LE-1990-319
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | LE-1990-00319 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 8. mars 1991 i ankesak LE-1990-00319, hl.nr. 533/90. |
| Parter: | Ankende part: Ole Seterberget (Prosessfullmektig: Advokat Sigmund Øien, Lillestrøm). Motpart: Jan Torgersrud (Prosessfullmektig: H.r.advokat Ragnar Herud, Kongsvinger). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Erik Melander Kst. lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §172, §180 |
Saken gjelder spørsmålet om eiendomsrett til det tidligere finnetorpet "Sæterberget", en eiendom på ca 100 mål beliggende i Brandval Finnskog, gnr. 146 bnr. 11 i Kongsvinger.
Slekten Seterberget har bebodd og drevet småbruk på størstedelen av den omtvistede eiendommen fra ca 1780. I 1939 hadde Oskar Seterberget overtatt stedet. Han var født i 1908 og fikk i alt 5 barn, herunder Ole Seterberget som er eldste sønn og den ankende part i saken. Ved juletider 1949 fraflyttet Oskar Seterberget med familie eiendommen, og slo seg ned på eiendommen "Viborg", gnr. 72 bnr. 53 i Kongsvinger. Her hadde Oskar Seterberget noe tidligere kjøpt tomt hvorpå han førte opp ny bolig. "Viborg" ligger ved fylkesveien i nærheten av tettstedet Græsberget, mens "Sæterberget" ligger noen kilometer inn på Brynn Seterskog. "Sæterberget" har ikke vært bebodd etter fraflyttingen i 1949.
"Sæterberget" ble fradelt gnr. 146 bnr. 4 i Kongsvinger ved skylddelingsforretning avholdt 20. mai 1939 og tinglyst 19. juni s.å. Det fremgår av skylddelingsforretningen at den var forlangt av Josef Torgersrud - hjemmelsinnehaver til bnr. 4 - "i anledning av at der er solgt en parsell av skogen til Oskar Sæterberget." Skylddelingsmennene påpekte i dokumentet at "50 mål skog er tillagt pladsen Sæterberget, som er beskrevet ved grænseinddelingen."
Josef Torgersrud utstedte deretter skjøte datert 30. august 1939 til Oskar Seterberget. Skjøtet ble tinglyst 5. oktober s.å. Om kjøpesummen heter det i skjøtet at den var fastsatt til kr 1750,- "som er avgjort på omforenet måte."
Oskar Seterberget døde den 21. august 1987. De selvskiftende barna foretok hjemmelsoverføring av "Sæterberget" til Ole Seterberget, ved skjøte datert og tinglyst 6. april 1988.
Josef Torgersrud kjøpte i 1920-30-årene opp skog i området Brandval Finnskog, herunder gnr. 146 bnr. 4 "Brynn Sæterskog" ifølge auksjonsskjøte tinglyst 1. februar 1935. Josef Torgersrud overdro denne skogeiendommen til sønnen Jan Torgersrud - ankemotpart i saken - ifølge skjøte tinglyst 9. januar 1964. Det er opplyst at far og sønn deretter drev sammen, og at faren hjemmelsoverførte de resterende skogeiendommer til Jan Torgersrud i 1969. Josef Torgersrud døde i 1973.
Den 10. februar 1989 tok Jan Torgersrud ut stevning mot Ole Seterberget ved Vinger og Odal herredsrett. Jan Torgersrud krevet dom for at han var eier av "Sæterberget". Herredsretten avsa 23. januar 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Jan Torgersrud er eier av gnr. 146 bnr. 11 i Kongsvinger.
2. Ole Seterberget dømmes til å overføre hjemmelen til gnr. 146 bnr. 11 i Kongsvinger til Jan Torgersrud.
3. Partene bærer hver sine omkostninger."
Ole Seterberget har rettidig påanket herredsrettens dom. Jan Torgersrud har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling er holdt den 20. og 21. februar 1991 i Kongsvinger. Ole Seterberget og Jan Torgersrud avga partsforklaringer. Det ble hørt 11 vitner hvorav 8 er nye for lagmannsretten. Som nytt for lagmannsretten er det bl.a. lagt fram en del kartmateriale. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Om partenes anførsler og saksforholdet for øvrig vises det til herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part, Ole Seterberget, har for lagmannsretten særlig anført:
Skylddelingen og skjøtet fra 1939 viser at Josef Torgersrud og Oskar Seterberget hadde avtalt salg av "Sæterberget". Ankemotparten har en tung bevisbyrde for sitt prinsipale syn om at salget ikke ble gjennomført på grunn av Oskar Seterbergets forhold. Tilstrekkelig bevis til støtte for et slikt syn er ikke ført. Det er på det rene at Oskar Seterberget hadde til hensikt å finansiere størstedelen av kjøpesummen gjennom lån i Noregs Småbruk- og Bustadsbank (nå Statens Landbruksbank). Her ble han innvilget lån stort kr 1400,- den 8. august 1939. Seterberget hevet ikke det bevilgede lån. Likevel ble pantobligasjon stor kr 1400,- tinglyst av banken på bnr. 11 den 5. oktober 1939. Den 7. september 1945 sørget banken for at obligasjonen ble slettet. Ole Seterberget anfører at det ikke utfra det passerte med banken kan sluttes at kjøpesummen ikke ble betalt. Oskar Seterberget må antas å ha skaffet kjøpesummen til veie på annet vis. I motsatt fall har det formodningen for seg at Josef Torgersrud som profesjonell skogeier ville sørget for å "reversere" hjemmelsforholdet til bnr. 11, enten allerede i 1939 eller i 1945 eller senere.
At salget ble gjennomført støttes videre ved at familien Seterberget fortsatt ble boende i ca 10 år på eiendommen. Fraflyttingen i 1949 hadde ingen sammenheng med forholdet til Josef Torgersrud. Igjen må det antas at Torgersrud eventuelt ville krevd hjemmelsforholdet avklart da fraflyttingen fra "Sæterberget" hadde funnet sted. Hvorledes Oskar Seterberget finansierte tomtekjøpet og husbyggingen på "Viborg" må være uten betydning i saken. Heller ikke kan det legges vekt på at han i den forbindelse kjøpte trelast hos tomteselgeren, Johan Græsberget.
Oskar Seterberget oppfattet seg som eier, og ga etter krigen uttrykk for dette slik sønnen Ole og vitnene Per Einar Meldalen og Andreas Pedersen har forklart.
Om bruksutøvelsen på "Sæterberget" etter 1939 har Ole Seterberget påberopt seg at alt hogstmodent tømmer innenfor skigarden ble hogget ut av Oskar Seterberget med hjelpere i 1948. Det er også vist til at sønnene Ole og Lars Seterberget, sammen med en onkel, hogg kubb i skogparsellen utenfor skigarden i 1954. Disse beføyelser er bare forenelige med eiendomsrett til stedet. Det bestrides ikke at det ble foretatt omfattende nyplanting av skog på eiendommen for Josef Torgersrud regning. Dette mener Ole Seterberget skjedde i 1952. Oskar Seterberget hadde kun fordeler av nyplantingen, og må antas å ha samtykket av den grunn. Det bestrides heller ikke at Josef Torgersruds folk hogg i skogen på "Sæterberget" etter krigen. Heller ikke at skogsarbeiderne tidvis brukte de fraflyttede bygninger til overnatting når det passet slik. Det anføres at dette i mangel av andre holdepunkter må ses på som tålt bruk fra Oskar Seterbergets side.
Gjerdet rundt "Sæterberget" ble vedlikeholdt flere ganger i -50årene av familien Seterberget. Først i 1960 besluttet Oskar Seterberget å la gjerdet forfalle. Da hadde den tilplantede skogen vokst såpass at det ikke lenger var behov for gjerde. Endelig er det vist til at familien jevnlig plukket fra jordbærmark på eiendommen utover i -50-årene.
Det bestrides at det kan ha betydning at de økonomiske kartverk for området ikke viser eiendomsgrenser omkring "Sæterberget". De foretatte linjetakseringer i området med tilhørende takstkart kan heller ikke tillegges spesiell betydning. Av disse kan det bare sluttes at takstmennene ikke kjente til eiendomsforholdene på bnr. 11. Dette kan ikke være avgjørende i forholdet mellom partene.
Skogsbilveien som ble anlagt i 1950 går ikke over "Sæterberget". At Oskar Seterberget ikke deltok i veien kan derfor heller ikke tillegges vekt.
Til ankemotpartens subsidiære grunnlag bestrider Ole Seterberget at vilkårene for hevd er til stede. Det er anført at Torgersrud ikke kan sies å ha utøvet en faktisk, eksklusiv rådighet over "Sæterberget". Seterbergets har på sin side brukt eiendommen så langt den har hatt praktisk nytte for dem. Det er vist til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1967-101 og Rt-1972-643 og til Falkanger: Tingsrettslige arbeider, side 184 og 185.
Heller ikke foreligger det tilstrekkelig aktsom god tro. Det anføres at Jan Torgersrud som profesjonell skogeier burde undersøkt grunnboken grundig ved eiendomsoverdragelsen i 1964. Han ville da funnet den tinglyste skylddelingsforretningen fra 1939 og det tinglyste skjøtet til Oskar Seterberget. Det er vist til Falkanger l.c. side 100 og Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett 1964 463.
Ole Seterberget har lagt ned slik påstand:
"1. Ole Seterberget anses å være eier av eiendommen gnr. 146 bnr. 11 i Kongsvinger.
2. Jan Torgersrud dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten, Jan Torgersrud, har for lagmannsretten særlig anført:
Salgsavtalen fra 1939 ble ikke gjennomført da det må anses godtgjort at kjøpesummen ikke ble betalt av Oskar Seterberget. Skylddelingsforretningen og skjøtet ble sendt til tinglysing som ledd i den praksis man den gang hadde i Småbruk- og Bustadsbanken. Utbetaling av bevilgede lån fra banken var betinget av at fradelingen, skjøtet og pantobligasjonen på forhånd var bekreftet tinglyst. De tinglyste dokumentene gir derfor i seg selv ingen bekreftelse på at salgsavtalen ble gjennomført. Det er på det rene at Oskar Seterberget ikke benyttet seg av det bevilgede lånet. At han skaffet pengene til kjøpesummen på annen måte er usannsynlig. I likhet med skogsarbeidere flest på denne tiden må det antas at Oskar Seterberget hadde trang økonomi. Om Oskar Seterberget skaffet pengene ved spill eller som vederlag for sitt arbeid som grenselos under krigen savner dokumentasjon. Det er etter Jan Torgersruds mening også mulig at salget ikke ble gjennomført fordi Oskar Seterberget var misfornøyd med kvaliteten på skogsparsellen som ble tillagt ved skylddelingsforretningen.
Når hjemmelsforholdet til "Sæterberget" ikke ble reversert, kan dette skyldes flere forhold. Det er først vist til at originaldokumentene fra 1939 må ha blitt oppbevart i Småbruk- og Bustadsbanken. Vitnet Steinar Haarr har forklart at en del skjøter i orginal som banken hadde i sitt arkiv ble makulert på 1960-tallet. Ingen av partene har klart å frembringe skjøtet i orginal. Verken Josef Torgersrud eller Oskar Seterberget har sannsynlig vært opptatt av formaliteter, og må antas å ha overlatt disse tingene til banken, som for øvrig skiftet tillitsmann omkring 1939/40.
Flere etterfølgende fakta anføres til støtte for ankemotpartens syn på avtalespørsmålet. Det er først vist til at landbrukskontoret i Kongsvinger har eiendommen "Viborg" på særskilt mappe. Her ligger også skjøte i orginal fra Johan Græsberget. Derimot finnes ikke noen mappe for "Sæterberget". Også i gårdsregisteret finner en "Viborg", men ikke "Sæterberget". Det er etter krigen gjennomført flere landbrukstellinger i distriktet. "Sæterberget" finner en imidlertid ikke spor av i disse tellingene. Opplysninger fra ligningskontoret i Kongsvinger viser at Oskar Seterberget ikke kan ha oppgitt "Sæterberget" i sine selvangivelser. Eiendommen er ikke grensemerket i noen økonomiske kartverk, og heller ikke i bestandkart utarbeidet etter krigen. Oskar Seterberget deltok aldri i skogsbilveien som ble anlagt i 1950, og hadde heller ikke nøkkel som ville muliggjort bruk av veien. Ytterligere er det vist til at de selvskiftende barna ikke oppga "Sæterberget" i gjeldsovertakelseserklæringen til skifteretten i 1987.
Disponeringer og bruksutøvelse over "Sæterberget" anføres til ytterligere støtte for ankemotpartens syn. Det er naturlig å anta at Oskar Seterberget - om han var eier - ville valgt å bli boende på "Sæterberget". Bygningene lot han forfalle, og det finnes knapt spor etter bruksutøvelse av familien Seterberget etter midten av 50-årene. Torgersrud sto for sin regning for plantingen av skog, som må ha funnet sted i 1947-48. På dette tidspunkt var det klart at Seterberget ville flytte til "Viborg", og plantingen skjedde uten protester. Josef Torgersrud sto for hugst i skogen, både innenfor og utenfor skigarden både i 1940- og i 1950-årene. Det ble foretatt hugst av juletrær på eiendommen av Torgersrud i 1966. Våningshuset på "Sæterberget" ble ofte brukt av tømmerhoggerne til Torgersrud, og det må legges til grunn at Josef og Jan Torgersruds bruk av eiendommen etter krigen har vært massiv og langt mer omfattende enn Seterbergets.
Nødvendig trevirke til husbyggingen på "Viborg" kjøpte Oskar Seterberget av Johan Græsberget. Oppfattet han seg den gang som eier av "Sæterberget", ville det vært naturlig å ta ut av skogen her.
Jan Torgersrud har ytterligere vist til at rettsoppfatningen om eiendomsspørsmålet ikke har vært entydig innenfor familien Seterberget. Ingen av søstrene til Ole Seterberget har visst noe om forholdet. Etter Lars Seterbergets forklaring var det hans mor som fortalte ham om dette en gang i 1950-årene. Forklaringene fra vitnene Meldalen og Pedersen kan ikke tillegges spesiell vekt. Jan Torgersrud har på sin side ment han var eier fra han i 1964 fikk seg overdradd bnr. 4.
Subsidiært har Jan Torgersrud påstått eiendomsrett til "Sæterberget" etter reglene om hevd. Det anføres at Jan Torgersrud har brukt eiendommen som sin, fra overdragelsen av bnr. 4 i 1964. Fra dette tidspunkt foreligger det ingen opplysninger om bruksutøvelse fra familien Seterbergets side, og det må legges til grunn at Jan Torgersruds bruk har vært eksklusiv i forhold til disse. Jan Torgersrud har vært i aktsom god tro, og ukjent med det tinglyste skjøtet fra 1939. Faren fortalte ham aldri om hva som den gang måtte ha passert. Om plikten til å undersøke grunnboken er vist til Brækhus/Herem: l.c. side 463 og Falkanger: l.c. side 100.
Jan Torgersrud har lagt ned slik påstand:
"1. Vinger og Odal herredsretts dom av 23. januar 90 stadfestes.
2. Jan Torgersrud tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Det må anses på det rene at Josef Torgersrud og Oskar Seterberget på et tidspunkt forut for skylddelingsforretningen i 1939 hadde inngått avtale om salg av "Sæterberget". Skylddelingsforretningens ordlyd og den omstendighet at skjøte ble utstedt gir sikre holdepunkter for at en slik avtale var kommet i stand mellom dem. Senere har Oskar Seterberget stått som hjemmelsinnehaver til eiendommen i ca 50 år. Dermed foreligger det etter lagmannsrettens mening også en sterk presumsjon for at salgsavtalen ble gjennomført.
De nærmere omstendigheter omkring avtaleinngåelsen er det sparsomt med opplysninger om. Noen kjøpekontrakt er ikke påvist. Det må legges adskillig vekt på at dersom Oskar Seterberget ikke gjorde opp for kjøpesummen ville dette representert mislighold av avtalen. Josef Torgersrud ville i tilfelle hatt klar oppfordring til å formalisere konsekvensene av dette.
Det er lite trolig at handelen strandet i 1939 på økonomiske forhold. Oskar Seterberget hadde fått innvilget lån i Småbrukog Bustadsbanken på kr 1400,-, og pantobligasjonen ble tinglyst. Finansieringen av kjøpesummen var følgelig i det vesentlige bragt i orden. At lånet ikke ble benyttet kan meget vel ha hatt sammenheng med andre omstendigheter. Heller ikke sees det sannsynlig at Oskar Seterberget trakk seg fra avtalen på grunn av misnøye med dens innhold. Erling Græsberg har som vitne forklart at han hørte om slike innvendinger før sommeren 1939. Skylddelingsforretningen ble tinglyst 19. juni 1939. Skjøtet som bekreftet handelen, ble imidlertid utstedt og tinglyst flere måneder etter dette.
Senere bruksutøvelse m.v. gir etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig støtte for at kjøpsavtalen ikke ble gjennomført. Når det gjelder hogst i skogen må det legges til grunn at det ved flere anledninger etter krigen ble foretatt plukkhogst også innenfor grensene til "Sæterberget" av folk engasjert av Josef Torgersrud. Tidspunktene for når dette skjedde er usikre, men det må legges til grunn at slik hogst fant sted både før og etter fraflyttingen i 1949. De nærmere omstendigheter omkring denne hogsten vites det lite om. Josef Torgersrud deltok ikke selv. Det må antas at avtalen av 1939 var ukjent for tømmerlagene. De av dem som har blitt hørt som vitner har bekreftet riktigheten av en slik antakelse. Skogen på "Sæterberget" - som i det vesentlige har bestått av gran - var beskjeden sammenlignet med skogen på Torgersruds eiendom, bnr. 4. Derfor har det formodningen for seg at tømmerlagene hogg over større arealer herunder på skogen på "Sæterberget". Det bør av disse grunner utvises tilbakeholdenhet med å trekke slutninger om avtalespørsmålet ut fra hvorledes skogen ble beskattet etter krigen. Når det spesielt gjelder hogsten før fraflyttingen, legger lagmannsretten til grunn at denne må ha funnet sted i forståelse med Oskar Seterberget. Om Josef Torgersrud svarte vederlag for hogsten i form av å bekoste senere nyplanting eller på annen måte, eventuelt om hogsten var helt eller delvis vederlag for kjøpesummen ifølge avtalen fra 1939, står for lagmannsretten som åpne spørsmål. Hogsten er derfor etter lagmannsrettens mening lite egnet til å kaste lys over spørsmålet om kjøpsavtalen ble gjennomført. Dette må også gjelde hogsten av juletrær i 1966, som Oskar Seterberget ikke nødvendigvis kjente noe til.
Derimot legger lagmannsretten en viss vekt på at sønnene til Seterberget sammen med en onkel hogg kubb på eiendommen i 1952. Det senere vedlikeholdet av skigarden er også omstendigheter som trekker i retning av at Oskar var eier.
Omstendighetene omkring fraflyttingen, og husbyggingen på "Viborg", trekker ikke avtalespørsmålet i en annen retning. Lagmannsretten legger til grunn at bygningene på "Sæterberget" trengte omfattende utbedringer i 1949. Flere av barna var i skolepliktig alder, og skoleveien gikk 6-7 km hver vei gjennom skogsterreng uten vei. I lys av disse forhold står det for lagmannsretten som naturlig at Oskar Seterberget i stedet valgte å bygge på "Viborg". At han i den forbindelse kjøpte trevirke av tomteselgeren kan ikke tillegges spesiell vekt. Transportveien fra "Sæterberget" var ikke ubetydelig. De nærmere omstendigheter omkring kjøpet vites det heller ikke noe om. F.eks. kan det ikke ses bort fra at trevirke-kjøpet var del av avtalen med selgeren.
Ankemotparten har også vist til avholdte linjetakseringer med takstkart, og til at "Sæterberget" heller ikke er vist med eiendomsgrenser i økonomisk kartverk. Eiendommen ble ikke registrert av skog- og jordbruksmyndighetene som selvstendig enhet i forbindelse med jordbrukstellinger i området. Lagmannsretten kan ikke se at disse forhold bringer saken i en annen stilling. Takseringene og takstkartene gir uttrykk for hva de som sto for dette arbeidet kjente til om eiendomsforholdene. Dette kan ikke være avgjørende. De økonomiske kartverkene har vært basert på flyfotografering etter grensemarkering som kartkontoret kunngjorde nærmere om ved lokale oppslag. Grunneierne ble ikke tilskrevet direkte ut fra grunnbokens visende. For lagmannsretten er det ellers bekreftet at jord- og skogbrukstellingen i distriktet fortsatt ikke er ajour.
Skogsbilveien som ble anlagt i 1950 løper et stykke unna den omtvistede eiendommen. Oskar Seterberget pliktet ikke å delta i veien, og hans interesse for den måtte fortone seg som liten.
Om rettsoppfatningen ellers mellom avtalepartene etter 1939 har vitnene Andreas Pedersen og Per Einar Meldalen forklart at Oskar til dem ga uttrykk for at han eide "Sæterberget". Samtalene fant i begge tilfeller sted etter krigen, men før fraflyttingen i 1949. At søstrene til Ole Sæterberget var ukjente med eiendomsforholdene har mindre betydning. Jan Torgersrud har forklart at hans far aldri nevnte noe spesielt til ham om avtalen med Oskar og eiendomsforholdene til stedet.
Lagmannsretten kommer etter etter dette til at salgsavtallen mellom Josef Torgersrud og Oskar Seterberget fra 1939 må anses gjennomført. Det er unødvendig å ta standpunkt til når, eventuelt på hvilken måte Oskar Seterberget gjorde opp for kjøpesummen.
Det gjenstår å ta standpunkt til ankemotpartens subsidiære anførsel om hevd.
Lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig, aktsom god tro for Jan Torgersruds utøvelse. I tiden fra 1964 til faren døde drev de to skogen i fellesskap. Jan Torgersrud ville funnet ut av hjemmelsforholdene ved en enkel undersøkelse i grunnboken. Som profesjonell skogeier hadde han oppfordring til å gjøre en slik undersøkelse, eventuelt til å gå eiendomsforholdene igjennom med sin far. I begge tilfelle ville eiendomsspørsmålet vedrørende "Sæterberget" blitt avklaret. Det tilføyes at Jan Torgersrud ikke har påberopt noen form for utøvelse over eiendommen i 1970- eller 80-årene. Oskar Seterberget døde som nevnt i 1987 og det står som åpent om Oskar eller andre tok ut av skogen i denne lange perioden. Av bygninger på stedet står det i dag bare rester igjen.
Hevdsgrunnlaget kan etter dette heller ikke føre frem.
Anken har ført frem. Ole Seterberget har i ankeerklæringen krevet fastsettelsesdom for at han er eier av "Sæterberget". Denne påstand er opprettholdt under ankeforhandlingen. Under henvisning til tvistemålsloven §366 avsies dom overensstemmende med påstanden. Det har ikke fremkommet noen innsigelser fra Jan Torgersruds side til påstandsendringen. Saken har berodd på vanskelige bevisspørsmål. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående. Heller ikke for lagmannsretten bør det tilkjennes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemming.
Domsslutning:
1. Ole Seterberget er eier av eiendommen gnr. 146 bnr. 11 i Kongsvinger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.