgående frykt og omsorg for eget liv. På grunn av vaneforestillinger kan det være vanskelig umiddelbart å innse dette. Pasifisme oppfattes vanligvis som noe heroisk preget. Pasifisten fremstår som en idealfigur: modig, uredd, idealistisk. Forsberg har ikke noe heroisk over seg. Han er heller ingen ideologisk fanebærer for andre. Men han har like fullt en pasifistisk overbevisning. Og det gir ikke grunn til tvil om denne overbevisning er alvorlig nok at Forsberg samtidig er sterkt opptatt av omsorgen for sitt eget liv.
Når det gjelder statens anførsel for byretten om at Forsberg ikke er helt avvisende til bruk av dødsstraff, vises til hans forklaring for lagmannsretten. Den subsidiære bemerkning om drapsmenn er et resonnement av moralfilosofisk karakter.
I anledning av statens anførsel om manglende gjennomtenking av sentrale spørsmål, bemerkes at Forsberg klart har sagt at passivitet er det rette i tilfelle angrep på Norge. Man kan ikke forlange mye mer enn dette.
Ankemotparten, Staten ved Justisdepartementet, har vist til statens anførsler under hovedforhandlingen for byretten slik de er gjengitt i dommen. Staten gjør først og fremst gjeldende at den overbevisning av pasifistisk innhold som Forsberg gir uttrykk for, ikke har det alvor som kreves. Forsbergs ønske om å bli fritatt for militærtjeneste antas å være i det vesentlige motivert av forhold som ikke er relevante etter loven av 1965. Det hevdes særlig å være makelighetshensyn som ligger bak.
For lagmannsretten har staten særlig gjort gjeldende at det er et vilkår for fritak at søkeren har tenkt gjennom enkelte sentrale spørsmål. Dette vilkår har Forsberg ikke oppfylt. Han har således ikke gjort seg tanker om alternativene til et militært forsvar. Det vises videre til at han ikke stiller seg helt avvisende til bruk av dødsstraff.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Utgangspunktet i den aktuelle sak er at det ligger en sammensatt motivasjon bak søkerens ønske om å bli fritatt for militærtjeneste - noe som ikke sjelden vil være tilfelle. Dersom en pasifistisk overbevisning inngår som del av denne motivasjon, blir spørsmålet om hvilken betydning det får at ønsket dessuten er motivert av andre grunner - andre negative trekk ved militærtjenesten - enn det som er relevant for fritak etter loven av 1965. Det diskvalifiserer ikke uten videre for fritak at også slike andre - ikke relevante - motforestillinger mot militærtjeneste gjør seg gjeldende i det enkelte tilfelle. En grunnfestet pasifistisk overbevisning antas å kunne tjene som selvstendig og avgjørende grunnlag for fritak, selv om søkerens standpunkt til militærtjenesten også har vært sterkt motivert av andre - ikke relevante - grunner.
Man kan være ekte pasifist selv om man også av andre grunner har motvilje mot å gjøre militærtjeneste. Det er ikke bare den høyverdige eller heroiske pasifistiske holdning som kvalifiserer for fritak. Også den som erkjenner engstelse for sitt eget liv som en del av drivkraften bak ønsket om å unndra seg militærtjeneste, må kunne fritas dersom han har en klar og fast pasifistisk holdning. Det diskvalifiserer således ikke for fritak at søkeren ved siden av en festnet pasifistisk overbevisning også er motivert av engstelse for eget liv.
Slik saken står for lagmannsretten blir det etter dette et sentralt spørsmål om Forsbergs ønske om fritak er motivert mer av engstelse for eget liv enn av motforestillinger mot å ta andres liv. Det kan således spørres om ikke engstelsen for eget liv er så fremtredende og dominerende som beveggrunn i det foreliggende tilfelle, at det uttrykte pasifistiske standpunkt kommer helt i bakgrunnen som motiv og nærmest fremstår som et middel til å oppnå det ønskede resultat i form av fritak for militærtjeneste. I så fall ville overbevisningen vanskelig kunne sies å oppfylle lovens krav. Lagmannsretten er imidlertid blitt stående ved å besvare spørsmålet benektende.
Når engstelsen for eget liv synes å være et fremtredende trekk i billedet, har dette sammenheng med at forholdet kommer inn i saksforholdet på to måter. Dels synes engstelsen for eget liv å ha vært medvirkende i utviklingen av Forsbergs pasifistiske holdning eller iallfall å ha vært et utgangspunkt for utviklingen av denne holdning der en sentral tanke er at den som krever rett til vern om eget liv også må respektere en tilsvarende rett for andre. Dels må det antas at engstelsen for eget liv har vært en direkte, medvirkende, selvstendig, beveggrunn - ved siden av den pasifistiske holdning - til ønsket om å fritas for militærtjeneste. Det ligger ikke i dette noen indikasjon på at Forsbergs pasifistiske overbevisning ikke skulle være tilstrekkelig grunnfestet. Dersom det skal reises tvil om alvoret i hans overbevisning, må det i tilfelle være på annet grunnlag. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de øvrige forhold som har vært trukket frem her - av byretten og av staten - kan tillegges avgjørende vekt i så henseende.
Den ankende parts påstand blir etter dette å ta til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene er til stede for å frita Bjørn Steinar Forsberg for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.