Rt-1983-1381

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-12-12
Publisert:	Rt-1983-1381 (319-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. desember 1983 i l.nr. 149/1983
Parter:	A (advokat Øivind Feght Knutsen - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt).
Forfatter:	Sandene, Røstad, Bugge, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §45, Ekteskapsloven (1918) §54, §11, §12, §22, §33, §46, Ektefelleloven (1927)

Dommer Sandene: B, født xx.xx.1937, og A, født xx.xx.1946, inngikk ekteskap 3. mai 1969. A undertegnet 1. mai 1969 følgende dokument, betegnet «Avtale»:

«Undertegnede er klar over at leilighet og innbo på - - - Terr. 7 F tilhører min tilkomne kone B og tvillingene C og D. Gjenstander som blir kjøpt evt. avbetaling etter 3. mai 1969 tilhører også B, da jeg selv ikke er ferdig med min egen utdannelse før om 3 år.»

Partene ble separert i mai 1980. Under privat skifte av boet er det oppstått tvist mellom partene om innholdet og gyldigheten av avtalen.

A reiste sak for Strømmen herredsrett, som 2. april 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. De gjenstander som tilhørte B ved ekteskapsinngåelsen med A den 3. mai 1969, er å anse som B's særeie.

2. For øvrig er det felleseie mellom partene.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 29. mars 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Strømmen herredsretts dom av 2. april 1981 stadfestes.

2. Hver part bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Oslo byrett, der partene har gitt forklaring og to vitner er avhørt. Vitnene ble avhørt også for herredsretten og lagmannsretten. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part har anført at avtalen av 1. mai 1969 ikke er noen ektepakt med partielt særeie for B. Avtalen er uklar, men ordlyden gir ikke grunnlag for at det var tilsiktet noen særeieordning. Det var B som ønsket avtalen, og hun avfattet teksten og skrev ned avtalen. Under disse forhold må uklarheten ved avtalen gå ut over henne. A mente at avtalen skulle sikre bruksrett til boligen for B og hennes to små barn fra det tidligere ekteskap dersom det nye ekteskap gikk i stykker. Hans forståelse av avtalen må tillegges avgjørende vekt. Han ville ikke ha undertegnet noen ektepakt om særeie.

Dersom avtalen ses som en ektepakt med partielt særeie for B, hevder den ankende part at ektepakten er ugyldig, fordi den ikke tilfredsstiller formkravene i lov om ektefellers formuesforhold §45. Det heter her at ektepakt må opprettes under partenes hånd, hvilket betyr at begge ektefeller må skrive under. Dette er et absolutt krav. Ektefelleloven regler om ektepakt og særeie må forstås slik at ektepakten blir ugyldig når underskrift mangler. Dette må gjelde uten hensyn til karakteren av ektepakten. Det må således være uten betydning om ektepakten betyr en byrde bare for den ene av ektefellene; også da må det kreves underskrift av begge ektefeller. Slik lovbestemmelsen lyder, kan man ikke la betydningen av at underskrift mangler, bero på ektepaktens innhold, eller de særlige hensyn som måtte gjøre seg gjeldende i den enkelte sak. Lovreglene gir ikke plass for noen slik nyansering. Dette ville være en farlig vei å slå inn på. Skal man fravike loven utgangspunkt med felleseie som formuesordningen mellom ektefeller, må man følge de regler og vilkår som loven stiller opp.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Boet mellom B og A skal i sin helhet skiftes etter reglene om skifte av felleseie.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom, og gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten. Hun har spesielt fremhevet bakgrunnen for og omstendighetene omkring avtalen av 1. mai 1969. Det var nødvendig for henne og barna i det tidligere ekteskap at boligen ble hennes særeie og holdt utenfor et felleseieskifte dersom det nye ekteskap skulle gå i stykker. Dette kunne bare oppnås ved at boligen ble hennes særeie, og dette var A klar over. Avtalen må forstås slik. At hun ikke undertegnet avtalen, må være uten betydning ut fra hennes medvirkning ellers til avtalen. Alle de hensyn som formreglene skal sikre, er ivaretatt i det foreliggende tilfelle.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om innholdet av avtalen av 1. mai 1969, kan jeg i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som lagmannsretten har gitt. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at avtalen må oppfattes som en ektepakt om at leiligheten i - - - terrasse 7 F med innbo skulle være B's særeie.

Spørsmålet er så om ektepakten er ugyldig fordi loven formkrav ikke er oppfylt.

Etter §45 første ledd i lov om ektefellers formuesforhold må en ektepakt «opprettes skriftlig under partenes hånd i overvær av minst to vidner». En ektepakt som er opprettet i samsvar med disse regler, er etter §45 annet ledd bindende for ektefellene selv og deres arvinger. - Uttrykket «under partenes hånd» må forstås på den måte at begge parter skal undertegne ektepakten.

I det foreliggende tilfelle ble ektepakten bare underskrevet av den ene part. Den ble håndskrevet av B og lest opp for A i nærvær av to vitner før den ble underskrevet av A og vitnene. A fikk ingen rettigheter, og B påtok seg ingen forpliktelser ved den ektepakt som ble opprettet. Ektepakten, som ble utformet av B uten noen juridisk bistand, ble skrevet på en måte som ledet til at både parter og vitner fant det tilstrekkelig at mannen og vitnene undertegnet dokumentet. Jeg tilføyer at avtalen var overveid fra A's side, og han måtte være klar over innholdet av den.

Det forhold at B ikke skrev sitt navn på dokumentet av 1. mai 1969, kan under de foreliggende omstendigheter ikke lede til at ektepakten blir ugyldig.

Saken har reist spørsmål som så vidt vites ikke har vært gjenstand for noen rettsavgjørelse. Jeg finner at omkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende i det han sier om avtalens innhold, men jeg har et avvikende syn når det gjelder gyldigheten av den.

Som nevnt av førstvoterende krever ektefelleloven §45 underskrift av begge parter. Dette betyr etter min oppfatning at beviset for partenes vilje og beslutning ikke kan føres på annen måte enn ved et undertegnet dokument. Jeg må forstå bestemmelsen slik at dette også gjelder i et tilfelle hvor dokumentet er skrevet og utformet av den part som skulle tilgodeses ved det.

Jeg legger videre til grunn at tilsidesettelse av formkravene i §45 fører til ugyldighet. Jeg finner støtte for dette i forarbeidene til loven og i formuleringen av loven §33, samt i teori og rettspraksis. Domstolene er ikke gitt kompetanse til å lempe på resultatet hvor formkravet kan synes mindre begrunnet.

Formkravene skal ivareta det krav til klarhet omkring partenes ønske og beslutning som generelt bør stilles ved avtaler om formuesforholdet. Baksiden av medaljen er de uheldige konsekvenser formkravene kan få for ektefeller som ikke kjenner formkravene. Denne ulempe er imidlertid erkjent av lovgiveren, og den kan derfor ikke få betydning for tolkingen. Dessuten kan de urimeligheter formkravene fører til, langt på vei avbøtes ved de ganske fleksible og nyanserte skifteregler vi har fått etter hvert. Av særlig interesse for det konkrete tilfelle er den vide skjønnsmessige adgang ekteskapsloven §54 fjerde ledd gir til å gjennomføre skiftet etter restitusjonsprinsippet, jfr. Arnholm/Lødrup side 177 om bruk av denne bestemmelsen i praksis.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke idømmes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sandene.

Dommer Bugge: Likeså, idet jeg likevel vil presisere at kravet i ektefelleloven §45 om at en ektepakt skal være undertegnet av begge parter, etter min mening er et vilkår for gyldigheten av ektepakten. Når jeg finner å kunne godta det dokument som ble opprettet 1. mai 1969 som en formgyldig ektepakt, er det fordi B's medvirkning til opprettelsen - slik den er beskrevet av førstvoterende - etter min oppfatning må anses som jevngod med om hun hadde tegnet sitt navn på dokumentet.

Justitiarius Ryssdal: Som dommer Røstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Karstein J. Espelid): - - -

Retten skal bemerke:

Det er ikke uenighet mellom partene om ektheten av avtalen av 1. mai 1969. Tvisten dreier seg om a. hvorvidt avtalen oppfyller formkravene for ektepakt, og b. om avtalen etter sitt innhold medfører delvis særeie for saksøkte eller ikke.

Retten finner det formålstjenlig først å klargjøre avtalens innhold for deretter å vurdere formkravene etter ektefelleloven §45. Dette fordi avtalens innhold vil være av avgjørende betydning for vurderingen av hvilken virkning det skal tillegges at formkravene eventuelt ikke er oppfylt.

Det er på det rene at partene møttes våren 1968 og at de i løpet av vinteren 1969 ble enige om å inngå ekteskap den 3. mai 1969. Saksøkte som hadde vært gift tidligere og som fra dette ekteskap hadde to tvillingbarn med hjerneskade, eide og disponerte en borettslagsleilighet i - - - Terrasse 7 F, X, med innbo og løsøre. Nevnte leilighet med innbo og løsøre hadde saksøkte etter mye strev selv kjøpt og betalt forut for at partene ble enige om å gifte seg vinteren 1969. På bakgrunn av at saksøkte tidligere hadde vært gift, at hun hadde to barn med hjerneskade som ikke var eller er istand til å greie seg selv, at hun er 9 år eldre enn saksøker og at hun av erfaring visste hvilke problemer et skifte ved eventuell skilsmisse kunne føre med seg, bestemte hun seg for som et vilkår for å inngå ekteskap med saksøker at nevnte leilighet med innbo og løsøre skulle sikres henne og hennes særkullsbarn uansett hva fremtiden måtte bringe. Dette temaet er det på det rene at partene samtalte om flere ganger i løpet av våren 1969 forut for ekteskapsinngåelsen. Likeså er det på det rene at saksøkte drøftet problemet med sine arbeidskollegaer. På denne bakgrunn ble det til at partene den 1. mai 1969 fikk i stand et møte hos E og F blant annet med det for øyet å sette opp en avtale som skulle sikre saksøkte og hennes særkullsbarn for fremtiden vedrørende leiligheten, innbo og løsøre. E og F, som begge har avgitt vitneforklaringer i retten, var på forhånd kjent med temaet som skulle taes opp. Som ovenfor nevnt ble avtalen som referert ført i pennen av saksøkte i overvær av saksøker og de to vitnene, hvoretter saksøker og vitnene undertegnet. Det er videre på det rene at saksøker som på dette tidspunkt avtjente sin verneplikt, ikke disponerte over formuesgoder utover rent personlige effekter. Alt det som fantes av formuesgjenstander i ekteskapet ved ekteskapsinngåelsen var således forutenom mottatte gaver fra saksøkers familie og venner, å ansees som innbragt av saksøkte og således som hennes rådighetsdel, jfr. ektefelleloven §12 første ledd, konf. §11. På bakgrunn av avtalen av 1. mai 1969's ordlyd og på bakgrunn av omstendighetene omkring avtaleinngåelsen, finner retten det godtgjort at hensikten med avtalen var å sikre saksøkte og hennes særkullsbarn eiendomsretten til de formuesgoder saksøkte bragte inn i ekteskapet ved ekteskapets inngåelse den 3. mai s.å. Med andre ord at nevnte gjenstander skulle være å anse som særeie for saksøkte, jfr. ektefelleloven §22. Retten viser i så måte til at såvel saksøkte som de to vitnene, som også har undertegnet avtalen, alle har forstått avtalens innhold som særeie. Avtalens ordlyd, jfr. særlig «tilhører», trekker og i retning av å anse nevnte gjenstander som særeie for saksøkte idet nevnte ord etter vanlig språkbruk må forståes som til eie. Retten er dog enig med saksøker i at avtalen i sin språklige utforming kunne vært tydeligere. Dette må imidlertid sees i lys av at avtalen ble ført i pennen av lekfolk uten noen som helst form for profesjonell bistand. Det faktum at saksøktes særkullsbarn uttrykkelig er nevnt i avtalen, trekker og klart i retning av at de omhandlete gjenstander er å anse som saksøktes særeie. Dette samsvarer og etter rettens oppfatning med saksøktes forståelse av avtalen, nemlig at denne særlig skulle sikre saksøkte og hennes særkullsbarn ved eventuell skilsmisse eller ved saksøktes død.

Slik sikring av de nevnte interesser ville ikke kunne realiseres med mindre avtalen er å betrakte som delvis særeie for saksøkte. Saksøker kan derfor ikke høres med at avtalen kun slår fast at nevnte gjenstander er en del av saksøktes rådighetsdel. Hvis dette var tilfelle, ville avtalen i seg selv være overflødig, jfr. ektefelleloven §12. Heller ikke finner retten grunn til å tillegge noe vekt som påberopt av saksøker, at partene i ekteskapet har hatt blandingsøkonomi. Dette vil for øvrig være det høyst ordinære hva enten ektefellene har fullstendig særeie, delvis særeie eller felleseie. For så vidt angår det at saksøker i 1978 tok opp et lån for å finansiere omdannelsen av den felles bolig til selveierleilighet, kan ikke retten se at denne omstendighet kan rokke ved den tolking og utfylling av avtalen som er beskrevet ovenfor.

På bakgrunn av avtalens ordlyd og omstendighetene forut for og under inngåelsen av avtalen, finner retten således at avtalen etter sitt innhold er ment som delvis særeie for saksøkte. Avtalen må derfor karakteriseres som ensidig bebyrdende for saksøker idet han ved å undertegne denne har fraskrevet seg retten til likedeling av de i avtalen nevnte gjenstander i henhold til ektefelleloven §11, konf. §22.

Tilbake står da å vurdere avtalen opp mot formkravene for ektepakt etter ektefelleloven §45. I henhold til nevnte lovs §45 bestemmer første ledd: «Ektepakt må opprettes skriftlig under partenes hånd i overvær av minst 2 vitner . . .». Videre heter det i nevnte paragrafs annet ledd: «En ektepakt som er opprettet overensstemmende med disse regler, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger». Bestemmelsens annet ledd må sees i sammenheng med §46 første ledd om tinglysing av ektepakter som betingelse for rettsvern mot tredjemann.

Etter ordlyden i §45 og med støtte i loven motiver, går det klart fram at utgangspunktet er at begge ektefeller må undertegne ektepakten. I nærværende tilfelle har kun saksøker undertegnet avtalen. For øvrig er de formkrav som følger av loven oppfylt.

Loven sier ikke uttrykkelig hva følgen blir dersom de foreskrevne former ikke er iakttatt. Utgangspunktet er imidlertid at en ektepakt, dersom et eller flere av formkravene ikke er oppfylt, ikke er bindende for ektefellene eller deres arvinger. Dette vil være en selvfølge når begge parter påtar seg plikter i henhold til ektepakten. Spørsmålet er imidlertid om dette må bli følgen når den ektefelle som blir begunstiget ved en ensidig bebyrdende ektepakt ikke har undertegnet denne, men ført ektepakten i pennen og vært til stede da den annen part samt 2 vitner har undertegnet. Med andre ord at saksøkte i nærværende tilfelle har forholdt seg fullt ut slik loven foreskriver, bortsett fra å undertegne. Etter rettens oppfatning er det ingen saklig grunn til i nærværende tilfelle å gjøre ektepaktens gyldighet avhengig av at saksøkte skulle ha undertegnet. Dette fordi saksøkte gjennom ektepakten kun får en rett å gjøre gjeldende på skifte ikke noen plikt. Enhver plikt etter ektepakten påhviler saksøker idet han gjennom denne må avstå fra å gjøre gjeldende krav på likedeling av de gjenstander som ektepakten omhandler. Retten finner således at de hensyn som taler for at begge ektefeller skal undertegne en ektepakt for at denne skal være gyldig, ikke gjør seg gjeldende i nærværende tilfelle hvor det er tale om en ensidig bebyrdende ektepakt for saksøker som han undertegnet i overvær av 2 vitner. Hertil kommer at saksøkte forutenom å ha ført ektepakten i pennen og har vært til stede da saksøker og vitnene undertegnet, konf. RG-1954-444 og Arnholm/Lødrup «Familierett» utg. 1976 165.

Retten finner ikke å kunne tillegge vekt at avtalen ikke er betegnet som ektepakt som påberopt av saksøker. Et dokuments betegnelse kan i relasjon til ektepakter aldri være avgjørende for gyldigheten, så lenge loven form-krav etter §45 for øvrig er tilfredsstilt. Hva angår det at nærværende ektepakt ikke er tinglyst, viser retten til ektefelleloven §46 jfr. §45 annet ledd som beskrevet ovenfor.

Etter dette har retten kommet til at avtalen mellom A og B av 1. mai 1969 er å betrakte som en ektepakt som medfører delvis særeie for saksøkte, slik at de gjenstander herunder selveierleiligheten i - - - Terrasse 7 F, X, som saksøkte bragte inn i ekteskapet blir hennes særeie. For øvrig er det felleseie mellom partene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Bjørn Skreiberg, Erik Jørgensen og ekstraordinær lagdommer Lars L'Abée-Lund): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder avtalens innhold, legger retten avgjørende vekt på hustruens forklaring om hva hun ville oppnå med angjeldende erklæring fra mannen og bakgrunnen for dette. Da hun skulle gifte seg med mannen, hadde hun 2 hjerneskadde barn på 2 år - tvillinger - fra et havarert ekteskap. Etter det første ekteskapet satt hun med en innskuddsleilighet med innbo og utstyr. Hun hadde hatt barna i barnehage for å kunne ta arbeid utenom hjemmet og skaffe seg midler til innskudd og innbo. Hun var 9 år eldre enn sin tilkommende mann. Denne hadde bodd sammen med henne i ett år før de giftet seg, men hadde vært i militærtjeneste en god del av denne tiden. Han tok sikte på å begynne på NKI-skolen (3-årig). Han eide ikke noe annet enn sine rent personlige effekter. På denne bakgrunn er det ingen grunn til å tvile på riktigheten av hennes opplysning om at hun satte som betingelse for inngåelse av det nye ekteskapet at leiligheten med innbo m.v. fortsatt skulle være hennes og barnas eiendom. Dette må mannen ha vært klar over. De hadde diskutert dette flere ganger, men ifølge hustruens forklaring hadde han ikke kunnet forstå hvorfor det var nødvendig med en slik underskrift da «det er jo logisk at huset er ditt». Han må derfor ha visst at erklæringen tok sikte på å sikre hustruen og hennes barn eiendomsretten til leiligheten m.v. også etter inngåelsen av ekteskapet. Ved å underskrive avtalen fraskrev mannen seg rett til å trekke leiligheten med innbo inn ved en senere deling av fellesboet, jfr. ektefelleloven §11, jfr. §22.

Ankesaken gjelder ikke «gjenstander som blir kjøpt evt. avbetaling etter 3. mai 1969», jfr. avtalens annet punktum. Lagmannsretten oppfatter det slik at gjenstander som partene har ervervet i ekteskapet, er de blitt enige om å anse som omfattet av felleseie.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at også loven formkrav til ektepakt må anses oppfylt, slik som forholdene ligger an i dette tilfellet.

Formkravene skal sikre at erklæringen gir uttrykk for den forpliktendes virkelige vilje. Det stilles således krav til skriftlighet og til underskrift av 2 vitner som har vært til stede ved ektepaktens inngåelse. Begge disse krav er oppfylt i det foreliggende tilfellet.

Videre kreves det at ektepakten er opprettet «under partenes hånd». Det vil si at begge ektefeller skal undertegne avtalen. Dette krav sier seg selv når det gjelder en vanlig ektepakt som gir begge ektefeller både rettigheter og plikter. Den foreliggende ektepakt er alene forpliktende for mannen, og partene fant det derfor naturlig at det også var mannen som måtte underskrive den. Også ektepaktens form viser at partene har tenkt på denne måten.

Det er på det rene at avtalen ble formulert og ført i pennen av hustruen under sammenkomsten hos vitterlighetsvitnene 2 dager før ekteskapets inngåelse. Avtalen ble lest opp før mannen underskrev den. Både hustruen, mannen og de 2 vitnene var under dette til stede hele tiden. Under disse omstendigheter og spesielt fordi underskriften var et vilkår for inngåelse av ekteskapet, finner retten at formkravene i ektefelleloven §45 første ledd ikke er til hinder for at erklæringen kan anses som en gyldig inngått ektepakt om partielt særeie for hustruen, selv om hustruen ikke selv direkte har undertegnet den. En støtte for resultatet finner retten hos Arnholm/Lødrup: Familieretten utg. 1976 165.

Så vidt ses, har det fortolkningsspørsmål saken reiser, ikke tidligere vært prøvet for domstolene. Ved dommer inntatt i Rt-1962-551 og Rt-1964-856 ble ektepakt som var inngått bare i nærvær av ett vitne, ansett ugyldig. Lovens vitnekrav skal sikre at partene selv har undertegnet og at de har gjort det av fri vilje. Dette er derfor vesentlige formkrav for inngåelse av ektepakt. I det foreliggende tilfelle er disse hensyn ivaretatt fullt ut. - - -