LE-1988-500
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-13 |
| Publisert: | LE-1988-00500 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 13. oktober 1989 i ankesak nr. 500/88 hl.nr. 798/88. |
| Parter: | Ankende part: 1. Jenny Grøv 2. Boye Grøv Hermundstad 3. Ingrid og Frank Stefferud (Prosessfullmektig: Advokat Arne Juel Fosse, Fagernes). Motpart: 1. Ola K. Strand 2. Per Ingar Eldegard (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Rohr Torp, Jevnaker). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Egil Fronth Jensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder tvist om eiendomsgrensen mellom to sameier på Fillefjell. Det areal tvisten gjelder er ca 3,7 km2 og ligger ca 1350 meter over havet.
Begge sameiene ligger til gårder i Vang kommune i Valdres. Grøna sameie ligger til de ankende parters gårdsbruk. Jenny Grøv eier gnr. 7 bnr. 2, Boye Grøv Hermundstad eier gnr. 7 bnr. 3 og Ingrid og Frank Stefferud eier gnr. 8 bnr. 1. Tyinstølen sameie ligger til ankemotpartenes gårdsbruk. Ola K. Strand eier gnr. 2 bnr. 3 og Per Ingar Eldegard eier gnr. 2 bnr. 5.
Etter krav om grensegangsforretning avsa Valdres jordskifterett den 11. august 1988 dom med slik domsslutning: "Grensa mellom Tyinstølen sameige på nordaustre side og Grøna sameige på motsatt side går fra trig. pkt. på Slettningseggi og rett line til Skivardeggi i fylkesgrensa."
Det nærmere saksforhold fremgår av jordskifterettens dom og fremstillingen nedenfor.
Jenny Grøv, Boye Grøv Hermundstad og Ingrid og Frank Stefferud, i det etterfølgende kalt Grøna sameie, har i rett tid påanket dommen og lagt ned slik påstand:
"1. Grensen mellom Grøna sameie og Tyinstølen sameie går fra triangelpunkt på Slettningseggi 377 grader ca 1500 m til høyeste punkt mellom Svarteknipptjernene. Her vinkler grensen og går i 316 grader ca 1750 m til Skivardeggi der grensen ender i fylkesgrensen.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ola K. Strand og Per Ingar Eldegard, i det etterfølgende kalt Tyinstølen sameie, har motanket og lagt ned slik endelig påstand:
"1. Grensen mellom Tyinstølen sameie og Grøna sameie går fra triangelpunkt på Slettningseggi i rett linje 303 grader ca 3200 m til høydepunkt 1452 i fylkesgrensen og følger derfra fylkesgrensen i nordøstlig retning.
2. Jenny Grøv, Boye Grøv Hermundstad og Ingrid og Frank Stefferud dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Ola K. Strand og Per Ingar Eldegard for jordskifterett og lagmannsrett."
Ankeforhandlingen fant sted i kommunehuset i Vang 20. og 21. september 1989. Fra Grøna sameie møtte Frank Stefferud og Boye Grøv Hermundstad, den siste bare andre dag, sammen med prosessfullmektigen. Fra Tyinstølen sameie møtte Ola K. Strand og Per Ingar Eldegard. De parter som møtte personlig ga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den første dagen foretok retten åstedsbefaring og parter og prosessfullmektiger påviste de påståtte grenser og de forhold i terrenget de støttet sine anførsler til.
Grøna sameie har i det vesentlige anført:
Fjellområdene i Vang er i privat eie. Eiendomsretten er stiftet gjennom den bruk som gårdene fra gammel tid har utøvd i fjellet. Det omtvistede området er brukt på 3 måter, til beite for storfe, til reindrift og til jakt og fiske.
Grøna sameie har fra eldre tider drevet beiting av storfe i Grønedalen. Dette har skjedd ved bortleie til driftekarer som har vært på vei fra Vestlandet til Østlandet med storfe. Opplysningene om beitingen går tilbake i alle fall til 1850-årene, og finnes blant annet i Valdres bygdebok og Ættarminne. Kuflokkene beitet i områdene rundt Grønevatn og nordover til dalen smalner av, og hvor ankemotpartene mener eiendomsgrensen går. Der var det lett å holde kuflokkene skilt fra oksene. Oksene beitet lengre nord i Skivardhølo. At Skivardhølo ligger i og ved det omtvistede område ble bekreftet av vitnet Ola Grøv, som har gjetet rein der i ti år. Beitingen kan altså ha foregått opp over mot vannskillet.
Ola Grøv kunne for øvrig bekrefte at det var godt beite i Skivardhølo. Også reinen beitet der, i den perioden det var reindrift i området.
Grøna sameie leide bort beitet til storfedrift til ut i 1930-årene. Denne langvarige og omfattende storfebeitingen har gitt Grøna sameie eiendomsrett så langt innover som storfeet beitet jfr. Rt-1931-1048. Det bestrides at dyrene fra Tyinstølen sameie har beitet her. Dommen av 1920 fra Bergen Overrett, som ankemotparten har vist til, gir ikke opplysninger om beiting i dette bestemte området.
Fra gamle tider har Tyinstølen sameie heller ikke brukt området på annen måte, verken til reindrift, jakt eller fiske. Tamreinlaget som drev reindrift for noen år tilbake, leide arealer av begge parter i saken. Begge parter har også hatt andre fiskevann som var bedre enn Svarteknipptjerna. De ble ikke brukt til fiske før i 1960-årene. Da Årdal jakt- og fiskeforening, som leide terreng av Tyinstølen sameie, satte ut fisk der, var foreningen klar over at tjerna lå i Grøna sameie. Svarteknipptjerna ble ikke nevnt i kontrakten med de to jakt- og fiskeforeningene, mens mindre tjern ble nevnt. Dette viser at de som skrev kontrakten for Tyinstølen sameie, var klar over at Svarteknipptjerna tilhørte Grøna sameie. Selv om de ikke skulle ha vært klar over det, kan det fisket som ble drevet i noen år, ikke slette ut Grønas sameies eiendomsrett. Fra Tyinstølen sameie er det heller ikke drevet jakt som kan danne grunnlag for eiendomsrett i dette området. Før århundreskiftet var jakt uten hund fri for alle. Den jakt som Asker jeger- og fiskeforening har drevet etter avtale med Tyinstølen sameie, har bare foregått en kort periode.
Hvis retten kommer til at Grøna sameie ikke har utøvd rettsstiftende bruk i det omtvistede område - i alle fall ikke i den nordre del av det, må grensen likevel bli å trekke ved vannskillet. Fra eldre tider er det oppfatningen i Vang at hvis det ikke er holdepunkter for annen grense, går grensen ved vannskillet. Dette ble uttalt av Høyesterett i Rt-1951-417. Vannskillet danner også grensen for strekninger som ligger i umiddelbar tilknytning til beiteområdet, slik det omtvistede området her ligger som en naturlig forlengelse av beitefeltene i Grønedalen, jfr. side 422 i nevnte dom. Det er bare når det har vært holdepunkter for å trekke grensen på annet grunnlag at man har fulgt vannskillet, jfr. Rt-1954-601. Slike andre holdepunkter foreligger ikke her. De gamle kartene som begge parter har lagt frem, og hvor det er tegnet grenseriss av tidligere eiere har liten verdi. Rissene er i sin tid trukket opp uten at grensene er drøftet med motpartene og rissene viser derfor bare hva eierne selv har ment om grensen.
Det bestrides at det er vanlig praksis å trekke grensen fra topp til topp. Det er en nødløsning i de situasjoner der det ikke finnes noen holdepunkter for andre løsninger.
Tyinstølen sameie har i det vesentlige anført:
Det er den bruk som er utøvd gjennom lang tid som stifter eiendomsretten til områdene. Opplysningene om hvor langt innover i fjellet Grøna sameie har beitet er usikre. Fremstillingene i Valdres bygdebok og i Ættarminne er upresise og til dels feilaktige. Blant annet viser forfatteren til "ei febu inst inne i Grønefjorde, burt ved Skjivaregge", mens det er klart at Grønevatnet ikke ligger ved Skivareggi. Skivardhølo, det stedet der oksene angivelig skal ha beitet, ligger ikke i det omtvistede området men lengre syd, nærmere Grønevatn. I det omtvistede området er det urer og fjell uten vegetasjon og dårlig beite. Det er også usannsynlig at man ville drive okser helt fra Grønelægret så langt innover fjellet. Det var heller ikke nødvendig å jage oksene dit for å holde dem adskilt fra kyr. Elvene dannet naturlig hindring og gjorde det lett å holde dyrene fra hverandre. Beretningene om beiting fra gammelt må således gjelde de nedre og frodigere deler av Grønedalen. Det er ikke ført bevis for at Grøna sameie har beitet i det omtvistede område. I den utstrekning dyr har beitet i dette området, har de kommet fra Tyinstølen. I denne sammenheng vises til Bergen Overretts dom av 11. oktober 1920 (NO 271/1915) 7. Overretten la til grunn at dyr fra Tyinstølen beitet på strekningen fra Tyinosen til Skivardeggi - altså også i det omtvistede område.
Da opplysningene om beitet i gammel tid er usikre, må lagmannsretten, i likhet med jordskifteretten, bygge på den bruk som det foreligger sikre opplysninger om. Det er fremkommet mange og klare vitneprov om bruk fra Tyinstølens side, både om fiske og jakt, fra 1960-årene av.
Ola K. Strands far satte både ut fisk i Svarteknipptjerna og fisket der i 60-årene. Senere har Ola K. Stand fisket mye i disse tjerna, der han også hadde båt. I 1966 gjorde Tyinstølen sameie avtale med Årdal jeger- og fiskeforening om jakt og fiske i dette området. Svarteknipptjerna ble ikke navngitt i kontrak ten, fordi de til da ikke hadde fått navn. Passussen om at kontrakten skulle omfatte "alle andre tjern innen Tyinstølen sameie" ville ikke ha hatt fornuftig mening om det ikke var disse tjerna man siktet til. Da man forhandlet om kontrakten la Tyinstølen sameie frem kart hvor grensen i det omtvistede området var tegnet inn, slik man nå hevder at grensen går. De samme kart med samme grense ble også lagt frem da tilsvarende avtale senere ble inngått med Asker jeger- og fiskeforening. Foreningen kopierte og fordelte kartet med denne grensebeskrivelsen til sine medlemmer. Medlemmene i begge foreningene har lagt til grunn denne grensen når de har jaktet og fisket. Det er dårlig sammenheng i Sverre Veheims forklaring om hvor han hadde fått oppgitt at grensen skulle gå og om eiendomsretten til Svarteknipptjerna. Det tyder på at han husker feil eller har misforstått. Det hevdes således at Tyinstølen sameie gjennom utleie fra 1960-årene har drevet jakt og fiske her. Dette er den eneste sikre bruksutøvelse som kan påvises i området. Denne bruken er imidlertid også et uttrykk for bruk i eldre tid.
Det er ikke alminnelig oppfatning i Valdres at eiendomsgrensene følger vannskillet. Dommen fra Bergen Overrett i 1920 har således ikke trukket grensen etter vannskillet. Grensen på sydsiden av Tyinstølen sameie følger heller ikke vannskillet. I fjellet er det mest vanlig å trekke grensen fra topp til topp. Det er en enkel løsning. Den er lett å beskrive og lett å håndheve og man får rette linjer. Hvor grensen i mangel av avtale eller bruk skal trekkes vil imidlertid avhenge av konkrete forhold, jfr. Rt-1954-601, som nettopp ikke trekker grensen etter vannskillet men etter de topografiske forhold. I nærværende sak er det naturlig å trekke grensen i rett linje mellom Sletningseggi og høydepunkt på andre siden av Grønedalen. Etter gammel oppfatning og bruk var det her grensen gikk.
Ankemotparten tilbød forlik under jordskifterettens behandling. Forliket faller sammen med den grense jordskifteretten trakk opp. Dette bør retten ta i betrakning ved omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.
Fjellstrekningene i det område saken gjelder er privat eiendom, som eies av gårder i de tilstøtende bygder. Eiendomsretten synes å være stiftet ved den bruk gårdene gjennom lang tid har utøvd i fjellet.
Tvisten gjelder et areal mellom store fjellstrekninger eiet av Grøna sameie og Tyinstølen sameie. For begge disse sameiene ligger det omtvistede areal i utkanten, et godt stykke fra de gode og viktige beiteområdene. Dette utkantområdet var mindre egnet til beiting og hadde følgelig heller ikke samme interesse som de øvrige beiteområdene. I den tid interessen først og fremst knyttet seg til beitebruken, var det ikke stort behov for å klargjøre eiendomsgrensen her. Begge sameiene hadde dessuten andre større jaktterreng og andre og rikere fiskevann enn de to småvannene i det omtvistede området. Det foreligger ikke opplysninger fra tidligere tider om jakt og fiske i dette avgrensede området. Sikre opplysninger om jakt og fiske her foreligger ikke før fra 1960-årene. Den reindrift som har vært i området gir ikke veiledning om eiendomsgrensen.
I forrige århundre og i perioder etter år 1900 til midten av 1930-årene benyttet Grøva sameie Grønedalen til beiting. Det er mer uklart om Grøna sameie også beitet lenger inne mellom Skivardeggi og Slettningseggi nordøstover mot Svarteknippa, altså i det omtvistede området. Her blir terrenget gradvis noe annerledes enn lengre sør i dalen. Det blir mer kupert med små fjellrygger, urer og bekker, og beiteforholdene blir etter hvert betydelig dårligere. I Valdres bygdebok IV 84-85 opplyses om fedriften i Grønedalen fra 1880-årene at oksene beitet for seg selv "bort i Skivarhølo". Lagmannsretten legger etter disse opplysningene til grunn at Grøna sameie har beitet i det område som benevnes Skivardhølo.
Partene er imidlertid uenige om hvor Skivardhølo ligger og hvor langt dette området strekker seg. Etter rettens oppfatning har det formodningen for seg at Skivardhølo ligger i terrenget under og nær Skivardeggi, det vil si i det omtvistede område, og ikke sør for den linje Tyinstølen påstår er grensen. Etter rettens syn stemmer denne oppfatningen godt med terrengforholdene. Vitnet Ola Grøv, som har vært reingjeter i området i ca 10 år, forklarte at Skivardhølo lå i det omtvistede området. Han hadde hørt gamle reingjetere bruke dette navnet om stedet og lagmannsretten legger etter dette til grunn. Det er imidlertid uklart om Skivardhølo omfattet hele det omtvistede område, som for en vesentlig del består av nakent fjell og urer, lite egnet for beiting. Ved fastsettelsen av eiendomsgrensen må imidlertid området sees i sammenheng. Det uproduktive areal ligger i nær forbindelse med beitefeltene og må anses å tilhøre eieren av beitearealene. Lagmannsretten finner støtte for dette synet i Rt-1951-417 (422). Gjennom beitingen har Grøna sameie fått eiendomsretten også her. Om beitingens senere har opphørt, har eiendomsretten ikke gått tapt. I denne forbindelse bemerkes at det ikke finnes godtgjort at Tyinstølen sameie har beitet her. Det er uklart om den beitingen som omtales i Bergen Overretts dom også gjelder dette bestemte området, og opplysningene om beiting er for upresise til at lagmannsretten kan bygge på dem. Selv om Tyinstølen sameie siden 1960-årene har drevet både jakt og fiske her, har ikke denne bruksutøvelsen gitt eiendomsrett til det omtvistede området.
I foran nevnte dom fra 1951 ga Høyesterett side 424 uttrykk for at det fra gammel tid var oppfatningen i Vang at eiendomsgrensene i fjellet fulgte vannskillet, og la denne rettsoppfatning til grunn. I mangel av andre klare holdepunkter finner lagmannsretten at eiendomsgrensene i det omtvistede området følger vannskillet.
Etter dette gis de ankende parter medhold. Det er ikke fremkommet forhold som tilsier at den påstand Grøna sameie har nedlagt ikke gir klar veiledning om hvor i terrenget den påståtte grensen går. Jordskiftedommeren har i brev av 27. juni 1988 opplyst at det ved angivelse av gradevinkelen skal benyttes tegnet "g", da jordskiftedommeren antar at det siktes til 400-graders inndeling. Lagmannsretten avsier etter dette dom i samsvar med påstanden, men benytter "g" ved gradbenevnelsen.
Jordskifteretten har ikke truffet avgjørelse om saksomkostninger i dommen. De ankende parter har heller ikke krevet saksomkostninger for jordskifteretten. Etter dette finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine omkostninger for jordskifteretten. Motanken har vært forgjeves. Prosessfullmektigene har i sine oppgaver ikke oppgitt utgifter spesielt til motanken, og lagmannsretten finner at den ikke har medført utgifter ut over det som var nødvendig for behandlingen av hovedanken. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke i motanken.
Tyinstølen sameie har tapt saken. Lagmannsretten finner imidlertid at Tyinstølen sameie hadde fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle i ankesaken. I medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd, bør hver av partene bære sine omkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Grensen mellom Grøna sameie og Tyinstølen sameie går fra trigonometrisk punkt på Slettningseggi 377 g ca 1500 m til høyeste punkt mellom Svarteknipptjernene. Her vinkler grensen og går i 316 g ca 1750 m til Skivardeggi der grensen ender i fylkesgrensen.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for jordskifterett og for lagmannsrett.