LE-1988-609
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-08-14 |
| Publisert: | LE-1988-00609 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 14. august 1990 i ankesak nr. 609/88 hl.nr. 984/88. |
| Parter: | Ankende part: 1. Marit Ruud Johnsen 2. Marianne Aateigen 3. Bjørn Aateigen (Prosessfullmektig: H.r.adv. Bjørn Dalan, v/adv. Hans P. Bjerring). Motpart: 1. Per Tangen 2. Storebrand Kredittforsikring (Prosessfullmektig: For nr. 1 adv. Ola Brekken " " 2 adv. Beate Pettersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Gunvald Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §85, §172, §176, §180, §314, §373, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §141, §143, §155, §2, Rettsgebyrloven (1982) §8 |
I forbindelse med tredje gangs tvangsauksjon over Marit Ruud Johnsens eiendom gnr 10 bnr 3 i Nittedal, begjært av Storebrand Kredittforsikring A/S, avsa Strømmen namsrett 31 august 1988 kjennelse med slik slutning:
"1 Bud stort kr 310000,- kronertrehundreogtitusen 00/100 - avgitt av Per Tangen, 1520 Våler i Østfold på tredje gangs tvangsauksjon overeiendommen gnr 10 bnr 3 i Nittedal, stadfestes. 2 Omkostningene settes til kr 15645,-, som skal betales av kjøperen i tillegg til kjøpesummen."
Det går fram av namsmannens protokoll for tvangsauksjonsmøtet at det forelå to like bud, og at Per Tangens bud ble ansett som høyeste bud etter loddtrekning.
Marit Ruud Johnsen, Marianne Aateigen og Bjørn Aateigen har i rett tid anket namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. De gjør gjeldende at namsretten ikke har kontrollert at tvangsfullbyrdelsesloven saksbehandlingsregler ble fulgt under auksjonen. Namsmannen har ikke fulgt påbudet i §143 annet ledd, der det går fram at han skal oppfordre til videre budgivning dersom to eller flere gir samme bud. Loddtrekning skal først skje etter at oppfordring til videre bud er gitt, og hvor det er på det rene at høyere bud til tross for oppfordringen ikke oppnås. De ankende parter gjør gjeldende at påbudet kan ha betydning for kjøpesummens størrelse og at feilen i dette tilfelle har ført til tap for Mariannen Aateigen, som er panthaver, og saksøkte, som er personlig ansvarlig for gjeld.
Videre gjør de ankende parter gjeldende at budene fra Per Tangen og Cato Aall skulle vært avvist av namsmannen og at høyeste bud skulle vært nektet stadfestet på grunn av mangler ved budgivningen. Budgivningen fra de to bygger på en avtale som er i strid med tvangsfullbyrdelsesloven §141. Det vises til at taperen av loddtrekningen tok kontakt med de ankende parter og ga uttrykk for at han var medeier i eiendommen.
De ankende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Strømmen namsretts kjennelse av 31. august 1988 i sak nr. C 127/87 oppheves.
2. De ankende parter tilkjennes erstatning for sakens omkostninger."
Begge ankemotparter gjorde i tilsvar gjeldende at det ikke forelå noen feil ved saksbehandlingen eller budgivningen, og la ned påstand om stadfestelse av namsrettens kjennelse og tilkjennelse av saksomkostninger. I prosesskriv 12 februar 1990 meddelte imidlertid Per Tangens prosessfullmektig på vegne av Tangen at påstanden om opphevelse av namsrettens kjennelse ble godkjent, men at Tangen var uenig i grunnlaget for påstand. Det ble bedt om at saken straks ble tatt opp til doms.
I prosesskriv 23 april 1990 meddelte ankemotpart nr 2, Storebrand Kredittforsikring A/S, at den etter omstendighetene også kunne godta den ankende parts påstand, og bad om avsigelse av dom.
I prosesskriv 8 mai 1990 anførte de ankende parter at partene muligens manglet fri rådighet over sakens gjenstand, og at det derfor var ønskelig med en konkretisering av årsaken til ankemotpartenes endrede holdning. Særlig ble dette ansett nødvendig i forhold til Per Tangen, som utrykkelig var uenig i grunnlaget for påstanden. Tangen ble oppfordret til å trekke tilbake anførselen, eventuelt i nødvendig utstrekning å utdype sitt syn, slik at man var sikret eventuell domsavsigelse i samsvar med de ankende parters påstand. Det ble vist til tvistemålsloven §85.
I prosesskriv 25 juni 1990 anfører Per Tangen:
"I og med at påstanden er godkjent, er det etter tvistemålsloven regler grunnlag for å avsi dom i samsvar med den omforente påstand. Jeg kan ikke se at partene skulle mangle fri rådighet over sakens gjenstand, eller at det av andre grunner skulle være problematisk å avsi dom i samsvar med dette.
Når det gjelder bakgrunnen for ankemotpartens endrede holdning, begrenser jeg meg til å bemerke at man etter en fornyet vurdering av saken har kommet til at man vil godkjenne den ankende parts påstand. Det er verken prosessuelt eller på annen måte grunnlag for å kreve en ytterligere begrunnelse. Dette kan jeg heller ikke se følger av tvistemålsloven §85."
Det ble videre gjort gjeldende at ankende parters saksomkostningsoppgave måtte anses vesentlig for høy, og at den måtte reduseres betydelig.
Lagmannsrettens bemerker:
Partene i en sivil tvist har i alminnelighet ikke fri rådighet over spørsmålet om en rettslig avgjørelse skal oppheves, jf avgjørelser i Rt-1985-808 og 833. Retten er altså ikke bundet av partenes felles påstand om opphevelse, jf forutsetningen om fri rådighet i tvistemålsloven §85. Tilsvarende forutsetning må innfortolkes i tvistemålsloven §314 første ledd. Sistnevnte bestemmelse, som det er henvist til i saken, gjelder for øvrig ikke for ankeinstansen. Opphevelse av en rettslig avgjørelse skjer når en overordnet innstans finner at det foreligger saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
Ankemotpartene har akseptert de ankende parters opphevelsespåstand, men har ikke ønsket å gå inn på spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil som etter tvangsfullbyrdelsesloven må føre til opphevelse. På bakgrunn av Høyesteretts uttalelser i dom i Rt-1990-94 flg, særlig side 99-100, det forhold at de to høyeste bud var like, samt det forhold at ankemotparten har akseptert de ankende parters påstand, finner lagmannsretten at det i dette tilfellet foreligger en saksbehandlingsfeil ved at namsretten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse i i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr 2. På bakgrunn av partenes felles påstand antar lagmannsretten at opphevelse uten ankeforhandling kan skje i medhold av tvistmålsloven §373 første ledd nr 2 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Det er uklart om ankemotpartene også godkjenner de ankende parters påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Under alle omstendigheter finner lagmannsretten at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Saken ligger annerledes an enn den som er omtalt i Rt-1987-1550. Advokat Bjerring har sendt inn omkostningsoppgave på 14.850 kroner, av dette er 14.000 kroner oppgitt å være salær, men inkludert utgifter til utdrag. Utgifter i form av et så høyt salær ansees ikke nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176, sakens faktiske og rettslige tvistepunkter samt omfanget av prosesskriv tatt i betraktning. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 9.000 kroner, inkludert utgifter til utdrag mv. I tillegg kommer utgifter til halvt ankegebyr, jf rettsgebyrloven §8 første ledd siste punktum. Halvt ankegebyr pr oktober 1988 var 3.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Tangen og Storebrand Kredittforsikring A/S en for begge og begge for en til Marit Ruud Johnsen, Marianne Aateigen og Bjørn Aateigen i fellesskap 12.500 -tolvtusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.