LE-1990-25 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-09 |
| Publisert: | LE-1990-00025 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 9. februar 1990 i kjæremålssak nr. 25/90, hl. nr 62/90. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Bjørn Salomonsen, 2. Synneva Aga (Prosessfullmektig: Advokat John I. Henriksen, Oslo). Kjæremotparter: 1. Norsk Kausjon A/S (Prosessfullmektig: Advokat Ingvar R. Lind, Oslo) 2. Stein Eriksen (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Lyng, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Kåre Berg, formann, 2. Lagdommer Ola Melheim, 3. Lagdommer Rakel Surlien |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §176, Tvistemålsloven (1915) §144, §153, §164, §180, §384, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §158 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Eiendommen gnr. 190 bnr. 585 Nedre Prinsdalsvei 171 i Oslo ble 27. juni 1989 solgt på tvangsauksjon. 1. og 2. gangs auksjon ble holdt i samme rettsmøte. Et bud på kr. 508000,- ble stadfestet 7. juli 1989. Stadfestelseskjennelsen ble forkynt 17. juli 1989 ved at hovedstevnevitnet la meldinger om saken til begge eierne, Bjørn Salomonsen og Synneva Aga, i postkassen på ovennevnte adresse, jf. domstolsloven §176 første ledd.
Salomonsen og Aga påanket kjennelsen 12. oktober 1989. De begjærte samtidig oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Oslo namsrett avsa 23. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om oppreisning mot oversittelse av fristen for anke over namsrettens stadfestelseskjennelse av 7. juli 1989 tas ikke til følge.
Bjørn Salomonsen og Synneva Aga betaler i saksomkostninger til Norsk Kausjon A/S 500,- -femhundre- kroner innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynnelse.
Bjørn Salomonsen og Sunneva Aga betaler i saksomkostninger til Stein Eriksen 500,- -femhundrekroner innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynnelse."
Saksforholdet fremgår av kjennelsen og fremstillingen nedenfor.
Salomonsen og Aga har i rett tid påkjært kjennelsen. Det anføres bl.a. under henvisning til domstolsloven §153 første ledd at namsretten har tatt feil i bevisbedømmelsen, fordi det ut fra den knappe begrunnelse ikke fremgår hva de kjærende parters forsømmelse består i og om den er ansett forsettlig eller uaktsom.
Selv om forkynnelsen er skjedd på lovlig måte, innebærer dette ikke automatisk at adressatene kan lastes. Det kan ikke kreves mer for sannsynliggjøring av at de ikke er blitt kjent med meldeseddelen, enn deres egen erklæring herom, i kombinasjon med den praktiske mulighet for at den kan ha forsvunnet eller stukket seg vekk blant alt det som postkassene fylles med.
Namsretten har videre helt unnlatt å drøfte det annet alternativ i domstolsloven §153 første ledd, som tilsier at oppreisning skal gis hvis særlige omstendigheter ellers taler for oppreisning. I verste fall er det her tale om uaktsomhet. Anken er av største betydning for Aga og Salomonsen, i det boligen er solgt for nærmere 40% under antatt markedsverdi. Det er en saksbehandlingsfeil at namsretten helt har unnlatt å drøfte dette.
Aga og Salomonsen har nedlagt slik påstand:
"1. (Prinsipalt)
Oppreisning gis for oversittelse av ankefristen, jfr. domstolsloven §153.
2. (Subsidiært)
Oslo namsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises.
3. Ankeparten tilkjennes saksomkostninger."
I prosesskrift av 1. februar 1990 har Aga og Salomonsen opplyst at utkastelse fra boligen er begjært og fastsatt til 12. februar 1990. De har nedlagt slik tilleggspåstand:
"Kjæremål mot Oslo namsretts kjennelse av 23. november 89 og anke mot Oslo namsretts kjennelse av 7. juli 89 gis oppsettende virkning."
Norsk Kausjon A/S har tatt til motmæle og opplyst at det ikke er innvendinger mot at oppreisning gis, selv om det ikke foreligger rettslig grunnlag for det.
Namsrettens begrunnelse er ikke mangelfull, jf. tvistemålsloven §164 første ledd sammenholdt med tvistemålsloven §144.
Domstolsloven §176 er anvendt korrekt. Det er viktig å ha en regel som er enkel å praktisere, og det må være mottakers ansvar til enhver tid å sjekke at viktige sendinger ikke kommer bort blant reklamemateriell etc. i postkassen.
Det foreligger heller ikke slike særlige omstendigheter at oppreisning bør gis. At det stadfestede bud er for lavt i forhold til markedsverdien, er ikke gjenstand for anke, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §158 første ledd annet punktum, jf. Altens kommentarutgave 1950 202.
Norsk Kausjon A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 23. november 89 opprettholdes.
2. Kjærende parter dømmes til å betale sakens omkostninger."
Kjøperen, Stein Eriksen, har i det vesentlige anført det samme som Norsk Kausjon A/S, og har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo namsretts kjennelse av 23. november 1989 stadfestes.
2. Stein Eriksen tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Etter domstolsloven §153 første ledd første alternativ kan den som har forsømt en frist kreve oppreisning, "hvis han gjør det sandsynlig at forsømmelsen ikke kan lægges ham - - - til last".
Kan dette ikke sannsynliggjøres, kan likevel oppreisning gis etter annet alternativ, dersom særlige omstendigheter ellers taler for det og "forsømmelsen ikke er forsætlig".
Namsrettens begrunnelse for å nekte oppreisning er etter lagmannsrettens syn så knapp at det er tvilsomt om begge alternativene i domstolsloven §153 første ledd er vurdert.
Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette, da den ikke finner det sannsynlig at feilen har virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålsloven §403 jfr. §384 første ledd.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten og er enig med namsretten i at hovedstevnevitnets forkynnelse er utført i samsvar med domstolsloven §176 første ledd. De kjærende parter har heller ikke bestridt at forkynnelsen var lovlig.
Hovedstevnevitnet la ifølge stemplingene en meldeseddel til hver av de kjærende parter i deres postkasse på korrekt adresse.
Forkynnelsesmåten er rettsteknisk enkel, og er fastsatt ut fra forutsetningen om at meldingen vil nå adressaten. Dersom adressaten vil påberope seg at meldingen ikke er mottatt, og at dette er årsaken til at ankefristen er oversittet, må vedkommende sannsynliggjøre dette. Aga og Salomonsen hevder at de ikke har mottatt meldingene. I tillegg har de for lagmannsretten påberopt seg den praktiske mulighet for at de er forsvunnet, eller har stukket seg vekk blant annet innhold i postkassen.
Etter lagmannsrettens syn er det mottakers ansvar å sørge for at egen post blir forsvarlig oppbevart og gjennomgått, noe nevnte forkynnelsesmåte også bygger på. Selv om det foreligger en mulighet for at post kan bli borte i postkassen eller på annet vis, må sannsynligheten for dette, ved en forsvarlig håndtering av posten, anses som liten. De forhold som er påberopt av de kjærende parter, anses ikke tilstrekkelig underbygget for å fastslå at de har sannsynliggjort at fristforsømmelsen ikke kan legges dem til last, jf. tvistemålsloven §153 første ledd første alternativ. På den annen side er det ikke holdepunkter for å si at de har opptrådt forsettlig.
Lagmannsretten må da vurdere om det annet alternativ i bestemmelsen bør anvendes. Anken er grunnet i at Aga og Salomonsen ikke har mottatt lovlig varsel om tvangsauksjonen, eller på annen måte ble varslet om eller kjent med auksjonen. I denne forbindelse viser lagmannsretten til Alten: Tvangsloven med kommentar, side 171, jf. Rt-1933-1095, hvor det fremgår at dette ikke er ankegrunn, selv om varslingen måtte være mangelfull. Videre er det i anken, jf. oppreisningsbegjæringen, understreket at saken er av største betydning velferdsmessig, ettersom boligen ble solgt for en sum som ligger nærmere 40% under markedsverdi. Dette kan vanskelig forstås annerledes, enn at anken indirekte gjelder namsrettens vurdering av forholdet mellom budet og verdien av eiendommen etter gangbar pris, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd. Etter fast rettspraksis er heller ikke en beslutning om å stadfeste et bud gjenstand for anke, jf. bl.a. Rt-1987-915. Sannsynligheten for at anken vil kunne føre frem er etter dette liten.
Det nevnes for ordens skyld at lovendringen av 16. juni 1989 nr. 62 i tvangsfullbyrdelsesloven. §158 annet ledd først tredte i kraft 1. oktober 1989 og gjelder ikke denne sak.
Etter en samlet vurdering har lagmannsretten således kommet til at det ikke foreligger slike særlige omstendigheter som angitt i domstolsloven §153 første ledd annet alternativ, og som taler for oppreisning.
Namsrettens kjennelse blir å stadfeste, i det lagmannsretten også er enig i dens saksomkostningsavgjørelse.
Lagmannsretten tar på bakgrunn av sitt resultat ikke standpunkt til begjæring om oppsettende virkning for kjæremålet og anken.
Kjæremålet har ikke ført frem, og de tapende parter skal betale saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes skjønnsmessig til kr. 500,- til hver av kjæremålsmotpartene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Oslo namsretts kjennelse av 23. november 1989 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Synneva Aga og Bjørn Salomonsen en for begge og begge for en til Norsk Auksjon A/S 500,- -femhundrekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Synneva Aga og Bjørn Salomonsen en for begge og begge for en til Stein Eriksen 500,- -femhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.