LE-1989-202
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-08 |
| Publisert: | LE-1989-00202 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 8. november 1989 i kjæremålssak nr. 202/89, hl.nr 610/89 |
| Parter: | Kjærende part: Agder Assuranceselskab A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tore J. Høidal v/advokat Elisabeth Silju Eide, Oslo) Kjæremotpart: 1. Barbro Evjen Fossnes, Østerås 2. Sidsel Flak Sørlie, Eiksmarka |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §396, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §133, §161, §2, Inkassoloven (1988), Inkassoloven (1988) §17, §9 |
Det ble avsagt slik
Kjennelse :
Asker og Bærum namsrett avsa den 20. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. I tillegg til auksjonsgebyrene fastsettes auksjonsomkostningene til kr. 2.075,- -kronertotusenogsyttifem 00/100- som blir å dekke av auksjonskjøperen utenom kjøpesummen.
2. Inkassosalær tilkjennes ikke."
Agder Assuranceselskab A/S har ved sin prosessfullmektig advokat Tore J. Høidal, v/advokat Elisabeth Silju Eide i rett tid påkjært kjennelsen og har nedlagt slik påstand:
"1. Asker og Bærum namsrets kjennelse av 20. april 89 oppheves.
2. Saksomkostninger for Asker og Bærum namsrett settes til kr. 14.975,- -kronerfjortentusennihundreogsyttifem 00/100."
Kjæremotpart nr. 1 har ikke inngitt tilsvar. Kjæremotpart nr. 2 Sidsel Flak Sørlie har avgitt uttalelse i saken uten at anførslene har betydning for avgjørelsen.
Saken gjelder spørsmålet om Agder Assuranceselskab A/S har krav på å få dekket inkassosalær av kjæremotpart nr. 2 i tillegg til den kjøpesum som kjæremotpart nr. 2 skal betale i henhold til sitt tvangsauksjonsbud som er antatt og stadfestet.
Saksforholdet forøvrig går frem av lagmannsrettens tidligere avgjørelser i saken.
Den kjærende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Agder Assuranceselskab A/S har krav på inkassosalær. Det fremgår av auksjonsvilkårene og av det faktum at fordringene er overlatt advokat til inkasso. Da påløper inkassosalær.
Inkassosalærets størrelse skal fastsettes av retten og i overenstemmelse med lang og innarbeidet praksis, hvoretter inkassosalær tilkjennes i forhold til den misligholdte fordrings størrelse. Hvilket arbeidet som er utført i det konkrete tilfelle er uten betydning.
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvangsfullbyrdelsesloven §133 første ledd bestemmer at kjøperen må betale auksjonsomkostningene utenfor kjøpesummen.
Det følger av avgjørelse i Rt-1986-978 at slike auksjonsomkostninger omfatter utgifter til fullbyrdelse av kravet gjennom rettsapparatet: Forkynnelse av påkrav, utarbeidelse av begjæring om tvangsauksjon, rettsgebyret, frammøte på auksjonen, og prosessfullmektigens nødvendige bistand til nevnte rettergangsskritt, jf Hålogaland lagmannsretts rettsoppfatning som flertallet i Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til.
Flertallet la til, uten at dette var nødvendig for avgjørelsen, at det fant etter forholdene at det ikke kan være noe til hinder for at det tas inn en bestemmelse i auksjonsvilkårene om at innkrevingsgodtgjørelse (inkassosalær) skal dekkes av kjøperen utenom kjøpesummen.
Namsretten har i sin siste avgjørelse i saken 20 april 1989 uttalt at den fortsatt ikke kan se at det er dokumentert foretatt inkassoarbeid forut for auksjonsforfølgelsen som kan berettige til salær, og viser til sin tidligere avgjørelse av 4 januar 1989.
Lagmannsretten har under henvisning til avgjørelse i Rt-1987-1409 overfor partene reist spørsmål om rettsmiddelet mot namsrettens avgjørelse er anke. Den kjærende part har gjort gjeldende at kjæremål må være riktig rettsmiddel.
Lagmannsretten legger til grunn at det med uttrykket "inkassosalær" i auksjonsvilkårene i samsvar med vanlig oppfatning siktes til omkostninger påløpt før det tas rettslige skritt for å inndrive et krav, jf NOU 1983:8 om inkassovirksomhet side 49-50. Kravet anses som et erstatningskrav hjemlet i alminnelige regler om ansvar for mislighold av pengeforpliktelser, ikke som et saksomkostningskrav, og dette var også gjeldende rett før inkassoloven av 13 mai 1988, jf Rt-1987-1409.
Rettsmiddelet vil derfor i vanlige saker være anke.
Lagmannsretten antar likevel at rettsmiddelet i dette tilfellet er kjæremål. Namsrettens treffer sine avgjørelser ved kjennelse eller beslutninger som er gjenstand for kjæremål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2 og tvistemålsloven §396, med mindre annet er bestemt. Lagmannsretten antar at tvangsfullbyrdelsesloven §161 første punktum om anke bare gjelder avgjørelsen av spørsmålet om stadfestelse, mens fastsettelsen av auksjonsomkostningene angripes etter de alminnelige regler om kjæremål. Dette innbærer at lagmannsretten ikke er bundet av kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §181 annet ledd, men selv kan fastsette auksjonsomkostningene dersom den finner at den har tilstrekkelige opplysninger til å gjøre dette.
Det må anses som sikker rett også før den nye inkassoloven at skyldneren i visse tilfeller er forpliktet til å betale inkassosalær når ubestridt gjeld inndrives. Dette må gjelde også der hvor kravet er sikret ved pant i skyldnerens faste eiendom. Slikt salær fastsettes standardisert blant annet i forhold til størrelsen av det kravet som inndrives. Som nevnt er dette et erstatningskrav som påløper idet kravet tas til utenrettslig inkasso, mens den rettslige delen av inndrivningen reguleres av reglene om saksomkostninger. Et vilkår for å kreve inkassosalær var imidlertid, også før den nye inkassoloven, at inkassatoren rent faktisk hadde tatt skritt overfor skyldneren til å inndrive kravet utenom rettsapparatet. Det vises til avgjørelse i Rt-1986-978, jf nå også inkassoloven §17 i.f. jf §9 flg. Lagmannsretten legger videre til grunn at forutsetningen for å kunne kreve inkassosalæret betalt av kjøperen i medhold av auksjonsvilkårene og tvangsfullbyrdelsesloven §133, er at slikt salær kunne vært krevet overfor skyldneren, og at namsretten må prøve dette spørsmålet ved fastsettelsen av auksjonsomkostningene.
Namsretten har i dette tilfellet ikke godkjent krav på inkassosalær med 12.900 kroner som del av auksjonsomkostningene, og begrunner dette med at saksøkeren ikke har dokumentert at det er foretatt inkassoarbeid forut for auksjonsforfølgelsen. Slik dokumentasjon forelå ikke for namsretten, men for lagmannsretten har den kjærende part fremlagt kopi av Agder Assuranceselskab A/S' kravbrev av 19. juni 1987 med trussel om oversendelse til inkasso, kopi av inkassooppdragsbrev av 19. august 1987 og kopi av advokat Høidahls inkassokravbrev av 28. august 1987 til Svein og Barbro Fossnes om betaling innen 7 dager av kr. 67.710,- med tillegg av inkassomkostninger kr. 3.360,- og videre renter.
Det fremgår av ovenstående at inkassosalær kr. 3.360,- var krevet med rette, idet retten ikke har noe å bemerke til beløpets størrelse.
Da påkrav senere ble forkynt og auksjon ble begjært, gjaldt kravet imidlertid hele obligasjonsbeløpet kr. 800.000,- med tillegg av renter etc, men det forutgående utenrettslige inkassoarbeid gjaldt som nevnt bare kr. 67.710,-. Forsøket på å få inkassosalær beregnet etter det høyere beløp kan da ikke føre frem. Men inkassosalær kr. 3. 360,- svarende til beløpet kr. 67.710,- blir å godkjenne som del av auksjonsomkostningene og kommer således i tillegg til det beløp kr. 2.075,- som er nevnt i punkt 1 i namsrettens kjennelse. Summen blir kr. 5.435,-.
Namsrettens kjennelse endres i overensstemmelse med dette. Punkt 2 i namsrettens kjennelse bortfaller.
Kjæremålsmotpartene har ikke krevet saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I tillegg til auksjonsgebyrene fastsettes auksjonsomkostningene til kr. 5.435,- femtusenfirehundreogtrettifem - kroner som blir å dekke av auksjonskjøperen utenom kjøpesummen.