Rt-1967-101

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-04
Publisert:	Rt-1967-101
Stikkord:	Hevd
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12/1967
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Klaus Karlsen m.fl. (høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Nygaard, Stabel, Thrap, Mindretall: Heiberg, Rode. 12-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, 5-, Konkursloven (1863) 1

Dommer Nygaard: Den 8. november 1962 fremsatte staten ved Salten skogforvaltning overfor Salten jordskifterett begjæring om å få avholdt en grensegangsforretning for å få fastsatt grensen mellom brukene under gnr. 39 Junkerdal nordre i Saltdal og statens umatrikulerte eiendom i dette område. Under behandlingen av saken for jordskifteretten ble det fra statens side fremholdt at Kjørrisdalen - en sidedal til Junkerdalen - tilhørte staten, mens det fra eierne av bnr. 1, 2, 3, 4 og 6 under gnr. 39 ble gjort gjeldende at de eiet Kjørrisdalen i fellesskap. Tvistefeltet utgjør ca. 9.000 dekar - av dette er omtrent halvparten snaufjell. Hele området ligger i en høyde av over 500 meter over havet. Ved jordskifterettens kjennelse av 29. august 1964 fikk oppsitterne medhold, og grensen ble fastsatt i samsvar med den påstand som de hadde nedlagt.

Jordskifterettens kjennelse ble av staten påanket til Hålogaland lagmannsrett. Saken ble her pådømt den 21. august 1965. Domsslutningen lyder slik: «Jordskifterettens kjennelse stadfestes. - I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Landbruksdepartementet kr. 3.000 - tre tusen - til ankemotpartene innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsrettens dom er av staten påanket til Høyesterett. Staten er enig med lagmannsretten i at Kjørrisdalen ikke fulgte med da Junkerdal nordre ble solgt ved kongeskjøtet av 1. mars 1843. Derimot gjøres det fra statens side gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at oppsitterne har

Side:102

ervervet Kjørrisdalen ved hevd. Den faktiske bruk som har funnet sted i dette området, er i seg selv ikke tilstrekkelig til eiendomshevd. Bruken har heller ikke funnet sted i et tilstrekkelig langt tidsrom. Endelig er det fra statens side fremholdt at det er feilaktig når lagmannsretten har funnet at oppsitterne har vært i aktsom god tro. - For jordskifteretten og lagmannsretten anførte staten subsidiært at oppsitterne bare hadde ervervet eiendomsrett til den delen av Kjørrisdalen som ligger på vestsiden av Kjørriselva opp til Tverrelva. Denne subsidiære påstand er imidlertid ikke opprettholdt for Høyesterett. Fra statens side er det nedlagt slik påstand: «Grensen mellem Statens umatrikulerte eiendom og Junkerdal nordre gnr. 39 i Saltdal går fra jordfast sten med to kors og 1882 ovenfor hovedveien og i omtrent østnordøst retning til gammel nu omforenet varde på vestre side av Skaitiakslen, herfra tvers over Kjørrisdalen til Båtfjellet over høyden 1087 og 1514 og til Solvågbekkens utløp fra Solvågvannet. Videre danner Solvågbekken grensen. - Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har for Høyesterett ikke fastholdt at Kjørrisdalen fulgte med da Junkerdal nordre ble solgt i 1843. Men de har fremholdt at de gamle grensebeskrivelsene er uklare i dette området. Ankemotpartene har prinsipalt anført at de har ervervet eiendomsretten til Kjørrisdalen ved hevd. Subsidiært har de gjort gjeldende at vilkårene foreligger for alders tids bruk. Påstanden fra ankemotpartenes side lyder slik: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Staten betaler saksomkostninger til ankemotpartene for Høyesterett.»

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. For Høyesterett er det fremlagt atskillige nye dokumenter. Således er bl.a. fremlagt dokumentene fra den rettssaken som staten i 1873 anla mot oppsitterne på Junkerdal nordre og som ble avgjort ved Høyesteretts dom av 15. mai 1885, jfr. Rt-1885-602 flg. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Salten herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av 2 av ankemotpartene, nemlig Karl Erik Holgersen og Håkon Halvorsen. Videre ble det gitt forklaringer av 4 vitner. 2 av vitnene, nemlig Gustav Konrad Karlsen og Peder Hagen, hadde ikke gitt forklaringer for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som disse retter har gitt.

Når det gjelder de gamle beskrivelser av grensene mellom Junkerdal nordre og statens eiendom, viser jeg til fremstillingen i jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Jeg er enig med lagmannsretten i at man ikke etter disse beskrivelsene kan bygge på at Kjørrisdalen fulgte med da Junkerdal nordre ble solgt ved kongeskjøtet i 1843, og dette har da heller ikke ankemotpartene påstått for Høyesterett. Men slik jeg forstår disse

Side:103

gamle dokumentene, er grensen i retningen mot Kjørrisdalen ikke angitt på noen klar og utvetydig måte. Jeg har særlig festet meg ved at det ikke i noen av dokumentene er gitt noen beskrivelse av en grense fra Båtfjellet i retning mot Skaitiaksla, tvers over Kjørrisdalen. Det er således heller ikke trukket opp noen grense som er i samsvar med den påstand som staten har nedlagt i saken. For øvrig er det lite sannsynlig at man dengang har gjort seg opp noen mening om hvor den nøyaktige grensen gikk i dette området som etter forholdene på den tiden må ha hatt liten interesse både for junkerdølingene og for staten.

Fra statens side er det for Høyesterett vist til opplysninger som ble gitt i forbindelse med matrikuleringen av brukene i Saltdalen i 1867, jfr. loven av 6. juni 1863. Dette dokumentet har ikke tidligere vært fremlagt i saken. Om Junkerdal nordre heter det her at gårdens havnegang er «temmelig knap men lettvindt og ganske god». Denne uttrykksmåten viser - hevdes det - at Kjørrisdalen ikke kunne høre til Junkerdal nordre. Jeg finner imidlertid ikke å kunne legge noen vekt på de uttrykk som her er brukt. Det må legges til grunn at oppsitterne ikke på den tiden - og for øvrig heller ikke senere - brukte Kjørrisdalen til beite for dyr fra gården. Etter min mening kan man derfor ikke av uttrykksmåten under matrikuleringen trekke noen slutning når det gjelder spørsmålet om noen del av Kjørrisdalen etter oppfatningen dengang hørte til Junkerdal nordre.

I 1878 slo David Walstrøm seg ned på Kjørris som ligger på vestsiden av elven, omtrent midt oppe i Kjørrisdalen. Det er også for Høyesterett uenighet mellom partene om han var husmann under Junkerdal nordre eller om han var rydningsmann på statens grunn. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg - i likhet med jordskifteretten og lagmannsretten - legge til grunn at han slo seg ned på dette stedet etter avtale med oppsitterne på Junkerdal nordre. Meget taler for at han ble betraktet som husmann under gårdene. I tilknytning til det som er uttalt om dette i lagmannsrettens dom, nevner jeg at han under folketellingen for Saltdal pr. 1/1 1891 er ført opp som «husmand og tjærebrænder og bygningsmand», mens hans enke i folketellingen for 1900 er ført opp som «husmandsenke». Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om det dreiet seg om et vanlig husmannsforhold. Det som her er av vesentlig betydning er at Walstrøm bosatte seg i Kjørrisdalen etter avtale med oppsitterne og at han fra statens side aldri har vært behandlet som rydningsmann.

Spørsmålet blir så om oppsitterne på Junkerdal nordre var i aktsom god tro da de traff denne avtalen med Walstrøm. Etter det som er opplyst for Høyesterett, må jeg bygge på at enkelte av de gamle grensedokumenter ble fremlagt under rettssaken mellom staten og oppsitterne i årene 1873-1885. I motsetning til lagmannsretten må jeg videre - etter det som nå er opplyst - gå ut fra at oppsitterne dengang må antas å ha vært lesekyndige. Men selv om oppsitterne hadde oppfordring til å undersøke

Side:104

hva som var bestemt i de gamle dokumenter, finner jeg at de hadde rimelig grunn til å tro at Kjørris lå innenfor det område som de hadde eiendomsretten til. Som jeg tidligere har nevnt, var det - slik jeg forstår dokumentene - uklart og tvilsomt hvor langt oppover i Kjørrisdalen eiendomsgrensen gikk for Junkerdal nordre. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å fastslå at oppsitterne dengang forstod eller burde ha forstått at Kjørris lå utenfor deres eiendomsområde. I denne sammenheng finner jeg grunn til å tilføye at tvisten i årene 1873-1885 gjaldt spørsmålet om oppsitterne hadde beiterett på statens grunn i det området som ligger sørøst for gårdene og at det ikke var noen uenighet mellom partene om hvor selve grensen her gikk.

Også de opplysninger som ellers foreligger i saken, viser etter min mening at oppsitterne på Junkerdal nordre har vært i begrunnet god tro med hensyn til sine rettigheter i dette området. Som det fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom, har oppsitterne gjennom en rekke generasjoner vært av den sikre oppfatning at de eiet Kjørrisdalen. Dette har - så vidt jeg har forstått - også for øvrig gjennom et meget langt tidsrom vært oppfatningen i distriktet. I likhet med jordskifteretten og lagmannsretten legger jeg videre vekt på den passivitet som her er vist fra statens side i tiden fra 1878 til 1953. Jeg nevner i denne forbindelse den forklaringen som vitnet Peder Hagen har gitt under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Han var skogvokter i statens skoger i Saltdal fra 1912 til 1932. Det heter i denne forklaringen bl.a.: «I vitnets tid var det ikke noen tvister om hvem eller hvilke som var rette eier/eiere til Kjørrisdalen. Selv gikk vitnet ut fra at Kjørrisdalen ikke tilhørte staten, men junkerdølinger selv, hvilke bruk som her kom i betraktning husker han dog ikke. I 1917/1918 da det under den første verdenskrig var vanskelig med ved var de private, d.v.s. junkerdølingene interessert i veddrift der oppe. Dette ble dog oppgitt, da såvel veiforholdene som fløtningsmulighetene i slik henseende lå meget dårlig til rette. Som skogtjenestemann hadde vitnet med sin foran nevnte forståelse av eiendomsforholdene ingen grunn til å blande seg opp i dette. Han hadde dengang også forståelsen av at skogforvalteren så det på samme måte.»

For så vidt angår selve bruken av tvistefeltet, viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens dom. I henhold til avtalen med oppsitterne drev Walstrøm plassen på Kjørris til sin død i 1899, og senere bodde enken og barna på dette stedet til 1905. Selv om de da forlot plassen, kan jeg ikke se at dette tidspunktet i forhold til oppsitterne er avgjørende når det gjelder hevdsbruken. Idet jeg også tar hensyn til de opplysninger som foreligger om selve bruken av tvistefeltet i tiden etter 1905, finner jeg - på samme måte som lagmannsretten - at det er ført et tilstrekkelig bevis for eksklusiv bruk i hevdstid selv om man her - som staten gjør gjeldende - skulle bygge på en hevdstid på 30 år i samsvar med reglene i Norske Lov 3-12-2.

Til tross for at atkomsten fra Junkerdal nordre til tvistefeltet

Side:105

er vanskelig, er jeg således kommet til at vilkårene for eiendomshevd foreligger. Som jeg tidligere har nevnt, har staten ikke for Høyesterett opprettholdt sin subsidiære påstand om at oppsitterne bare har ervervet en del av Kjørrisdalen ved hevd.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å drøfte spørsmålet om vilkårene foreligger for alders tids bruk.

Saken har etter min mening vært tvilsom, men jeg er likevel enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter utfallet av anken må staten også betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Landbruksdepartementet til Klaus Karlsen, Peter Karlsen, Borgny Halvorsen, Harald Gustavsen, Thorleif Holgersen, Karl Erik Holgersen, Knut Nilsen, Arne Nilsen, Karl Halvorsen og Håkon Halvorsen i fellesskap 6.000 - seks tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Lagmannsretten, som hadde foretatt befaring av åstedet, uttaler i sin dom: «Den opprinnelige grensebeskrivelse går entydig imot påstanden om at tvisteområdet medfulgte ved salget i 1843.» Jeg er enig i denne forståelse, og jeg kan i motsetning til førstvoterende ikke finne at spørsmålet gav grunnlag for begrunnet tvil.

I den grunnleggende skyldsetnings- og markegangsforretning av 1814 angis som grense bl.a.: «Paa østre (dvs. nordøstre) Side det store Fjeld som grænser til Sverig hvor igjennem viser sig en stor Dahl hvor igjennem rinder en stor Elv kaldet Kjorisdalen.» Når det her heter at dalen med Kjørriselva går gjennom «det store Fjeld» som danner grensen, kan dette ikke forstås på annen måte enn slik at ikke bare selve Båtfjellet, men også Skaitiaksla som ligger på den andre siden av Kjørrisdalen og noenlunde i forlengelsen av Båtfjellet, angir grenselinjen. En grense trukket på denne måten, gir en praktisk talt rett linje som faller sammen med statens påstand.

Uten at jeg finner grunn til å gå i detalj, nevner jeg at også andre av de gamle dokumenter viser at grensen på denne kant ender i Skaitiaksla - hva også oppsitterne er enige i. Derimot gir dokumentene intet holdepunkt for at grensen både på Båtfjellet og i Skaitiaksla skulle bøye av i nærmest rett vinkel og også trekke inn Kjørrisdalen i Junkerdals område. Jeg tilføyer at jeg er enig med førstvoterende i at opplysningene ved matrikuleringen i 1867 er av mindre interesse i denne sammenheng.

Side:106

Heller ikke de topografiske forhold gir etter min mening rom for noen uklarhet. Som det fremgår av jordskifterettens beskrivelse, rinner Kjørriselva over en strekning på ca. 1 km «nærmest i et juv» mellom Kjørrisdalen og Junkerdalen. Langs Kjørriselva er ingen brukbar passasje til Kjørrisdalen, som ligger helt isolert og betydelig høyere enn hoveddalføret. Den naturlige atkomst fra Junkerdalen skjer fra øst over Skaiti som ligger på statens grunn.

Som førstvoterende godtar jeg som bevist at David Walstrøm i 1878 må ha truffet en avtale med oppsitterne på Nordre Junkerdal som gav ham adgang til å rydde plassen Kjørris og bosette seg der. Hva som dengang passerte, lar seg ikke nærmere bringe på det rene i dag. Men henvendelsen fra Walstrøm måtte under enhver omstendighet naturlig føre til at oppsitterne undersøkte sin egen hjemmel før de inngikk noen avtale. Slik undersøkelse var det så meget sterkere oppfordring til å foreta, som omfanget av oppsitternes rettigheter i forhold til staten nettopp på den tid var framme i en annen sammenheng i forbindelse med den rettssak som da verserte.

Selv en enkel undersøkelse av dokumentene, sammenholdt med terrengforholdene, måtte da etter min mening ha brakt klart på det rene at Junkerdal ikke kunne ha noen disposisjonsrett over selve Kjørrisdalen. Riktignok viste ikke dokumentene nøyaktig hvor grensen gikk. Men under ingen omstendighet kunne oppsitterne på Junkerdal etter mitt syn ha rimelig grunn til å tro at Kjørris hvor Walstrøm slo seg ned, og som lå omtrent midt oppe i dalen, lå på deres grunn.

Vilkåret for å vinne hevd er at hevderen har vært i velgrunnet god tro med hensyn til sin rett, og at han har foretatt slike undersøkelser som det er rimelig å kreve, jfr. Sivillovbokutvalets Rådsegn 6: Om hevd, 11 og høyesterettsdom i Rt-1952-1007. Jeg kan for min del ikke finne at disse krav er oppfylt i dette tilfelle.

Hvorvidt den bruk som har funnet sted i Walstrøms tid og senere, i seg selv ville være tilstrekkelig til å danne grunnlag for et hevdserverv, er det etter dette ikke grunn for meg til å gå inn på.

At representanten på stedet for statens skogvesen ikke senere har grepet inn, og muligens selv kan ha vært i villfarelse med hensyn til rettsforholdene, kan jeg ikke tillegge noen avgjørende vekt. I området finnes bare litt bjerkeskog, og ikke virke som er egnet for forstmessig utnyttelse. Heller ikke kan jeg legge vekt på oppfatningen på begge sider i dette århundre etter at praktisk talt all bruk av området var opphørt.

Noen plass for alders tids bruk er det etter min mening ikke i dette tilfelle hvor den bruk som har funnet sted, kan føres tilbake til et bestemt forhold som kan tidfestes.

Jeg stemmer etter dette for at grensen trekkes i samsvar med statens påstand. På grunn av de tvil saken har frembudt, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Side:107

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Thrap: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Øyvind Strand med jordskiftemenn):

- - -

Gården Junkerdal nordre strekker seg langs Solvågelva og Junkerdalselva i en lengde av vel 8 km i luftlinje oppover i sørøstlig retning. Når en unntar en del av den nedre strekningen mot Solvågelva og omtrent hele strekningen mot Junkerdalselva, så er det staten som støter mot gården Junkerdal nordre på alle sider.

Det meste av grenseområdet mot staten består av snaufjell eller mindre verdifulle områder. Bare i sørøst går grensa gjennom en verdifull furumo mellom Junkerdalselva og hovedvegen. Grensa krysser vegen vel 400 meter sørøst for, eller ovenfor Kjørrisbrua.

Det er enighet om denne grense helt oppover til en gammel varde på snaufjellet på vestre ende av Skaitiaksla, anslagsvis ca. 1,5 km ovenfor vegen.

Nevnte Kjørrisbru går over Kjørriselva, som ovenfor vegen og oppover ca. 1 km rinner nærmest i et juv. Det utvider seg så til dalføret Kjørrisdalen. Dette dalføret strekker seg omtrent 5 kilometer nordøstover før en kommer til skoggrensa. Det er en del bjørkeskog på begge sider av Kjørrisdalen, særlig på østre side, hvor den bredeste del av dalen ligger nordenfor snaufjellet på Skaitiaksla.

Kort sagt mener staten, at den nordøstre grense for Junkerdal nordre mot staten, som følger langs høyden på Båtfjellet, skal fortsette i omtrent samme retning tvers over nedre del av Kjørrisdal og til den gamle nå omforenede varde på Skaitiaksla.

Junkerdalskarene mener imidlertid at grensa ikke skal krysse Kjørrisdal, som de mener er en del av deres eiendom.

Det er således på strekningen fra den omforenede varde på Skaitiaksla og til høyde 1087 på Båtfjellet at partene er uenige om grensa. - - -

Gården Junkerdal nordre var rydningsplass av «den Kongelige Alminding», og i 1814 ble det holdt skyldsætningsforretning av lensmannen med 4 menn.

I grensebeskrivelsen er grensa mot fjellet - staten - beskrevet som grensa mot øst slik:

«Paa østre Side det store Fjeld som grenser til Sverig hvor igjennem viser sig en stor Dahl hvor igjennem rinder en stor Elv kaldet Kjørrisdalen.»

Søndre eller rettere sørøstre grense er bare beskrevet fra Kjørrisbakken nedover og til Junkerdalselva.

Ved en såkalt markeskjelsforretning i 1841 skulle lensmannen med to lagrettemenn fastsette grensene også mellom «Statens Alminding» og Junkerdal nordre. I denne forretning står det ikke noe om hvordan grensa skal være oppover mot fjellet, utover det at sørøstre grense fra

Side:108

Junkerdalselva og oppover bare er bestemt til den øverste grensestein med 2 kors, som partene har påvist like ovenfor hovedvegen.

I 1843 ble gården Junkerdal nordre overdratt fra staten til privat eier for 80 Spesiedaler, men det står ingenting i skjøtet om grenser.

I 1882 ble det foretatt en «grenserydning eller ophugning av grændselinjen mellem gaarden Nordre Junkerdal og den tilstøtende statsskog». Det gjelder bare sørøstre grense fra Junkerdalselva og oppover «til en stor jordfast sten beliggende i bakken straks på nordsiden av landeveien, hvori 2 + og aarstallet 1882 er innhugget. Herfra går skillet videre opover til fjells, bent på høieste flaaget.»

Dette dokument ble så underskrevet av to oppsittere og forstassistent Hagemann, men det ble visstnok ikke tinglyst.

En utskiftningsforretning fra 1904-08 er det siste dokument som behandler grensene i dette området, bl.a. grensa mot staten fra Junkerdalselva «optil høieste Skaitiakslen». Beskrivelsen av denne grensa ble godtatt av skogforvalter Jørstad ved påtegning i 1905. - - -

Jordskifteretten bemerker:

Retten heller til den oppfatning at Kjørrisdalen neppe var medtatt i den eldste beskrivelse fra 1814 av grensa for Junkerdal nordre mot staten. I denne forretning har en da også den eneste kjente beskrivelse av grensa mot staten i nordøst, eller øst som det heter, sålydende: «Paa østre Side det store Fjeld som grænser til Sverig hvor igjennem viser sig en stor Dahl hvor gjennem rinder en stor Elv kaldet Kjørrisdalen.»

Selv om hele beskrivelsen lyder temmelig flytende, så sitter en igjen med det inntrykk at denne grense mot staten dannes av linjen Båtfjellet - Skaitiaksla. Dertil er det ingen av de framlagte grensebeskrivelser hverken fra 1814 eller 1841 som beskriver grensemerker lengre oppover skikkelig enn til i foten av Skaitiaksla i den sørøstre tverrgrense fra Junkerdalselva og oppover.

Etter rettens oppfatning tyder dette på at Kjørrisdalen ikke var med ved disse to skyldsætnings- og markeskjeldsforretninger.

I forretningen fra 1882 som er underskrevet av forstassistent Hagemann og oppsitterne Davidsen og Carl Erik Holgersen, står det at skillet går «videre opover til fjells, bent på høieste flaaget». Videre at «på dette øverste stykke ble ingen flere + innhugget».

Denne beskrivelse kan naturligvis diskuteres, men det synes klart, iallfall for rettens formann, at denne grensebeskrivelse neppe heller gikk lengre enn til der den omforenete varde står i dag på Skaitiaksla.

Ved utskiftningen i 1904-08 ble den samme grense beskrevet «op til høieste Skaitiakslen». Her er det å merke seg at så langt ble det ikke utskiftet på østsiden, slik at partene iallfall måtte få noe fellesland igjen på Skaitiaksla ved denne utskiftning. På vestsiden av Kjørriselva og fra denne, er det en tverrgrense som skjærer over de tre teigene til bnr. 1, 4 og 6 og til «snaufjeldet». Den er beskrevet slik i utskiftningsforretningen fra 1908: «Grændselinjen mellem utskiftningsfeltet og fællesskogen eller den endnu ikke utskiftede skog i Kjørrisdalen gaar fra Kjøriselven opover i NV t N retning først som grænse mot Johan Karlsens skogteig...»

For de tre foregående grenser for teig nr. 8, 9 og 10 på Haket er det omtrentlig likelydende uttrykk for plasseringen av siste

Side:109

grensemerke, nemlig: «... i (tvær) grænsen mot den fremdeles i fellesskap liggende skog i Kjørrisdalen.»

Det framgår av rekvisisjonen av 20/9 1903 at eierne (Gustav Holgersen, Johan Karlsen, Halvor Karlsen, Abraham Holgersen og Karl Erik Holgersen) ville ha «udskiftning af udmarken og skogen med undtagelse af den saakaldte «Tjørisdalen», der ikke ønskes medtaget i den her forlangte udskiftning.»

Jordskifteretten mener med disse sitater å ha tilstrekkelig bevis for at Junkerdalingene omkring 1903-08 var av den mening at de i fellesskap eidde Kjørrisdalen. Det står imidlertid ikke klart for retten når tid og på hvilken måte de har kommet fram til dette syn.

Det kan imidlertid dokumenteres at Junkerdalskarene iallfall omkring 1877-78 var av den mening at de eidde Kjørrisdalen. Det var nemlig på den tiden at den svenske emigranten fra Arjeplog, David Walstrøm, med kone og barn «fått tillatelse av bønderne i Junkerdal til å bli husmann i en sidedal fra Junkerdal som heter Tjørrisdal.» (Jfr. 6 i heftet «Skildring fra en husmannsplass i Nordland» av sønnen A. Davidsen.)

Det går fram av dette heftet at disse folkene fikk seg opp en gamme i Kjørris, slik at de flyttet dit våren 1878. Kjørris ligger omtrent midt oppe i dalen på vestsiden av elva.

David Walstrøm bodde i Kjørris til han omkom like før nyttår 1900, men hans kone og noen av barna bodde der til høsten 1905, da de flyttet derfra (heftet 22). På denne husmannsplassen hadde de en tid 3 kyr, hest, sauer og geiter, og de avlet enkelte år atskillig med poteter. Ellers drev de jakt og snarefangst på ryper (heftet side 17).

Av Karl Erik Holgersen, medeier i 39/3, har jordskifteretten fått forevist en maskinskrevet erklæring om at David Walstrøm «svarte sine forpliktelser - plikt for plassen Tjørrisdal til oppsitterne i Junkerdal i form av arbeide.» Denne erklæring er datert den 12/9 1960 og underskrevet av David Walstrøms sønn, Franz Walstrøm (født xx.xx.1876), med vitterlighetsvitner.

Dette er naturligvis ingen rettslig forklaring, så retten trenger ikke legge avgjørende vekt på den. Det er heller ikke nevnt noe om pliktarbeid i A. Davidsens hefte, men det kan naturligvis være riktig nok likevel.

Ellers var det vel ingen grunn til å utføre særlig mye pliktarbeid for å bo oppe i Kjørris og derved skaffe husly for Junkerdalinger og andre når de dro forbi på jakt.

Fra statens side er det hevdet at det var «rydningsmann» og ikke «husmann» i Kjørris.

Retten er av den mening at det ikke kan ha noen betydning hvilken gruppe David Walstrøm med kone og barn tilhørte.

De slo seg ned i Kjørris etter tillatelse fra Junkerdalingene i 1878, og Walstrøms-familien bodde enda i Kjørris da utskiftningen ble krevd i 1903 og påbegynt i 1904. Staten ved skogforvaltningen ser ikke ut til å ha vært inne i billedet. Junkerdalingene betraktet seg som eiere av Kjørrisdalen.

Selv om staten tidligere skulle ha vært eier, så kommer en etter rettens oppfatning ikke bort fra at fra 1878 hevdet Junkerdalingene i

Side:110

Kjørrisdalen. Junkerdalingene var en juridisk besidder, hva enten de drev en form for utlån eller leie. Godtgjørelsen kan ikke være avgjørende (Jfr. Gjeldsviks tingsrett, annen utgave side 376 og Sivillovbokutvalgets Rådsegn nr. 6 side 8).

Husene og dyrkingen til Walstrøm var synlige og var sikkert kjent i vid omkrets i distriktet, uten at noen på vegne av staten i løpet av en periode på ca. 27 år hverken rettet forespørsel til Junkerdalingene eller på annet vis gjorde krav på eiendomsrett.

Vitnet Theodor Bredesen har overfor retten forklart at hans far som bodde i Graddis, var gift med Walstrøms datter. Vitnets far fikk tillatelse av Junkerdalingene til å slå i Kjørris. Theodor Bredesen flyttet til Skaiti i 1925 og leidde slåtten i Kjørris etter faren. Han fortalte selv i retten at han hadde utført pliktarbeide til Junkerdalen for slåtten i Kjørrisdal, som han drev fram til siste krig og visstnok delvis etter krigen. Skogfullmektig Vindheim henvendte seg til Bredesen omkring 1953 og ba han slutte med å betale Junkerdalingene for slåtten i Kjørris.

Dette var vel første innblanding fra statens side i forvaltningen av Kjørrisdalen, på tross av at det i lang tid har vært skogvokterbolig på Storjord, ca. 10 km fra Junkerdal. Etter bestemmelsene i NL 5-5-3 må det imidlertid reises sak mot hevderen for å avbryte hevden.

Det er også flere eksempler på at det var kjent at Kjørrisdalen tilhørte Junkerdal nordre. Således har to oppsittere på gården Junkerdal søndre, Gustav Karlsen og Wilhelm Aronsen, overfor retten forklart at de i 1920-årene fikk tillatelse av eierne på gnr. 39 til å slippe hestene på beite i Kjørrisdalen. Gustav Karlsen betalte delvis for dette. Hestene måtte leies over fjellet til Kjørrisdalen.

Ellers har både Gustav Karlsen og Wilhelm Aronsen beitedyr på statens område, og de erklærte begge overfor retten at de var kjent med h.r.dom av 1885 som ga oppsitterne rett til beite på statens grunn.

Jordskifteretten mener dette stadfester, at også oppsitterne på nabogården regnet med at Kjørrisdalen tilhørte Junkerdal nordre.

Etter dette er jordskifteretten blitt stående ved at de saksøkte må ha hevdet eiendomsretten til skogområdet på vestsiden av Kjørriselva.

Rettens formann og jordskiftemann Nesbak har imidlertid vært atskillig i tvil når det gjelder østre side av Kjørriselva, hvor bruken ikke har vært så omfattende og åpenbar.

Retten er likevel enstemmig blitt stående ved at de saksøkte også må gis eiendomsrett til østsiden av Kjørrisdalen, slik de har lagt ned påstand om.

Det er nemlig naturlig å se hele Kjørrisdalen som et samlet område, og de saksøkte har vel uten tvil i lang tid vært av den rettsoppfatning at de eidde hele Kjørrisdalen. Det er vel heller ikke umulig at det er riktig at det blant de eldre har versert historier om grensekors på Skaitiaksla og Slaipa (til styrkelse for troen), slik enkelte av de saksøkte har forklart.

Statens passivitet overfor Junkerdals beviste bruk i minst 75 år av Kjørrisdalen må tillegges stor vekt. Det må skyldes at statens folk i det minste må ha vært i tvil om eiendomsretten.

Ellers må en regne med at også Walstrøms delvis nyttet skog fra

Side:111

østsiden av Kjørriselva den tid de bodde der, særlig til bygging og denslags, og hele området gikk inn i deres fangstområde etter ryper og annet vilt. Iallfall fra den tid Walstrøm fikk hest, må en også regne med at han drev slåtte over videre områder - også på østsiden av Kjørrisdalen - for å skaffe for nok.

De saksøkte Knut og Arne Nilsen, sammen med John og Peter Karlsen, drev ett år i trettiårene med en omfattende neverfletting på østre side av Kjørrisdalen på nordsiden av Skaitiaksla. De løypte da ca. 5000 never (50 knipper) som de brukte til tjærebrenning. De øvrige eiere på gården samtykket.

Vitnet Theodor Bredesen fortalte retten at det for en del år siden ble litt kontrovers på multemyrene på østsiden av Kjørrisdal om hvor vidt plukkerne var på statens side (Skaiti) eller Junkerdalens (Kjørrisdalen). Det skulle være i det område der de saksøkte nå mener østre grense skal gå.

I det hele er vel bruken av området det en kan vente av et område med slik beliggenhet. Det er i samsvar med rettsoppfatningen i området at hele Kjørrisdalen tilhører Junkerdal nordre, så langt oppover som det vokser skog.

Jordskifteretten finner ingen grunn til å legge grensene annerledes enn de saksøktes påstand, som derfor blir å stadfeste. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Jorunn Skeie og sorenskriver Finn Jervell):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og kan på vesentlige punkter tiltre dennes grunngivning.

Når det gjelder den opprinnelige grensebeskrivelse, finner man som jordskifteretten at «det store Fjeld som grænser til Sverig» må være Båt-fjellet. Uttrykksmåten er noe primitiv, men etter naturforholdene kan det bare være Båt-fjellet, med det skar hvor Kjørriselven skjærer seg ned, som beskrives. Forøvrig slutter man seg til jordskifterettens bemerkninger om at beskrivelsen i forretningen av 1814 og 1841 ikke byr noen støtte for påstanden om at Kjørrisdalen medfulgte ved salget i 1843. Hva forretningene av 28. 9. 1882 angår, er den i utdraget feilaktig benevnt «overenskomst». Det gjelder bare en «grenserydning eller ophugning» mellom Nordre Junkerdal og statsskogen, og det synes etter formålet klart, at man ikke kan slutte noe av at skillet angis å gå «til fjelds, bent på høieste Flaaget».

Man finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om alders tids bruk. Etter det som er nevnt om det opprinnelige utmål og beskrivelsen herav, kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være grunnlag for å påberope alders tids bruk. Den opprinnelige grensebeskrivelse går entydig imot påstanden om at tvisteområdet medfulgte ved salget i 1843. Forøvrig foreligger ikke tilstrekkelig bevis for noen eksklusiv eierrådighet i tvistefeltet før Walstrøms tid.

Imidlertid må det anses på rene at oppsitterne på Junkerdal nordre i flere generasjoner har vært i den sikre tro at de eide Kjørrisdalen. Det kommer til utvetydig uttrykk under utskiftningen 1904-08, men det er ikke grunn til å tvile på at man står overfor en eldre

Side:112

rettsoppfatning. Etter hva som er kommet frem under ankeforhandlingen var de eldste oppsittere neppe lesekyndige, og man vet heller ikke at deres etterfølgere har hatt grensebeskrivelsen fremme. Det har aldri vært noen foranledning til å studere den. Etter alt som foreligger har oppsitterne fra gammel tid stått i den sikre tro at de eide Kjørrisdalen, og og har åpent handlet i samsvar med denne rettsoppfatning. Lagmannsretten finner at man etter omstendighetene ikke kan karakterisere den gode tro som uaktsom.

Atskillig tvilsommere er spørsmålet om Kjørrisdalen er brukt på en slik måte at det kvalifiserer til eiendomshevd. Hva oppsitternes bruk angår, foreligger intet direkte bevis for tiden før 1878, da Walstrøm flyttet til dalen. En viss bruk i eldre tid såsom beite kan vel ikke utelukkes, men bruken har neppe gått ut over hva der i praksis ble tillatt enhver. Transportvanskene synes å utelukke slått i området fra Junkerdal nordre, mens atkomsten fra Skaiti er langt bedre og kortere.

Hva David Walstrøm angår, har partene for lagmannsretten fremlagt en dødsattest (utskrift av dødsfallsprotokollen) hvor han kalles husmann. Lagmannsretten er for så vidt enig med den ankende part i at denne benevnelse ikke nødvendigvis forutsetter et regulært husmannsforhold. Imidlertid viser utskiftningen fra 15. 7. 1884 at der forelå et annet husmannsforhold på gården, og opplysningene om Walstrøms pliktarbeid tyder iallfall på at han sto i et sådant avhengighetsforhold til oppsitterne på gården, at det falt naturlig å kalle ham husmann, også ved hans død, selvom pliktarbeidet muligens bare varte noen år. Opplysningene forøvrig er så sparsomme at man ikke nå kan si hvor nært forholdet svarte til et regulært husmannsfeste, men lagmannsretten finner å kunne slå fast at det varte i 27 år, fra 1878 til 1905, og at det hvilte på samtykke fra gårdens eiere og iallfall i noen år var forbundet med plikt til arbeidsytelser. Man vet ikke sikkert når eller hvorfor pliktarbeidet opphørte.

Ser man nå forholdet fra statens side, er det bemerkelsesverdig at det ikke ga anledning til noen som helst forføyning. Skogforvaltningen har hatt funksjonærer bosatt på Storjord iallfall fra 1866 til inn i dette århundre, og måtte således være vel kjent med Walstrøm og hans gårdsdrift i Kjørrisdalen. Når skogforvaltningen aldri gjorde noe for å få istand en kontrakt, har det formodningen for seg at man også har kjent til og respektert ordningen mellom Walstrøm og Junkerdal nordre. Det er uråd nå å føre bevis for hvor meget skogforvaltningen kjente til angående Walstrøms kontraktsforhold til Junkerdal nordre. Men at han sto i et kontraktsforhold til gårdens oppsittere er iallfall på det rene, og likeså at der ikke ble søkt istandbrakt noen kontrakt mellom ham og staten. Dette må da etter omstendighetene være tilstrekkelig til å godtgjøre, at Junkerdal nordre gjennom kontraktsforholdet med Walstrøm utøvet en eksklusiv og tilstrekkelig tydelig eierrådighet over Kjørrisdalen.

Når det gjelder senere bruk i Kjørrisdalen er det særlig slått og neverløping som påberopes. Om det siste foreligger bare opplysninger om ett tilfelle, i 1930-årene, da Klaus og John Karlsen og Knut og Arne Nilsen, alle fra Junkerdal nordre, flekket 5000 never til bruk under tjærebrenning i Lønnsdal. Skogforvalteren anførte imidlertid under

Side:113

ankeforhandlingen, at det ikke behøves tillatelse fra skogforvaltningen til neverflekking når den skjer til bruk ved tjærebrenning, og i mangel av nærmere opplysninger om praksis finner lagmannsretten, at denne bruk da ikke kan sees som utslag av eierrådighet. Det er dog grunn til å nevne, at ifølge Frantz Walstrøm fikk hans far påtale fra Junkerdal nordre da han engang flekket never i Kjørrisdalen på østsiden av Kjørriselven.

Med hensyn til slåtten har vitnet Theodor Emil Bredesen (f. 1898) forklart i lagmannsretten at hans far slo nesten årvisst i Kjørrisdalen med tillatelse fra Junkerdal nordre. I farens tid måtte de som vederlag yte 14 dagers arbeid i slåtten. Faren døde i 1934, men i sine siste leveår slapp han visstnok «pliktarbeidet». Også vitnet selv slo i Kjørrisdalen med tillatelse fra Junkerdal nordre, og det kom først innsigelse fra skogforvaltningen i 1953. Skogforvalteren oppfordret da vitnet til å skrive en søknad om slåtten.

Det foreligger ingen opplysninger om skogforvaltningens praksis med hensyn til slått i denne del av distriktet, således om der i dette århundre har vært utstedt skriftlige tillatelser (slåttesedler e.likn.) slik som oppfordringen til Bredesen kunne tyde på, og som det har vært praktisert andre steder i distriktet. I den nyss pådømte sak fra Misvær fremla skogforvaltningen således flere slåttekontrakter, og utskrift av skogvokterens dagbok som nevner slåttekontrakter helt frem til 1946.

Når en ser oppsitternes bruk i sammenheng, og på bakgrunn av skogforvaltningens holdning gjennom en lang årrekke, finner lagmannsretten at der er ført et etter omstendighetene fyldestgjørende bevis for en så uttalt eierrådighet, at det gir grunnlag for et hevdserverv. Det følger av forholdene at området ikke kan ha vært gjenstand for noen særlig intens bruk, og at bruken etter så lang tid kan være vanskelig å ettervise. Bruken har imidlertid ved flere anledninger gitt seg slike utslag at skogforvaltningen skulle ha hatt oppfordring til å gripe inn. Når folk fra andre plasser har drevet en såvidt skjønnes ganske betydelig slått i Kjørrisdalen gjennom flere årtier, er det vanskelig å skjønne at tjenestemennene som bodde i nærheten kan har vært ukjent med tillatelsen fra Junkerdal nordre og det «pliktarbeid» den var forbundet med.

Skogforvaltningens passivitet helt til 1953 må sees i forbindelse med dens tidligere helt passive holdning overfor Walstrøms rydningsbruk gjennom en hel menneskealder, hvor det er god grunn til å tro at man var kjent med den arbeidsplikt som ga rydningsmannen navn av husmann helt til hans død i 1899. Forvaltningens unnlatelse av å bringe forholdet i orden med kontrakt må under enhver omstendighet få betydning for bevisbyrden, når det spørres hva de tjenestemenn som bodde i nærheten kjente til. Walstrøm har aldri vært behandlet som en rydningsmann på statens umatrikulerte grunn, og heller ikke foreligger bevis for at han ved noen anledning har vært omtalt som en sådan av skogforvaltningen.

Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å begrense ankemotpartenes eiendomsrett til en del av tvistefeltet, selvom bruken etter naturforholdene må ha

Side:114

vært sparsom og sporadisk særlig øverst i dalen. Slik området er avgrenset etter jordskifterettens kjennelse, fremtrer det i utpreget grad som et naturlig avgrenset og samlet område, som jordskifteretten har pekt på. - - -