LE-1990-103

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-07-08
Publisert:	LE-1990-00103
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 8. juli 1991 i ankesakene LE-1990-00103 og LE-1990-00104.
Parter:	Sak nr. 103/90 Ankende part: VBG-Produkter A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r. advokat John Arff-Pettersen). Motpart: Lennart Westerlin (Prosessfullmektig: Ingen). Sak nr. 104/90 Ankende part: Storebrand Vest A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tron Gundersen). Motpart: VBG-Produkter A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r. advokat John Arff-Pettersen).
Forfatter:	1. Lagmann Trygve Lange-Nielsen 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Ekstraord. lagdommer Ingrid Solheim
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §176

Lennart Westerlin drev i 1984 langtransport sammen med sin sønn. I november s.å. hadde han leaset en nyinnkjøpt trekkvogn av Nevi AS og leiet en semitrailer av et annet selskap.

Den 18. desember s.å. om kvelden var han på vei til Paris med avispapir fra Saugbruksforeningen i Halden. Lasten veide ca 22 tonn, og vogntogets totalvekt var ca 38 tonn.

Syd for Uddevalla lå han bak en annen bil. Denne bremset brått før en avkjøring slik at Westerlin selv måtte bremse samtidig som han svingte over i motsatt kjørebane for å unngå kollisjon. Herunder kom trekkvognen på tvers av kjøreretningen og over i motsatt veibane og ut i grøften på motsatt side. Semitraileren fikk sleng og veltet slik at den ble liggende tvers over begge veibaner. Det var regn og våt asfalt da uhellet fant sted ca kl 21.30.

Semitraileren var festet til trekkvognen ved en kingbolt som førtes ned i en svingskive montert på trekkvognen. Svingskiven var produsert av det svenske selskap VGB AS og forhandlet av det heleide norske datterselskap VBG-Produkter AS som hadde solgt svingskiven til bilprodusenten Iveco, som hadde solgt bilen til Nevi.

I svingskiven er det montert et hjerte som kingbolten settes ned i/inn i. Ved utforkjøringen ble dette hjertet revet ut av svingskiven. Konstruksjonen og skadene på denne viser at en slik utrivning må ha krevet meget store krefter. Etter utforkjøringen ble det konstatert at svingskiven hadde brukket i lengderetningen foran og bak.

Etter anmodning fra politiet i Uddevalla foretok Trafikskerhetsverket i Gøteborg en undersøkelse av trekkvognen den 21. desember 1984 med sikte på å bringe på det rene om det fantes noe brudd eller annen feil på svingskiven før ulykken, eller om skaden oppsto ved selve utforkjøringen. Bilinspektør Allan Sjølander konkluderte med at det var utforkjøringen som var årsaken til bruddet i skiven.

Westerlin hadde hørt en mekanisk lyd/smell bakfra som hadde fått ham til å stanse 10-15 minutter før uhellet. Han gikk da ut for å se hva det kunne være, men fant ingen feil. Med dette utgangspunkt mente han at det kunne være brudd på skiven før uhellet som var årsaken til at han hadde mistet kontrollen over vogntoget. Han henvendte seg derfor til Statens teknologiske institutt, STI, materialprøveavdelingen. STI har senere forandret navnt til TI. Det ble foretatt forskjellige undersøkelser og konstatert at det var en støpefeil foran i skiven og at strekkfastheten og brudd-forlengelsen i metallet i staget bak i skiven ikke tilfredsstilte de oppsatte krav. Videre mente man at det var en konstruksjonsfeil at det manglet en hulkil ved anslagsflaten forrest på sving-skiven. Noen uttalelser om årsaksforholdet ble ikke gitt.

Etter at Westerlin hadde reist krav om erstatning mot VGB Produkter AS ble saken forelagt for Institut fr metallforskning i Stockholm som i uttalelse av 18. mars 1986 tok til etterretning de påpekte materialfeil. Uttalelsen har følgende konklusjon:

Brott i vindskivan kan troligtvis førklaras och skyllas på olyckan-dikeskrningen dær ingående detaljer utsatts før mycket stora krafter. Ett snabbt brott har konstaterats och inga tecken på utmattning føreligger.

Materialfel såsom sugningar och en skarp hålkl kan ha medverkat till det snabba brottførloppet, men før vår del tror vi att de i detta fall saknar betydelse och att dikeskrningen ær orsak till det som inntræffat.

Alle de tre tekniske instanser som hadde uttalt seg, har konstatert at det dreide seg om et statisk brudd, altså et momentanbrudd, og ikke et tretthetsbrudd. Videre hadde det ikke kunnet konstateres noe tegn på gamle sprekker på bruddstedene.

Uttalelsen fra det svenske institutt ble forelagt STI som uttalte at man fant det sannsynlig at ulykken skyldtes et brudd som hadde oppstått i svingskivens låsmekanisme før utforkjøringen og som kunne føres tilbake til støpefeil i svingskiven, dårlig materialegenskaper og uheldig konstruksjon (manglende hulkil).

Ved stevning av 7. november 1988 saksøkte Westerlin VBG-Produkter AS med påstand om erstatning for avsavnstap m.m. Storebrand Vest A/S som hadde dekket reparasjonsomkostningene på kr 148980, tok 13. januar 1989 ut stevning mot VGB-Produkter AS med tilsvarende krav om erstatning. De to saker ble forenet til felles behandling. Eidsvoll herredsrett avsa 10. november 1989 dom med slik domsslutning:

1. VBG-Produkter A/S dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til Lennart Westerlin kr 105000.- med 18% rente fra 18. januar 1988 til betaling skjer.

2. VGB-Produkter A/S dømmes til innen samme frist å erstatte Lennart Westerlin saksomkostninger med kr 39043.-

3. VBG-Produkter A/S frifinnes for kravet fra Storebrand Vest A/S, men tilkjennes ikke saksomkostninger.

For herredsretten var avdelingsingeniør Trygve Jordtveit ved STI, som hadde undertegnet de tidligere uttalelser fra STI, oppnevnt som sakkyndig. Herredsretten la til grunn at bruddet i svingskiven hadde funnet sted før utforkjøringen og at det var dette brudd som var årsaken til at Westerlin hadde mistet kontrollen over bilen. Herredsretten kom videre til at VGB-Produkter overfor Westerlin måtte være ansvarlig på objektivt grunnlag. Herredsretten fant dog ikke å kunne strekke det objektive erstatningsgrunnlag så langt at også Storebrand kunne gis medhold.

Både Storebrand Vest A/S og VBG-Produkter AS påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett.

VBG-Produkter AS har tatt til motmæle mot Storebrands anke og Lennart Westerlin har tatt til motmæle mot VBG-Produkter AS' anke.

I sak 103/1990 har VBG-Produkter AS nedlagt slik påstand:

1. VBG-Produkter AS frifinnes.

2. VBG-Produkter AS tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Lennart Westerlin har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. VBG-Produkter AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett.

Storebrand Vest A/S har i ankesak 104/1990 nedlagt slik påstand:

1. VBG-Produkter A/S dømmes til å betale kr 138980,-med tillegg av lovlig rente, til Storebrand Vest AS.

2. VBG-Produkter idømmes saksomkostninger for begge instanser.

VBG-Produkter AS har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at VBG Produkter AS tilkjennens saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett.

Etter at Westerlin fra mars 1991 ikke lenger hadde noen prosessfullmektig, har Storebrand Vest erklært hjelpeintervensjon og Storebrands prosessfullmektig har fremstilt saken og nedlagt påstand på Westerlins vegne. De to saker er forenet til felles behandling også for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen 25.- 27. juni 1990 møtte de ankende parter unntatt Westerlin ved sine prosessfullmektiger. Daglig leder Kåre Jødestøl ved VBG-Produkter AS avga forklaring. Det samme gjorde Lennart Westerlin. Videre ble det avhørt 7 vitner, hvorav 5 er nye for lagmannsretten, dog slik at tidligere avdelingsingeniør Trygve Jordtveit for lagmannsretten møtte som sakkyndig vitne, mens han for herredsretten var oppnevnt som sakkyndig. Videre møtte som sakkyndig vitne for lagmannsretten sivilingeniør Finn Høgmark som var Jordtveits avdelingssjef på STI frem til 1987 og som har samarbeidet med Jordtveit om de uttalelser STI har avgitt.

For lagmannsretten er det oppnevnt to sakkyndige, nemlig Svein Olav Prestmo, senior prosjektingeniør ved Veritec A/S /Norske Veritas, og Magne Weum overingeniør ved TI, avdeling for kjøretøyteknikk. Saken synes noe bedre opplyst for lagmannsretten enn for herredsretten. Som nytt dokument er fremlagt Trafikskerhetsverkets uttalelse av 7. januar 1985 avgitt av bilinspektør Allan Sjølander, som også er avhørt som vitne. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert.

VBG-Produkter AS har som ankende part gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det gjøres gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det fant sted et brudd forut for utforkjøringen. Det er videre en feil at et slikt eventuelt brudd har hatt noen innflytelse på trekkvognens manøvreringsmuligheter. De "oerhrde" krefter som krevdes for å rykke hjertet ut av svingskiven med de tilsvarende kraftige deformasjoner til følge kan kun forklares ved utforkjøringen og den vinkel som oppsto mellom trekkvogn og semitrailer da trekkvognen kjørte i grøften. Dette førte til at semitraileren vrengte hjerteplaten ut av svingskiven samtidig som semitraileren veltet over på siden. Hvis det hadde vært et brudd på forhånd i skiven, ville hjerteplaten fulgt med semitraileren uten stor motstand og følgelig uten de store deformasjoner. Det henvises til rapport og vitneforklaring fra bilinspektør Sjølander og rapport fra Institut Før Metallforskning samt til de sakkyndiges erklæring og senioringeniør Prestmos forklaring.

Årsaken til utforkjøringen synes helt klar. Det fremgår av ferdskriverdiagrammet at hastigheten har gått ned fra 77 km/t til 0 momentant i ulykkesøyeblikket. Dette betyr at drivhjulene på trekkvognen har låst seg ved panikkbremsing, noe som på den våte veibane måtte føre til at trekkvognen kom ut av styring. Noen annen forklaring er ikke mulig. Det henvises til vitneforklaringen fra ingeniør Stig Persson ved Statens Provningsanstalt i Borås som er ekspert på vurdering av ferdskriverdiagrammer. Videre henvises det til den sakkyndige overingeniør Weums uttalelse.

Det gjøres videre gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at det kan gis erstatning på objektivt grunnlag i den foreliggende sak. Det gjøres videre gjeldende at avsavnstapet bør begrenses til 30 dager.

Storebrand Vest og Westerlin gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig når det gjelder bevisvurderingen.

Storebrand Vest gjør i tillegg gjeldende at herredsrettens rettsanvendelse er gal når retten er kommet til at VBG Produkter AS ikke kan gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag overfor Storebrand.

Det er henvist til Westerlins forklaring om at han hørte en metallyd forut for utforkjøringen, og at skiven da må ha fått et brudd. Det er henvist til de sakkyndige vitner Jordtveit og Høgmarks forklaringer og de to rapporter fra STI. De foreliggende materialfeil og konstruksjonsfeil svekket svingskiven vesentlig slik at det var tilstrekkelig med en kraftig oppbremsing for at brudd skulle inntreffe. Det er også henvist til sivilingeniør Høgmarks forklaring om de store spenninger det måtte være i staget bakerst på svingskiven og muligheten for at brudd i staget har kommet forut for bruddet foran i svingskiven hvor hjerteplaten støter imot skivens anslagsflate.

Det er videre gjort gjeldende at det kan ha vært gamle sprekker i svingskiven. I rapport av 19. desember 1984 fra politiet i Uddevalla er det nevnt at de politimenn som først kom på plass etter ulykken mente å se at det fantes gamle brudd i svingskiven. Det er også henvist til vitnet Jordtveits påpekning av at et av fotografiene tyder på at det finnes et gammelt brudd der hvor staget er brukket. Det er videre påpekt at strammebolten og patentkilen er forsvunnet. Bolten kan ha falt ned som antydet av Jordtveit, og dette kan være årsak til ulykken. Det aksepteres at noe av skadene på svingskiven må være skjedd ved utforkjøringen, men selv om det var et brudd i svingskiven forut for utforkjøringen, var svingskiven allikevel så godt festet at det krevde store krefter for at hjerteplaten kunne rives ut.

Når det gjelder det rettslige, må det foreligge objektivt grunnlag for erstatning både i forhold til Westerlin og til Storebrand. Det er ingen grunn til å gjøre noe forskjell på de to. Det foreligger her en teknisk svikt eller ufullkommenhet. Det skal da ikke meget til etter rettspraksis før det statueres objektivt ansvar. Det er henvist til dommer i Rt-1932-416 og Rt-1969-109.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Fra de sakkyndiges uttalelse av 6. februar 1991 hitsettes:

"Alle bruddflatene er betraktet i et stereomikropskop med variabel forstørrelse. Bruddbildet er tolket til å være klare overbelastningsbrudd som har oppstått momentant. Det er ikke registrert noen form for utmatting (materialtretthet) i de undersøkte bruddflater.

Fig. 2 viser at skiven må ha vært utsatt for et betydelig sideveis vridmoment da bruddet inntraff, spesielt i området rundt bolthullet til strammebolten for patentkilen (delenr. 10-144 og 35-090).

Fig. 3 viser hvor store deformasjonene har vært i dette området. Hullet som i utgangspunktet har vært ca 20mm i diameter er nå strukket ca 3,5mm i svakeste plan.

Denne deformasjonen kan bare tilskrives store vridningskrefter i pilens retning (ref. fig. 3) som har medført bruddet og delt svingskiven i to deler.

Vurdering av bruddårsak.

Bruddet vurderes til å være resultat av et kraftig vridmoment mellom trekkbil og tilhenger. Slike krefter kan bare oppstå når en av delene i kombinasjonen (bil eller henger) velter. De øvrige skadene på svingskiven er påvist i en forelagt bildeserie. Den avrevne festeplate (delenr. 10-155) og deformasjonene på de bakre ørene til hjerteplaten bekrefter at koplingen har vært utsatt for kraftig vridning.

Vurdering av støpefeil og manglende hulkil.

I de tidligere vurderinger av skadene foretatt av STI/TI og Institutet Fr Metallforskning har støpefeil i bruddsonen og utformingen av hulkilen ved den maskinerte flaten for patentkilens anlegg vært gjenstand for diskusjon. Det har også vært hevdet at belastningen ved en kraftig oppbremsing kan ha utløst bruddet.

Etter vår vurdering er kraften i lengderetningen ved oppbremsing liten i forhold til hva svingskiven er dimensjonert til å tåle. Selv med maksimal skjevfordelig av bremsevirkningen mellom bil og henger kan ikke kraften på koplingsanordningen bli av en slik størrelsesorden at det er sannsynlig at brudd kan oppstå med de påviste støpefeil og eventuelt manglende hulkil. Om bruddet hadde oppstått som følge av en oppbremsing ville det ikke vært vridningsdeformasjon langs bruddsonen.

Deformasjonen omkring festebolten til kilen viser at kraften som har vært årsak til bruddet, har virket i en retning hvor utformingen av hulkilen har hatt liten eller ingen betydning.

Når de påviste porer i godset er nær området hvor deformasjonen har vært størst, er det naturlig at bruddet har gått gjennom denne sonen hvor materialet er noe svekket. (jfr. tidligere undersøkelse.)

Under normale driftsforhold anses likevel ikke denne poredannelsen å representere noen fare for kjøresikkerheten.

Påstand om at utforkjøringen er en følge av tidligere oppstått brudd.

Om bruddet hadde oppstått før utforkjøringen er det ikke mulig å se noen sannsynlig årsak til at det kan hindre styrbarheten av kjøretøyet og forårsake en utforkjøring.

Slik svingskiven og koplingen til tilhengeren er konstruert ville et slikt brudd knapt merkes under kjøring. Hjerteplaten med koplingsmekanismen er fortsatt låst til "kingpin" i vertikalretningen og vil heller ikke kunne komme ut av sitt leie i svingskiven. Det vil nødvendigvis bli en viss slakk mellom hjerteplaten og svingskive, men det er ikke sannsynlig at det kan oppstå en situasjon som hindrer styr-barheten av kjøretøyet."

Den sakkyndige Prestmo har videre uttalt at så solid som svingskiven er konstruert, vil "sugningen" - støpefeilen - ikke være av nevneverdig betydning. Bruddet foran i skiven ville vært på det samme sted selv om det ikke hadde vært noen sugning. Prestmo har videre understreket at et brudd forut for utforkjøringen ville måttet medføre "klining" mellom bruddflatene, altså en berøring som nødvendigvis måtte ha avsatt synbare spor i disse. Det samme har vitnet Sjølander med styrke gjort gjeldende. Mangelen på spor etter "klining" er etter Prestmos syn et sterkt indisium på at det ikke har vært noe brudd forut for utforkjøringen. Prestmo har videre uttalt at deformasjonen av svingskiven viser at man her har stått overfor en rå kraft, en ren utrivning, som ikke kan forklares på annen måte enn at bruddet har funnet sted som et momentanbrudd ved utforkjøringen.

Den sakkyndige Weum har påpekt det uheldige ved at STI har behandlet denne sak uten at det har vært innhentet noen uttalelse fra den avdeling som har kompetanse når det gjelder kjøretøyteknikk. Han slutter seg til Sjølanders og Prestmos uttalelse når det gjelder skaden som en følge av utforkjøringen.

Når det gjelder påkjenningen ved oppbremsning, skulle en oppbremsning teoretisk ikke medføre noen belastning på kingbolten som sitter låst i midten av hjerteplaten.

Bremsene på trekkvognen og semitraileren skulle egentlig være justert slik at bremseeffekten er den samme for begge enheter. I praksis er det ikke mulig å oppnå en slik teoretisk ønsket effekt, men avvikene vil neppe være så store at en oppbremsing innebærer en vesentlig belastning på svingskiven selv om man tar den vertikale kraft av semitraileren i bremseøyeblikket i betraktning.

Weum har videre forklart at blokkering av trekkvognens drivhjul, hvis akse speedometeret er knyttet til, er den største risiko for en trailersjåfør. Fordi det her er luftbremser hvor det kreves ca et sekunds trykk på bremsen før full bremseeffekt er oppnådd, kan man risikere å låse drivhjulene ved for sterk bremsing. Trekkvognen vil da med stor sannsynlighet miste styringen. Når fartsdiagrammet viser et øyeblikkelig fall fra 77 km/t til 0 kan dette vanskelig forklares på annen måte enn at drivhjulene har vært blokkert.

Retten slutter seg til de oppnevnte sakkyndiges syn på ulykkesårsaken. Det anses således meget lite sannsynlig at det har funnet sted noe brudd i svingskiven forut for utforkjøringen. Det finnes videre meget lite sannsynlig at et slikt eventuelt brudd skulle ha medført vanskeligheter når det gjelder vogntogets manøvrering. Det finnes videre å foreligge en meget sterk sannsynlighetsovervekt for at årsaken til utforkjøringen er bråbremsing med etterfølgende blokkering av trekkvognens drivhjul.

Ved at trekkvognen har kjørt ned i grøften, er det oppstått en vinkel mellom trekkvognen og semitraileren som med de svære krefter det her er tale om, har revet hjerteplaten ut av svingskiven. De sakkyndige vitner fra Teknologisk Institutt, Jordtveit og Høgmark, synes vesentlig å ha konsentrert seg om de nevnte materialfeil og konstruksjonsfeil (hulkilen).

Retten kan ikke se at det var noe behov for en hulkil på det sted Jordtveit/Høgmark mente at det var en konstruksjonsfeil at det ikke var hulkil. På dette sted var det på grunn av svingskivens soliditet og den bakenfor støtflaten liggende støtteribbe ikke behov for å styrke konstruksjonen med en hulkil. De forskjellige og til dels motstridende hypoteser som Jordtveit og Høgmark har kommet med når det gjelder årsakene til at skiven skulle ha brukket forut for utforkjøringen, synes ikke særlig godt underbygget.

Saken kom inn i et uheldig spor ved at STI, da uttalelsen fra Institutet Fr Metallforskning forelå, ikke utnyttet den biltekniske ekspertise man hadde innen STI. I motsetning til den avdeling som Høgmark ledet, tok det svenske tilsvarende institutt standpunkt til sannsynligheten for at utforkjøringen var den egentlige årsak til uhellet. Når Jordtveit/Høgmark senere har uttalt seg om årsaksforholdet synes dette fortsatt å ha skjedd ut fra den begrensede kompetanse de to hadde og som var rettet mot materialprøvning. De kan ikke sees å ha vurdert hvorvidt et tidlig brudd på skiven ville vanskeliggjort manøvreringsmulighetene. Allikevel har de forutsatt dette uten å ha noen spesialkompetanse for så vidt. De har ikke gitt noen rimelig forklaring på at et brudd forut for utforkjøring ikke har etterlatt noen spor etter "klining". Når Jordtveit under ankeforhandlingen har ment å se spor etter et gammelt brudd i bruddflaten i staget, skyldes det at han har mistolket fotografiet.

Jordveit og Høgmark har heller ikke uttalt seg om hva ferdskriveren viste og hvilken betydning det skal tillegges at deformasjonene var så kraftige. Det kan således ikke sees at Jordtveit/Høgmark har foretatt den helhetsvurdering som er nødvendig for å danne seg et bilde av årsaksforholdene når det gjelder bruddet i svingskiven.

Lagmannsretten er altså kommet til at utforkjøringen ikke kan tilbakeføres til noe forhold som kan belastes VBG Produkter AS. Westerlins oppbremsing må være den eneste årsak. Noe grunnlag for de reiste krav er det således ikke.

Anken har ført frem i forhold til Westerlin. Herredsrettens dom stadfestes i forhold til Storebrand Vest. VBG Produkter AS tilkjennes saksomkostninger for begge instanser fra begge motparter. Hjemmelen er tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd og i forhold til Storebrand Vest også §180, første ledd.

Det foreligger omkostningsoppgaver for herredsretten og lagmannsretten. For herredsretten settes omkostningene til kr 23650 hvorav kr 23000 er salær. For lagmannsretten fastsettes salæret til VBG-Produkter AS' prosessfullektig til kr 70000 idet det henvises til tvistemålsloven §176. Omkostningene er oppgitt til kr 14127 utenom ankegebyr i sak 103/90 på kr 8000. Omkostningene ved analyse av ferdskriverdiagram og det sakkyndige vitnet Perssons vitnemål og reise er oppgitt til SEK 10037, hvorav til sammen SEK 6900 er arvode. De samlede omkostninger utenom ankegebyr blir som nevnt norske kroner 14127, som godtas.

De oppnevnte sakkyndiges salær med reiseregninger er fastsatt til kr 30585. Beløpet deles med en tredjedel på hver part. Det faller da kr 10195 på VBG-Produkter AS som inngår i de saksomkostningene som skal erstattes.

De samlede omkostninger utenom ankegebyr for herredsrett og lagmannsrett blir etter dette kr 94322. Retten finner at disse omkostningene bør deles med en halvpart på hver sak, altså kr 47161 på hver. I sak 103/90 kommer ankegebyret på kr 8000 i tillegg, slik at Westerlin må betale omkostninger med kr 55161 for lagmannsretten. Når omkostningene for herredsretten legges til, blir det samlede omkostningsbeløpet kr 66986 for sak 103/90 og 58986 for sak 104/90.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Ankesak 103/1990:

1. VBG-Produkter AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Lennart Westerlin til VBG-Produkter AS 66986 - sekstisekstusennihundreogåttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Ankesak nr. 104/1990:

Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Storebrand Vest AS dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til VBG-Produkter AS med 58986 - femtiåttetusennihundreogåttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Trygve Lange-Nielsen Egil F. Jensen Ingrid Solheim