LE-1989-604

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-11-16
Publisert:	LE-1989-00604
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1989-00604 D Dom av 16 november 1990 i ankesak nr. 604/89.
Parter:	Ankende parter: 1. Åmund Snersrud 2. Bjørg Kleven 3. Åse Ellefsen (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland Dalen). Motpart: Gunnar Snersrud (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Trandum).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Konstituert lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Skifteloven (1930) §62, Skogloven (1863), Skatteloven (1911) §48, §172, §174, §181, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §125, Jordloven (1955) §54, Skogbruksloven (1965), Odelsloven (1974) §49, §56

Saken gjelder anke over skifteovertakst.

Ektefellene Gunhild og Harald Snersrud døde i 1980. De hadde 10 barn. Dødsboet er til offentlig skifte ved Numedal skifterett. I boet er det en landbrukseiendom som består av 4 bruksnumre: Gnr 133 bnr 11 (Tronrud), bnr 19 (Lurås), bnr 30 og bnr 31, alle i Flesberg kommune. Det er enighet mellom arvingene om at eldste sønn, Gunnar Snersrud, er best odels- og åsetesberettiget og har krav på å få overta eiendommen. Prisen ble begjært fastsatt ved skiftetakst, og Numedal skifterett avsa 13 august 1984 skiftetakst der eiendommen ble taksert til 185 000 kroner. Åmund Snersrud begjærte overtakst, og Numedal skifterett avsa 23 august 1985 skifteovertakst der verdien av eiendommen ble satt til 280 000 kroner. Skifteovertaksten bestemte også at utgifter til juridisk og teknisk bistand samt omkostningene ved skifteovertaksten bæres av Gunhild og Harald Snersruds felles dødsbo. Åmund Snersrud anket skifteovertaksten til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse 21 august 1987 opphevet den og hjemviste den til Numedal skifterett til ny behandling. Åmund Snersrud ble tilkjent 30 050 kroner i saksomkostninger fra Gunnar Snersrud.

Numedal skifterett avsa så 27 juni 1989 overtakst med slik slutning:

1. Verdien for de faste eiendommer gnr. 133, bnr. 11, 19, 30 og 31 i Flesberg fastsettes til kr 495000,- - kronerfirehundreognittifemtusen-, jfr. skifteloven §62, jfr. odelsloven §49 og §56. 2. Utgifter til juridisk og teknisk bistand samt omkostningene ved skifteovertaksten bæres av Gunhild og Harald Snersruds felles dødsbo.

Eiendommen er nærmere beskrevet i takstgrunnene.

Åmund Snersrud, Bjørg Kleven og Åse Ellefsen har anket skifteovertaksten til Eidsivating lagmannsrett. Ankemotpart er Gunnar Snersrud. Ankeforhandling ble holdt i Kongsberg 16 og 17 oktober 1990. Åmund Snersrud og Bjørg Kleven møtte og forklarte seg. For Åse Ellefsen møtte Alfred Ellefsen. Videre møtte Gunnar Snersrud og forklarte seg. Fem sakkyndige vitner forklarte seg. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.

De ankende parter, Åmund Snersrud, Bjørg Kleven og Åse Ellefsen, gjør gjeldende at skifteovertaksten har uklare eller mangelfulle grunner, at den bygger på et vilkårlig skjønn og at rettsanvendelsen er uriktig. Under alle omstendigheter er saksomkostningsspørsmålet uriktig avgjort.

Det følger av skjønnsloven §28 første ledd at skifteretten må gjøre greie for det rettslige grunnlaget skjønnet er bygget på. Det må gjøres like inngående rede for dette som i en dom, jf Dragsten og Vislie: Skjønnsloven side 153. Ankeinstansen må kunne prøve subsumsjonen, og særlig stilles det krav til redegjørelsen for det rettslige grunnlaget der hvor det er uenighet mellom partene eller hvor det oppstår tvilsomme spørsmål. I dette tilfellet er det mangelfullt redegjort for det rettslige grunnlaget for så vidt gjelder vurderingen av innmarken, boverdien, selve utregningen av takstverdien og tomtearealet. Det kreves at skjønnsrettens resonnement må komme fram også ved økonomiske vurderinger, jf Rt-1983-152. Verdien av innmarken var et klart prosedyretema for skifteretten. I slutten av sin omtale av innmarken sier skifteretten: "Det eneste realistiske alternativ i dag er skogsdrift." Det er uklart hva som ligger i dette. Ankemotparten oppfatter dette slik at selve innmarken vil bli benyttet til skogsdrift, med andre ord at den bør tilplantes. Dette er i strid med jordloven §54, uten at skifteretten har gitt noen nærmere vurdering av muligheten for å få offentlig samtykke til tilplanting. Det synes som om verdien av innmarken er satt til null. Det er her særdeles uklart og mangelfullt redegjort for det rettslige grunnlaget. Det må legges til grunn at jorda i alle fall har en utleieverdi, og at verdien ikke kan settes lavere enn verdivurderingen i forbindelse med søknader om konsesjon.

Også boverdien av eiendommen var et sterkt prosedyretema for skifteretten. Retten har ikke i det hele tatt vurdert denne verdien. Etter de ankende parters oppfatning følger det av rettspraksis at en landbrukseiendom vil ha en boverdi utenom verdien av selve bolighuset. Kravet om at skifteretten må redegjøre for sitt syn på boverdien, er særskilt nevnt i lagmannsrettens kjennelse 21 august 1987, som opphevet forrige skifteovertakst. Boverdien ved en landbrukseiendom må det tas særskilt hensyn til når prisen skal fastsettes ut fra aktuell bruk. Boverdien påvirkes av solforhold, beliggenheten av driftssenteret på eiendommen, avstand til tettsted med videre. I overtaksten er det verken redegjort for denne boverdien, eller for den nedskrevne kostnadsverdi huset åpenbart må ha. Våningshuset vil representere en verdi for eksempel ved salg av eiendommen. Det bor i dag to familier i våningshuset. Det er ikke uvanlig at folk på landet velger å bo i våningshus som dette. Skjønnsgrunnene må anses mangelfulle når verdien av våningshuset tilsynelatende settes til null, uten at boverdi eller nedskrevet kostnadsverdi er nærmere vurdert. Når huset er satt til null, innebærer dette at det anses kondemnabelt. I så fall er det ulogisk at skifteretten ikke har nevnt at utgifter til å rive og fjerne huset er tatt med i taksten.

Skjønnsgrunnene er mangelfulle også når det gjelder selve utregningen av taksten. Verdien synes rent skjønnsmessig tatt ut av luften, uten nærmere redegjørelse for om det for eksempel er lagt en avkastningsberegning til grunn. Driftskostnadene i skogen, som var sentrale under prosedyren, er ikke nærmere vurdert. Heller ikke foreligger noen klar uttalelse om hvilken rentefot som er benyttet ved eventuell kapitalisering. Adgangen til og behovet for særskilt stor avvirkning på grunn av unormale mengder gammel skog, er ikke nevnt. Etter de ankende parters mening må den tid være slutt da skjønnsretten bare kan ta takstsummen ut av luften.

Anførselen om mangelfulle skjønnsgrunner gjelder også skifterettens vurdering av muligheten for utskillelse av flere boligtomter. Det er uforståelig hvorfor skifteretten har omtalt de ankende parters anførsler på dette punkt som åpenbart uholdbare, og hvorfor dette følger av befaringen. Det er hittil utskilt seks boligtomter i det aktuelle området, og spørsmålet om det vil bli gitt tillatelse til ytterligere utskilling, må avhenge av muligheten for offentlige tillatelser. Den reguleringsplanen som legger ut deler av naboeiendommen til boligområde, er ikke nevnt i taksten, selv om den var sentral under saken.

Høyesterett stiller i avgjørelse i Rt-1986-408 meget detaljerte krav til redegjørelse for blant annet tømmerpriser, kapitaliseringsrente med videre. I Agder lagmannsretts avgjørelse referert i RG-1979-833 ble en odelstakst opphevet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner om boverdien.

Anførselen om mangelfulle skjønnsgrunner gjelder også kravet til redegjørelse for faktiske omstendigheter for så vidt gjelder innmarken og boverdien. I tillegg krever skjønnsloven §28 at det gjøres rede for andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen. Her er skjønnsgrunnene ikke tilstrekkelige for så vidt gjelder skogens ujevne aldersfordeling og faktiske omstendigheter knyttet til driftskostnadene på stedet. Overvekten av gammel skog i hogstklasse IV og V, gjør eiendommen meget spesiell og innebærer store verdier som lett kan realiseres. Forholdet sto så sentralt i saken at skjønnsretten måtte komme inn på det. Forholdet er imidlertid bare så vidt berørt i taksten, og da bare i forhold til balansekvantumet i skogen.

Videre anføres at det foreligger et vilkårlig skjønn. Nivået på taksten og dermed skjønnet er så åpenbart urimelig at det ikke er forsvarlig. Verdien skal settes lik salgsverdien. I dette tilfelle er den satt lavere enn det et husbankhus koster. Det er vist til Rt-1980-233 (236), og Rt-1982-1673 (1676). På bakgrunn av den sakkyndige uttalelsen som forelå fra jordskiftekandidat Stein Fjeld må verdien bare av jorden settes til minst 100 000 kroner. Det må anses vilkårlig når retten må forstås slik at den har satt verdien av jorda til null. Det samme gjelder vurderingen av våningshuset som verdiløst. Sammenlignet med priser på for eksempel leiegårder i Oslo, er vurderingen av våningshuset, med vann og kloakk innlagt, meningsløs. Skifteretten burde åpenbart ha vurdert de skattemessige fordeler som ligger i at kjøperen som næringsdrivende vil ha anledning til å utgiftsføre vedlikehold på huset.

Særlig vurderingen av skogen må anses som vilkårlig. Ca 90 % av skogen er i hogstklasse V, og 9000 kubikkmeter kan hugges umiddelbart. Slik hogst av så gammel skog vil være i samsvar med både skogproduksjonsloven og skogbruksloven. Det er en reell risiko for sammenbrudd i en slik gammel skog på grunn av smitte, dersom det ikke hugges innen rimelig tid. I realiteten får kjøperen av eiendommen overdratt en bankbok. Når det skal bedømmes hva en vanlig kjøper er villig til å gi for eiendommen, må man ha for øye en person med kunnskap om og innsikt i skogbruksforhold. For lagmannsretten har to sakkyndige vitner, konsulent Veidahl og avdelingsleder Rimstad, forklart seg om verdien av skogen. Selv om de på mange punkter har forskjellig syn, må de anses noenlunde enige om at gjennomsnittlig nettopris pr kubikkmeter tømmer ligger på ca 225 kroner. Enkle beregninger bygget på en så lav nettopris som 200 kroner pr kubikkmeter og basert på en forsiktig årlig avvirkning på 2500 kubikkmeter gir en inntekt på en million kroner på 2 år. Med en inntektsskatt på 50 prosent, og altså uten noen form for skatteplanlegging i samsvar med skatteloven §48, vil kjøperen, med den taktsprisen som er fastsatt, være gjeldfri i løpet av to år. Samtidig vil han sitte igjen med grunn, eiendommer og ca 5000 kubikkmeter skog. Dette viser klart at taksten er vilkårlig.

Også åsetesfradraget er så urimelig i forhold til de av søsknene som har dårlig økonomi, at det ikke foreligger noe forsvarlig skjønn.

Forutsatt at skjønnsgrunnene er tilfredsstillende, anføres subsidiært at skjønnet bygger på feil rettsanvendelse. Skjønnsretten har ikke vært oppmerksom på at en odelstakst kan ligge høyere enn den prisen som ville kunne godkjennes etter reglene om konsesjon. I odelssammenheng vil "vanlige kjøpere" være de odelsberettigede, og de trenger ikke konsesjon. Eiendommen kan således selges fritt uten prisregulering.

Det er videre et uttrykk for feil rettsanvendelse når medarvingenes forhold ikke er vurdert i forbindelse med avgjørelsen om å gi åsetesfradrag. Flere av søsknene har uførepensjon og minstepensjon. De har rettslig krav på at det tas hensyn til deres situasjon ved bedømmelsen av om det bør gis åsetesfradrag. Det bygger også på feil rettsbruk når skifteretten gir åsetesfradrag etter å ha lagt til grunn at den åsetesberettigedes inntekt er 3 - 4 000 kroner pr år, mens inntekten hans når han blir pensjonist, tidobles til ca 50000 kroner pr år.

Skifterettens saksomkostningsavgjørelse er uriktig. Det følger av skifteloven §125 at tvistemålsloven §180 gjelder ved skifteovertakst. Bestemmelsen gjelder også de lovbestemte omkostningene, det vil si gebyr og utgifter til skjønnsretten. Kravet om skifteovertakst førte til at taksten ble nesten fordoblet, og dette innebærer at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for overtaksten. Det må være uriktig når skifteretten har lagt til grunn at det foreligger en avtale mellom arvingene om at omkostningene ved skifteovertaksten skal bæres av boet. Det er tvilsomt om dette kan anses gyldig avtalt for den første skifteovertaksten, men det er under alle omstendigheter åpenbart at noen slik avtale ikke foreligger for så vidt gjelder den overtaksten som nå er påanket. Noen slik avtale ble ikke inngått på skiftesamling 23 mai 1989, og det er heller ikke protokollert noe om en slik avtale i rettsboken fra denne skiftesamlingen.

De ankende parter har lagt ned slik endelig påstand:

1. Prinsipalt:

Skifteovertakstens punkt 1 og 2 vert oppheva og heimvist til ny førehaving.

Subsidiært:

Gunnar Snersrud betalar dei lovbundne kostnadene ved skifteovertaksten fra 27. juni 1989 og dessutan sakskost nadene til teknisk og juridisk hjelp for motparten v/advokat Olav Felland i den same skiftetaksten.

2. Dei ankande partane blir tilkjende sakskostnadene for lagmannsretten.

Ankemotparten, Gunnar Snersrud, gjør i det vesentlige gjeldende:

Skifterettens takstgrunner må ses i forhold til de opplysninger og anførsler som forelå for skifteretten. Taksten må karakteriseres som meget omfattende for så vidt gjelder gjengivelse og vurdering av partenes anførsler.

I ankesaken kan lagmannsretten ikke prøve skifterettens vurdering av de faktiske forhold, og heller ikke den skjønnsmessige verdsettelsen.

Taksten bygger på riktig rettsanvendelse. At eiendommen skulle ha en særskilt boverdi utenom verdien av bygningene, er en helt ny anførsel. Skifteretten har tatt det riktige utgangspunkt at man skal finne fram til hva en vanlig kjøper vil betale for eiendommen. Det må være åpenbart uriktig at det med vanlig kjøper siktes til personer med odelsrett til eiendommen. Takseringen av eiendommen skal ikke skje gjennom summering av verdien av dens enkelte bestanddeler, men som en samlet enhet. Ved en slik vurdering har det vesentlig vekt at eiendommen ikke har driftsbygning. Kapitaliseringsrenten, som skjønnsretten for øvrig har tatt standpunkt til, er også bare et moment i helhetsvurderingen. Det er vist til avgjørelser i RG-1984-1057 og Rt-1986-322. Skifteretten har vist at den har forstått rettsreglene riktig, og den har redegjort for hvilke av de momenter partene har påberopt seg, som den har lagt vekt på. Det er heller ingen feil ved rettsanvendelsen når det er gitt åsetesfradrag. Etter odelsloven §56 skal slikt fradrag gis når det finnes rimelig, og den skjønnsmessige fastsettelsen av fradraget til 10 prosent kan ikke prøves. For skifteretten var det heller ingen bevisførsel om de øvrige arvingenes økonomiske situasjon.

Skjønnsgrunnene er heller ikke ufullstendige. Skifteretten har gitt en redegjørelse for takstens rettslige grunnlag som er i samsvar med det som kreves i en dom. Kravet til redegjørelse for faktiske omstendigheter er ikke like bastant. I dette tilfellet må taktsgrunnene anses klart tilstrekkelige. Som grunnlag for vurderingen av skogverdien fikk skifteretten forelagt beregningene fra jordskiftekandidat Fjeld og Vestfold-Lågen Skogeierforening. Retten har uttrykkelig lagt skogeierforeningens beregninger til grunn for sin avgjørelse.

Retten har videre vurdert innmarken og bygningene i forhold til hva en kjøper er villig til å gi for eiendommen. Man kan være uenig i vurderingen, men noe grunnlag for opphevelse er det ikke.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det på enkelte punkter kunne vært ønskelig med noe mer utfyllende skjønnsgrunner, må retten vurdere om dette kan ha hatt noen betydning for takstresultatet. Noe grunnlag for å tro at eventuelle feil har påvirket resultatet, er det ikke.

Det er ikke grunnlag for å oppheve taksten som vilkårlig. For at en slik anførsel skal kunne føre fram, må det foreligge et pliktstridig forhold, jf Rt-1980-237. Slik vilkårlighet foreligger åpenbart ikke.

Ankemotparten mener skifterettens saksomkostningsavgjørelse er riktig, og viser til skifterettens begrunnelse. Subsidiært anføres at lagmannsretten bare har kompetanse til å oppheve omkostningsavgjørelsen.

Gunnar Snersrud har lagt ned slik påstand:

1. Numedal skifteretts overtakst datert 27. juni 1989 stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale til Gunnar

Snersrud saksomkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Skifteovertaksten er avsagt av sorenskriveren sammen med en herredsskogmester, en byggmester, en gårdbruker og en skogtekniker. Skifterettens premisser må bedømmes i forhold til hva partene anførte for skifteretten, og hvilke faktiske opplysninger og vurderinger de la fram for den.

Det følger av skjønnsloven §28 at skifteretten må gjøre rede for det rettslige grunnlaget skjønnet bygger på, og at den må gjøre rede for faktiske omstendigheter og andre forhold så langt de er av vesentlig betydning for avgjørelsen.

Lagmannsretten kan ikke se at skifterettens redegjørelse for overtakstens rettslige grunnlag er mangelfull, eller at lovforståelsen eller subsumsjonen er uriktig.

Skifteretten har som utgangspunkt for verdsettelsen vist til odelsloven §49 og Høyesteretts avgjørelse i Rt-1980-233. Retten sier at den skal finne fram til hva en vanlig kjøper vil betale for eiendommen på grunnlag av den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet, og som kan forenes med at eiendommen hovedsaklig blir benyttet til landbruksformål. Lagmannsretten er uenig med de ankende parter i at det med "vanlige kjøpere" ved odelstakst må menes kjøpere med odelsrett, som ikke trenger konsesjon. Skifteretten har videre gitt en beskrivelse av våningshuset, og blant annet uttalt at det er i meget dårlig forfatning. Etter lagmannsrettens syn viser beskrivelsen av våningshuset sammenholdt med skifterettens rettslige utgangspunkt, at skifteretten anser våningshuset for å være i så dårlig forfatning at det ikke innvirker på hva en vanlig kjøper vil betale for eiendommen. Dette er åpenbart skifterettens oppfatning uansett kjøperens mulighet for å trekke vedlikeholdsutgifter fra ved inntektsligningen, og det kan etter omstendighetene ikke være noen feil at skifteretten ikke uttrykkelig har sagt dette. Det er ikke grunn til å tro at skifteretten ikke har vært oppmerksom på reglene om fradrag for vedlikeholdsutgifter. Noen særskilt vurdering av det de ankende parter betegner som boverdi, kan heller ikke anses nødvendig. Eiendommens beliggenhet, solforhold, avstand til Kongsberg med videre må, i den grad skifteretten har ansett dette for å være av betydning for hva en kjøper vil betale, antas å være kommet med i den endelige, skjønnsmessige verdifastsettelsen. Med det syn skifteretten har hatt på våningshuset, er det ingen feil at den ikke har kommentert begrepet nedskrevet kostnadsverdi.

Om innmarken sier skifteretten blant annet at den ligger brakk og må sies å være i meget dårlig forfatning. Det vil være nødvendig med et vanningsanlegg dersom innmarken skal kunne benyttes, men skifteretten finner det urealistisk å foreta oppdyrking når eiendommen ikke har noen driftsbygning. Også dette må oppfattes slik at skifteretten anser innmarken for å være uten betydning for den prisen som kan oppnås for eiendommen, og at en eventuell utleieverdi må anses ubetydelig. Skifterettens bemerkning om at "Det eneste realistiske alternativ i dag er skogsdrift" er det etter lagmannsrettens mening naturlig å forstå slik at prisen i dette tilfellet hovedsaklig avhenger av skogen.

Skifterettens faktiske vurderinger av våningshus og innmark kan ikke prøves av lagmannsretten. De kan ikke anses for vilkårlige, og lagmannsretten kan ikke se at skifteretten på disse punkter har brukt rettsreglene uriktig.

Lagmannsretten kan heller ikke se at de ankende parters angrep på verdivurderingen av skogen kan føre fram.

For skifteretten forelå vurderinger av skogen gjort av AS Norsk Skogkontor, Vesfold-Lågen Skogeierforening og jordskiftekandidat Stein Fjeld. Skifteretten har gjengitt disse vurderingene, og pekt på at det ved skogregistrering vil være feilmarginer. Retten er kommet til at den må bygge på de data som fremgår av vurderingene fra Vestfold-Lågen Skogeierforening. Skifteretten har videre gjort rede for driftsforholdene i skogen, og behovet for driftsveier. Den har pekt på at verdifastsettelsen må bli skjønnsmessig, og at en beregnet kapitaliseringsverdi bygget på en anslått nettoavkastning bare er ett av flere momenter ved verdsettelsen. Skifteretten synes videre å bygge på at en kapitaliseringsrente på ca 7 prosent må anses som den mest korrekte. Redegjørelsen for disse forhold kan ikke anses uriktig eller mangelfull.

De ankende parter hevder at en vesentlig feil ved taksten er at den ikke gjør nærmere rede for betydningen av at eiendommen består av så mye hogstmoden skog, hele 95 prosent i hogstklasse I, V og V. Det går imidlertid fram av taksten at skifteretten har vært oppmerksom på dette forholdet. På side 17 skriver skifteretten:

"En forutsetter at eiendommen drives ved at balansekvantummet taes ut det enkelte år, slik at også fremtidige generasjoner skal kunne ta ut tømmer. Dette vil kunne gjennomføres selv om en stor del av skogarealet er i hugstklasse V, da mesteparten av skogkapitalen består av furu."

Begrepet balansekvantum må her antas å være brukt slik VestfoldLågen Skogeierforening bruker det, altså som det høyeste hogstkvantum som, basert på et bestemt kulturprogram, kan avvirkes hvert år uten at kvantumet må reduseres i framtida. Lagmannsretten forstår skifterettens uttalelse slik at dette er rettens vurdering av hvilke faktiske forutsetninger en gjennomsnittlig kjøper vil ha når han skal vurdere verdien av eiendommen slik det følger av odelsloven §49. De ankende parter hevder imidlertid at verdien burde vært vurdert under den forutsetning at kjøper i løpet av få år vil ta ut store deler av den hogstmodne skogen, ikke minst fordi så gammel skog etter hvert vil utsettes for stor risiko for skade. Til dels er man her inne på forhold ved skifterettens takst som lagmannsretten ikke kan prøve. Lagmannsretten kan ikke se at taksten på dette punkt lider av feil som kan lede til at den må oppheves. Skifteretten anser denne forutsetningen, som er en av flere mulige, som den mest sannsynlige eller vanlige, og lagmannsretten legger i denne sammenheng atskillig vekt på at de sakkyndige vitnene har forklart at forskjeller i valg av hogsttempo i liten grad må antas å påvirke hva en kjøper vil betale for eiendommen.

Heller ikke anførselen om at verdien av skogen er satt så lavt at den er vilkårlig, kan føre fram. For skifteretten støttet de ankende parter seg til en sakkyndig redegjørelse fra jordskiftekandidat Stein Fjeld. Uttalelsen konkluderte med at eiendommen hadde en salgsverdi på ca 1 million kroner. I vurderingen var imidlertid våningshus, stabbur og dyrket mark verdsatt til ca 200 000 kroner, mens skogen var særskilt verdsatt til 750 000 kroner. Med et annet syn på verdien av bygninger og dyrket mark, er skifteretten kommet fram til en takst på 550 000 kroner, med 10 prosen åsetesfradrag. Sett i forhold til en framlagt sakkyndig vurdering som skifteretten uttrykkelig fant ikke å kunne bygge på, kan takstresultatet ikke anses som vilkårlig. De beregninger som er lagt fram i ankesaken, gir ikke lagmannsretten grunnlag for å fastslå at taksten er vilkårlig.

Lagmannsretten finner det klart at skifterettens redegjørelse for muligheten for salg av tomter fra eiendommen er tilstrekkelig og ikke bygger på noen uriktig rettsanvendelse.

Skifteretten har skjønnsmessig gitt et åsetesfradrag på 10 prosent i samsvar med odelsloven §56. Skifteretten har vært oppmerksom på at det bør ses hen til medarvingenes interesser, men har funnet at det i dette tilfellet ikke foreligger noe rimelig argument som tilsier at Gunnar Snersrud skal nektes åsetesfradrag. Redegjørelsen for åsetesfradraget må anses tilstrekkelig. De ankende parter har også angrepet saksomkostningsavgjørelsen i skifteovertaksten. Lagmannsretten antar at den har full kompetanse til å prøve saksomkostningsspørsmålet for skifteretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §181 første ledd, selv om lagmannsrettens kompetanse ved overprøving av selve taksten er begrenset. Lagmannsretten er ikke enig med skifteretten i at de lovbestemte utgiftene ved en overtakst skal bæres av boet. Det må antas å følge av skifteloven §125 fjerde ledd at alle omkostninger i forbindelse med overtaksten reguleres av tvistemålsloven §180. Skiftetakst vil være den normale framgangsmåten når en fast eiendom skal utlegges en av arvingene, og de lovbestemte utgiftene må anses som en naturlig del av skifteomkostningene. Disse hensynene gjør seg ikke gjeldende når skiftetaksten angripes, og dette er kommet til uttrykk gjennom forskjellige formuleringer i §125 tredje og fjerde ledd.

Skifteretten har funnet at det følger av avtale at boet skal bære partenes utgifter til juridisk og sakkyndig bistand. Lagmannsretten er her kommet til et annet resultat enn skifteretten. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om det forelå en avtale om dette ved forrige skifteovertakst. Lagmannsretten finner det klart at de ankende parter ikke har påvist at noen slik avtale er inngått i forbindelse med den skifteovertaksten som nå er til prøvelse. Det er uklarheter omkring hva en eventuell tidligere avtale gikk ut på og om den kunne anses bindende for samtlige arvinger. Lagmannsretten finner at en eventuell tidligere avtale ikke under noen omstendigheter kan forstås slik at den også skulle omfatte partenes utgifter i forbindelse med en ny skifteovertakst etter at den første var opphevet etter anke.

Saksomkostningsspørsmålet for overtaksten må etter dette avgjøres etter tvistemålsloven §180. Begjæringen om overtakst har ikke vært forgjeves, og det er ikke grunnlag for å ilegge Åmund Snersrud med flere omkostninger etter §180 første ledd. Gunnar Snersrud kan imidlertid ikke anses for å ha "tapt overskjønnet fullstendig", jf tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 første ledd. Selv om overtaksten satte verdien vesentlig høyere, er det på det rene at de begjærende parter på flere punkter ikke fikk medhold i sine anførsler, og at overtaksten er lavere enn den de mener er den riktige, jf også at de har anket overtaksten. Overtaksten må derfor anses som "dels vunnet og dels tapt", slik at saksomkostningsspørsmålet reguleres av §174. Lagmannsretten finner at Gunnar Snersrud bør dekke en del av de begjærende parters omkostninger ved overtaksten i samsvar med §174 annet ledd. Overtaksten ga en vesentlig høyere verdi, og de utgifter som er voldt ved de av de begjærende parters anførsler som ikke førte fram, må anses mindre vesentlige. Advokat Fellands parter ved skifteovertaksten tilkjennes etter dette saksomkostninger for utgifter til skifteretten og juridisk bistand med 20000 kroner. Det er ikke grunn til helt eller delvis å tilkjenne omkostninger for utgifter til sakkyndig bistand for skifteretten.

Anken til lagmannsretten må anses for å ha vært forgjeves selv om de ankende parter har fått delvis medhold i sitt krav om saksomkostninger. I samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter pålegges å erstatte Gunnar Snersruds saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes i samsvar med oppgave fra advokat Trandum til 27000 kroner. Av dette er 20000 kroner salær. Slik ankesaken var lagt opp av de ankende parter, må Gunnar Snersruds utgifter til sakkyndig bistand anses nødvendige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Punkt 1 i skifteovertakst av 27 juni 1989 stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger i forbindelse med skifteovertaksten betaler Gunnar Snersrud 20.000 -tjuetusen- kroner til de begjærende parter v/advokat Olav Felland.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Åmund Snersrud, Bjørg Kleven og Åse Ellefsen en for alle og alle for en 27.000 -tjuesjutusen- kroner til Gunnar Snersrud.

4. Oppfyllelsesfristen for punktene 2 og 3 er to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.