LE-1992-2364

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-01-22
Publisert:	LE-1992-02364
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 91-01804 A/69 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02364 A
Parter:	Ankende part: A Motpart: Universitetet i Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung)
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl Meddommere: 1. Personalsjef Annie Kari Jonsbøl 2. Forhandlingssjef Hans Ødegård 3. Forhandlingskonsulent Anne Lise Wien 4. Ingeniør Freddy Thorsen
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, §62, §13, §16, §18, §19

Dom :

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

Den 1. desember 1988 tiltrådte A en stilling som ingeniør ved gruppen for X under Y institutt ved det Matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Han var informert om at de første seks månedene var prøvetid.

Den 19. mai 1989 skrev X-gruppen et brev til Y institutt med anmodning om at instituttet tok arbeidsforholdet opp med A med sikte på å få det avsluttet "ved prøvetidens utløp i slutten av måneden". Begrunnelsen var at han faglig ikke holdt mål. Ved brev fra Universitetet av 30. mai 1989, mottatt 31. s.m., ble A underrettet om at universitetsdirektøren vurderte å gå til oppsigelse av ham.

A ble sagt opp ved brev av 24. august 1989, med hjemmel i Lov om statens tjenestemenn av 1983 nr. 3 §8 nr. 2 om oppsigelse i prøvetiden.

A påklaget vedtaket. Det ble opphevet ved Utdanningsog forskningsdepartementets vedtak av 26. februar 1990 fordi departementet mente at "§8 nr. 2 i tjenestemannsloven ikke gir anledning til oppsigelse så lang tid etter prøvetidens utløp ..".

Ved Universitetets brev av 15. november 1990 ble A sagt opp påny til fratredelse 15. februar 1991. Hjemmelen var denne gang angitt å være "Universitetsloven §31 og §35, jfr. Tjenestemannsloven §9 første setning", hvoretter det kreves saklig grunn. Det akademiske kollegium behandlet As klage over dette, etter den nye klageordning som i mellomtiden var innført. Ved vedtak av 17. desember 1990 ble klagen ikke tatt til følge.

A tok ut stevning for å få kjent oppsigelsesvedtaket ugyldig. Oslo byrett, satt med 2 meddommere etter arbeidsmiljøloven §61C, avsa 27. juli 1992 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/universitetet i Oslo frifinnes.

2. Edward A dømmes til å betale saksomkostninger kr 26000,- tjuesekstusen - til Staten v/Universitetet i Oslo. Oppfyllingsfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

A har anket dommen og nedlagt slik endelig påstand:

1. Oppsigelsen kjennes ugyldig.

2. Ankemotparten pålegges å betale løpende lønn fra 1. september 1992.

3. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.

Pkt. 2 er tilføyet under ankeforhandlingen med motpartens samtykke. Foranledningen er at Universitetet, som hadde suspendert A fra hans stilling før hovedforhandlingen i byretten, stoppet hans lønn fra nevnte dato.

Universitetet i Oslo ved Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung har tatt til motmæle og nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Universitetet i Oslo betaler lønn til A fra 1. september 1992 til rettskraftig dom foreligger.

3. Universitetet i Oslo tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 15 % rente fra oppfyllelsesfristen.

Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt 8., 9. og 10. desember 1992. Lagmannsretten var satt med 4 meddommere etter arbeidsmiljøloven §61C. A var til stede og avgav partsforklaring. Universitetet i Oslo var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt ni vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten, og det ble foretatt dokumentasjon som det fremgår av rettsboken. Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

A har i det vesentlige anført:

Oppsigelsen er kommet lenge etter prøvetidens utløp. Den kan da ikke begrunnes med forhold som er eller burde ha vært påtalt og tatt følgen av i prøvetiden. Det han er kritisert for av faglige prestasjoner, er vesentlig ting som fant sted i prøvetiden og ble registrert da.

Han har ikke ved ansettelsen gitt uriktige opplysninger om sin utdannelse og praksis. Utdannelsen i teoretisk fysikk i Polen for 20 år siden hadde liten betydning for stillingen. Han ble ikke spurt om innholdet av denne utdannelsen. Det var først og fremst hans senere, dokumenterte utdannelse i Norge som ingeniør og hans praktiske virksomhet i dette faget som hadde interesse. Hans forgjenger i stillingen, E, var spesielt dyktig og hadde skapt store forventninger som Universitetet ikke kunne regne med å få innfridd.

Den PC-styrte forsterkeren han laget i prøvetiden og som kritikken vesentlig knytter seg til, fungerte. De undersøkelser av den som er dokumentert, inneholder intet om dens funksjonalitet. Oppgaven ble gitt uten instruksjoner og spesifikasjoner. Først i januar 1989 ble det gjort klart at oppdraget hadde topp prioritet. En konstruksjon kan lages på mange måter. Senere viste det seg at oppdragsgiveren (C) var avhengig av at komponentene skulle være støyfrie, noe som ikke var opplyst før. Apparatet var ikke farlig. Han ble hindret i å foreta rettelser. Forøvrig var det etter NEMKO's forskrifter ikke lov for ham eller noen annen på arbeidsplassen å lage strømforsyningsenheten til dette apparatet.

Han burde ha fått langt bedre veiledning og dessuten beskjed om hvordan han skulle prioritere oppgavene. Han visste ikke at kvalitet skulle prioriteres så høyt fremfor å få oppgavene rimelig raskt unna. Det er ikke riktig at han brukte lang tid. Han er imidlertid blitt satt til arbeid som ikke hører inn under stillingen, som å pusse opp og renovere flere rum. I prøvetiden gikk dette ut over hans mulighet for gode prestasjoner i det som hørte under stillingen.

I X-gruppen var det en uformell struktur og uklare ansvarsforhold. Han fikk ingen tilbakemelding på sine prestasjoner før i mai 1989 da det ble snakket om oppsigelse.

Like etter prøvetidens utløp ble han fratatt oppgaven med en spektralintegrator og han ble dessuten i brev av 26. juni 1989 fratatt oppgaver i sin alminnelighet. Senere har han ikke fått oppgaver av en art som skulle høre inn under stillingen. Han har fått noen få oppgaver som grenser opp til dette, og som han har utført tilfredsstillende. Han har møtt praktiske hindringer og vanskeligheter i sitt arbeid, som vanskeliggjort tilgang til ustyr, og at det ikke var så lett å pådra utgifter til kjøp av komponenter som han var blitt forespeilet. Han er blitt kritisert for forhold som ikke har noen praktisk betydning, som et par millimeters forskjell i lengde på avisolering til koblinger.

Han har aldri hevdet at han har levert toppkvalitet eller er like god som sin forgjenger i stillingen. Men han har rimelig gode kvalifikasjoner. Han kan sette sammen produkter og få dem til å fungere. Elektronikk er et stort område. Man kan ikke uten videre beherske alt. Man kan trenge 10 år på å sette seg inn i det felt som ligger til en stilling.

Etter ham er stillingen oppjustert, idet det er ansatt en avdelingsingeniør. Dette viser at kravene ikke var så lette å tilfredsstille.

Hans angivelige mangel på samarbeidsevne er dels ikke dokumentert, dels har enkelte vitner forklart seg i motsatt retning. Beskjeder ble ofte gitt i korridoren, og han kan ikke bebreides om det var noe han ikke oppfattet. Han har heller ikke opptrådt på noen upassende måte i lunsjrummet.

Episoden med et inkassovarsel til Universitetet etter et privat varekjøp i Universitetets navn var et enkeltstående tilfelle og er av liten betydning. Han hadde satt sitt navn på bestillingen, og han kan ikke bebreides at firmaet har gjort feil. Firmaet purret kanskje Universitetet for å presse frem rask betaling. Det gikk konkurs like etterpå.

Hans bruk av X-gruppens fjernvalgstelefon til fjernvalgssamtaler innskrenket seg vesentlig til en telefon til Sverige for å søke jobb. Han pleide på forskriftsmessig måte å notere i loggboken at han ringte privat.

Når det gjelder episoden med en reiseregning i 1989, tror han at han hadde fylt den ut, men han kunne ikke finne den da professor B, som skulle attestere den, kom tilbake fra USA.

Han tror han er gjenstand for hevnmotiver fra en person i overvåkingspolitiet, som har samarbeidet med hans overordnede i X-gruppen. Han vil imidlertid ikke hevde at slikt samarbeid har funnet sted i den senere tid.

Universitetet pliktet å prøve en omplasering. Det er ikke dokumentert at dette har vært gjort ordentlig. Det er ikke forsøkt å plasere ham i elektronikkstillinger på andre fakulteter enn det matematisk-naturvitenskapelige.

Oppsigelsen mangler saklig grunn og den er ugyldig også fordi den ble undertegnet før han fikk uttale seg.

Det var ikke hjemmel for å suspendere A fra hans stilling i 1991 og å stoppe lønnsutbetalingen med virkning fra 1. september 1992. Universitetet i Oslo har i det vesentlige anført:

Oppsigelsen har saklig grunn etter tjenestemannsloven §9. Dette er begrunnet dels med As lave faglige nivå, dels med hans mangel på evne og/eller vilje til å tilpasse seg miljøet på arbeidsplassen, dels med hans mangel på lojalitet og pålitelighet. Hvert av disse tre forholdene er også alene tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse.

Tilfellet faller inn under §9, jfr. ordlyden "mindre enn to års sammenhengende tjeneste", når oppsigelsen ble sendt før de to årene var gått, selv om fratredelsen var senere. Oppsigelsen har ikke formelle feil, og den er stadfestet av det akademiske kollegium.

Det følger av tjenestemannsloven §19 nr. 2, jfr. Rt-1988-664, at lagmannsretten bare kan prøve lovligheten av klageinstansens vedtak, dvs. av det akademiske kollegiums vedtak av 17. desember 1990. Det retten da kan prøve, er det faktiske grunnlag for oppsigelsen, saksbehandlingen og rettsanvendelsen, men ikke det frie skjønn, bortsett fra evt. myndighetsmisbruk.

Omstendigheter som er avdekket i prøveperioden kan brukes som oppsigelsesgrunnlag etter utløpet av denne perioden når de er påtalt i løpet av perioden. A fikk klar beskjed om misnøyen med ham og grunnen til den og om at man vurderte oppsigelse, ved at han fikk samtidig kopi av X-gruppens brev av 19. mai 1989 til Y institutt, og ved det brev han fikk 31. mai 1989 fra Universitetets personaldirektør. Vedtaket ble dessuten truffet i rimelig tid etter prøvetidens utløp. Det er ikke grunnlag for å tolke tjenestemannsloven §9 innskrenkende slik at den saklige grunnen ikke kan bero på omstendigheter fra prøvetiden. Det vises også til analogi fra avgjørelsen i Rt-1963-1013.

Reelle hensyn taler også for denne løsningen. Noe annet ville kunne virke som en felle for arbeidsgiveren, da det er vanskelig å lese ut av loven med forarbeider at adgangen til å påberope forhold fra prøvetiden går tapt. Dessuten tar en forsvarlig saksbehandling nødvendigvis en god del tid. Endelig ville en annen løsning kunne motivere arbeidsgiveren til å foreta en oppsigelse i prøvetiden for sikkerhets skyld, selv om det er håp om at forholdet retter seg.

Universitetet burde nok ha foretatt en bedre undersøkelse av As utdannelse og praksis da han ble ansatt, men det er ikke Universitetets risiko at opplysningene er riktige. Det var ikke lojalt av A å oppgi at han hadde studert teoretisk fysikk i Wroclaw i fire år, når han bare hadde tatt den eksamen som fulgte av to års studier. A må også klandres for at han ikke fremla tegninger fra tidligere konstruksjoner, som han ble bedt om.

X-gruppen er en liten gruppe med 5-6 forskere og 10-15 studenter som driver forskning på høyt nivå. A hadde en hjelpefunksjon. Han skulle konstruere apparater som skulle være hjelpemidler, særlig som måleutstyr, til forskningen. Det er av avgjørende betydning at forskerne kan stole på det arbeid som blir gjort. Gruppen er sårbar for feil, da det er få folk og dyrt utstyr. Det er viktig at ingeniøren kan arbeide selvstendig. A ble gjort klart oppmerksom på hva stillingen innebar, ved annonsene og de intervjuer som fant sted før ansettelsen.

De apparater A laget, var preget av funksjonsfeil, sikkerhetsfeil og at såvel produksjonen som feilretting tok uforholdsmessig lang tid til tross for påminnelser. Den PCstyrte forsterkeren han laget i prøvetiden, var meget farlig for personer som utstyret skulle kobles til. Den hadde forøvrig en rekke andre funksjonfeil som måtte rettes i flere omganger, og A var lite villig til å rette feil.

Prosjektet med spektralintegratoren ble stoppet i juni 1989 etter at en utenforstående ekspert hadde vurdert As opplegg som helt uholdbart.

Det er ikke slik at produksjonen av angjeldende apparater på X-gruppen strider mot noen NEMKO-forskrift.

A røpet manglende forståelse av elementære elektroniske prinsipper, og manglende kjennskap til elementære forhold i faget.

As lave faglige nivå bekreftes av at han i perioden 1970-87 har meldt seg opp til eksamener en rekke ganger uten å ha tatt eksamen.

A ble møtt med forventning og åpenhet da han begynte, men gruppens medlemmer mistet tilliten til ham våren 1989. Man kunne ikke gi ham noen kvalifiserte oppgaver etter dette, da det som nevnt er meget viktig at man kan stole på resultatet. Han fikk dog oppgaver av lavere vanskelighetsgrad, men selv ikke disse utførte han tilfredsstillende.

Mht. veiledning ble han gitt klar beskjed om at han kunne rådføre seg med andre elektronikkgrupper innen fakultetet.

A var egenrådig, lite fleksibel og upålitelig. Hans manglende samarbeidsevne viste seg bl.a. ved at han ofte ikke oppfattet beskjeder, og ved at han ikke fulgte dem han oppfattet. Det fremgikk av opplysningene før ansettelse at dette nødvendigvis måtte være en meget selvstendig stilling, og at han sorterte under en gruppe med flat struktur slik at det kunne være uklare kommandolinjer.

Hans mangel på lojalitet viste seg ved en del episoder. Våren 1989 hadde han vært på tjenestereise i utlandet. Da det ble spurt etter reiseregning, som av praktiske grunner skal leveres innen en måned, sa han at han hadde fylt den ut, men det viste seg senere at det hadde han ikke. Videre var det en episode hvor han hadde bestilt varer privat i Universitetets navn, hvilket var akseptabelt og gav ham adgang til rabatt. Men A betalte ikke ved forfall, slik at Universitetet fikk inkassovarsel. Dette er meget skadelig for Universitetet bl.a. ved fremtidige forhandlinger om rabatt. Dette var enkeltepisoder som isolert sett kanskje ikke betyr så mye. Men videre ringte han i utstrakt grad fra X-gruppens fjernvalgstelefon uten å registrere samtalene i loggboken, og han gav ved flere anledninger uttrykk for en helt ubegrunnet mistanke om at hans overordnede stod i forbindelse med overvåkningspolitiet i et komplott for å få ham fjernet fra stillingen. Han overholdt ikke interne husordensregler. Det er også redegjort for andre omstendigheter som viser As manglende lojalitet og samarbeidsevne.

Oppsigelsen er primært begrunnet i As forhold. Den kan imidlertid også begrunnes i virksomhetens forhold, jfr. tjenestemannsloven §9. Det var en påkjenning for virksomheten å ha en hjelpetjeneste som ikke fungerte, og As nærvær var en miljøbelastning.

Ved en vurdering av rimeligheten i oppsigelsen, som en del av saklighetsvurderingen, må man ta hensyn til at A ble tidlig varslet om oppsigelsen, at omplasering innen fakultetet ble forsøkt, at han har inntektsmuligheter som drosjesjåfør, og at han har fått tilbud om en minnelig løsning.

Det erkjennes at det var uberettiget å stanse As lønn før saken er rettskraftig avgjort. Grunnen til at dette ble gjort, var at han illojalt trenerte saken, jfr. byrettens bemerkninger.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall ved avgjørelsen av om oppsigelsen er saklig.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Mitsem og Hermansen og meddommerne Jonsbøl, Ødegård og Thorsen, finner at anken ikke kan føre frem.

A ble oppsagt etter prøvetidens utløp, men før han hadde vært ansatt i to år. Oppsigelsen må vurderes etter tjenestemannsloven §9 om oppsigelse i løpet av de første to år av tjenesten.

Oppsigelsen er begrunnet i arbeidstakerens forhold, i hans kvalifikasjoner og i manglende samarbeidsevne og lojalitet mv.

Lagmannsretten skal prøve lovligheten av oppsigelsesvedtaket, dvs. om det var saklig grunn for oppsigelsen etter loven §9, og dette må retten prøve fullt ut.

Stillingen var krevende. Det ble A gjort kjent med ved ansettelsen, bl.a. gjennom de intervjuer som fant sted. Dessuten var nok forgjengeren, som hadde sittet i stillingen siden den ble opprettet, spesielt dyktig.

Det er uklart om det curriculum vitae som A presenterte, inneholdt uriktige opplysninger om hans utdannelse i teoretisk fysikk i Polen. Det var iallfall noe upresist. Det var imidlertid hans senere utdannelse og fremfor alt praksis som ble tillagt mest vekt, og spørsmålet om As opplysninger om utdannelsen i Polen inneholdt feil, får derfor ingen betydning.

Universitetet kunne nok, ved å gå nærmere inn på As forutgående yrkeserfaring, ha avdekket at den praksisen han hadde, ikke var så kvalifiserende som antatt. Men også dette er uten avgjørende betydning for saken. A burde også selv, ut fra den beskrivelsen han fikk av stillingen - bl.a. ved to intervjuer - ha forstått at den kanskje ikke passet for ham.

Allerede i prøvetiden ble det, gjennom As arbeid med den PC-styrte forsterkeren, avklart at han ikke tilfredsstilte de kravene man med rimelighet måtte kunne stille i denne selvstendige og krevende stillingen. Den omtvistede forståelsen av NEMKO-forskriftene kan ikke sees å ha noen betydning i så henseende.

Siden Universitetet mente det var grunnlag for å si ham opp, pga. kvalifikasjonsbrist, burde man ha sørget for at dette skjedde senest ved utløpet av prøvetiden. I så fall ville oppsigelsen ha vært gyldig etter tjenestemannsloven §8 nr. 2.

Det oppsigelsesvedtaket som er sakens tema, baserer seg på forhold som ble avdekket allerede i prøvetiden. Det reiser spørsmålet om slike forhold kan begrunne en saklig oppsigelse etter prøvetidens utløp. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 72 (1981-82) 19.

Etter flertallets syn måtte det i dette tilfellet være adgang til å si ham opp også etterpå, begrunnet i kvalifikasjonssvikt, selv om hans manglende kvalifikasjoner for nettopp denne stillingen ble avdekket i prøvetiden.

Det legges i den forbindelse vekt på at A allerede i prøvetiden ble varslet om at hans prestasjoner ikke var som forventet og at man på denne bakgrunnen vurderte å si ham opp.

Hvis ikke A, etter å ha fått et slikt varsel, skulle kunne sies opp etter prøvetidens utløp på grunn av en fortsatt faglig svikt, ville det føre til at en arbeidsgiver ikke kan gi en arbeidstaker en ny sjanse. Loven kan ikke forstås slik.

Den omstendighet at han ikke ble oppsagt i prøvetiden, har imidlertid to konsekvenser.

For det første får A et sterkere oppsigelsesvern etter tjenestemannsloven §9.

For det annet må det kreves at A også etter prøvetidens utløp er gitt relevante arbeidsoppgaver, og at han ikke har skjøttet dem tilfredsstillende.

Det er på det rene at A etter prøvetiden bare i beskjeden grad fikk relevante arbeidsoppgaver. Dette må kritiseres, selv om det - ut fra Universitetets oppfatning av situasjonen - også er forståelig.

Det må imidlertid legges til grunn at A også etter prøvetidens utløp viste at han ikke tilfredsstilte kravene til nettopp denne spesielle og krevende ingeniørstillingen.

En del av oppgavene var håndverkspregede og tillegges mindre vekt (som dårlig utført lodding).

Det legges større vekt på bevisførselen omkring spektralintegratoren.

Riktignok danner dette oppdraget et noe spinkelt grunnlag for den saklighetsvurderingen som skal skje etter tjenestemannsloven §9. Men ved vurderingen av om utførelsen av de arbeidsoppgavene han ble gitt etter prøvetiden kunne gi grunnlag for en saklig oppsigelse, må det i dette tilfellet også kunne sees hen til den faglige svikten som viste seg i prøvetiden.

Flertallet finner på denne bakgrunn at det forelå saklig grunn for oppsigelse. Det understrekes at saklighetsvurderingen må sees i sammenheng med at det dreide seg om en ingeniørstilling som stilte spesielle og skjerpede krav til kvalifikasjoner.

Behandlingen av oppsigelsesspørsmålet har tatt lang tid. Særlig er det kritikkverdig at det tok så lang tid fra departementet opphevet den første oppsigelsen, til A ble sagt opp påny, slik at denne oppsigelsen kom nesten to år etter tiltredelsen. Dette har imidlertid ikke noen avgjørende betydning for sakens utfall.

At behandlingen av oppsigelsessaken trakk ut, har derimot vært til fordel for A av økonomiske grunner, men situasjonen må også ha innebåret en betydelig personlig belastning.

At oppsigelsesbrevet av 15. november 1990 var skrevet og undertegnet av fakultetsdirektør D før A formelt fikk uttale seg etter tjenestemannsloven §18 nr. 1, var uheldig. Dette kan imidlertid ikke ha hatt noen avgjørende betydning, da det hadde vært kontakt mellom D og A tidligere, slik at D kjente saken og As synspunkter. Dertil kommer at det er kollegiets vedtak som skal prøves, og kollegiet var enstemmig i sitt vedtak om ikke å ta klagen til følge. Den eventuelle saksbehandlingsfeilen kan heller ikke antas å ha hatt noen betydning for kollegiets vedtak.

Før oppsigelsen fant sted, forsøkte Universitetet å finne andre løsninger, ved omplasering til andre institutter ved fakultetet.

Noen direkte lovfestet plikt til omplasering ved oppsigelser som skyldes slike forhold på arbeidstakersiden foreligger ikke, jfr. tjenestemannsloven §13 nr. 1, som ikke får anvendelse i dette tilfellet. Imidlertid vil det kunne inngå som et ledd i saklighetsvurderingen av oppsigelsen om andre, og lempeligere, alternativer er forsøkt.

Det er vanskelig å si noe bestemt om hvor energiske forsøkene var i dette tilfellet. Det er også mulig at man burde ha forsøkt omplasering på et tidligere tidspunkt, før motsetningene ble uhåndterlige og før de ble kjent utenfor gruppen og instituttet. Det er videre mulig at man burde ha forsøkt en omplasering til andre fakulteter, og eventuelt - hvis A var interessert i det, hvilket er uklart - til stillinger på lavere nivå.

Flertallet finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt.

Hvis oppsigelsen settes til side, ville det forøvrig medføre at A kan kreve å vende tilbake til stillingen i X-gruppen, selv om han forsåvidt har gitt uttrykk for at han i en overgangsperiode kan tenke seg å arbeide annetsteds. Det er uten videre klart at dette vil bli uholdbart, ikke bare pga. kvalifikasjonsspørsmålet, men også av hensyn til de sterke motsetningene som etterhvert foreligger mellom A og de vitenskapelige medarbeidere. Selv om det ikke er grunnlag for ensidig å legge skylden på A for disse motsetningene, må han bære sin del av ansvaret. Det kan vanskelig sees at han og instituttet/gruppen kan leve med dem. Det legges herunder vekt på beskyldninger han fremsatte mot det vitenskapelige personalet om at de samarbeidet med overvåkingspolitiet for å få ham fjernet fra stillingen. Dette fremstår som uholdbare påstander. As egen opptreden må utvilsomt også ha gjort det vanskelig å finne andre, og for ham gunstigere, løsninger.

Flertallets syn er dermed at byrettens dom punkt 1 blir å stadfeste.

Mindretallet, lagdommer Heffermehl og meddommer Wien, legger større vekt på at Universitetet etter prøvetidens utløp har gitt A for liten anledning til vise at han kan klare arbeidet. Den eneste oppgave av betydning var prosjektet med spektralintegratoren som ble stoppet ved en skriftlig meddelelse til A 23. juni 1989 fordi det i gruppen hersket "sterk tvil om at du vil kunne løse oppdraget på en tilfredsstillende måte i løpet av den angitte tid". Dette var ca en uke etter forhandlingsmøtet om den oppsigelsen som kom i august s.å. I dette møtet var A blitt utsatt for sterk kritikk vedrørende den PC-styrte forsterkeren og andre begivenheter i prøvetiden. Dette var en tilspisset situasjon. Etter det som er fremkommet i lagmannsretten, kan mindretallet ikke se at det er godtgjort at As forslag vedrørende spektralintegratoren gav grunnlag for slik ytterligere kritikk av hans faglige nivå, at det kunne begrunne oppsigelse etter prøvetiden.

De oppgaver A forøvrig fikk etter prøvetiden, var meget begrensede både i antall og vanskelighetsgrad. Han greide dem delvis tilfredsstillende. Heller ikke dette gir grunnlag for noen videregående slutninger om hans faglig nivå.

Når A ikke ble sagt opp ved prøvetidens utløp, selv om dette vel må betegnes som et uhell på Universitets side, var det en betydelig feil ikke å gi ham oppgaver og prøve mer aktivt å hjelpe ham med å tilpasse seg arbeidet. I brev av 26. juni 1989 skrev X-gruppen tvert imot et brev til A hvor det står: "Som gruppeleder kan jeg bare slå fast at du nå ikke lenger har noen oppdrag for X-gruppen". Det er en hard psykisk belastning å være ansatt uten å bli tildelt arbeidsoppdrag. Mindretallet antar at de forskjellige forhold vedrørende samarbeidsevne og lojalitet som er påberopt av Universitetet, og som vel ville ha gitt saklig grunn til oppsigelse dersom ikke også Universitetet hadde begått betydelige feil, langt på vei kan forklares ut fra det psykiske press A var utsatt for. En del av de omstendighetene Universitetet påberoper seg, var forøvrig konstatert under prøvetiden.

Når oppsigelsen ikke kan anses saklig begrunnet, har retten ikke som oppgave å vurdere om arbeidsforholdet likevel skal opphøre etter en avveining av partenes interesser, jfr. arbeidsmiljøloven §62 annet punkum, jfr. tjenestemannsloven §19 nr. 7. Dette er det ikke nedlagt påstand om.

Mindretallet finner grunn til å tilføye at dersom A skulle komme tilbake til stillingen, måtte Universitetet ha en rett til å si ham opp dersom det viste seg at han ikke kunne fylle stillingen og han ikke ville ta imot tilbud om noe annet, eventuelt på et lavere nivå. Forholdet ligger nær opp til det som er beskrevet i tjenestemannsloven §13 pkt. 1 litra c om at "vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendige ...". Det er i denne forbindelse grunn til å minne om Universitetets forsømmelse mht. å klarlegge forholdene ved ansettelsen og i prøvetiden. En plikt til å prøve omplassering før oppsigelse må kunne fastsettes uten klar lovhjemmel. Det vises til Fanebust: "Oppsigelse i arbeidsforhold", 2. utgave 1989 93-95. Til spørsmålet om As krav på lønn fra 1. september 92, bemerker den samlede rett:

Etter tjenestemannsloven 19 nr. 3 sto A i stillingen inntil han 19. desember 91 ble suspendert under henvisning til §16.

Denne suspensjonen var åpenbart uhjemlet. Suspensjon er et virkemiddel man kan gripe til når det er grunn til å anta at det foreligger en avskjedsgrunn, i første omgang mens spørsmålet om avskjed vurderes. I dette tilfellet har man øyensynlig grepet til suspensjon som et tiltak mot den rett A har til å stå i stillingen og herunder også utføre arbeidet. Det fremgår også ved at vedtaket skulle gjelde "inntil rettskraftig dom (...) foreligger".

Suspensjonen er ikke noe tema i saken.

Imidlertid stoppet man også As lønn, med virkning fra 1. september 92. Dette var åpenbart uten enhver rettslig forankring, og det er vanskelig å forstå at Universitetet kan ha vært i tvil i så henseende.

Siden den manglende hjemmel nå er erkjent av Universitetet, er det unødvendig å knytte ytterligere bemerkninger til spørsmålet. På dette punkt avsies dom i overensstemmelse med den felles påstand. Det legges til at man regner med at Universitetet er innforstått med at A har krav på morarenter med 18 % pa. av lønnen fra forfall til betaling skjer.

Saksomkostningsspørsmålet:

Etter flertallets standpunkt har anken i oppsigelsesspørsmålet vært forgjeves. Tilleggspåstanden om lønnsutbetaling fra 1. september 1992 ble fremsatt først under ankeforhandlingen, og Universitetet godtok denne påstanden senere under ankeforhandlingen. Det samme flertall antar at saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal vurderes etter tvistemålsloven §180 første ledd. Flertallet finner at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at A bør fritas for å erstatte Universitetet dets saksomkostninger for lagmannsretten etter §180 første ledd if. Flertallet finner at saken har budt på tvil på flere punkter. Universitet har videre et medansvar for den oppståtte konflikt, og må bebreides for at den ble tilspisset ved den uberettigede suspensjon, som kom før hovedforhandlingen i byretten, og den uberettigede stans av lønnsutbetalinger, som kom like før ankefristen løp ut. Dette kan ha bidradd til at anken ble fremmet og opprettholdt.

Også for byretten bør hver part bære sine omkostninger etter §172 annet ledd, idet A, på bakgrunn av den tvil som foreligger, under enhver omstendighet hadde en rimelig grunn til å prøve oppsigelsesspørsmålet i n instans.

Etter mindretallets syn og etter det resultat mindretallet er kommet til, burde A ha vært tilkjent saksomkostninger for begge instanser etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd.

Dommen avsies i overensstemmelse med flertallets syn der det er dissens.

Domsslutning :

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Universitetet i Oslo betaler lønn til A fra 1. september 1992 til rettskraftig dom foreligger.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.