LE-1988-50
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-24 |
| Publisert: | LE-1988-00050 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 24. november 1989 i ankesak nr. 50/88, hl.nr. 81/88. |
| Parter: | Ankende part: Jon Aslak Fintland (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembete v/førstestatsadvokat Lasse Qvigstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraordinær lagdommer Knut J. Hougen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §5, §1 |
Jon Aslak Fintland, født xx.xx.1959, avtjente militær førstegangstjeneste i 1978-79. Etter innkalling til repetisjonsøvelse våren 1985 meddelte han at han ville nekte å gjøre militærtjeneste på "atompasifistisk" grunnlag. Han utdypet sitt standpunkt i udatert søknad fra juni s.å. om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Her fremholdt han bl.a. at han ikke fant det forsvarlig å delta i et militært forsvar som vil trygge freden med "atomvåpen-basert terrorbalanse, fordi et slikt forsvar i virkeligheten forutsetter evnen og viljen til å masseutrydde mennesker om nødvendig". - Justisdepartementet avslo søknaden 6. september 1985.
Da Fintland fortsatt ikke var villig til å gjøre videre militærtjeneste, reiste påtalemyndigheten på vegne av staten ved Justisdepartementet søksmål mot ham i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §5. Oslo byrett avsa 19. november 1987 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for fritaking av Jon Aslak Fintland for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede."
Jon Aslak Fintland har i rett tid påanket byrettens dom. Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 19. oktober 1989. Den ankende part møtte og avga partsforklaring, og det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Etter begjæring fra den ankende part har lagmannsretten vært satt med 4 meddommere.
Den ankende part - Jon Aslak Fintland - har i partsforklaring gjort nærmere rede for sin overbevisning. Som tidligere bygger han på at atomvåpen umuliggjør tanken om en rettferdig krig slik dette er omtalt i "Confessio Augustana" (den augsburgske trosbekjennelse). Eksistensen av atomvåpen og muligheten for bruk av slike våpen gjør det uaktuelt for ham å gjøre militærtjeneste i dagens situasjon. Eventuelle krigshandlinger vil lett føre til bruk av atomvåpen med masseutryddelse, selv om en i startfasen bare holder seg til konvensjonelle våpen. Dette gjelder særlig for det norske forsvar ettersom Norge er medlem av NATO og dermed underlagt NATO's forsvarsstrategi om bruk av kjernevåpen.
Fintland vil ikke betegne seg som noen 100 % pasifist. Han har således ikke avgjørende innvendinger mot et konvensjonelt forsvar uten atomvåpen, og han er heller ikke fremmed for å delta i militære øvelser og operasjoner under samme forutsetning. Han har imidlertid ikke tenkt så nøye gjennom slike spørsmål idet trusselen fra atomvåpen i dag er altoverskyggende. På den annen side er han blitt mer og mer skeptisk til ulike former for militært forsvar. Dette gjelder f.eks. det svenske forsvar som han for byretten forklarte at han ville kunne tenke seg å gjøre tjeneste i. Det samme er tilfelle for Finland. Selv om disse land står uten kjernevåpen, vil en konflikt her med stor sannsynlighet føre til bruk av atomvåpen p.g.a. landenes inneklemte beliggenhet mellom stormakts-blokkene.
For at han skal kunne tenke seg å gjøre militærtjeneste må alle atomvåpen fjernes. Videre må forsvaret ha en klar defensiv karakter, og statene må bestrebe seg på å løse konflikter med diplomatiske midler. Så lenge atomvåpen finnes, er det ikke noen mening i å opprettholde et konvensjonelt forsvar. En atomvåpenkrig er ikke og kan ikke bli rettferdig. Den er meningsløs.
Istedenfor å være et rettferdig middel for å nedkjempe en brutal angriper, vil atomkrig føre til utryddelse av menneskeheten.
Han er usikker på hva han vil gjøre om NATO avskaffer atomvåpen.
Men Europa vil fortsatt ligge i et brennbart område. Og enhver har ansvar for det som kan skje, ikke bare det en selv direkte gjør.
Fintland mener de allierte under 2. verdensskrig førte en rettferdig krig mot Nazi-Tyskland. Og fordi atomvåpen den gang ikke eksisterte eller i hvert fall ikke utløste krigen, tror han nok at han ville deltatt i denne krigen. Han kan også tenke seg å delta i militære motstandsaktiviteter mot en brutal regjeringshær, f.eks. i Mellom-Amerika. Det vil være en lokal konflikt uten bruk av atomvåpen.
Den ankende parts prosessfullmektig har i det vesentlige gjort gjeldende:
Fintlands situasjon må vurderes på objektivt grunnlag utfra hans overbevisning i dag. Staten har bevisbyrden ved mulig tvil, og retten skal ikke etterprøve hvorvidt Fintlands overbevisning er fornuftig eller bygger på et realistisk grunnlag.
Fintland fyller vilkårene for fritak i henhold til Høyesteretts praksis i "atomnekter-saker" fra de senere år, d.v.s. Rt-1982-684 (Sandberg), Rt-1983-477 (Fjelland) og Rt-1984-1444 (Alnæs). Etter rettspraksis kreves ikke at vedkommende skal være 100 % pasifist. Fintland kan ikke tenke seg å gjøre militærtjeneste så lenge atomvåpen eksisterer fordi det kan føre til bruk av slike våpen. Han forholder seg til den virkelighet som finnes i dag, men reserverer seg stadig mer og mer mot konvensjonelt forsvar p.g.a. faren for atomvåpen-krig. Slik som forholdene nå er og vil være i overskuelig fremtid, er det umulig for Fintland å gjøre militærtjeneste.
Fintlands sak står i omtrent samme stilling som sakene for Sandberg, og spesielt Alnæs. Hva Fintland vil gjøre om alle kjernevåpen ødelegges, er ikke interessant. Det er en så fjern og tenkt situasjon at den ikke kan ha noen betydning, jfr. Alnæsdommen.
Videre er vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 19. oktober 1984 (ankesak nr. 184/84 - Njølstad), FN's menneskerettighetser klæring, uttalelser fra Amnesty International samt den pågående diskusjon om mulig endring av loven av 1965, jfr. bl.a. St. meld. nr. 27 (1988-89).
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
"Vilkårene for å frita Jon Aslak Fintland for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 er til stede."
Ankemotparten - Staten v/Justisdepartementet - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det aksepteres at Fintland har en alvorlig overbevisning, men denne er ikke av en slik art at den fyller vilkårene for fritak.
Noen bevis tvil foreligger ikke, og byrettens avgjørelse er korrekt.
Fintland er ingen 100 % pasifist. Han kan tenke seg å delta i en krig om den anses for rettferdig og med små muligheter for bruk av atomvåpen. Han er videre villig til å akseptere konvensjonell krigføring med det en slik krig medfører av drap og ødeleggelser.
I så fall er han ikke pasifist og skal etter rettspraksis helt klart ikke fritas.
Lagmannsretten må ellers holde seg til gjeldende norsk lov og de retningslinjer som er trukket opp av Høyesterett. Et mulig lovforslag endrer ikke rettstilstanden.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - dommerne Stousland, Jensen, Hougen, Bratz og Henriksen - er kommet til samme resultat som byretten.
Staten har ikke bestridt at Fintland har en alvorlig overbevisning.
Spørsmålet er dermed om hans overbevisning er av en slik art at den fyller vilkårene for fritak etter §1 i loven av 1965.
Retten må holde seg til denne loven slik den nå lyder og foreliggende rettspraksis.
Det nærmere innhold av Fintlands overbevisning er ikke helt klart på alle punkter. Til en viss grad kan dette skyldes at Fintlands synspunkter er blitt noe modifisert den senere tid.
Mer vesentlig er likevel Fintlands opplysning om at han ikke har tenkt grundig gjennom alternative muligheter for militært forsvar under andre forutsetninger enn dagens. Dette har han ikke funnet grunn til å gjøre fordi atomvåpen-trusselen fremdeles er helt dominerende.
Flertallet finner ikke å kunne oppfatte Fintland som en person med en pasifistisk grunnholdning. Han kan tenke seg å bruke våpen og delta i militære operasjoner om atomvåpen ikke eksisterer, f.eks. slik forholdene var i 1940. Videre forstår flertallet ham slik at han også kan bruke våpen i lokale konflikter i dagens verden, men med den klare forutsetning at sannsynligheten for videre utvikling i retning av atomkrig ikke er til stede eller er liten. Det vises på dette punkt til hans forklaring om mulig deltakelse i konflikter i Mellom-Amerika og i det svenske og finske forsvar. At krigføringen skal være rettferdig etter Fintlands vurdering, ser retten ikke som noe avgjørende poeng i forhold til loven kriterier for fritak.
Det helt sentrale for Fintland i dagens situasjon er eksistensen av atomvåpen og den mulighet disse våpen representerer for masseutryddelse. Av denne grunn kan han ikke tenke seg å delta i det norske forsvar eller andre typer forsvar som enten er basert på atomvåpen, eller som kan bli trukket inn i en konflikt som ender opp med bruk av atomvåpen. I sa måte har Fintlands overbevisning klare fellestrekk med det syn Alnæs ga uttrykk for. Men Alnæs inntok et absolutt og reservasjonsløst standpunkt mot bruk av våpen - bare med unntak for nødvergeliknende situasjoner - uten å knytte det til en vurdering av den større eller mindre sannsynlighet for at atomvåpen kan tenkes å bli brukt i den ene eller annen type konflikt ( Rt-1984-1446). Det er ikke tilfelle for Fintland slik flertallet har forstått ham. Han har nettopp gjort egen deltakelse i mulige konflikter avhengig av en slik sannsynlighetsvurdering. Selv om han sterkt betoner de begrensede muligheter han vil ha for å gripe til våpen i dagens verden med atomvåpen, kan retten ikke se at han ubetinget mener seg avskåret fra å gjøre militærtjeneste av noen art. Flertallet finner følgelig at vilkårene for fritak ikke er oppfylt, og byrettens dom må således bli å stadfeste.
Mindretallet - dommerne Braarud og Carlsson - er kommet til at vilkårene for fritak foreligger. Fintland vil i dagens situasjon ikke under noen omstendighet kunne gjøre tjeneste i det norske forsvar. Han kan kanskje ikke anses som en pasifist i tradisjonell betydning, men utfra forholdene slik de nå er må han praktisk sett oppfattes å ha en pasifistisk grunninnstilling. Rettspraksis er heller ikke entydig, og det kan ikke være riktig å legge helt avgjørende vekt på hvilke ord og uttrykk søkeren bruker. Spesielt under en ankeforhandlig kan det være vanskelig å finne dekkende formuleringer for et sammensatt og nyansert standpunkt. Den tvil som foreligger, bør ikke gå utover Fintland i en sak av så stor betydning for ham.
En samlet rett er enig om at Fintland ikke bør pålegges å dekke noen av omkostningene ved sakens behandling.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.