LE-1990-588

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-05-24
Publisert:	LE-1990-00588
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 24. mai 1991 i ankesak LE-1990-00588/90
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: H.r. advokat Arne Meltvedt, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: H.r. advokat Jon Tenden, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Georg Lund, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Jan Villum
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Ektefelleloven (1927) §23, Ægtefælleloven (1888) §45, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §37, §22, §45

År 1991 den 24. mai fortsatte behandlingen av ankesak LE-1990-00588/90 i Oslo tinghus. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

Saken gjelder skiftetvist mellom tidligere ektefeller om en fast eiendom tilhører felleseiet eller om den er hustruens særeie. Subsidiært krever hustruen at fellesboet skal skjevdeles. Mannen har krevd at hustruen skal yte vederlag i form av husleie for bruken av eiendommen.

A og B ble kjent med hverandre sommeren 1977. De innledet et forhold som førte til at A fødte et barn i oktober 1978. Partene var samboere fra sommeren 1978 da de flyttet inn i eiendommen - - -veien 11, gnr. 40, bnr. 242 i X. Denne eiendommen ble ved kjøpekontrakt datert 24. juli 1978 overdratt til A fra hennes tante C. Partene giftet seg 26. mars 1979, og fikk et barn til i januar 1980. B hadde vært gift tidligere og hadde to barn i sitt første ekteskap.

Samlivet mellom partene opphørte høsten 1985 da B flyttet hjemmefra. De ble formelt separert 4. april 1986. I forbindelse med separasjonen ble partene uenige om skiftet, og det ble åpnet offentlig skiftebehandling. I skiftetvist, som ble overført til søksmåls form, avsa Asker og Bærum skifterett den 7. mai 1990 dom med slik slutning:

1. Hovedsøksmålet.

B frifinnes.

2. Motsøksmålet.

a. A betaler til B vederlag for bruk av felles bolig i - - -veien 11 med kr 4650, -kronerfiretusensekshundreogfemti 00/100 - fra 1. november 1988.

b. B utlegges følgende løsøregjenstander:

Stue: 1 hjørneskap, en stor kiste

Soverom: 2 stoler

Kjøkken:

Et hjørneskap og en tallerkenhylle.

Loft: 1 bord

Stue:

Diverse bøker, en krydderhylle, et langbord (som står på loftet), en tuner, en forsterker, diverse jazzplater, diverse glass, fire små lysestaker, en vevrokk, en trebolle og tresal samt 2 stoler fra spisestuen.

Kjøkken:

En bolle med langt skaft, 4 fat, 6 sølvgafler, 6 sølvkniver, en sølvkanne, en sølv fløtemugge, en sølv sukkerskål, 2 sølvbrett, et skatoll.

Soverom:

En Sofa.

Gang:

En sofa.

Kjeller:

Et fryseskap.

Bilder: 3 (enige om 4) familiebilder B, 1 (av 2) oljemaleri (små figurer) av Knut Jørgensen, en akvarell (ukjent), ansikt mann, en litografi Knut Jørgensen, en litografi Patrik Huse, en litografi Per Kleiva, en pastell Fritz Thaulow, en akvarell Gunnar S. Gundersen.

Diverse:

Havarert snekke og Renault 4.

Stue:

En stor sittestol, en gammel kiste, halvparten av pyntegjenstandene (fordeles ved loddtrekning) og et rundt bord.

Bilder: 2 akvareller av Knut Jørgensen, en landskapstegning Olav Strømme og 2 landskapstegninger Patrik Huse.

c. Partene trekker lodd om hvem som skal ha et skap i stuen.

3. A betaler til B kr 29500,- - kronerniogtyvetusenfemhundre 00/100 - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Lagmannsretten viser til skifterettens dom for så vidt gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for skifteretten.

A har i rett tid påanket skifterettens dom til lagmannsretten under henvisning til at skifteretten har begått avgjørende feil såvel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen, både hva hovedsøksmålet og motsøksmålet angår.

For lagmannsretten har A ved sin prosessfullmektig, h.r. advokat Arne Meltvedt, nedlagt slik endelig påstand:

I hovedsøksmålet:

Prinsipalt:

Eiendommen - - -veien 11, gnr. 40, bnr. 242 i X tilhører As særeie.

Subsidiært:

A og Bs fellesbo skiftes i medhold av ekteskapsloven §54 fjerde ledd jfr. §37.

I motsøksmålet:

A frifinnes.

I begge søksmål:

A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Under saksforbredelsen for lagmannsretten ga A uttrykk for at hun ville anke skifterettens dom vedrørende løsørefordelingen. Under ankeforhandlingen frafalt hun dette med ankemotpartens samtykke.

B har ved sin prosessfullmektig, h.r. advokat Jon Tenden, tatt til motmæle. Han har nedlagt slik påstand:

Skifterettens dom stadfestes.

B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus 2. og 3. mai 1991. Partene, som møtte med sine prosessfullmektiger, avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner hvorav to var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende at eiendommen - - -veien 11 er hennes særeie fordi det var klart forutsatt i kjøpekontrakten, og det var akseptert av B ved ekteskapets inngåelse.

Da A vinteren 1978 bestemte seg for å reise tilbake til Norge fra London der hun hadde bodd i flere år, var det for å bli samboer med B som hun ventet barn med. As tante, C, som dengang var nærmere 70 år gammel, ønsket å overdra sin eiendom på Y til A, og dette ble utover vinteren og våren 1978 drøftet med A og B. C anmodet sin bror, advokat D, om hjelp til å utferdige forslag til kjøpekontrakt. Etter forhandlinger med B, som bodde i Norge og for så vidt representerte A, ble partene enige om en kjøpekontrakt som ble undertegnet 24. juli 1978. Underveis i forhandlingene hadde B søkt bistand fra advokat Erik Martens i Bergen.

Alle forslag til endelig kjøpekontrakt var basert på at eiendommen skulle overdras til A. Etter ønske fra C ble det i innledningen til kjøpekontrakten presisert at "Eiendommen skal, ifall A gifter seg, være hennes særeie." Denne klausulen om særeie for A ble ikke endret i noen av de senere endringsforslagene, heller ikke i et forslag utferdiget av advokat Martens. Det må være helt på det rene at B var klar over denne særeieklausulen i kjøpekontrakten og bakgrunnen for at den var inntatt. Han protesterte aldri mot bestemmelsen, og som forhandler av kontrakten på As vegne, aksepterte han bestemmelsen om særeie. Da kjøpekontrakten ble undertegnet av A som kjøper den 24. juli 1978, bekreftet B hennes underskrift ved sin egen vitnepåtegning.

På denne bakgrunn anfører den ankende part at kjøpekontrakten også må ansees som en bindende avtale mellom A og B om at eiendommen - - -veien 11 i et eventuelt ekteskap mellom dem skulle være As særeie. Kjøpekontrakten erstatter dermed en ektepakt som ektefellene senere er bundet av i forbindelse med samlivsbruddet. Bs vitneunderskrift må ansees som en aksept av kontaktens materielle bestemmelse om særeie fordi det var helt klart for B at særeieklausulen hadde betydning også for ham.

Det er på det rene at avtalen om særeie ikke tilfredstiller formkravene til en ektepakt i henhold til lov om ektefellers formuesforhold §45, men dette kan ikke være av avgjørende betydning i dette tilfellet. Det vises i denne forbindelse til Rt-1983-1381 der Høyesterett fravek de strenge formkravene ved å akseptere at bare en av ektefellene hadde undertegnet en ektepakt som ble kjent gyldig. I nærværende sak må det være på det rene at A og B både ved kjøpekontraktens og ved ekteskapets inngåelse var enige om at eiendommen - - -veien 11 skulle være As særeie, og de forutsatte derfor at det ikke var behov for en formell ektepakt i tillegg til kjøpekontraktens klare ordlyd om dette.

Det må dessuten være på det rene at C på egen hånd kunne bestemme at eiendommen skulle være As særeie i henhold til bestemmelsene i lov om ektefellers formuesforhold §23. C, som hadde både vevstue og bolig i - - -veien 11, ønsket spesielt å overdra eiendommen til sin niese og gudbarn A som var tekstilkunstner som hun selv. C var samtidig klar over at A ikke hadde økonomisk evne til å overta eiendommen til markedspris. C hadde tidligere hatt en viss pågang fra en av naboene, Granfoss Brug Ltd., som ønsket å kjøpe hele eller deler av hennes eiendom, men det ville medføre en lite ønsket utvikling sett fra Cs side.

I kjøpekontrakt som ble undertegnet i juli 1978, ble kjøpesummen fastsatt til kr 380000,-, og det må være hevet over tvil at dette var en pris som lå langt under markedsverdien. Det vises til at B i et brev til A i april 1978 opplyste at hans søster, som var i eiendomsmeglerbransjen, hadde anslått verdien av - - -veien 11 til "i overkant av 1000000 kr ", og at vitnet ingeniør Per Hals fra OPAK i ettertid har foretatt beregninger som viser at eiendommens salgsverdi i 1978 ville vært ca kr 900000,-.

Overdragelsen av eiendommen til A hadde derfor et sterkt gavepreg, og dette må ha vært fremtredende ikke bare for selgeren men også for kjøperen og dennes samboer. Det må ha vært like fremtredende for juristene som på begge sider ga råd under forhandlingene om kjøpekontrakten og særeieklausulen, og det må forutsettes at disse var klar over "gaveforutsetningen" i ektefelleloven §23. Selv om det i dette tilfellet ble avtalt en kjøpesum på kr 380000,- må gavepreget være så fremtredende at det dekkes av begrepet gave i relasjon til ektefelleloven §23. Det vises i denne forbindelse til Rt-1986-164.

Subsidiært har den ankende part anført at særeiet vil være gyldig for den del av eiendommens verdi som overstiger avtalt vederlag, jfr. Rt-1990-432.

Hvis særeieanførslene ikke skulle føre frem, har A påstått skjevdeling av fellesboet i medhold av ekteskapsloven §54 fjerde ledd jfr. §37. I den forbindelse har hun anført at eiendommen - - -veien 11 ble innbrakt i ekteskapet av henne. Kjøpekontrakten lød på hennes navn alene som kjøper, og eiendommen ble overtatt ca 9 måneder før hun inngikk ekteskapet. Det var utelukkende hennes nære forhold til C som førte til eiendomsoverdragelsen, og en avvisning av særeiekravet basert på at formreglene ikke er oppfylt, må kunne avhjelpes med et krav om skjevdeling av fellesboet. Det vises til dommer Skåres mindretallsvotum i Rt-1983-1381 inntatt på side 1384.

Ekteskapet var relativt kortvarig, og det ville føre til et meget urimelig resultat om ikke A får tilbake eiendomsretten til eiendommen slik hun alene ervervet den før ekteskapet.

Når det gjelder motsøksmålet har A i det vesentlige gjort gjeldende at skifteretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at det gjelder barnas bolig. Også Bs særkullsbarn fra tidligere ekteskap har gjennom lengre tid bodd i - - -veien 11 sammen med A. Et krav om husleie ville ha måttet føre til økning av barnebidragene fra B. Skifterettens dom er basert på et leiebeløp som idag overstiger markedsleien, og en eventuell stadfestelse av dette punkt i skifterettens dom, vil føre til at A og barna må flytte. A avviser Bs husleiekrav, subsidiært ber hun om at lagmannsretten foretar en skjønnsmessig vurdering av beløpet.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført at salget av - - -veien 11 først ble aktuelt etter at det var opplyst at A ventet barn med ham, og at hun derfor ville flytte fra London og hjem til Norge. A hadde ikke økonomisk evne til å kjøpe sin tantes eiendom. Kontantbeløpet på kr 150000,- med tillegg av kr 15000,- til dekning av omkostninger ved overdragelsen ble skaffet til veie av B som solgte sin leilighet i Oslo for å flytte sammen med A i - - -veien 11. I motsetning til A hadde dessuten B sikker arbeidsinntekt som var grunnlaget for at selgeren skulle få betalt fremtidige renter og avdrag på selgerobligasjonen på kr 160000,-. Bs finansiering av eiendomskjøpet var en klar forutsetning for selger, kjøper og partenes rådgivere i forhandlingssituasjonen. Det var aldri på tale at B skulle yte A en gave på kr 165000,- i forbindelse med eiendomskjøpet. Selv om kjøpekontrakten ble utferdiget med A som kjøper, var det en klar forutsetning samboerne imellom at de kjøpte eiendommen for å eie den sammen, også i et eventuelt fremtidig ekteskap.

B var selvsagt kjent med særeiebestemmelsen i kjøpekontrakten, og han forsto at det var et ønske fra Cs side at eiendommen skulle være As særeie dersom hun skulle gifte seg. Dette ønsket ble imidlertid ikke fulgt opp av noen avtale mellom A og B, og spørsmålet om særeie ble aldri drøftet dem imellom. Uten noen form for innsigelse fra A side ble eiendommen etter ekteskapets inngåelse oppført som aktiva i Bs selvangivelse. Dette til tross for at A innleverte egen selvangivelse.

A ville ikke ha vært i stand til å få overdratt eiendommen til seg uten Bs økonomiske bistand, og det ville derfor vært meget urimelig om hun ved ekteskapets inngåelse skulle ha insistert på at eiendommen skulle være hennes særeie. Dette kan ha vært et underliggende motiv for at særeie og ektepakt ikke ble drøftet.

Særeie krever enten ektepakt i henhold til reglene i ektefelleloven §22 jfr. §45 eller gaveoverføring i henhold til samme lovs §23. Ingen av disse forutsetningene er oppfylt i dette tilfellet.

Formkravene i §45 er ikke oppfylt i og med at ektepakt ikke er opprettet, og kjøpekontrakten mellom C og A kan ikke erstatte en ektepakt mellom de to ektefellene. At B har undertegnet som vitne gjør han ikke til avtalepart, og det er heller ikke anledning til å anse hans medvirkning under forhandlingene om kjøpekontrakten som en aksept av særeieklausulen. I saken som er referert i Rt-1983-1381 var det på det rene at det var inngått muntlig avtale mellom ektefellene, og til tross for at bare en av ektefellene hadde undertegnet ektepakten, ble den ansett for å være gyldig. I nærværende sak er det ikke inngått noen avtale mellom ektefellene, og formkravene kan derfor ikke fravikes.

Det er heller ikke tale om noen gaveoverførsel fra C til A. Hverken kjøpekontrakten eller andre dokumenter viser til noen gavehensikt, og det er ikke grunnlag for å hevde at eiendommen ble overdratt til underpris som skulle indikere gavepreg.

Etter at kjøpekontrakten var undertegnet av selger og kjøper men før A og B hadde overtatt bruken av eiendommen, ble den taksert av Erik H. Vister. I en verditakst over eiendommen gnr. 40, bnr. 242, - - -veien 11, X kommune, datert 10. august 1978 er eiendommens salgsverdi satt til kr 400000,-, og låneverdien til kr 330000,-. Det er opplyst at C, A og B var tilstede under takstmannens befaring av eiendommen, og taksten har tatt hensyn til at C i kjøpekontrakten hadde betinget seg bruks - og borett.

Det er videre anført at kjøpesummen på kr 380000,- ikke er eksakt. Selgerobligasjonen på kr 160000,- skal i henhold til kjøpekontrakten være avdragsfri i fem år og deretter avdras med et beløp som reguleres etter konsumprisindeksen. Selv om renten er begrenset til 5,5 % p.a., førte inflasjonen i 1980-årene til at restgjelden øket betydelig. Selv om det ikke er foretatt noen eksakt beregning av hvordan restgjelden har utviklet seg, er det åpenbart at kjøpesummen for eiendommen er blitt betydelig høyere enn kr 380000,-. Indeksreguleringen av restgjeld og gjeldsavdrag ble inntatt i kjøpekontrakten for å sikre C mot fremtidig fall i kroneverdien, og dette rimer dårlig med den ankende parts anførsler om salg med et klart gavepreg.

Det kan ikke utelukkes at C overvurderte verdien av eiendommen hun hadde eid siden 1948, og at hun derfor trodde at hun solgte billig til sin niese. Verdien må imidlertid vurderes ut fra objektive kriterier, og det er da ingen indikasjoner på at dette var noen form for gave.

B har protestert mot at A under ankeforhandlingen endret sin subsidiære påstand til å gjelde krav om skjevdeling av hele fellesboet. Endringen skjedde i erkjennelse av at skjevdeling ikke kan kreves for enkelte gjenstander eller bestemte deler av boet. Endringen skjedde for sent til at ankemotparten kunne forberede sin motargumentasjon, og ankemotparten krever derfor denne delen av den ankende parts påstand avvist.

Subsidiært til dette punkt vil B anføre at det ikke er grunnlag for å kreve skjevdeling av fellesboet. Det er ikke fremkommet opplysninger som kan belyse partenes økonomiske situasjon før ekteskapet på en slik måte at man kan konstatere en økonomisk ubalanse som skal restitueres ved en skjevdeling. Fordi B finansierte kjøpet av - - -veien 11, kan en heller ikke si at denne eiendommen ble brakt inn i ekteskapet av A.

B har videre gjort gjeldende at skifterettens avgjørelse av hans vederlagskrav for As bruk av eiendommen er riktig. Bs økonomi er idag meget dårlig. Han har en betydelig gjeld uten tilsvarende aktiva, og han er avhengig av å få leieinntekter fra - - -veien 11. Det er ingen økonomisk ubalanse mellom partene som skulle tilsi en skjønnsmessig reduksjon av kapitalen som er bundet til fellesboet.

Bs subsidiære krav om vederlag for sin investering i eiendommen - hvis den ansees som As særeie - fremmes ikke for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

I den rettslige tvisten som er oppstått mellom partene i forbindelse med den offentlige skiftebehandlingen av deres separasjonsbo, er lagmannsretten kommet til samme resultat som skifteretten.

Da A og B giftet seg i mars 1979, ble det ikke inngått ektepakt i henhold til reglene i ektefelleloven §45, jfr. §22 om helt eller delvis særeie mellom partene. Slik ektepakt ble heller ikke inngått mens partene var gift frem til samlivsbruddet høsten 1985 og separasjonen forelå 4. april 1986.

Kjøpekontrakten vedrørende - - -veien 11 ble inngått mellom C og A, og selv om B kjente til klausulen i kjøpekontrakten om særeie for A dersom hun skulle gifte seg, var B ikke part i avtalen. Dette endres ikke ved at B med sin underskrift bekreftet at avtalen var undertegnet av A. Partsforholdet endres heller ikke ved at B på vegne av A forhandlet kjøpekontrakten med selgeren og dennes advokat, og at han i disse forhandlingene ikke protesterte mot særeieklausulen.

Lagmannsretten finner det ikke bevist at det var noen klar forståelse mellom A og B om hvordan eiendomsforholdet til - - -veien 11 skulle ordnes i deres ekteskap. Det var på det rene at Bs økonomiske innsats var nødvendig for at A kunne få overdratt eiendommen fra sin tante, men de to samboerne (og senere ektefeller) tok ingen formelle skritt for å sikre Bs "innskudd" i eiendommen.

Det synes videre på det rene at spørsmålet om særeie ikke ble drøftet i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Den tinglyste kjøpekontrakten viste at A var formell eier, men samtidig var partene klar over at kjøpet for en stor del var finansiert av B. De nygifte ektefellene hadde som samboere brukt eiendommen i fellesskap i ca et halvt år, og lagmannsretten legger til grunn at ektefellene ikke har inngått noen avtale om at - - -veien 11 ved ekteskapets inngåelse skulle være As særeie. Dette endres ikke ved at B deltok i forhandlingene med selger med kunnskap om særeieklausulen uten å protestere.

Lagmannsretten kan heller ikke se at høyesterettsdommen inntatt i Rt-1983-1381 gir støtte for en generell svekkelse av formkravene i ektefelleloven §45. I nevnte dom la Høyesterett til grunn at det var inngått en avtale om særeie mellom partene, og flertallet fant deretter å kunne akseptere det fremlagte dokument som en gyldig ektepakt til tross for at bare en av ektefellene hadde undertegnet på formell måte. I vårt tilfelle er lagmannsretten kommet til at det ikke var inngått noen avtale mellom partene om særeie. Det er derfor ikke noe grunnlag for å anse kjøpekontrakten mellom C og A, selv om den var akseptert av B, som jevngodt med at de to ektefellene skulle ha undertegnet en ektepakt i tråd med ektefelleloven regler.

Lagmannsretten finner heller ikke at eiendommen - - -veien 11 er blitt As særeie i henhold til ektefelleloven §23. Forutsetningen for en slik etablering av særeie er at overdragelsen skjer som gave, eller at gavepreget ved et eventuelt salg er vesentlig og åpenbart.

Selv om C skulle ha hatt et klart ønske om å tilgodese sin niese A med en rimelig bolig og kunstnerverksted, har lagmannsretten ikke funnet tilstrekkelige holdepunkter for å kunne fastslå at eiendommen - - -veien 11 ble solgt til en klar underpris i 1978.

Gavemomentet er ikke nevnt i kjøpekontrakten, og advokat D har som vitne opplyst at han utformet særeieklausulen uten tanke på ektefelleloven §23. Han hadde en klar oppfatning om at overdragelsen skjedde under markedspris, men meningen med særeieklausulen var å pålegge en forpliktelse til å opprette særeie ved senere ekteskap.

Lagmannsretten legger avgjørende vekt på taksten fra Erik H. Vister samt at kjøpekontrakten gjennom indeksklausulen justerte kjøpesummen på en slik måte at det ikke er grunnlag for å si at kjøpet var billig rent objektivt sett. Uten at gavepreget er åpenbart og vesentlig, kan en selger ikke bestemme at salgsgjenstanden skal være kjøperens særeie.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at eiendommen - - -veien 11 i X ikke er As særeie, men at den tilhører partenes felleseie.

Den ankende parts subsidiære påstand om at felleseiet skal skjevdeles i henhold til ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jfr. §37 kan heller ikke føre frem. Opprinnelig var det et krav om skjevdeling basert på at eiendommen - - -veien 11 skulle utlegges A forlodds, fordi den var innbrakt i ekteskapet av henne.

Slik påstanden fra den ankende part nå lyder, må en avgjørelse ta utgangspunkt i partenes formuerettslige stilling før ekteskapet og spørsmålet om en tilbakeføring av en eventuell ubalanse ved skifteoppgjøret skal tre i stedet for en likedeling som er loven hovedregel.

Lagmannsretten har ikke mottatt tilstrekkelige opplysninger til å kunne danne seg et konkret bilde av partenes økonomiske stilling hverken før, under eller etter ekteskapet. Retten har et inntrykk av at begge parter har bidratt økonomisk i forbindelse med ekteskapet og at det ikke er naturlig å legge til grunn at en likedeling av felleseiet vil kunne føre til noen urimelig formuesoverføring fra den ene til den andre parten. Som en følge av det resultat lagmannsretten er kommet til vedrørende den ankende parts skjevdelingskrav, har lagmannsretten funnet det unødvendig å behandle avvisingskravet fra ankemotparten.

I motsøksmålet er lagmannsretten som skifteretten kommet til at B har rett til å kreve vederlag av A for hennes bruk av felleseiets eiendom. I henhold til rettspraksis skal vederlagets størrelse fastsettes til vanlig markedsleie, jfr. Lødrup: Materiell skifterett, 1986 148-150 og Rt-1977-1143 og Rt-1982-1269. Lagmannsretten er enig i dette prinsipp, men finner at skifteretten har fastsatt et høyere vederlag enn markedsleien tilsier.

Boligprisene i Osloomårdet har i de siste år vært fallende. Dette bør også få betydning for - - -veien 11. Lagmannsretten er derfor kommet til at det månedlige vederlag (husleien) fra A til B kan fastsettes til kr 3500,-, og at dette gjøres gjeldende fra 1. november 1988. Lagmannsretten viser forøvrig til skifterettens begrunnelse for å ta til følge vederlagskravet og fra hvilket tidspunkt kravet kan gjøres gjeldende.

Etter dette blir skifterettens dom, bortsett fra leiebeløpets størrelse, å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i skifterettens omkostningsavgjørelse som gjelder både hoved- og motsøksmål. Med saksøktes påstand i motsøksmålet er denne del dels vunnet, dels tapt. Da den del som er tapt gjennom rettens nedsettelse av leievederlaget har medført ubetydelige saksomkostninger, har B i motsøksmålet krav på fulle saksomkostninger for begge instanser i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd jfr. §180 annet ledd.

Anken fra A over avgjørelsen i hovedsøksmålet har vært forgjeves, og hun ilegges saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Jon Tenden har på vegne av B fremlagt omkostningsoppgave på kr 25750,-, hvorav kr 25000,- utgjør salær. Lagmannsretten finner oppgaven rimelig og legger den til grunn for omkostningsfastsettelsen. Lagmannsretten finner å kunne utforme felles omkostningsavgjørelse for hovedsøksmål og motsøksmål.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifteretten dom stadfestes, med den endring at vederlaget pr. måned som A skal betale til B for bruk av - - -veien 11 fastsettes til 3500,-. - tretusenfemhundre - kroner med virkning fra 1. november 1988.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 25750 - tjuefemtusensjuhundreogfemti - kroner til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.