LE-1990-451
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-12 |
| Publisert: | LE-1990-00451 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 12. september 1991 i ankesak LE-1990-00451 |
| Parter: | Den ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Engeness). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Leiv Indrebø). |
| Forfatter: | 1. Kst. lagdommer Torolv Groseth, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Dag Stousland |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36 |
Dom:
Saken gjelder spørsmålet om en skifteavtale inngått mellom ektefeller kan settes helt eller delvis til side i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd, fordi avtalen hevdes å være åpenbart ubillig for den ene ektefellen.
A tok ut stevning mot B den 9. september 1988. På grunn av manglende tilsvar fra B avsa Eidsvoll herredsrett den 24. oktober 1988 uteblivelsesdom. B begjærte rettidig oppfriskning og ga tilsvar. Eidsvoll herredsrett avsa 3. april 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Uteblivelsesdom av 24. oktober 1988 oppheves.
2. Skifteavtale av 5. september 1988 kjennes gyldig.
3. Saksomkostninger ilegges ikke."
A har i rett tid påanket herredsrettens dom og anket over domsslutningen punktene 2 og 3. B har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. september 1991. A og B møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 1 vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Det er imidlertid for lagmannsretten fremlagt ny dokumentasjon vedrørende Bs inntekt og formue. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens dom og det som nevnes i det følgende.
Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:
Skifteavtalen som ble inngått mellom henne og B, er åpenbart ubillig og må settes helt eller delvis til side i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd, jfr. avtaleloven §36. Som begrunnelse for at avtalen er åpenbart ubillig, anføres at hun hadde uriktige forestillinger om mannens inntekt da avtalen ble inngått. Mannen hevdet at han ikke hadde økonomisk mulighet for å løse henne ut. De opplysninger som senere er kommet frem om mannens inntekt og formue, viser at det var galt. Hertil kommer at mannens virksomhet har gått stadig bedre, og endrede forhold må også tas i betraktning ved vurderingen av om avtalen er ubillig. De regnskaper som nå er fremlagt, viser at hun minst skulle hatt en nettoandel på kr 175000,-. Taksten på huset var også alt for lav.
Hun følte seg i ubalanse og presset da avtalen ble inngått. Mannen var den rutinerte parten når det gjaldt avtaler. Hun forsto ikke den fulle rekkevidden av avtalen da den ble inngått. Hun reagerte raskt på avtalen etter at hun hadde fått anledning til å tenke gjennom situasjonen. Hun fikk kun personlige eiendeler ut av ekteskapet. Det har ført til at hennes økonomiske situasjon fortsatt er vanskelig.
Det vises til Rt-1990-1094, side 1099 og side 1106.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Skifteavtale datert 5/9 1986 mellom A og B oppheves.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Ankemotparten, B, gjør i det vesentlige gjeldende:
Skifteavtalen er ikke åpenbart ubillig. Ektefellene var enige om det økonomiske oppgjøret. Det forelå ikke noe press. Det var konen som ivret mest for et oppgjør, og som foreslo at obligasjonene skulle settes på barna. Det var enighet om at obligasjonene i utgangspunktet ikke skulle utbetales barna før de var 25 år, fordi man mente de ikke var skikket til å ta seg av pengene før dette. Barna ønsket å bo hos ham. Konen var enig i at han måtte ha en økonomi som gjorde det mulig for ham å beholde huset, og ha barna boende og forsørge dem. Den skjevdeling som foreligger, var et bevisst valg fra begges side.
Det er korrekt at hans nystartede lastebilvirksomhet i 1986 ikke ga inntekter som gjorde det mulig for ham å utløse konen. Den økonomiske oppstilling som ble satt opp av advokat Snesrud, ga et korrekt bilde av midlene i boet på separasjonstidspunktet. Det var i alle fall ikke flere midler i boet, heller noe mindre. Taksten på huset er korrekt fastsatt av en anerkjent takstmann.
Virksomheten hans går i dag bedre, men den gir ingen store inntekter. Selvangivelsene hans må leses på den bakgrunn at han er selvstendig næringsdrivende og alt han tjener går inn på en konto. Pengene på kontoen brukes til investeringer og til å dekke daglige utgifter i perioder hvor inntjeningen er dårligere.
Det vises til Rt-1967-682.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er, med unntak av omkostningsfastsettelsen, kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Utgangspunktet er at en avtale inngått mellom ektefeller er bindende. Lovgiver har imidlertid åpnet for en viss revisjonsadgang i ekteskapsloven §59 annet ledd. En avtale som er "åpenbart ubillig", kan settes helt eller delvis til side. Vilkåret "åpenbart ubillig" er i rettspraksis blitt fortolket slik at det ligger nær rimelighetskriteriet i avtaleloven §36. Det er også godtatt at etterfølgende omstendigheter kan tillegges vekt ved fortolkningen, jfr. Rt-1990-1099.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at skifteavtalen innebærer en skjev fordeling i disfavør av hustruen. Skjevheten viser seg spesielt ved at hustruens andel ble utlagt barna gjennom 2 obligasjoner som er rentefrie i 25 år.
Retten legger imidlertid til grunn at begge ektefellene ønsket å ivareta barnas interesser. De ønsket at skiftet skulle gjennomføres økonomisk slik at mannen kunne overta huset, og barna bli boende i hjemmet hos ham. Retten legger til grunn at det var etter ønske fra A at hennes andel ble utlagt barna. Det forhold at obligasjonene er rentefrie i 25 år, er ikke en skjevhet som gjør at skifteavtalen kan settes til side med hjemmel i ekteskapsloven §59 annet ledd.
Retten kan ikke se at den dokumentasjon som er fremlagt for lagmannsretten om mannens økonomi, gir grunnlag for å si at avtalen ble inngått på uriktige forutsetninger. B driver egen lastebilvirksomhet. Retten finner det sannsynliggjort at inntekten av denne virksomheten varierer i løpet av året. Retten finner sannsynlig at svingningene i virksomheten gjør at B har behov for å legge seg opp midler i perioder, for å møte nedgang og investeringsbehov i andre perioder. Retten finner på denne bakgrunn at Bs inntekt ved separasjonen og i årene deretter, ikke gir grunnlag for å sette skifteavtalen til side. Retten finner heller ikke at den formuesoversikt som ble satt opp av advokat Snesrud på separasjonstiden, gir et økonomiske feilaktig bilde som gir grunnlag for å sette avtalen til side. Retten finner heller ikke sannsynliggjort at taksten på huset var uriktig.
Retten kan heller ikke se at A var utsatt for noe press, eller var i en slik situasjon ved undertegningen av avtalen, at det kan gi grunnlag for å sette avtalen til side. Vitneprovet fra advokat Snesrud støtter rettens syn på dette punkt.
Rettens konklusjon blir etter dette at skifteavtalen ikke er "åpenbart ubillig", og den kan ikke settes helt eller delvis til side med hjemmel i ekteskapsloven §59 annet ledd, jfr. avtaleloven §36.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotparten, B, blir således å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og finner at A også må erstatte B hans saksomkostninger for herredsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd.
Advokat Leiv Indrebø har innlevert omkostningsoppgave og beregnet seg kr 7500,- i salær for byretten og kr 15500,- i salær for lagmannsretten og kr 320,- i omkostninger. Det er ikke kommet innvendiger mot oppgavene. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn og fastsetter saksomkostningene for byretten og lagmannsretten til kr 23320,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A til B 23320 - tjuetretusentrehundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.