LE-1992-1012
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-06 |
| Publisert: | LE-1992-01012 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum namsrett Nr. 92-00496 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01012 K |
| Parter: | Den kjærende part: John Nilsson (Prosessfullmektig: Advokat Per Haugum, Asker). Kjæremotpart: Øistein Bakken (Prosessfullmektig: Advokat Erik Gauer, Slemmestad). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Jan Villum. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §181, §384, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse.
John Nilsson fremmet den 13. september 1991 begjæring om midlertidig forføyning til Asker og Bærum namsrett hvoretter Øistein Bakken skulle pålegges å fjerne oppsatt gjerde som hindret adkomst til Vollenveien 51 i Asker. Den 24. oktober 1991 meddelte advokat Per Haugum - prosessfullmektig for John Nilsson - at gjerdet var tatt ned. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor trukket tilbake. På denne bakgrunn ble det nedlagt påstand om heving av saken med tilkjennelse av saksomkostninger.
Etter at Øistein Bakken hadde kommet med tilsvar datert 29. november 1991, avsa Asker og Bærum namsrett den 6. januar 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Namsretten begrunnet avgjørelsen slik:
Det synes som om årsaken til at gjerdet ble satt opp ikke primært var å hindre saksøkerens adkomst til egen eiendom, men å markere påstått ulovlig bruk av saksøkerens egen grunn.
Etter rettens oppfatning burde konflikten vært løst utenrettslig, og det er etter det som er opplyst i saken ikke grunn til å formode at den ene part er mer å klandre enn den annen for at så ikke skjedde.
Riktignok kan det diskuteres om det var hensiktsmessig og riktig å sette opp gjerdet, men det er også diskutabelt hvorvidt det var nødvendig umiddelbart å fremme en begjæring for retten uten først å gjøre forsøk på å løse konflikten utenrettslig.
Retten finner etter omstendighetene at hver av partene bør bære sine saksomkostninger.
John Nilsson har rettidig påkjært kjennelsens punkt 2 og i hovedtrekk anført:
Det foreligger saksbehandlingsfeil som prinsipalt må føre til opphevelse, jfr. tvistemålsloven §403 annet ledd sammenholdt med §384 første ledd. Tilsvaret, som inneholder flere faktiske feil, ble ikke forelagt den kjærende part før namsrettens kjennelse ble avsagt.
Subsidiært angripes namsrettens lovanvendelse. Det forelå ulovlig selvtekt, og da skulle namsretten, ut fra en korrekt lovforståelse, pålagt Øistein Bakken å dekke den kjærende parts omkostninger.
Det er ikke grunnlag for å bebreide den kjærende part. Det hevdes at Bakken har forsøkt å løse konflikten pr. brev, men det aktuelle brev ble sendt til Karin Baarhus som bor på Hamar. Sammen med sin bror - den kjærende part - arvet hun eiendommen fra moren. Derimot skrev Bakken ikke til den kjærende part til tross for at han bor i nærheten og at hans sønn - Øyvind Nilsson - flyttet inn i og bebor huset i Vollenveien 51.
Straks etter at gjerdet var satt opp, oppsøkte den kjærende part Øistein Bakken på hans bolig. Han fikk imidlertid ikke snakke med Bakken fordi hustruen opplyste at Bakken var syk. Den kjærende part fortalte da at han ville ta kontakt med advokat om ikke gjerdet ble fjernet umiddelbart. Han har således forsøkt å løse saken i minnelighet før han gikk til namsretten.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt:
Kjennelsens punkt 2 oppheves og hjemvises til ny behandling i Namsretten.
2. Subsidiært:
Jon Nilsson tilkjennes saksomkostninger for Namsretten med kr 2000,-.
3. I begge tilfeller:
Jon Nilsson tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1500,-.
Kjæremotparten, Øistein Bakken, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Tilsvaret inneholder ikke feilaktige opplysninger. Uansett kan manglende kjennskap til tilsvaret ikke ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Omkostningsspørsmålet er riktig avgjort i medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd, jfr. Rt-1986-701 og Rt-1988-774. Saksøkeren - den kjærende part - vil bare ha krav på å få tilkjent dekning av saksomkostninger dersom vilkårene for midlertidig forføyning forelå. Avgjørelsen vil for øvrig måtte bero på skjønn. Allerede før kjæremotparten mottok begjæringen om midlertidig forføyning, hadde han iverksatt tiltak for å fjerne gjerdet.
Det hadde vist seg nytteløst å snakke beboerne av Vollenveien 51 til rette. Kjæremotparten skrev derfor til Karin Baarhus fordi den kjærende part hadde opplyst at hun skulle arve eiendommen. Også av andre grunner fant kjæremotparten det naturlig å skrive til fru Baarhus, og ikke til den kjærende part.
Det hevdes at den kjærende part opptrådte uhøvisk da han oppsøkte ekteparet Bakken den 10. september. Kjæremotparten har hjerteproblemer, og hustruen våget ikke å slippe den kjærende part inn i huset. For øvrig bestrides at den kjærende part ved den anledning opplyste at han ville ta kontakt med advokat for å få fjernet gjerdet ved hjelp av lensmannen.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Øistein Bakken tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2000,-.
Lagmannsretten bemerker:
Det er uvisst om advokat Haugum mottok tilsvaret datert 29. november 1991 før namsrettens avgjørelse forelå. Hvorvidt dette må oppfattes som saksbehandlingsfeil, finner lagmannsretten ikke grunn til å ta stilling til ettersom det ikke er sannsynliggjort at tilsvaret inneholdt uriktige opplysninger av nevneverdig betydning som eventuelt kan ha påvirket utfallet av omkostningsavgjørelsen. Namsrettens saksbehandling kan således ikke føre til opphevelse av kjennelsen.
Tvisten gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i forbindelse med heving av saken for namsretten. Lagmannsretten er da ikke bundet av namsrettens bevisvurdering, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Men kjæremålet kan bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Namsretten har korrekt avgjort saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd. I et slikt tilfelle kan saksøkeren (den kjærende part) tilkjennes saksomkostninger. Ifølge Schei "Tvistemålsloven" bind I side 365 står retten meget fritt ved en slik avgjørelse.
Hendelsesforløpet fram til gjerdet ble oppsatt er på enkelte punkter omstridt. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at Bakken forgjeves forsøkte å ta opp forholdet vedrørende veien og bruken av denne med beboerne av Vollenvn 51, samt en av eierne, før han satte opp gjerdet. Det kan da ikke hevdes at han ikke forsøkte å løse tvisten i minnelighet. Relativt kort tid etter at gjerdet var satt opp, ble det tatt ned. Etter dette kan Bakken etter lagmannsrettens skjønn ikke klandres for egenmektig opptreden i en slik grad at namsrettens saksomkostningsavgjørelse må anses for å være i strid med loven.
Punkt 2 i namsrettens kjennelse blir følgelig å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Særlige omstendigheter som kan tilsi at den kjærende fritas for plikten til å erstatte motpartens saksomkostninger, finnes ikke å foreligge. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, vil John Nilsson følgelig bli pålagt å erstatte motpartens omkostninger i anledning av kjæremålet. Det er krevd saksomkostninger med kr 2 000,-. Lagmannsretten godtar beløpet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Punkt 2 i Asker og Bærum namsrett kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler John Nilsson til Øistein Bakken 2.000 -totusen- kroner innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne kjennelse.