LE-1992-1850
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-23 |
| Publisert: | LE-1992-01850 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 91-00456B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01850 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Ringebu kommune (Prosessfullmektig: H.r.advokat Cato Praner, Lillehammer) Kjæremotpart: 1. Christian R. Raak 2. Torodd Skarland (Prosessfullmektig: Advokat Helge Morten Svarva, v/advokat Per Øyvind Schiong, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §394, §403, §404, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §179, §54, §181, §2, §4, §54b, Oreigningsloven (1959) §24, §28 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
I september 1991 begjærte Ringebu kommune skjønn overfor Aksel, Jon og Ole Bjerknes til ekspropriasjon av en del av en eiendom de saksøkte eide sammen. Christian R. Raak og Torodd Skarland krevde å bli ansett som saksøkt ved skjønnet under henvisning til at de gjennom avtale om "Håndgivelse" datert 1 april 1991 hadde en avtalefestet rett til å kjøpe eiendommen fra de tre opprinnelige saksøkte. Ringebu kommune påstod Raak og Skarland avvist som parter ved skjønnet.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 10 desember 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises i forhold til Christian R. Raak og Torodd Skarland.
2. Christian R. Raak og Torodd Skarland dømmes in solidum til innen to uker fra forkynnelsen å betale saksomkostninger til Ringebu kommune med kr 5000 - kronerfemtusen -.
Raak og Skarland påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett med påstand om at avgjørelsen skulle oppheves. De gjorde gjeldende at det forelå saksbehandlingsfeil ved at deres prosessfullmektig ikke hadde fått anledning til å uttale seg i saken. Videre gjorde de gjeldende at de hadde rett til å opptre som parter under skjønnet ettersom de pretenderte at de hadde krav på erstatning i forbindelse med ekspropriasjonen.
Eidsivating lagmannsrett avsa 2 mars 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse oppheves.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.
Lagmannsretten fant at en innehaver av en rettighet som nevnt i oreigningsloven §24 måtte ha rett til å opptre som saksøkt på skjønnet uavhengig om eksproprianten ville trekke vedkommende inn. Avgjørende for retten til å opptre som saksøkt måtte være at rettighetshaveren pretenderte å ha en slik tilknytning til eiendommen at han hadde krav på erstatning for inngrepet, mens spørsmålet om denne pretensjonen holdt stikk, var et realitetsspørsmål som måtte avgjøres under skjønnet. Kjennelsen ble ikke påkjært av Ringebu kommune.
Under skjønnsforhandlingene la Ringebu kommune ned prinsipal påstand om at Christian R. Raak og Torodd Skarland skulle avvises som parter i skjønnet, subsidiært at de ikke skulle tilkjennes noen erstatning, og at de skulle betale saksomkostninger til kommunen.
Herredsretten avhjemlet skjønn den 28 april 1992 med slik slutning for så vidt gjelder Raak og Skarland:
3. Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes ikke erstatning.
4. Ringebu kommune betaler saksomkostninger slik:
Til Christian R. Raak og Torodd Skarland: Kr 58200.
Ringebu kommune har påkjært saksomkostningsavgjørelsen i forhold til Raak og Skarland til Eidsivating lagmannsrett. Kommunen gjør i det vesentlige gjeldende:
Herredsretten har ikke behandlet kommunens prinsipale påstand om at Raak og Skarland skulle avvises som parter. Retten har ut fra premissene i lagmannsrettens kjennelse 2 mars 1992 uten videre lagt til grunn at de to hadde rett til å delta som parter. Dette er feil saksbehandling.
I den første kjæremålsaken avgjorde ikke lagmannsretten at motparten hadde rett til å delta som parter i skjønnssaken. Lagmannsretten opphevet bare herredsrettens avvisningskjennelse. Dette var i overensstemmelse med motpartenes påstand og deres anførsel om at retten ikke kunne ta stilling til det prosessuelle spørsmålet uten å ha vurdert det materielle kravet. Uansett hva lagmannsretten må ha sagt i premissene, var spørsmålet om motpartene hadde rett til å være parter ved skjønnet ikke avgjort. Herredsretten skulle derfor ha avgjort kommunens avvisningspåstand under hovedforhandlingen. Det var etter lagmannsrettens avgjørelse ikke grunn for kommunen til å påkjære lagmannsrettens kjennelse. Uttalelser i premissene i en rettsavgjørelse gir ikke grunnlag for å bruke rettsmidler.
Lagmannsrettens uttalelser var for øvrig uriktig og klart i strid med avgjørelser av Høyesterett. Det vises til avgjørelser i Rt-1951-626 og Rt-1967-1556. Etter kommunens mening måtte det før avgjørelsen av avvisningsspørsmålet vært tatt standpunkt til om Raaks og Skarlands krav gjaldt en rett som er vernet ved ekspropriasjon. Herredsretten fant i skjønnet at det ikke var ekspropriasjonen som var årsak til motpartenes tap. At motpartene ikke ble berørt av ekspropriasjonen, var for øvrig klart også da lagmannsretten avsa sin kjennelse. Håndgivelsesavtalen av 1 april 1991 er inngått etter at kommunen hadde varslet om ekspropriasjon, og altså etter at eierne ikke hadde rett til å disponere rettslig over eiendommen, jf oreigningsloven §28. I avtalen var det dessuten sagt at kommunen hadde varslet om ekspropriasjon, og at avtalen falt vekk viss kommunen fremmet ekspropriasjon. Det burde uten videre være klart at avtalen ikke ga noen rett som var vernet når kommunen gikk til ekspropriasjon.
Det er også uriktig når lagmannsretten i kjennelsen 2 mars 1992 under henvisning til tvistemålsloven §54 fant at det avgjørende for retten til å opptre som saksøkt, måtte være om rettighetshaveren pretenderte å ha en slik tilknytning til eiendommen at han hadde krav på erstatning for inngrepet. I dette tilfellet forelå bare en ubegrunnet påstand om rett til erstatning. Det var intet anført om faktum og rettsregler, bare at motpartene "mente å ha" en vernet rettighet.
Herredsretten har tatt feil når den har tilkjent motpartene saksomkostninger både vedrørende kjæremålet og skjønnssaken. Lagmannsretten utsatte saksomkostningsspørsmålet i kjæremålssaken i medhold av tvistemålsloven §179 annet ledd tredje punktum. Lagmannsretten fant altså at den ikke kunne avgjøre omkostningsspørsmålet særskilt for kjæremålsaken. Omkostningsavgjørelsen var altså avhengig av hvilket resultat herredsretten kom til med hensyn til erstatningskravet. Når herredsretten fant at motpartene ikke hadde lidt noe tap som var foranlediget av ekspropriasjonen, var det åpenbart at de ikke skulle tilkjennes omkostninger i kjæremålsaken.
Når det gjelder omkostningene i selve skjønnssaken, har herredsretten bare henvist til lagmannsrettens premisser. Herredsretten har da ikke nevnt at lagmannsretten hadde pekt på at bare nødvendige omkostninger kan kreves dekket. Dersom det legges til grunn at motpartene var saksøkt ved skjønnet, skulle herredsretten ha prøvet om deres utgifter var nødvendige. Etter det resultatet herredsretten kom til angående erstatningskravet, kunne det ikke være tvil om at det var tale om unødvendige utgifter. Kommunene har konsekvent og grundig gjort gjeldende at motpartene ikke var berørt av ekspropriasjonen. Det er åpenbart at herredsretten fant at kravet var helt ugrunnet, og herredsretten burde ha drøftet spørsmålet om rettergangsstraff, jf lagmannsrettens kjennelse. Motpartene kunne ikke engang gi oppgave over sine egne utgifter, men overlot beregningen til retten. Saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og kommunen antar at lagmannsretten på grunnlag av det som foreligger, kan avgjøre spørsmålet.
Kommunen hadde nedlagt påstand om at motparten ikke skulle tilkjennes saksomkostninger i skjønnet, og hadde også kommet med bemerkninger om omkostningsspørsmålet under prosedyren. At kommunen da ikke kom med bemerkninger til omkostningsspørsmålets størrelse innebar selvsagt ikke noen erkjennelse av at omkostninger skulle betales.
Skjønnsloven §54 gjelder åpenbart de ordinære tilfeller hvor saksøkeren har gjort vedkommende til part. Bestemmelsen kan ikke medføre at en som melder seg som saksøkt uten å være berørt av ekspropriasjonen, skal ha krav på å få dekket omkostninger ved sin utidige opptreden. Hvis en begjæring om skjønn etter skjønnsloven §4 annet ledd avvises, kan eksproprianten ikke anses som saksøker etter reglene for saksomkostninger, jf Dragsten/Vislie: Skjønnsloven side 57.
Uansett hvordan man ser på avvisningsspørsmålet, er det åpenbart at omkostningene ved fremsettelse av det uholdbare krav ikke var nødvendige, og kommunen kan under ingen omstendighet bli pålagt å betale saksomkostninger til motpartene.
Ringebu kommune har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt: Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes ikke saksomkostninger hverken i Eidsivating lagmannsretts kjæremålssak nr. 92-00279 K eller for Sør-Gudbrandsdal herredsrett.
Subsidiært: Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves for så vidt angår Christian R. Raak og Torodd Skarland.
I begge tilfelle: Christian R. Raak og Torodd Skarland betaler in solidum saksomkostninger til Ringebu kommune for lagmannsretten.
Raak og Skarland gjør i det vesentlige gjeldende:
Herredsretten har på bakgrunn av Eidsivating lagmannsretts kjennelse korrekt lagt til grunn at Raak og Skarland hadde rett til å delta som parter i skjønnssaken. Det følger da av skjønnsloven §54 at de skal ha erstattet sine omkostninger i anledning av saken. Det er åpenbart at omkostningsspørsmålet i dette tilfellet ikke er avgjort i strid med loven.
Kommunen gjentar sin argumentasjon for at kjæremålsmotpartene ikke kunne være parter i skjønnet. Lagmannsretten tok i kjennelsen avstand fra denne argumentasjonen. Kjennelsen ble ikke påkjært av kommunen. Den er dermed rettskraftig, og Ringebu kommune har derfor overhodet ikke anledning til å bestride lagmannsrettens premisser og konklusjon. Ringebu kommunes prosessfullmektig kom for øvrig under hovedforhandlingen ikke med noen bemerkninger til den fremlagte omkostningsoppgaven. At omkostningene i denne saken kanskje har blitt noe høyere enn normalt, skyldes utelukkende kommunens holdning til Raak og Skarland som parter. Ringebu kommune tapte kjæremålsaken for lagmannsretten, hvilket selvfølgelig betyr at kommunen må dekke omkostningene ved dette.
Kommunens begrunnelse for ikke å anvende rettsmidler mot lagmannsrettens kjennelse er uforståelig. Når dette ikke ble gjort, er det imidlertid klart at nærværende kjæremålsak ikke kan endre det faktum at kjæremålsmotpartene er å betrakte som parter i skjønnssaken. Det bør være et velkjent rettskildeprinsipp for motparten at rettsavgjørelsespremisser må anvendes for å tolke en rettsavgjørelsesslutning.
Kjæremålsmotpartene har lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Ringebu kommune idømmes sakens omkostninger med kr 6000.
Lagmannsretten bemerker:
Sør-Gudbrandsdal herredsrett opplyser at det bare er Aksel, Jon og Ole Bjerknes som har begjært overskjønn i saken. Bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen er skjønnet dermed rettskraftig i forholdet mellom Ringebu kommune og Christian Raak og Torodd Skarland.
Partene er uenige om betydningen av lagmannsrettens kjennelse i saken 2 mars 1992, og det forhold at avgjørelsen ikke ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsretten bemerker at det er uholdbart når kommunen anfører at den ikke kunne påkjære lagmannsrettens kjennelse fordi det ikke er adgang til å påkjære uttalelser i premissene. Ved lagmannsrettens kjennelse ble herredsrettens avgjørelse om å avvise saken for Raak og Skarland opphevet. Kommunen, som mente at herredsrettens avgjørelse var riktig, hadde da adgang til å påkjære lagmannsrettens opphevelseskjennelse til kjæremålsutvalget, og ville da fått prøvet den lovforståelse og saksbehandling som lå til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §404.
Det er ikke grunn for lagmannsretten til å gå inn på kommunens anførsler om at lagmannsrettens kjennelse 2 mars 1992 var uriktig. Riktignok ble, som påpekt av kommunen, herredsrettens avvisningskjennelse opphevet av lagmannsretten. Dette var i samsvar med Raak og Skarlands påstand. Gjennom lagmannsrettens opphevelse forelå det ingen avgjørelse i avvisningsspørsmålet, og herredsretten måtte behandle spørsmålet på nytt under skjønnet. Ved denne nye prøvelsen var herredsretten imidlertid bundet av de rettsoppfatninger lagmannsretten hadde gitt uttrykk for, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, sammenholdt med §394 annet ledd og skjønnsloven §2. På bakgrunn av premissene i lagmannsrettens kjennelse var det derfor ingen feil at herredsretten uten videre la til grunn at Raak og Skarland skulle anses som saksøkte i skjønnet. Her har skjønnsretten ikke gjort feil i saksbehandlingen.
Ettersom det ikke var i strid med loven, men tvert om i samsvar med den, at herredsretten la til grunn at Raak og Skarland var parter i skjønnet, var det heller ikke i strid med loven at herredsretten bedømte saksomkostningsspørsmålet etter skjønnslovens §54 og tilkjente de saksøkte erstatning for utgifter til juridisk bistand. Paragraf 54 inneholder ingen unntaksbestemmelse. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det synes å være den unntaksfrie utformingen av §54 som er en underliggende årsak til tvisten om partsforholdet.
Det kan ikke anses tvilsomt at skjønnsretten var klar over at bare nødvendige utgifter kunne kreves erstattet, og slik saken lå an, kan lagmannsretten ikke se at det er noen saksbehandlingsfeil at skjønnsretten ikke har begrunnet nærmere hvorfor prosessfullmektigens omkostningsoppgave er lagt til grunn. Det går fram av rettsboken at kommunens prosessfullmektig ikke reiste innvendinger mot selve omkostningsoppgaven. Det forhold at kommunen opprettholdt sitt krav om at Raak og Skarland skulle avvises fra skjønnet, ga ikke skjønnsretten grunn til særskilte bemerkninger om nødvendigheten av omkostningsbeløpene.
Det var ikke grunn for herredsretten til å ilegge noen rettergangsbot.
Kommunen har særskilt gjort gjeldende at det var uriktig å tilkjenne kjæremålsmotpartene 16 000 kroner til dekning av utgifter forbundet med forrige kjæremålssak for lagmannsretten. Lagmannsretten utsatte avgjørelsen av omkostningsspørsmålet til den avgjørelsen som avslutter saken. Ettersom det nå bare foreligger et saksomkostningskjæremål, var det herredsrettens skjønn som avsluttet den "saken" forrige kjæremål gjaldt. Også på dette punkt er derfor lagmannsrettens kompetanse nå begrenset i samsvar med §181 annet ledd.
Heller ikke denne avgjørelsen var i strid med loven. Gjennom skjønnsrettens avgjørelse om å fremme saken for Raak og Skarland, vant de to denne delen av skjønnssaken. Utgiftene var nødvendige for å oppnå denne prosessuelle stillingen. Det får da ikke betydning at kjæremålsmotpartenes krav om erstatning ikke førte fram.
Kjæremålet har ikke ført fram, og i samsvar med skjønnsloven §54b første ledd første punktum jf §54 ilegges Ringebu kommune saksomkostninger for lagmannsretten. Kjæremålsmotpartenes prosessfullmektig har oppgitt omkostningene ved kjæremålssaken til 6 000 kroner. Lagmannsretten finner at nødvendige utgifter forbundet med kjæremålssaken kan settes til 3 000 kroner, som tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ringebu kommune 3 000 - tretusen - kroner til Christian R. Raak og Torodd Skarland innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.