LE-1989-47
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-22 |
| Publisert: | LE-1989-00047 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00047 D Nr. 47/89, hl.nr. 95/89 |
| Parter: | Ankende part: 1. Den Norske Industribank A/S 2. Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Vidar Strømme, Oslo). Motpart: Den norske Bank, (Tidligere Den norske Creditbank) (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Stenberg-Nilsen & Christophersen v/advokat Hans Stenberg Nilsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Ekstraord. lagdommer Erik Smedsrud 3. Ekstraord. lagdommer Tor Holtan |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §172 |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder krav om oppfyllelse av garantiforpliktelse.
Saksforholdet er i korthet følgende:
A/S Horten Verft fikk høsten 1983 innvilget et miljøvernlån i Den norske Creditbank (DnC) stort kr. 1.500.000,-. På vegne av staten v/Miljøverndepartementet stilte Den Norske Industribank A/S garanti for lånet. Fra garantierklæringen, datert 22. desember 1983, hitsettes: .....Den Norske Industribank A/S stiller herved simpel garanti overfor Den norske Creditbank, Horten, som långiver på de nedennevnte vilkår og de særskilt vedtatte standardvilkår. Garantien stilles på vegne av Den Norske Stat v/Miljøverndepartementet. .....Det garanterte lån forutsettes sikret ved pant i bedriftens eiendommer i Horten, med nåværende og fremtidige bygninger, maskiner, og alt driftstilbehør med prioritet etter nå foranstående lån. ......
Fra de nevnte "standardvilkår" hitsettes: ..... 2. Det garanterte lån skal sikres ved pant eller på annen måte slik Industribanken bestemmer. ..... ..... 9. Långiver skal påse at lånet er sikret slik Industribanken bestemmer jfr. punkt 2. ..... ..... 12. Garantien faller bort dersom lånet er utbetalt til tross for at långiveren hadde kjennskap til forhold som er i strid med de vilkår og forutsetninger som er oppstilt for garantien. .....
Ved vesentlig misligholdelse av vilkårene i punkt 9 kan garantien anses bortfalt med mindre forholdet straks blir rettet.
Vesentlig misligholdelse av vilkårene i garantierklæringen gir garantistene rett til å si opp garantien. ..... .....
Ved en feil fra långiverens side ble lånet utbetalt uten at det var eller ble stilt noe pant som sikkerhet for lånet. Horten Verft innledet akkordforhandlinger høsten 1984, og avtale om akkord ble etter omfattende forhandlinger inngått 17. desember 1984. Verdien av bedriftens faste eiendommer, maskiner m.v. ble satt til 100 mill. kroner. For øvrig ble dividendeutbetaling fastsatt til 25 % etter at de første kr. 10.000,- av de enkelte kreditorers krav ble dekket fullt ut. Det usikrede lån i DnC var på dette tidspunkt nedbetalt til kr. 1.125.000,-, og renter var forskuddsbetalt til 1. februar 1985.
Industribanken og Staten v/Miljøverndepartementet gjorde etter akkorden overfor DnC gjeldende at vilkårene for garantien for lånet ikke var oppfylt, og at garantikravet derfor ikke ville bli innfridd.
Saken ble av Den norske Creditbank brakt inn for Oslo byrett, som 25. oktober 1988 avsa dom med slik domsslutning:
1. Den norske Industribank A/S og Staten v/Miljøverndepartementet dømmes in solidum til å betale til Den norske Creditbank kr. 843.750,- -åttehundreogførtitretusensjuhundreogfemtikroner- med tillegg av 15 -femten- prosent rente p.a. fra 1. februar 1985 til 1. februar 1986, og 18 -attenprosent rente p.a. deretter frem til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Den Norske Industribank A/S og Staten v/Miljøverndepartementet har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:
1. De ankende parter frifinnes.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Ankemotparten har tatt til motmæle og nedlagt slik endelig påstand:
Byrettens dom stadfestes, dog således at Den norske Bank tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt 5. mars 1991. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt ett vitne, advokat Einar Granli, som tidligere var ansatt i Den norske Creditbank. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ingen uenighet mellom partene om beløpenes størrelse og om at eventuelt ansvar for de ankende parter er et solidaransvar.
Uenigheten gjelder spørsmålet om vilkåret for garantien er oppfylt. Det var fastsatt i garantierklæringen fra Industribanken at lånet skulle sikres med pant, jf standardvilkårenes pkt 2. Etter standardvilkårenes pkt. 9 "skal långiver påse at lånet er sikret slik Industribanken har bestemt". Kravet om pant var dermed blitt et vilkår og ikke bare en forutsetning for avtalen. Lånet ble likevel utbetalt av DnC til Horten Verft uten at banken sørget for pantsikkerhet. Feilen ble først oppdaget i forbindelse med akkordforhandlingene høsten 1984, og ankemotparten har erkjent at feilen skyldes en misforståelse mellom bankens Hortensavdeling og hovedkontoret i Oslo.
Den manglende pantsikkerhet må innebære at de ankende parter ikke er ansvarlige etter garantierklæringen. Dette følger direkte av standardvilkårenes pkt. 12 første ledd, selv om formuleringen "faller bort..." er unøyaktig. Det er mest naturlig å si at garantien overhodet ikke kom i stand. Men samme resultat følger også av annet ledd, idet den manglende pantsikkerhet utvilsomt innebærer en vesentlig misligholdelse av vilkårene i pkt. 9. Det vises her til Carsten Smith: Garantirett III 199-200. I likhet med hva Smith forutsetningsvis legger til grunn, gjør de ankende parter gjeldende at mindretallsvotumet i dommen i Rt-1928-256, ikke gjelder et tilfelle som er analogt med typetilfellet i nærværende sak. Det rettslige utgangspunkt må være at garantien på grunn av den manglende pantsikkerhet, ikke er gyldig. Spørsmålet blir da om de aktuelle kontraktsbestemmelsene gir grunnlag for å fravike dette utgangspunkt. Dette bestrides, idet det åpenbart ikke er grunnlag for en slik tolkning som byretten har lagt til grunn.
For det første er ordlyden i erklæringen klar. Dette gjelder også første ledd i pkt. 12, som er den sentrale bestemmelse. Det bestrides at uttrykket "hadde kjennskap til..." kan reise tolkningstvil. Det var DnC's feil at det ikke ble stillet pant, og interne misforståelser i DnC kan ikke være fritaksgrunn. Her må det være identifikasjon for de forskjellige ledd og personer i DnC. Det er også feil å si, som byretten, at bestemmelsen i annet ledd i pkt. 12 er en spesialbestemmelse som går foran den mer generelt utformede bestemmelse i første ledd. Annet ledd kommer for øvrig inn uten hensyn til DnC's viten og gjelder etterfølgende forhold.
Med hensyn til rimelighetsbetraktninger som byretten har tillagt betydning, går også en del i statens favør. Det var DnC som lånte ut beløpet og mottok renter. Byretten har dessuten trukket inn eksempler som ikke er relevante for nærværende sak (byrettens dom 13). Dette har nærmest preg av betraktninger de lege ferenda.
Til motpartens anførsel om at staten ikke bør stilles bedre enn om vilkårene for lånet var blitt oppfylt, bemerkes at det her er viktig å se på risikoen på tidspunktene for garantistillelsen og realiseringen. Pantets verdi var her forskjellig. Garantien ville ikke blitt gitt hvis det var blitt sagt at lånet ikke ville bli pantsikret. Formålet med pant var å sikre garantisten. Det er her nødvendig med klare regler. Tolkingen av standardvilkår kan ikke avhenge av pantets verdi i det enkelte tilfelle eller til forskjellig tid. Standardvilkår krever faste løsninger. Her dreier det seg om et så sentralt prinsipp i kontraktsretten som at avtaler skal holdes. Det er også her vist til Carsten Smith: Garantisett III, særlig 199. Når det som i nærværende sak, ikke bare foreligger en forutsetning, men en betingelse, må kausjonisten være ubundet. DnC har m.a.o. ikke oppfylt den nødvendige betingelse for garantien.
Når det gjelder motpartens subsidiære anførsel om at staten har bundet seg til å vedstå seg garantien ved den korrespondanse som foreligger i forbindelse med akkorden i Horten Verft, bestrides dette. Det dreiet seg der bare om å godta akkordforslaget, og staten tok forbehold når det gjaldt ansvaret for lånet i DnC, idet det ble pekt på at det ikke var stilt pant for lånet, et forbehold som DnC var kjent med.
Det vises til Rt-1925-501 og 1928 256.
Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er (med forbehold for saksomkostningene) riktig i resultatet, og ankemotparten viser også til byrettens begrunnelse som er riktig.
Ankemotparten har, som for byretten, to grunnlag for sitt krav. Prinsipalt gjøres gjeldende at de ankende parter, staten og Industribanken, er forpliktet etter garantierklæringen selv om den forutsatte pantsikkerhet ikke ble stillet. Man kan ikke resonnere ut fra teoretiske grunnsetninger som bygger på en sondring mellom vilkår og forutsetninger. Formålet med pantet må tillegges avgjørende betydning. Det er her særlig fremhevet:
Pantet ville ikke hatt noen betydning, idet eiendommene til Horten Verft allerede var pantsatt "over pipa". Forhold som er uten betydning, må settes til side. Hvis pant var blitt stillet, ville en vært like langt, idet pantet ville fått prioritet etter ca. 105 mill kroner og følgelig være verdiløst på grunn av akkorden. Staten medvirket aktivt under akkordforhandlingene til å fastsette eiendommenes (pantets) verdi til 100 millioner kroner. Det vises her til vitneforklaring fra advokat Granli. Staten hadde en rekke interesser i Horten Verft og var interessert i at pantverdien i akkorden ble satt lavt.
Da DnC's forsømmelse ved ikke å sørge for pantsikring av lånet ble uten betydning, ville staten oppnå en helt tilfeldig og urimelig fordel om garantisten ble fri. Garantiens formål var å begrense långiverens eventuelle tap. Det må her også tillegges betydning at det i garantierklæringen ikke ble krevd noen bestemt prioritet for pantet. Bakgrunnen for långivningen og garantistillelsen var imidlertid at det her gjaldt et miljøvernformål som staten var sterkt interessert i. Sikkerheten for lånet har vært det sekundære. Standardvilkårene må derfor tolkes med lempe. Punkt 12 i standardvilkårene kan ikke forstås slik at garantien automatisk bortfaller på grunn av manglende pantsikkerhet. Det var en ren misforståelse i bankens Hortensavdeling at man ikke så til at pantsikkerhet ble stillet, og långiver hadde således ikke "kjennskap" til manglende oppfyllelse av garantivilkårene slik pkt. 12 første ledd krever for bortfall av garantien. Av pkt. 12 annet ledd følger at bortfall ved vesentlig mislighold først inntrer hvis forholdet ikke straks blir rettet etter krav fra garantisten. Det er altså ikke noe automatisk bortfall, og noen slik foranledning til rettelse som nevnt, har ikke foreligget, men forholdet kunne vært rettet hvis ikke akkorden hadde kommet.
Når det gjelder de ankende parters henvisning til Carsten Smith: Garantirett III 199-200, bemerkes at man her er på et deklaratorisk rettsområde hvor en konkret avtaletolkning må slå igjennom i forhold til et eventuelt deklaratorisk utgangspunkt. Smiths lære er ikke uforenlig med dette, og den foreliggende situasjon må anses for å være et særtilfelle.
Subsidiært gjøres gjeldende at Industribanken og staten bandt seg i sluttfasen av forhandlingene om akkorden og i denne forbindelse erkjente sitt garantiansvar. Dette var en klar forutsetning for DnC's brev av 12. desember 1984 til Horten Verft (med kopi til Industribanken), hvor det uttales at banken ikke har noe å innvende mot at restkravet omfattes av akkorden dersom Industribanken gir sitt samtykke. Det måtte her ha vært klart for Industribanken at DnC anså Industribanken for bundet av garantiavtalen, og at det var garantisten som hadde den økonomiske interesse av at samtykke til akkord skulle gis for det gjenstående lånebeløp. I brev av 4. desember 1984 til Industribanken, uttalte DnC at garantiforpliktelsen måtte anses effektiv til tross for at pantsikkerhet ikke forelå. På denne bakgrunn kunne Industribankens brev av 14. desember 1984 ikke forstås annerledes enn som en aksept av så vel garantiansvaret som av akkordavtalen.
Ankemotparten har vist til Rt-1928-256 (mindretallets votum), Rt-1927-948 som viser at det kreves mye for å bli fri for garantiansvar p.g.a. forutsetning om sidesikkerhet, jf. også Rt-1933-1271.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Lagmannsretten vil først bemerke at det her dreier seg om et miljøvernlån hvor staten har spesielle interesser i formålet med lånet. Det er i garantierklæringen ikke krevd noen bestemt prioritet for pantet. Sikkerheten for lånet synes å ha hatt et noe sekundært preg. Standardvilkårene må tolkes på denne bakgrunn. Det kan her vises til St.prp. nr. 119 for 1973-74: Om tiltak mot forurensning fra eldre industri, hvor det på 8 om lån og lånegarantier uttales:
"Når det eksisterer et spesielt behov for statlige støttetiltak til investeringer i miljøvernutstyr, må dette ses på bakgrunn av at det for en stor del dreier seg om investeringer som bedriftsøkonomisk sett er lite eller ikke rentable."
Det vises videre til Innst. S. nr. 435 for 1976-77, hvor det på 19 under Støtteordninger for industri uttales:
"Komiteee'en viser til at Industribankens miljøvernlån er sikret med første ledige pant og at disse lånene i nødvendig utstrekning viker prioritet for nye lån som henger sammen med bedriftens ordinære virksomhet. Komite'en har merket seg at panteretten i mange tilfelle vil kunne ha så lav prioritet at det ikke gis nevneverdig sikkerhet for lånet. Komite'en er enig med departementet i at det i særlige tilfelle kan aksepteres en erklæring om negativ pantsettelsesklausul i stedet for krav om pantsikkerhet for de bedrifter som låner det meste av sin fremmedkapital i utlandet."
Lagmannsretten finner at disse uttalelser må tillegges betydelig vekt ved vurderingen av hvilke følger den manglende pantsikkerhet bør få. Garantierklæringen må derfor tolkes etter sitt formål, hvor ordlyden bare blir ett av flere momenter i en totalvurdering. Retten kan derfor ikke være enig med den ankende part i at det må trekkes avgjørende slutninger på grunnlag av en sondring mellom betingelser og forutsetninger i erklæringen.
Ved den videre vurdering av formålet med erklæringen, må utgangspunktet være at pantet skal begrense kausjonistens eventuelle tap. Hvorvidt et slikt formål kan realiseres, avhenger av om pantet har en verdi som forutsatt eller om det har tapt seg i verdi. Den risiko som her foreligger, må det i mangel av annen avtale være kausjonisten som bærer. Spørsmålet blir da om DnC's forsømmelse har påført de statlige garantister noen øket risiko. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle. Det kan her nevnes at selv om man hadde etablert pantsikkerhet med den prioritet som var tilgjengelig, ville pantet objektivt sett ha vært uten betydning som garanti. At man da formelt sett ville ha oppfylt et avtalevilkår, ville ikke medført noen endringer hva sakens realitet angår. Det er videre også grunn til å fremheve at staten selv medvirket i de forhandlinger hvor verdien av Horten Verfts eiendom ble fastsatt til 100 mill. kroner.
Det vil i en slik situasjon være urimelig om Industribanken og staten på grunn av DnC's forsømmelse, skal komme i en bedre stilling enn om pantsettelsen hadde gått etter planen.
Det er ingen uenighet mellom partene om beløpene (hovedstolen og rentebeløpene), og at eventuelt ansvar for de ankende parter er et solidaransvar.
Etter dette finner lagmannsretten under en viss tvil at ankemotparten må gis medhold i sitt krav etter det prinsipale grunnlag, og byrettens dom pkt. 1 blir å stadfeste.
Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør derfor etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten.
Det er fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr. 20.000,- som i sin helhet er salær. Oppgaven legges til grunn.
Man finner at begge parter bør bære sine saksomkostninger for byretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den Norske Industribank A/S og Staten v/Miljøverndepartementet in solidum til Den norske Bank 20.000,- -tjuetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.