LE-1991-1963
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-03-06 |
| Publisert: | LE-1991-01963 |
| Stikkord: | Fast eiendom, Sameie, Deling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Valdres herredsrett Nr. 90-60 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01963 A. |
| Parter: | Ankende part: 1. Johs. Lunde 2. Nils O. Lunde (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Rohr Torp, Jevnaker). Motpart: Nils O. Stende (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd Bang, Fagernes). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Lasse Qvigstad 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §2, Jordskifteloven (1979) §27, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dom :
Saken gjelder fastsetting av det innbyrdes eierforhold mellom sameiere.
Gamlestøga er et stølssameie mellom tre gårder i Vang i Valdres. To av disse gårdene kalles Lunde-gårdene. Det er gnr. 17, bnr. 1, som eies av Nils O. Lunde og gnr. 17, bnr. 2, som eies av Johannes Lunde. Den tredje, gnr. 17, bnr. 4 og bnr. 5 er i dokumentene og opp gjennom årene dels kalt Stende og dels Skjøre. Den gården eies av Nils O. Stende. Gamlestøga stølssameie er på ca 18000 mål og ligger ca 1000-1200 meter over havet i Øye vestfjell i Vang.
Før 1751 hadde gårdene Lunde og Stende støler og beite et annet sted i fjellet. I 1751 ble disse stølene tatt av jordras, og i 1752 fikk derfor gårdene utvist støler og beiterett ved Gamlestøga, som ifølge tinglyst brev i 1752 lå "udi Almindingen ... under Fiile fieldet, hvor den gamle fieldstue tilforn haver stået".
Lunde ble tidlig delt i to gårder. Det er uenighet mellom partene om når dette reelt skjedde. Delingen ble imidlertid formelt gjennomført i 1807. Stende er ikke delt.
Det er enighet om at alle tre gårdene har ervervet eiendomsrett til hele Gamlestøga stølssameie. Det er imidlertid uenighet om det innbyrdes eierforhold - hvor stor del som tilkommer den enkelte gård. Dette spørsmålet ble aktuelt i 1980-årene. Eieren på Stende gjorde da gjeldende at gården hadde eierandeler etter skyld, mens Lunde-gårdenes eiere mente at alle tre gårdene hadde like store sameiedeler. Eierne av Lunde-gårdene reiste sak for Valdres herredsrett, som i dom av 12. juni 1991 kom til at gårdene hadde eierforhold etter eiendommenes gamle skyld. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom.
Johs. Lunde og Nils O. Lunde har anket dommen og har lagt ned slik endelig påstand:
1. Gamlestøga sameie eies med 1/3 av eieren av gnr. 17, bnr. 1, 1/3 av eieren av gnr. 17, bnr. 2 og 1/3 av eieren av gnr. 19, bnr. 4 og bnr. 5.
2. Nils O. Stende dømmes til å betale saksomkostninger til Johs. Lunde og Nils O. Lunde for herredsrett og lagmannsrett.
Nils O. Stende har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Nils O. Stende tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandlingene ble holdt på Fagernes tirsdag den 25. februar 1992. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Johs. Lunde og Nils O. Lunde har anført det samme som for herredsretten og har særlig fremhevet:
I 1752 fikk gårdene bygselrett, ikke eiendomsrett til Gamlestøga. Eiendomsretten har de fått gjennom bruk i god tro. Dette har skjedd de siste tiår, altså meget lenge etter at Lunde ble delt. Reelt skjedde delingen en gang på 1700-tallet, mens den formelle skylddelingsforretningen ble holdt i 1807. Siden da har det vært to Lunde-gårder og en Stende-gård. De tre gårdene har hver for seg utøvd en like omfattende bruk av Gamlestøga i nærmere 200 år. Gjennom denne bruken i de senere år - i den tro at de var eiere - har de ervervet sameierett - med like store eierandeler. Det er den bruken som danner grunnlaget for sameieretten som også danner grunnlaget for det innbyrdes eierforhold. Det er ikke holdepunkter for at en av bruksutøverne har utøvet større rett enn de to andre. Så sent som i 1966 må partene ha vært kjent med at de bare hadde havnerett i Gamlestøga. Dette fremgår av formuleringer i avløsningssak 16/1958 med Nystuen. Sameieretten er derfor ervervet etter 1966. I denne perioden er det ikke tvilsomt at Lunde-gårdene hver for seg har brukt Gamlestøga like mye som Stende.
Det bestrides at Gamlestøga, da den ble lagt ut til støler og beiter for Lunde og Stende i 1752, var gammelt stølssameie med eierforhold etter skyld. Rettsforholdene ved den gamle fjellstuen var andre enn i området ellers. Det er heller ikke holdepunkter for anførselen om at Gamlestøga ble gitt i erstatning for tidligere stølssameier på en slik måte at fordelingsnøkkelen etter skinnskyld ble overført fra gårdenes tidligere stølssameie til rettighetene i Gamlestøga.
I tillegg til at de tre gårdene i nærmere 200 år har utøvd en tilnærmet like stor bruk - regnet etter antall voksne kyr, som er den mest pålitelige måleenhet for beitebruken - har de tre gårdene disponert rettslig som tre gårder med like store rettigheter i Gamlestøga. Ved rettsforlik i 1886 med Anders K. Nystuen om brensel til stølene, gjorde ingen av de tre rettighetshaverne krav på mer enn de to andre. Mønsteret var det samme mellom eierne da stølssameiet ble utlagt grunn i forbindelse med avløsning av rettigheter i 1966. Ingen av stølssameierne har før i de siste 10-15 år fremholdt at det skal være ulik fordeling ved beitebruk, jakt, fiske eller ved inntekter og utgifter knyttet til stølssameiet.
Nils O. Stende har i det vesentligste anført:
Det var ikke riktig, som opplyst i det tinglyste bygselbrevet av 1752, at Gamlestøga var allmenning. Som fjellet ellers i disse traktene, var det den gang stølssameie. I tilfelle noe av grunnen her tilhørte staten, var det bare tomta til skysstasjonen der fjellstuemannen bodde. Rettighetshaverne til Gamlestøga aksepterte imidlertid at de to gårdene som ble nevnt i bygselbrevet overtok rettighetene til erstatning for det de hadde mistet i jordskredet i 1751. Det ligger flere stølssameier i samme fjellområde. I alle disse regnes eierforholdet etter gammel skinnskyld, altså skylden som gjaldt fram til loven av 17. desember 1836, jf. sameieloven §2 annet ledd. Dette er også tilfelle i det stølssameie hvor Lunde og Stende hadde hatt rettigheter før 1751, og slik var det også i Gamlestøga før Lunde og Stende fikk rettigheter der. Ettersom rettighetene i Gamlestøga var erstatning for de rettigheter gårdene hadde tapt ved jordskredet, fikk de erstatningsrettigheter etter samme forhold som de tidligere hadde hatt rettigheter. Det har dessuten formodningen for seg at sameieforholdene skulle være slik det var vanlig i stølssameiene i området for øvrig og slik det hadde vært i Gamlestøga. Dette var det kjente mønsteret.
Dersom sameieretten er vunnet gjennom bruksutøvelse, har dette skjedd i perioden umiddelbart etter 1752. Målt etter antall beitedyr, hadde Stende da omtrent like mange dyr som Lunde, som i denne tiden var udelt. Antall voksne kyr er ikke et godt mål for hvor stor beiterett en gård utøver. Begge gårdene hadde også geiter på dette beitet. Stende hadde også sauer der. Dertil kommer alle ungdyrene av storfe. For øvrig sendte Lunde sauene sine til beite i Rødalen.
Bygselbrevet fra 1752 nevner bare to gårdeiere, og Lunde ble ikke delt før i 1807. Dette tilsier at de to gårdene, Stende og den daværende udelte Lunde, ervervet hver sin halvpart av rettighetene til Gamlestøga, både gjennom brevet av 1752 og gjennom bruken i perioden etterpå. Etter at Lunde ble delt, må de to Lunde-gårdene dele de rettigheter som den ene Lunde-gården ervervet. Dette stemmer også godt med gårdenes skinnskyld.
Det bestrides at det er bruken i senere tid - etter 1966 - som gir grunnlag for sameierett. Det kan ettervises gjennom forliksdokumentet av 1886 at partene da oppfattet seg som eiere.
Det bestrides også at partene i rettsforliket av 1886 og i avløsningssaken i 1966 gir uttrykk for meninger om deres innbyrdes eierforhold i sameiet. Sameiepartene opptrer i disse to sammenhengene som den ene side i forhold til en motpart.
Det er sameieloven ordning - §2 annet ledd - at hvis forholdstallet ikke er kjent, skal eierforholdet regnes etter den skyld som gjaldt før lov av 17. desember 1836. Høyesterett har stilt strenge krav til bevisene for at det gjelder annet partsforhold enn det som følger av den nevnte skatteskyld, jf. Rt-1930-817. Beviskravene er ikke oppfylt i denne saken. Skatteskylden må derfor legges til grunn når eierforholdet skal fastsettes. Det vil gi samme eierforhold som i de øvrige stølssameiene i området.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten oppfatter gjeldende rett slik at skatteskylden skal legges til grunn for eierforholdet bare dersom det ikke gjennom avtale, hevd, alders tids bruk eller på annen måte er bestemt et annet forholdstall, jf. sameieloven §2 og Rt-1975-563 (566). I denne saken er det gjennom alders tids bruk etablert et slikt kjent forholdstall.
I det tinglyste bygselbrevet fra 1752 står det at Gamlestøga er allmenning. Det foreligger ikke sikre nok holdepunkter for å legge til grunn at dette ikke er riktig. Området ble utvist de daværende gårdsbrukene på Lunde og Stende til stølsområde med rett til beite m.v. De ble ikke gitt eiendomsrett. I den etterfølgende tid har rettighetshaverne utøvd slik bruk i god tro at de har ervervet sameierett. Det må legges til grunn at rettighetshaverne i de første 50-100 årene kjente til at gårdenes rett til Gamlestøga var begrenset til det som var beskrevet i bygselbrevet. Rasulykken og hendelsene omkring dette måtte være godt kjent i lang tid. Retten har ikke sikre opplysninger om når partene har begynt å tro at de eide Gamlestøga. De kan knapt ha vært i god tro om dette før på midten av 1800-tallet. Retten legger dette til grunn og er på det grunnlaget kommet til at de gjennom alders tids bruk, i den tro at de var sameiere, fra midten av attenhundretallet har ervervet sameierett til Gamlestøga. Rettservervet har da pågått i tiden frem mot neste århundreskifte og opp mot 1920-årene. Den usikkerhet som knytter seg til hvor aktsom den gode troen har vært, tilsier at retten ikke finner å kunne legge til grunn hevd som ervervsgrunnlag. I denne sammenheng bemerkes at retten ikke legger avgjørende vekt på at det fremgår av avløsningssaken 16/1958 (avsluttet 1966) med Nystuen at gårdene hadde havnerett - ikke eiendomsrett. Retten ser denne formuleringen i avløsningsforretningen som uttrykk for uklarhet om hvor grensene for sameiet gikk.
Det er på det rene at det er tre gårder som har ervervet eiendomsrett. Det foreligger ikke helt presise opplysninger om hvor mye hver av gårdene har brukt Gamlestøga i den perioden rettservervet har pågått. Opplysningene fra matrikkel, skifteprotokoller, gårdsmannstall, folketellinger og bygdebøker må brukes med forsiktighet. Den statistikk partene har utarbeidet over dyreholdet på gårdene trekker i forskjellige retninger. Partene har imidlertid brukt ulikt statistikkgrunnlag. Lunde-gårdene bygger på opplysninger om voksne kyr, mens Stende bygger på totalt antall beitedyr. Etter en samlet vurdering av alle opplysningene som er fremkommet, finner retten at de tre gårdene, over det lange tidsrommet det her dreier seg om, har utøvd omtrent like omfattende rettigheter i Gamlestøga. I det aktuelle tidsrommet har det ikke vært slike forskjeller i bruksform, driftsforhold eller dyrehold at det er grunn til å skille mellom gårdene når det gjelder utnyttelsen av Gamlestøga. Variasjonene i forskjellige perioder kan ikke tillegges vekt. Det er rettens oppfatning at den alders tids bruk som danner grunnlaget for sameieretten også danner grunnlag for fordelingen av det innbyrdes eierforhold, som blir en tredjedel på hver. Opplysningene om den bruk som har funnet sted tilfredsstiller de beviskrav som må stilles for å fastslå det innbyrdes eierforhold, jf. Rt-1930-817.
Det tilføyes at eierne tidligere også synes å ha hatt denne oppfatningen av eierforholdet. Således ble utgiftene med utskiftningsforretningen i 1902 fordelt med en tredjedel på hver av gårdene. Etter dagjeldende utskiftningslovs §79, skulle utgiftene "under almindelige omstændigheter" fordeles etter skatteskylden før loven av 17. desember 1836 - altså etter gammel skyld. Dette ville gitt en annen fordeling enn en tredjedel på hver. Også gårdenes kontantbidrag til vei ble i 1940-55 fordelt med en tredjedel på hver, men Ola Stende, som hadde interesser av veien for turistformål, ytet atskillig mer. Hans bidrag fremstår som ekstraordinært. Det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at noen av sameierne tidligere har vært av annen oppfatning enn at hver av gårdene eide en tredjedel i sameiet. Det var først i 1980-årene - eller kanskje mot slutten av 70-årene - at eieren av Stende gjorde gjeldende at gårdene hadde eierandel etter skyld. Det kan ha hatt sammenheng med at det da kom rettsavgjørelser som fastslo at gårdene i andre stølssameier hadde partsforhold i forhold til gammel skyld. Det er uten betydning i denne saken.
Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd, bør hver av partene bære sine omkostninger for begge retter. Saken har frembudt bevistvil av slik art at den tapende part, som vant i herredsretten, hadde grunn til å se avgjørelse i ankeinstansen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Gamlestøga stølssameie eies med 1/3 av eieren av gnr. 17, bnr. 1, 1/3 av gnr. 17, bnr. 2 og 1/3 av gnr. 19, bnr. 4 og bnr. 5 i Vang.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge retter.