LE-1989-348

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-02-26
Publisert:	LE-1989-00348
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00348 D, hl.nr. 585/89.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thormod Bjerkholt). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Anders Bøhn
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Sameigelova (1965) §13, Tvistemålsloven (1915) §146, §148, §172, §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §4

Saken gjelder krav om betaling for overdragelse av forretning med videre.

A og B traff hverandre i 1963. A, som er tysk statsborger, var ansatt i det vest-tyske utenriksdepartementet og stasjonert ved ambassaden i K. I de følgende årene var hun stasjonert i andre land, men partene holdt kontakt med hverandre. B skrev testament til fordel for A i 1966.

I 1968 overførte A vel 16.000,- kroner som delvis betaling for en hytte med tomt på L . Pengene ble formidlet til selgeren av B. Hytta ble senere bygd ferdig og benyttet av partene. B fikk opprinnelig hjemmel til eiendommen. Hjemmelen ble overført fra ham til A ved gaveskjøte i 1986.

I 1972 ble A igjen stasjonert i K, og partene flyttet sammen i Bs hus i M. I august 1973 kjøpte B jernvareforretningen N i gamlebyen i O. Han drev forretningen fram til 1987. Forretningen drev engrossalg, særlig av skruer til industrien, og detaljsalg. B kjøpte også en borettslagsleilighet i O, og flyttet dit for å drive forretningen. A, som fortsatt arbeidet i K, ble boende i huset i M. B reiste til M i helgene. Det er enighet mellom partene om at de i hvert fall fram til 1977 hadde et vanlig samboerforhold.

A sluttet i utenrikstjenesten i juni 1976. I januar 1977 reiste hun til P for å studere hotellfag. Hun vendte tilbake til huset i M i juni 1977.

Sommeren 1980 kjøpte A en Mercedes Benz 280E i Q for 34.726,- tyske mark. Hun kunne ta bilen avgiftsfritt inn i R. Det er på det rene at B bidro med 49.000,- kroner til kjøpet av bilen.

I 1981 skrev A testament til fordel for B.

Sommeren 1981 solgte B borettslagsleiligheten i O. Han kjøpte eneboligen Z i Æ, og samme år flyttet begge parter inn der. Eiendommen i M ble solgt. A tok høsten 1981 opp et lån i Q på 248.905,- kroner som ble benyttet som mellomfinansiering ved kjøpet av Z . Da B fikk kjøpesummen for huset i M, betalte han 260.000,- kroner tilbake til A.

I perioden 1976 til og med 1981 hadde A ikke arbeidsinntekter. I 1982 var hun tilsatt hos Ø. I perioden 1983 til 1987 arbeidet hun i og mottok lønn fra N.

Våren 1986 bygget B en hytte på arvet tomt i Å.

Sommeren 1986 forsøkte B å selge jernvareforretningen til en tidligere kollega, men noe salg ble ikke gjennomført. Senere i 1986 ble det satt opp et kontraktsutkast, datert 31. oktober 1986. Etter dette skulle A overta N for 280.000,- kroner med tillegg av 12 % renter pr år i 7 år, til sammen 412.000,- kroner, som skulle betales i halvårlige avdrag på 30.000,- kroner. Utkastet ble ikke undertegnet.

I følge melding til O handelsregister datert 12. november 1986 ble A tatt opp som ansvarlig medinnehaver av jernvareforretningen. Den 14. november 1986 ble det meldt til handelsregisteret at B hadde gått ut av firmaet, og at firmaet fortsatte uforandret med A som ansvarlig eneinnehaver.

Ved årsskiftet 1986/1987 hadde B et forhold til en kvinne som han senere giftet seg med. Han reiste fra O. Han har siden bodd i Å. Han har solgt huset i Z i O.

Den 7. mars 1988 reiste B søksmål mot A ved Fredrikstad byrett. Han gjorde gjeldende at A var forpliktet til å overta jernvareforretningen i samsvar med kontrakten av 31. oktober 1986. Videre hevdet han at partene hadde vært enige om at de skulle ordne sitt økonomiske mellomværende slik at B overtok Mercedesen, mens A skulle ha hytta på L . B krevde dom for at A skulle utferdige salgsmelding på bilen til ham. Videre krevde han utlevert en del gjenstander som befant seg på hytta på L . A påsto seg frifunnet, og gjorde i motsøksmål gjeldende at hun som samboer med B hadde krav på en del av den formuen han hadde lagt seg opp i den tiden de levde sammen, begrenset oppover til 400.000,- kroner.

Fredrikstad byrett avsa 20. februar 1989 dom med slik domsslutning:

Hovedsøksmålet:

1. A dømmes til å betale til B 280.000,-. - tohundreogåttitusen - kroner med tillegg av 12 % renter fra 1. november 1986 til stevningens forkynnelse den 15. mars 1988 og deretter 15 % renter p.a. til betaling skjer.

2. A dømmes til å utferdige salgsmelding på Mercedes Benz 280E 1981-modell reg. nr. ..-..... til B.

3. A frifinnes.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Motsøksmålet:

B frifinnes.

I begge tilfeller:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Saksforholdet for øvrig går fram av byrettens dom.

A har anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjelder både hovedsøksmålet og motsøksmålet, bortsett fra domsslutningen i punkt 3 i hovedsøksmålet. B har motanket over dette punktet. Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 29. og 31. januar og 1. februar 1991. Partene møtte og forklarte seg. Femten vitner ble avhørt. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.

Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:

Partene har vært samboere fra 1972 til 1987. Selv om de ikke hadde seksuelt samkvem fra 1977, hadde deres samliv for øvrig alle de egenskaper som kjennetegner et samboforhold. Bs anførsel om at A fra 1977 nærmest må anses som en leieboer, og at han flere ganger hadde forsøkt å få henne til å flytte, er uriktig.

Grunnen til at partene diskuterte As overtakelse av jernvareforretningen høsten 1986, var at B ønsket å søke om full uførepensjon. Han hadde hatt flere hjerteinfarkt. A s eventuelle overtakelse var pro forma og begrunnet i at B ikke kunne ha inntekter dersom han hadde full uførepensjon. Noen avtale ble imidlertid aldri inngått. Kontraktsforslaget ble ikke undertegnet, og A hadde innvendinger mot det på flere punkter. At slik avtale ikke var inngått bekrefter A i et brev til sin søster 12. januar 1987, som er lagt fram i saken. Eventuell overtakelse forutsatte at partene fortsatt skulle være samboere, og at B skulle hjelpe A med den daglige driften. En rekke forhold ved overtakelsen var ikke avklaret. Særlig viktig er det at A ikke fikk presentert noen opptellingsliste over eller verdsettelse av varelageret. Da partenes samliv ble brutt ved årsskiftet 1986/1987, bortfalt alle forutsetninger for overtakelse av forretningen.

Registreringen i handelsregisteret var et nødvendig ledd i pro forma-overtakelsen. Kontraktsutkastet er skrevet i slutten av november 1986, men datert tilbake til 31. oktober 1986.

Subsidiært gjør A gjeldende at overtakelseskontrakten må kjennes ugyldig i medhold av avtaleloven §36. En rekke rimelighetshensyn gjør seg gjeldende. Den ankende part har særlig pekt på partenes ulike kunnskaper og forutsetninger for å bedømme realiteten i overdragelsen, at bedriftens varelager må anses som nærmest verdiløst, og at forutsetningen om bistand fra B og om fortsatt samliv mellom partene ble brutt.

Hytta på L er fullt ut betalt av A, og hun har til enhver tid vært reell eier av den. Skjøtet ble opprinnelig utstedt til B fordi A fikk opplyst at hennes tyske statsborgerskap var til hinder for at hun fikk konsesjon. Ved det senere gaveskjøtet til henne ble hjemmelsforholdet brakt i orden. A må også anses som eneeier av Mercedesen. B har gitt et lån på 49.000,- kroner i denne forbindelse, og det har han krav på å få tilbake. Noe "bytte" av hytte mot bil var ikke aktuelt.

Subsidiært anføres at dersom partene må anses som sameiere i bilen, må As sameieandel beregnes slik at den omfatter verdistigningen på bilen som følge av at den kunne innføres avgiftsfritt.

Dersom partene skulle anses som sameiere i bilen, anfører A at hun har krav på å løse ut B med hjemmel i sameieloven §13. Etter bruddet årskiftet 1986/87 har B hindret henne i å få adgang til bilen. Hun har gjort en rekke forsøk på å få bilen tilbake, blant annet ved å anmelde forholdet til politiet. Det er under saken kommet fram at B har tatt med seg bilen til Burfjord.

A krever videre tilbakebetaling av 73.000,- kroner, som hun hevder å ha lånt B slik at han kunne betale for materialer til husbygging i Å.

I samsvar med de prinsipale anførslene ovenfor har A for lagmannsretten fremmet krav om at bilen skal utleveres til henne, og at hun skal tilkjennes differansen mellom 73.000,- og 49.000,- kroner, altså 24.000,- kroner. I tillegg krever hun erstatning for verditap på bilen og avsavn i den tiden hun ikke har hatt tilgang til den, begrenset oppover til 100.000,- kroner.

For det tilfellet at B får medhold i at han har krav på bilen, krever A subsidiært tilbakebetaling av de 73.000,- kronene.

Videre gjør A gjeldende et vederlagskrav overfor B. Det foreligger et sammenblandingssameie mellom partene. A har ved sin innsats i hjemmet og sin bruk av inntekter og formue til betaling av daglige utgifter gjort det mulig for B å øke sin formue vesentlig. Den ankende part har vist til Thue "Sameie og samliv" (1979) side 36 jf. side 98. I et slikt tilfelle oppstår et alminnelig krav på vederlag begrunnet i berikelsessynspunkter, jf. Rt-1984-497, Rt-1978-1352 og RG-1988-994. A har lagt fram en oppstilling som viser at hun har bidratt til anskaffelse av ca en fjerdedel av de samlete aktiva partene har anskaffet i løpet av samlivet. Hun har derfor et vederlagskrav som retten må fastsette skjønnsmessig, begrenset oppover til 250.000,- kroner.

B krevde opprinnelig en rekke gjenstander utlevert fra As hytte på L. Partene er under lagmannsrettssaken blitt enige om fordelingen av en rekke av gjenstandene. De gjenstandene B fortsatt krever utlevert, gjør A gjeldende at hun har fått som gave og derfor er eier av.

A har lagt ned slik påstand:

Anken:

Hovedsøksmålet:

1. A frifinnes.

2. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å utlevere Mercedes personbil .. ..... til A. 24.000,- - kronerfireogtyvetusen - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 5. desember 1986 til betaling skjer.

Subsidiært:

B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale A kr. 73.000,- kronersyttitretusen - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 5. desember 1986 til betaling skjer.

2. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale A erstatning etter rettens skjønn for verdiforringelse og avsavn av Mercedes personbil, begrenset oppad til kr. 100.000,-.

3. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale A vederlag etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 250.000,-.

Motanken:

1. A frifinnes.

Anken og motanken:

1. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager å erstatte A hennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

B gjør i det vesentlige gjeldende:

Partene levde i et vanlig samboerforhold fra 1972 fram til A reiste til Q for å studere hotellfag i januar 1977. Etter dette har partene til dels hatt felles bopel, men de har ikke vært samboere. Da huset i M ble solgt, var forutsetningen at A skulle flytte for seg selv, og det var egentlig mot Bs vilje at hun flyttet til ham i O. Partene har aldri hatt felles økonomi, og noe krav på del av Bs formue har A derfor ikke.

Salget av jernvareforretningen til A var ment som en avslutning av partenes mellomværende. Det reelle samboerforholdet var som nevnt for lengst avsluttet. Gjennom vitneførselen og de dokumentene som foreligger må det anses som bevist at partene hadde gjort endelig avtale om overføring av virksomheten på de vilkår som er nevnt i avtalen datert 31. oktober 1986. Avtalen bekreftes gjennom As melding til handelsregisteret om at hun overtok virksomheten. Videre bekreftes den av at A rent faktisk overtok driften av virksomheten etter at B hadde dratt fra O ved årskiftet 1986/87. A har hatt inntektene av virksomheten fram til den ble nedlagt. I denne perioden kjøpte og solgte hun varer for betydelige beløp. Likevel forsøker hun nå å unngå å betale kjøpesummen.

Det er ikke noe grunnlag for å sette avtalen til side i medhold av avtaleloven §36. Bevisførselen viser at jernvareforretningen hadde et betydelig varelager da A overtok. Hun var kjent med alle forhold av betydning for driften. Anførselen om ugyldighet er ny for lagmannsretten. For byretten erklærte A at hun ikke ønsket å påberope seg bestemmelsen. Hun har for øvrig skiftet prosessfullmektig og endret sine anførsler en rekke ganger. Dersom overtakelsesavtalen settes til side, innebærer dette at A har fått gratis en meget god forretning, inkludert varelager, en varebil, inventar og goodwill. Når virksomheten er drevet for As regning og risiko, kan hun ikke senere nekte å betale vederlaget. At virksomheten ble nedlagt, skyldtes dels hennes egne disposjoner og dels utviklingen på markedet. Forholdet er uten betydning for vurderingen av virksomheten da hun overtok den.

Også partenes avtale om å bytte privatbilen mot hytta på L nekter A nå å oppfylle. B betalte en vesentlig del av materialer og utgifter til oppføring av hytta, foruten at han bidro med eget arbeid i betydelig grad. Han var således medeier både i hytta og i bilen. Den avtalen partene inngikk i forbindelse med at de definitivt skulle skille lag, gikk ut på at han skulle få bilen og hun hytta. Dette har A uttrykkelig bekreftet i sitt brev til søsteren.

Subsidiært anføres at As krav om å få løse ut Bs andel i bilen, savner rettsgrunnlag. Det er heller ikke grunnlag for kravet om erstatning for avsavn og verdiforringelse.

Tvisten om innboet i hytta på L omfatter nå bare et hjørneskap og et bord. Også på dette punkt har As anførsler variert. Hun erkjenner nå at gjenstandene er kjøpt av B, men hevder at de er en gave til henne. B må ha krav på at gjenstandene utleveres til ham.

Det er uriktig at B skal ha mottatt 73.000,- kroner fra A den 5. desember 1986. De 70.000,- kronene B satte inn på sin konto 5. desember 1986, er resten av et tidligere uttak på 90. 000,- kroner. Disse pengene tok B ut for å kjøpe aksjer, men dette kjøpet ble det ikke noe av. Det er betegnende at A under ankeforhandlingen har forklart at pengene skulle være betaling for hytte i Å, mens hun i brevet til søsteren skriver at hun skulle betale dette beløpet i vederlag for jernvareforretningen utenom kontraktsummen.

B har lagt ned slik påstand:

1. I anledning anken.

Fredrikstads byretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I anledning motanken.

A dømmes til å utlevere til B ett hjørneskap og bord.

3. A dømmes til å erstatte B saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Om overdragelsen av forretningen bemerker retten:

B ønsket i 1986 å kvitte seg med N. Han forsøkte å selge forretningen til en tidligere kollega, men dette førte ikke fram. Det er på det rene at B og A drøftet om A skulle overta som innehaver av forretningen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at B overfor A ikke ga uttrykk for at han ønsket å bryte det fellesskapet partene da hadde hatt gjennom lang tid. A må ha oppfattet situasjonen slik at hun skulle overta som innehaver fordi B skulle søke full uførepensjon og derfor ikke samtidig kunne være selvstendig næringsdrivende. Det legges videre til grunn at A var innstilt på å overta forretningen på visse vilkår.

Retten finner det imidlertid klart at noen endelig avtale om slik overtakelse aldri ble inngått. Det veier tungt i denne retning at det ikke ble underskrevet noen kontrakt, til tross for at det forelå et utkast i november 1986. As forutsetning for overtakelse var at partene fortsatt skulle bo sammen og at B skulle hjelpe henne med driften. Det er likevel på det rene at begge parter oppfattet kontraktsforslagets betalingsbetingelser som reelle. En vesentlig del av kjøpesummen var for varelageret. Overtakelsesavtalen innebar en betydelig økonomisk forpliktelse for A, og den omfattet overtakelse av et varelager som det var vanskelig for henne å gjøre seg opp noen mening om verdien av. Det må i en slik situasjon kreves klare holdepunkter for at bindende muntlig avtale er inngått. Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort at A på noe tidspunkt endelig hadde akseptert kontraktsforslaget. As registrering som innehaver av virksomheten i november 1986 må sees som et ledd i hennes planlagte overtakelse, men kan ikke sees som et dispositivt utsagn fra hennes side. Heller ikke kan registreringen sett i sammenheng med momentene i saken for øvrig, anses som uttrykk for at endelig avtale var inngått.

At A senere drev forretningen til den ble avviklet, setter ikke saken i noen annen stilling. B reiste fra O i januar 1987, og inntok det standpunkt at virksomheten nå tilhørte A, et standpunkt lagmannsretten altså finner ikke var holdbart. A var tilbake i O, og stod nå registrert som ansvarlig innehaver av virksomheten. Hun var i en tvangssituasjon, og retten kan ikke se hennes fortsatte drift som en senere aksept av overtakelseskontrakten. Det er heller ikke grunn til å bebreide henne for at hun fortsatte driften eller for måten hun gjorde dette på. Noe krav i denne forbindelse er heller ikke reist fra Bs side.

Etter dette må A frifinnes for punkt 1 i Bs påstand i hovedsøksmålet, jf. hans påstand for byretten om betaling for forretningen.

B gjør videre krav på å være eier av den Mercedes Benz som ble kjøpt fra Q i 1980. Det er på det rene at B betalte 49.000,- kroner, noe som utgjorde omtrent halvparten av kjøpesummen for bilen. B anfører at partene var enige om å bytte bilen mot hytta på L, og han viser blant annet til at A har bekreftet dette i sitt brev til søsteren 12. januar 1987.

Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at begge parter har gitt uttrykk for at brevet til søsteren ikke er skrevet med tanke på at det senere skulle brukes som bevis i en konflikt, og at man derfor kan gå ut fra at det gir et riktig bilde av As oppfatninger på dette tidspunktet. Lagmannsretten er enig i dette.

Bs krav på å være eier av bilen, bygger på en forutsetning om at han var medeier i hytta på L . Om de sameiespørsmålene som reiser seg både på dette og på andre punkter i saken, bemerker lagmannsretten:

Partene levde i et vanlig samboerforhold fra 1972 til 1977. Det er på det rene at de etter 1976 ikke hadde seksuelt samkvem. De har gitt forskjellige framstillinger av det følelsesmessige forholdet mellom dem etter denne tid. Lagmannsretten finner forsåvidt gjelder det økonomiske forholdet mellom partene at de må bedømmes på samme måte som andre samboende, uansett deres følelsesmessige tilknytning etter 1976. Ved vurderingen av om de etablerte eneeie eller sameie i de gjenstandene som er anskaffet mens de bodde sammen, må det på vanlig måte tas utgangspunkt i gjenstandenes art, partenes forutsetninger ved anskaffelsen, hvilke midler som er benyttet til betalingen eller hvilke avtaler som forelå om dette, og om partene generelt har hatt blandet økonomi.

Hytta på L ble anskaffet av A. Det er hun som står som kjøper etter kjøpekontrakten av 3. august 1968, og lagmannsretten legger til grunn at hun har betalt hele kjøpesummen. Hytta ble anskaffet før partene flyttet sammen. Prisen var 27.255,- kroner for tomt og byggesett for tømmerhytte. B gjør gjeldende at han har bidratt økonomisk gjennom kjøp av en del materialer, samt gjennom en betydelig mengde eget arbeid og arbeid fra bekjente. Lagmannsretten legger til grunn at det var konsesjonsmessige forhold som gjorde at hytta opprinnelig ble skjøtet fra selgeren til B, og at gaveskjøtet fra B til A i juli 1986 var i samsvar med partenes oppfatning av det reelle eierforholdet. Ut fra omstendighetene omkring anskaffelsen av hyttetomten og oppføringen av hytta finner lagmannsretten at det ikke kan anses for å ha vært partenes oppfatning at Bs bidrag økonomisk og ved eget arbeid skulle gjøre ham berettiget til å anse seg som medeier i hytta. I denne sammenheng legger lagmannsretten vekt på at partene gjennomgående må anses for å ha hatt en klart atskilt økonomi: De har i liten grad anskaffet større formuesgjenstander i fellesskap, og begge har betalt tilbake det de har oppfattet som lån fra den annen part. Slik lagmannsretten finner at eiendomsforholdet til hytta på L var, var det fra As synspunkt ikke aktuelt med noe bytte i form av gjensidige formuesoverføringer. Det må antas at partene hadde diskutert en ordning som gikk ut på at hytta skulle stå i As navn og bilen Bs navn. I brevet til søsteren skriver A at en slik ordning ikke var gjennomført. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at A på noe tidspunkt har gitt opp sin eierandel i bilen til fordel for B. Noe annet grunnlag for at B skal ha krav på at A utferdiger salgsmelding på bilen til ham, foreligger ikke. A må derfor frifinnes for punkt 2 i Bs påstand i hovedsøksmålet slik det er formulert for byretten.

A har for lagmannsretten lagt ned påstand om at B skal dømmes til å utlevere bilen til henne. Prinsipalt krever hun dette mot betaling av de 49.000,- kronene B bidro med ved kjøpet i 1980. Subsidiært krever hun utløsning av B i medhold av sameieloven §13.

Om dette bemerker lagmannsretten:

Bilen ble anskaffet ved at partene betalte omtrent like store deler av kjøpesummen. Det er ikke naturlig å se Bs betaling som et lån til A i forbindelse med anskaffelsen. Partene må anses for å ha kjøpt bilen sammen som regulære sameiere.

A gjør subsidiært gjeldende at dersom partene skal anses som sameiere, må hennes sameieandel omfatte den økonomiske fordelen ved at bilen kunne innføres avgiftsfritt. Prisen på en slik bil i R var 280.000,- kroner i 1980, og As sameieandel skulle etter dette utgjøre 23/28. Lagmannsretten kan ikke gi henne medhold i dette. Som nevnt bidro partene som ordinære sameiere med omtrent like store deler av kjøpesummen, og det er etter rettens syn ikke omstendigheter ved anskaffelsen eller andre forhold på dette tidspunkt som skulle tilsi at A skulle ha en vesentlig høyere eierandel i bilen. Den fordel som lå i at A var tysk statsborger, må antas å ha vært utnyttet til partenes felles beste til anskaffelse av en verdifull gjenstand til felles bruk. Partene må etter dette anses som sameiere i bilen med like store deler.

A må imidlertid få medhold i sitt subsidiære krav om utløsning etter sameieloven §13. B har siden årskiftet 1986/87 hindret A i å benytte bilen, og det er på det rene at han senere kjørte den til Å, hvor den nå befinner seg. Det er ikke forhold som gjør Bs opptreden rettmessig. Selv om han i følge sin forklaring ikke selv har benyttet bilen i denne perioden, representerer hans opptreden etter lagmannsrettens mening et varig misbruk av hans råderett ved at han har avskåret A muligheten til å benytte bilen. Det er på det rene at A flere ganger overfor B har gjort gjeldende at hun hadde krav på å få bilen utlevert. Etter dette må hun ha krav på dom for at hun kan kreve Bs andel i bilen utløst i medhold av sameieloven §13. Utløsningsummen må fastsettes skjønnsmessig. Etter det opplyste er bilen ikke kjørt siden 1987, men B har hele tiden sørget for vedlikehold. Det er opplyst at den er kjørt ca 90.000 kilometer. Verdien av bilen i dag ansettes skjønnsmessig til 100.000,- kroner. Utløsningssummen settes til 50.000,- kroner.

As krav om erstatning for avsavn og verdireduksjon gis ikke medhold. Bilen skal som nevnt ikke ha vært benyttet siden 1987, og noen verdireduksjon er ikke sannsynliggjort. Noe tap i form av avsavn kan heller ikke anses påvist. Retten legger i denne sammenheng en viss vekt på at A har kunnet benytte den varebilen som tilhørte N Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å pålegge B å betale erstatning i medhold av sameieloven §13 tredje ledd.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å tvile på As forklaring om at hun har mottatt som gave fra B det hjørneskapet og bordet av merke XXX som hun har i hytta si. Hun frifinnes derfor på dette punkt.

A har gjort gjeldende at hun har krav på tilbakebetaling av 73.000,- kroner som hun lånte B 5. desember 1986. Lagmannsretten finner at kravet etter omstendighetene i saken må anses tilstrekkelig godtgjort. Det er på det rene at A tok beløpet ut av sin bankkonto 5. desember, og at B satte 70.000,- kroner inn på sin konto samme dag. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at A i brevet til sin søster skriver at B fikk 73.000,- kroner av henne 5. desember. Som nevnt antar retten at brevet er skrevet uten tanke på at det skulle benyttes som bevis, og at det er grunn til å tro at det også på dette punkt er riktig. At brevet muligens kan tolkes slik at begrunnelsen for utbetalingen var en annen enn den A har gjort gjeldende under ankeforhandlingen, må anses uten betydning, så lenge B hevder ikke å ha mottatt beløpet. A må etter dette ha krav på å få utbetalt 73.000,- kroner fra B. A har krevet renter av beløpet fra 5. desember 1986. Beløpet kan imidlertid først anses forfalt til betaling en måned etter påkrav, jf. morarenteloven §2. Påkrav kan først anses gitt gjennom tilsvar og motsøksmål til Fredrikstad byrett av 14. april 1988. Rentene kan derfor først løpe fra 20. mai 1988. Rentefoten er 15 %, jf. morarenteloven §4 med forskrifter.

As krav om vederlag i forbindelse med partenes samboerforhold, begrenset oppover til 250.000,- kroner, tas ikke til følge. Som nevnt finner lagmannsretten at partene gjennomgående har hatt klart atskilt økonomi, slik at det ikke foreligger noe sammenblandingssameie som berettiger A til et vederlagskrav. Partenes gjennomgang av sine økonomiske forhold i den tiden de har bodd sammen gir ikke grunnlag for å fastslå at A gjennom arbeidsinnsats eller tilskudd av økonomiske midler har bidratt til noen økning av betydning av Bs formue.

Ankefristens lengde anses som tilstrekkelig oppfyllelsesfrist for utlevering av bilen til A, jf. sameieloven §13 og tvistemålsloven §146 følgende. Det er ikke satt fram begjæring etter tvistemålsloven §148.

Om saksomkostningsspørsmålet bemerkes:

For byretten måtte saksomkostningsspørsmålet vurderes særskilt for søksmålet og motsøksmålet. Også lagmannsretten må agjøre omkostningsspørsmålet for hovedsøksmålet og motsøksmålet hver for seg for begge instanser.

Anken fra A over avgjørelsen i hovedsøksmålet har ført fram på alle punkter, og hun må anses for å ha vunnet denne delen av saken fullstendig, jf. tvistemålsovens §180 annet ledd og §172 første ledd. Anken over avgjørelsen i det opprinnelige motsøksmålet har delvis ført fram, idet hun har fått medhold i sitt krav om tilbakebetaling av 73.000,- kroner. A har videre fått medhold i kravet om utlevering av bilen, et krav som er nytt for lagmannsretten. Bs motanke har vært forgjeves.

Både omkostningene påløpt for byretten og for lagmannsretten må anses for å falle med like store deler på hovedsøksmålet og motsøksmålet, bortsett fra gebyrene. Verken motanken fra B eller A nye krav for lagmannsretten kan, slik saken allerede forelå, anses for å ha medført ekstra omkostninger som kan kreves dekket av motparten.

Etter dette må A i hovedsøksmålet tilkjennes halvparten av sine omkostninger både for byretten og lagmannsretten. I følge oppgave fra advokat Pedersen av 30. januar 1989 vil dette for byretten utgjøre 7.775,- kroner. For lagmannsretten er omkostningene for byretten oppgitt til 40.000,- kroner. Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor oppgaven nå er en annen, og lagmannsretten legger den opprinnelige oppgaven til grunn. I saksomkostninger for lagmannsretten har advokat Bjerkholt krevet 30.000,- kroner i salær, og i tillegg krevet utgifter til tidligere prosessfullmektig dekket med 22.000,- kroner. Lagmannsretten forutsetter at det er gjort fradrag for ekstra omkostninger som følge av skiftet av prosessfullmektig, og finner etter sakens art og omfang at omkostningene må anses nødvendige. I saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes halvparten, det vil si 26.000,- kroner. Samlet omkostningsbeløp blir etter dette 33.775,- kroner.

Motsøksmålet må anses dels vunnet og dels tapt, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd tilkjennes ikke saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. A frifinnes.

2. A frifinnes.

3. A frifinnes for kravet om utlevering av et hjørneskap og bord.

4. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler B 33.775,- - trettitretusensjuhundreogsyttifem- kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

I motsøksmålet:

1. B frifinnes for krav om vederlag og erstatning for verditap og avsavn.

2. Innen to uker fra dommens forkynnelse betaler B til A 73.000,- - syttitretusen- kroner med tillegg av 15 -femtenprosent renter pr. år fra 20. mai 1988 til betaling skjer.

3. A kan kreve utlevert fra B en Mercedes Benz 280E 1980-modell mot betaling av 50.000,- kroner.

4. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.