LE-1991-2786
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-11 |
| Publisert: | LE-1991-02786 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-06708 A Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02786 A |
| Parter: | Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Ruth Anker Høyer, Oslo). Motpart: B. (Prosessfullmektig: H.r. advokat Haakon Nygaard, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann. 2. Lagdommer Johannes Smit. 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Ektefelleloven (1927) §25, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918), Ekteskapsloven (1991) §42 |
A og B inngikk ekteskap den 3. juni 1972. B eide fra tidligere en ett-roms leilighet i - - - vei på Y, verdsatt til kr 20.000. For å skaffe romsligere husvære i forbindelse med det forestående ekteskap, ble leiligheten på Y stilt i bytte for en større bolig tilhørende et borettslag i - - -veien 4, Z. I mellomlag ble det betalt kr 15.000. I ekteskapet ble det født to barn, C, født xx.xx.1975 og D, født xx.xx.1980. Som følge av uoverensstemmelser i ekteskapet reiste A ved stevning av 14. august 1991 sak med krav om separasjon i medhold av ekteskapsloven §42, annet ledd og om å bli tilkjent foreldreansvaret for barna, samt oppforstringsbidrag i henhold til fastsatte regler. Hun gjorde samtidig krav på halvparten av verdien av boligen i - - -veien 4, halvparten av inventar og løsøre og krevde boligen utlagt til seg. A nedla samtidig påstand om å bli tilkjent midlertidig bruksrett til boligen inntil skiftet måtte bli avsluttet. I tilsvaret påsto B seg frifunnet for så vidt angikk kravene vedrørende verdien av boligen, inventar og løsøre, samt vedrørende den midlertidige bruksrett. Oslo byrett avsa den 25. september 1991 dom med slik domsslutning:
1. A og B separeres.
2. A skal ha den daglige omsorg og foreldreansvaret for fellesbarna C og D.
B skal ha vanlig samværsrett og betaler til A oppfostringsbidrag i henhold til fastsatte regler.
3. B frifinnes for As krav om inntil halvparten av verdien av leiligheten - - -veien 4 og for hennes krav om å få leiligheten utlagt på seg samt for hennes krav om vederlag i medhold av ektefellel. §25 annet ledd.
4. Inventar og løsøre skiftes mellom partene.
5. B frifinnes for As krav om eksklusiv bruksrett til leiligheten i - - -veien 4.
6. Hver part bærer sine omkostninger.
A har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt angår punktene 3 og 6 i domsslutningen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. A tilstås et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppover til halvparten av verdien av gnr. 47, bnr. 219, - - -veien 4, X.
2. B betaler sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
B har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
Oslo byretts dom av 25. september 1991 i sak 91-06708 A/62 stadfestes i den utstrekning den er påanket, dog slik at B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, samt tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 5.000,-.
Under ankeforhandlingen, som ble holdt den 24. og 25. november 1992 i Oslo, møtte begge parter med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Tre vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten, møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har ved sin prosessfullmektig, advokat Ruth Anker Høyer, i det vesentlige anført:
A og B var forlovet i en to-års tid før de giftet seg. I forlovelsestiden søkte Oslo Hagebyselskap i brev av 24. februar 1972 Boligformidlingsnemnda i Oslo om godkjennelse av leiekontrakten vedrørende leiligheten i - - -veien 4. Da B var enslig og ikke fylte gjeldende romnormsbestemmelser, ble søknaden i første omgang avslått. Forholdet ble imidlertid brakt i orden da lysning ble tatt ut. Lysning var en betingelse for at leiligheten kunne erverves. A deltok for øvrig selv i valget av leilighet.
Den 15. april 1972 inngikk partene ektepakt, der det heter at det i ekteskapet skal gjelde fullstendig særeie. Fra ektepakten hitsettes: Det hver av oss nå eier og bringer med i ekteskapet, skal være vedkommendes særeier og likeledes det hver av oss ombytter særeiemidler med samt det hver av oss heretter erverver ved arv, gave eller på annen måte og avkastningen av særeiemidlene.
I ektepakten er videre nevnt at B eier tre hyttetomter og en tredjedel av en fjerde tomt, foruten "at han er innehaver av andelsbrev med rett til leilighet i - - -veien 4, Z, X, og dette skal etter foranstående høre til hans særeie". Videre er det i ektepakten bestemt at det ved den ene ektefelles død med hensyn til arv og skifte skal gjelde samme regel som om særeie ikke var opprettet, dersom ektefellene da har livsarvinger.
Ektepakten ble satt opp på Bs - heretter Bs - initiativ, men den var også i samsvar med A s - heretter As - ønsker, som igjen hadde sammenheng med hennes forhold til egen familie.
A så fra første øyeblikk av boligen som felles, og i hele den tiden partene bodde sammen, deltok hun meget aktivt i vedlikeholdet av leiligheten. Hennes bidrag for så vidt besto både i eget arbeid, leilighetsvis med bistand fra egne venner, og ved investering av beløp som hun hadde kunnet legge til side. Hun hadde som sykepleier bodd rimelig på Rikshospitalet, hvor hun også hadde adgang til kantine.
Dokumentasjonen av hennes investeringer kan bare gi sporadiske bidrag til belysning av hennes innsats. I forbindelse med etableringen brukte hun ca kr 35.000 til oppussing og anskaffelse av innbo. I 1974 arvet hun 12-14.000 kroner fra en onkel og anvendte midlene til oppussing. Hun betalte også tilbake kr 6.000 av et lån på i alt kr 10.000 fra Bs onkel. I 1990 besørget hun innsettelse av to nye vinduer og dekket utgiftene med ca kr 20.000. Foruten de nevnte investeringer har A betalt en stor del av familiens daglige utgifter og hatt betydelige utlegg til barna. B har imidlertid betalt faste utgifter til leiligheten.
A fortsatte i sitt arbeid som sykepleier til 1980. Ingrid ble født i 1975, og i de påfølgende år påhvilte stellet av barna så og si i sin helhet A, i tillegg til at hun hadde sitt arbeid å passe. B ble sagt opp fra sin stilling i Landsbanken i 1977 og fikk da utbetalt tre måneders lønn. I 1977 fikk han nytt arbeid i Jøtul. Han var senere periodevis sykmeldt og ble uføretrygdet i 1988. Når det gjelder Bs formuesforhold har disse vært bestemt av de gaver han har fått av sine foreldre, kr 25.000 i 1978, kr 100.000 i 1980 og kr 20.000 i 1986. Samtlige gaver ble gitt med klausul om særeie. A har på sin side som nevnt arvet en onkel, og hun har dessuten fått farsarv med kr 83.000. Bortsett fra de midler som sto på barnas bankkonti hadde A i 1990 innestående noe i overkant av kr 100.000.
Etter den ankende parts oppfatning ble det i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet i realiteten etablert et sameie for så vidt angikk leiligheten i - - -veien 4. Det er av vesentlig betydning at anskaffelsen av leiligheten bare var mulig ved As medvirkning. Ved takst avholdt 18. juni 1991 ble leilighetens normale salgsverdi anslått til kr 1.100.000.
Kjøpesummen var i sin tid kr 35.000 og på bakgrunn av en utvikling i prisindeksen fra 1972 til juni 1991 fra 100 til 332,5 oppstår et iøynefallende misforhold mellom dagens markedsverdi og de investeringer A i sin tid gjorde.
Etter As oppfatning er det all grunn til å anvende den adgang til avtalerevisjon som er åpnet ved bestemmelsene i avtaleloven §36. A bor i dag i en ny leilighet sammen med partenes to barn. Hun har måttet betale kr 500.000 for denne og må betjene betydelige lån, slik at hun kan karakteriseres som "nyfattig". B sitter på sin side gjeldfri med hus og hytter. Urimeligheten i forholdet knytter seg til at den smartere, som vet å investere i fast eiendom, skal komme så meget bedre ut enn en som har gjort sin innsats i det daglige.
Det gjøres ikke gjeldende at selve ektepakten som sådan lider av tilblivelsesmangler. Men selve tilblivelsen, som nettopp har favorisert Bs interesser på bekostning av hennes, må tillegges betydning ved den rimelighetsvurdering som kan foretas etter avtaleloven §36.
A skjønte ikke konsekvensene av ektepakten før hun ble klar over den gjerrighet, som preget Bs forhold til henne og barna gjennom hele den tiden de bodde sammen. Etter separasjonen har B begrenset seg til å betale oppfostringsbidrag med minimumsbeløpet.
Grunnlaget for As krav om å få sin andel av verdistigningen for leiligheten i - - -veien 4, er for det første at det er etablert et sameie og for det annet de rimelighetsbetraktninger som kan forankres i avtaleloven. Disse alternativer er sammenvevde og kan ikke vurderes strengt isolert. Forholdet kan også vurderes slik at partene etablerte et sameie før inngåelsen av ekteskapet. A ga sin del av leiligheten til B i forbindelse med opprettelsen av ektepakten. Betraktes den som en gavetransaksjon, må denne kunne revideres i medhold av avtaleloven §36. Utviklingen på dette rettsområdet går også i retning av at sameie i større grad anses etablert.
As krav kan bygges selvstendig på bestemmelsene i ektefelleloven §25, annet ledd om vederlag. Også forhindring av verdireduksjon kan gi grunnlag for vederlagskrav. Ved utført vedlikeholdsarbeid, dels ved egeninnsats, har A bidratt til at leiligheten ikke ble vanskjøttet. Også annen innsats i hjemmet må i denne forbindelse tas i betraktning.
Det er vist til Rt-1975-220, Rt-1980-1403, RG-1978-1013 og Rt-1990-1094. Videre er det vist til Kirsti Strøm Bulls artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1985, nr. 5 side 506, NOU 1987: 30 side 63 f.f., Ot.prp nr. 28 (1990-91) Kristian Huser: Avtalesensur, side 30, Kirsti Strøm Bulls artikler i Lov og Rett nr. 8 for 1991 og i Jussens Venner nr. 5 for 1992, samt Helge J. Thue, Samboerforhold, side 31 og 112 og Lødrup: Skifterett, 1986 29-137.
Ankemotparten hevder at byrettens dom, bortsett fra avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, er riktig og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, h.r. advokat Haakon Nygaard, i det vesentlige anført:
For partene var det en forutsetning for ekteskap at en passende leilighet kunne skaffes. B eide en hybelleilighet, som egnet seg som bytteobjekt i forbindelse med ervervet av leiligheten i - - -veien. Denne utgjorde således et substitutt for en eiendom som B allerede hadde. I 1972 var omsetningen av boliger regulert både ut fra romnormsbestemmelser og regler om pristakst. Det byttearrangement som ble foretatt representerte således en av de få legale måter for omsetning av boliger. Både taksten for hybelleiligheten og for leiligheten i - - -veien var fullstendig løsrevet fra de egentlige verdier. Det er således fullstendig misvisende å si at - - -veien "var verdt" kr 35.000. Først dereguleringen av boligmarkedet 1984/85 avdekket de reelle priser for tilsvarende boliger. Den eksplosive prisstigning som har funnet sted, ville selvsagt også ha slått ut i markedets vurdering av Bs hybelleilighet. Da B betalte mellomlaget på kr 15.000 av egne midler, er det på det rene at han i sin helhet brakte leiligheten i - - -veien inn i ekteskapet. For B var det en helt ufravikelig forutsetning for å inngå ekteskap at særeie ble etablert.
A brakte på sin side inn i ekteskapet en del innbo og løsøre og innestående på bankkonto, kr 5-6.000. Dette var hennes særeie, som hun har en selvsagt rett til å ta med seg i forbindelse med separasjonen. Påstanden om at hun skulle ha bidratt til å dekke deler av det beløp som ervervet av leiligheten den gang representerte, kr 35.000, er vokst frem under sakens gang og savner fullstendig dokumentasjon. De formuesbevegelser som kan registreres, gir intet holdepunkt for et bidrag som påstått.
Ankemotparten er enig i at bestemmelsen i avtaleloven §36 kan anvendes analogt på formuerettslige områder innen familieretten. Ektepakten mellom B og A unndrar seg imidlertid en rimelighetsvurdering i medhold av avtaleloven §36, ettersom den ikke på noe punkt inneholder avtalerettslige disposisjoner i form av gaver eller annet. Ektepakten instituerte kun en formuerettslig ordning og rammes derfor ikke av avtaleloven §36, som retter seg mot gjensidig bebyrdende avtaler.
Det er en vesensforskjell på om en eiendom er ervervet i ekteskapet eller forut for inngåelsen. Den nye ekteskapslov rettet seg først og fremst mot ektepakter inngått under ekteskapet, og bestemmelsene i denne gir derfor ingen veiledning for det foreliggende tilfelle.
For å fremme krav om vederlag i medhold av ektefelleloven §25, annet ledd, er første vilkår at det er påløpt utgifter for den ektefelle som fremmer kravet. Det er videre på det rene at utgifter som refererer seg til vedlikeholdsarbeider, ikke gir grunnlag for å fremsette vederlagskrav.
Partene har til dels gitt motstridende opplysninger om hvem av dem som har dekket de utgifter som er påløpt. Således har A hevdet at betydelige arbeider ble utført i 1972 for et lån gitt av Bs onkel, og som hun har betalt tilbake med kr 6.000. B hevder å ha betalt lånet tilbake i sin helhet. I 1976 ble det utført vedlikeholdsarbeider i peisestuen. A har angivelig betalt anslagsvis kr 4.000 for anskaffelse av fliser, men dette er ikke dokumentert. Hun har videre angivelig anvendt kr 12-14.000 til oppussingsarbeider i 1974. Dette fremstår som lite sannsynlig på bakgrunn av formuesopplegget på hennes hånd. I 1976 ble tomten frikjøpt for kr 18.000, som i sin helhet ble betalt av B. A har angivelig brukt til sammen kr 40.000 på oppussing av stuen i 1980. Disse påkostninger er ikke dokumentert. Hun har også kjøpt inn skap som imidlertid ikke er inkorporert i huset og kan fjernes. Innredningsarbeider på loftet ble i sin helhet finansiert av B. Utgiftene i forbindelse med oppussing foretatt i tilknytning til Ingrids konfirmasjon, representerer ingen påkostning. Anskaffelse av singel til haven er heller ingen påkostning.
A har dekket utskiftning av vinduer med ca kr 20.000. Det erkjennes at dette representerer en påkostning, som i hvert fall kan ha forebygget verdiforringelse.
Det er riktig at A pliktmessig har deltatt i vedlikehold av huset, men dette har også vært tilfelle for Bs vedkommende.
De påkostninger som A har foretatt, har ikke hatt noen innflytelse på den verdi eiendommen sto i på separasjonstidspunktet. Når det gjelder påkostningen til nye vinduer representerer denne ikke noe vesentlig bidrag til verdistigningen, som beløper seg til minst kr 900.000. Det er bare verdiøkning som kan komme i betraktning etter bestemmelsene i ektefelleloven §25, annet ledd, og den del av denne som refererer seg til hennes bidrag, vil være praktisk talt null. Heller ikke hennes arbeid i hjemmet har medført noen verdiøkning. I det alt vesentlige vil den verdistigning som foreligger, i noen grad referere seg til at boligflaten er økt, men først og fremst til dereguleringen av og utviklingen på eiendomsmarkedet, med andre ord forhold som partene ikke har hatt herredømme over.
Vilkårene for å kreve vederlag foreligger således ikke.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre den begrunnelse som byretten har gitt i sin avgjørelse.
Det er ikke bestridt at B eide en leilighet på Y og at denne fremsto som et egnet bytteobjekt da planene om ekteskap med A etter en lengre forlovelsestid tok form, og det føltes nødvendig å skaffe en større leilighet. Da lysning var tatt ut og samtykke til ervervet av den større leilighet ble gitt, betalte B kr 15.000 som mellomlag mellom taksten for de to boliger. For B var det en absolutt forutsetning for å inngå ekteskap at han fikk særeie til de verdier han brakte inn i ekteskapet, herunder leiligheten i - - -veien. Den ektepakt som ble inngått er også fullstendig klar på dette punktet. A ønsket på sin side at det ble etablert særeie, visstnok også av familiære årsaker. For så vidt angikk det hun brakte inn i ekteskapet, gir ektepakten klart uttrykk for at dette skulle være hennes særeie. Ektepakten innebar ingen overføring av formuesverdier partene imellom, og lagmannsretten finner det klart at ektepakten ikke innebar noen form for gavetransaksjon fra A til B. Lagmannsretten finner videre at A forut for inngåelsen av ektepakten fikk en redegjørelse fra advokat Thornes om betydningen av den formuesordning som skulle etableres. Det kan etter dette ikke finnes holdepunkter for at det ble etablert noe sameie mellom B og A for så vidt angikk leiligheten i - - -veien. At A engasjerte seg aktivt i forbindelse med valg av leilighet og innredningen av denne, har sin naturlige forklaring i at ektefellene skulle gjøre felles bruk av leiligheten i år fremover. Det er ikke grunn til å trekke i tvil at A både satset penger og nedla eget arbeid i utbedring og vedlikehold av leiligheten, likesom fortrinnsvis hun tok initiativ, når det var nødvendig å få noe utført, og administrerte arbeidet. Det er imidlertid klart at B av egne midler dekket utgifter til vedlikehold i minst samme omfang. Heller ikke forholdene etter at partene hadde inngått ekteskap, gir grunnlag for å anta at det er etablert noen form for sameie.
Det vil av det foranstående fremgå at bestemmelsene i ektepakten ikke innebar noen urimelighet i forhold til A. Heller ikke utviklingen i årene etter at ekteskapet ble inngått kan sies å ha medført en forrykning av formuesforholdene på en måte som kan revideres etter bestemmelsene i avtaleloven §36. Det må anses på det rene at A i alle de år ekteskapet besto, måtte tåle en uforholdsmessig stor belastning når det gjaldt stell og tilsyn med barna, og at ansvaret for å dekke deres behov i særlig grad kom til å hvile på henne. Den urimelighet som måtte ligge i hans manglende forståelse for hennes og barnas situasjon, kan imidlertid ikke lede til at ektepakten i seg selv kan kreves revidert. B dekket faste utgifter til eiendommen, beløp som i sum må antas å tilsvare de beløp hun rent økonomisk har bidratt med i det daglige.
Det er på det rene at verdien av leiligheten i - - -veien, inklusive frikjøpt tomt finansiert av B, har økt meget betydelig i den tid som er forløpt siden anskaffelsen i 1972. Ved takst av 18. juni 1991 ble normal salgsverdi anslått til kr 1.100.000. Det må antas at eiendommen i et fallende eiendomsmarked pr. idag er lavere. Etter lagmannsrettens oppfatning må verdiøkningen i det alt vesentlige tilskrives forhold som partene ikke har hatt herredømme over. Dereguleringen av omsetningen av faste eiendommer og opphevelsen av reglene om pristakst i 1984/85 har her vært helt avgjørende. I noen utstrekning må markedsprisen i dag også antas å være påvirket av at boarealet er utvidet med en mindre leilighet på loftet, men dette ble i sin helhet i sin tid finansiert av B. Den eneste investering som noen grad kan ha påvirket verdien eller eventuelt forhindret at verdien ble redusert og som ble dekket av As midler, måtte være den foretatte utskiftning av vinduer. Investeringen beløp seg her til ca kr 20.000. Lagmannsretten finner det klart at den verdiøkning som denne investering måtte ha medført, har vært helt uvesentlig i forhold til eiendommens markedsverdi i dag. Det samme er tilfelle for så vidt angår den forebyggelse av verdiforringelse som måtte kunne tilskrives hennes innsats. Det kan heller ikke sees at As bidrag til familiens underhold, eget arbeid eller på annen måte, har kunnet medføre noen økning av selve eiendommens verdi. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger grunnlag for det vederlagskrav som A har fremmet i medhold av bestemmelsen i ektefelleloven §25, annet ledd.
Etter det standpunkt lagmannsretten er kommet til, blir byrettens dom å stadfeste så langt den er påanket, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Anken har vært forgjeves.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, må A erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn, fastsettes disse til kr 10.000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 10.000 - titusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.